Kari Bøge – Viviann og jeg

av

V

iviann og jeg har vært kompanjonger gjennom 43 år. Nå har jeg akkurat skrevet ferdig den sjette romanen om henne, «Viviann, fri». Jeg har definitivt formet henne, men når jeg ser tilbake, opplever jeg at hun har stått ved min side i alle disse årene – og også formet meg.

Tekst: Kari Bøge

Da jeg ga ut romanen ”Viviann, hvit” i 1974, var jeg sikker på at det ville bli en enkeltstående roman. Jeg ønsket å si noe om maskulin dominans og hvordan vår kultur syntes å bygge på ettkjønnstenkning og et mannlig virkelighetsbilde, med styrke, konkurranse, hierarki og selvrealisering som viktige hjørnesteiner. Jeg ville sette dette opp mot kvinners erfaringer, synsvinkler og gjennomførbare muligheter den gangen, og se hvordan det ene passet med det andre. Det lå i tiden på syttitallet, mange opplevde motsetningene som problematiske.

Da jeg var i tenårene tok lesning mesteparten av fritiden min, jeg slukte alt jeg kom over, og nesten alt jeg leste var skrevet av menn. Uten unntak levde jeg meg inn i de mannlige hovedpersonene, kvinnene var som oftest skildret på måter som ikke stemte med min egen oppfattelse av hva livet handlet om. Og da det en dag gikk opp for meg, at jeg faktisk kunne betrakte kvinner, mitt eget kjønn, som noe fremmed og litt mindreverdig, førte det til en gedigen opprydding og ny grenseoppgang.

Formen ble en utfordring, da det føltes nødvendig å skrive hva jeg tenkte om dette. Det virket alt for enkelt å skildre kjønnenes ulikheter ved å la en mann stå for det maskuline, og en kvinne for det feminine. Jeg tegnet opp en kvinne med maskulint virkelighetsbilde og selvfølelse, og plasserte henne i en kvinnelig erfaring: Jeg gjorde henne gravid. Dette ble Viviann.

 Det virket alt for enkelt å skildre kjønnenes ulikheter ved å la en mann stå for det maskuline, og en kvinne for det feminine.

Tanken var å tegne opp ulikhetene mellom en feminin virkelighet og et maskulint syn, og vise hvordan det ene ikke stemte overens med det andre. Men da romanen viste seg å skurre i forhold til det som den gangen ble oppfattet som viktig «kvinnelitteratur», at kvinneskikkelsene gjerne skulle opptre som forbilder, og Viviann var definitivt ikke tegnet etter en slik lest, føltes det nødvendig å skrive en oppfølger. Den fikk tittelen ”Lyset er så hvitt om sommeren” og kom ut to år senere i 1976. Etter det fulgte tre bøker til om Viviann. Nå kommer den siste boka om henne, «Viviann, fri».

Da jeg konstruerte Viviann, ga jeg henne også en fortid, tegnet opp et slektstre, bestemte alle tidligere bosteder, opplevelser – alt med tanke på å kunne fremstille henne så virkelighetsnært som mulig, og selv lettere kunne leve meg inn i karakteren. For å gjøre det enklere for meg selv, overførte jeg et par elementer fra eget liv: Oppvekst ulike steder (Vivianns barndom ble mer eksotisk enn min), en opptatthet av billedkunst, og endelig et keisersnitt. I den andre romanen om henne, kunne jeg trekke veksler på dette forarbeidet.

Det jeg tegnet opp den gangen, viste seg å bli sittende i min bevissthet, Viviann ble værende i meg som en slags tvilling, to skritt bak meg eller foran, og bortsett fra når andre romaner tok opp plassen og krevde tid og innlevelse, har jeg rettet en del av oppmerksomheten mot henne, som med en person man av ulike grunner bærer med seg i tankene, et barn man solidarisk føler med, prøver å forutse hvordan forskjellige hendelser vil påvirke.

Etter å ha lest tallrike romaner – mange skrevet av menn, slo det meg at dramaturgien ofte fulgte faste mønstre. Mange av fortellingene begynte for eksempel på et nullpunkt for så å stige mot et høydepunkt, og til slutt lande på et nivå i nærheten av begynnelsen. En slik oppskrift på en god fortelling føltes kunstig på meg, som en manér overført fra den gangen det var menn som styrte det meste, også pennen. Det virkelige livet fulgte ingen fastlagt dramaturgi. Jeg ønsket å bryte med forventningen om en slik oppbygging, og har eksperimentert med det i de fleste romanene mine. Romanene om Viviann prøvde jeg å utforme etter en rytme jeg syntes virket allmenngyldig: en pendling fra innadvendt til utadvendt, fra stillstand til bevegelse.

Det virkelige livet fulgte ingen fastlagt dramaturgi.

”Viviann, hvit” foregår mer eller mindre på ett sted. ”Lyset er så hvitt om sommeren” er en bevegelse, både mentalt og handlingsmessig. Den tredje romanen, ”Viviann og Lin” (1980) er et kammerspill. Da jeg skrev den fjerde, ”Søster, Viviann” (1988), tenkte jeg at romanene om Viviann i tillegg kunne si noe om tid, om utvikling og de nye perspektivene som følger med alderen, og det fulgte av seg selv å bygge på min egen aldring. Det er 43 år mellom første og siste roman i sekstetten. I denne siste, ”Viviann, fri”, blir stillstand og bevegelse, ettertanke og frigjøring knyttet sammen. Romanen er et slags minnearbeid. Av ulike grunner tvinges Viviann til å tenke igjennom hendelser hun inntil nå har skjøvet unna. Selvbildet rakner, men et nytt bygges langsomt opp, et selvbilde skapt av henne selv, mest mulig fri fra samfunnets forventninger.

Kari Bøge byr på mange og varierte refleksjoner og betraktninger over kvinneliv og samliv, hun fyller på med fine observasjoner av landskap og lys. Og hun er en skarp iakttaker av relasjoner mellom mennesker, her kan hun være brutalt ærlig. Kari Bøge frir ikke til sine lesere, men hun byr på innsikt og har en spørrende holdning til de sentrale spørsmålene i livet.

Turid Larsen, Dagsavisen