Vinterdans – en hundekjørers beretning

14 hunder. Én kvinne. Tusen kilometer. En kamp med seg selv, naturkreftene og konkurrentene. Tre ganger har Marit Beate Kasin deltatt i Finnmarksløpet, et beintøft kappløp på over 100 mil i noen av de mest krevende og øde fjellområdene i landet.

En indre og ytre reise, fra å være nybegynner i langdistanse hundekjøring, til å bli Norgesmester og sammenlagtvinner i Europas lengste hundeløp.

Kjøp Vinterdans her

Gjennom gripende historier fra et tiår som hundekjører forteller Marit Beate Kasin om sin altoppslukende lidenskap. Om et liv i storm og stillhet, tett på naturen og hundene.

Følg Finmarksløpet på NRK

Dette er en bok om å leve enkelt og drømme stort. Om samspillet mellom mennesker og dyr. Om kreftene i naturen og i oss selv, og hvordan møtet med ekstreme situasjoner og utfordringer gjør oss sterkere.

Vinterdans inneholder også treningstips delt opp i kapitler:

  • Vær det beste de vet
  • Bruk kroppen, hodet inkludert
  • Slutt å mase
  • Lag en god treningsplan, og bryt den!
  • Løp sakte for å løpe fort
  • Hold alltid litt igjen
  • Snakk mindre, gjør mer
  • Timene du trener er ikke avgjørende
  • Sett igjen hunder hjemme
  • Ikke vær dum, ikke vær pyse
  • Timer å spare på god rutine
  • Tren magen
  • Tenk ett øyeblikk tusen ganger

Bærer du med deg respekt og kjærlighet, og åpner opp for naturen og menneskene du møter, blir du i ett med alt, og kraften vokser til en sterk, ustoppelig energi.

Lyden av stillhet

UTDRAG: Jeg ligger på en slitt madrass, i en verkstedhall, under en stor løftebukk. Jeg er usikker på om jeg har sovet, men øynene har i hvert fall vært lukket en stund.

Finnmarks heftigste snorkelyder kommer fra madrassen ved siden av, hvor en av de andre deltakerne ligger i dyp søvn. Det er et surrealistisk sted å våkne. Ikke bare stedet, men hele vår tilværelse de siste døgnene er godt utenfor det folk flest betegner som normalt. Vi har kjørt 813 kilometer av vårt første, lange Finnmarksløp, og befinner oss på en gammel gård på Sirma i Tana kommune. Ekteparet som eier gården, har innredet et verksted som sovesal for oss kjørere, med madrasser på gulvet, og en stor varmevifte på full guffe. Vifta sprer varmluft rundt i hallen, og tiner frosne kropper og tørker våte klær. Utenfor døra uler vinden, slik den har gjort dag og natt siden vi startet på denne galskapen.

Susana, som nettopp har ristet liv i meg, ser utålmodig ut. Vi er i sluttspurten på det som føles som et endeløst kappløp. Vi er slitne alle sammen nå, men vi må videre.

Jeg kommer meg ut av soveposen. De vanlige ritualene går på autopilot: hodelykt-batterier og telefon legges i jakka, nista i lomma, termosene fylles opp, og sterk kaffe skylles ned for å få i gang hodet og kroppen. Jeg er ikke sulten. Det er bare tre timer siden jeg kom inn fra forrige etappe. Kroppen føles rar, den prøver å fortelle meg noe. Jeg vet godt hva den ber om, men det er ikke tid til det nå. Kropp og hode må klare seg på et minimum av søvn i to døgn til.

Jeg skjelver, sjangler – glemmer hvilken dag det er, hvor jeg har vært, hvor jeg skal. Bikkjene er det som får meg til å fokusere. Og Susana, som fortsatt ser urolig ut. Noe plager henne. Hun vet mer enn meg. Hun vet at det er storm på fjellet over mot Levajok, og at flere spann har fått alvorlige problemer.

– Vi kan ikke bli her lenger. Du må videre, nå, sier hun.

Det er opplagt at hun forsøker å skåne meg mot den mest urovekkende informasjonen, men hun sier nok til at jeg forstår alvoret. Vinden er sterk, og den kommer til å øke på utover kvelden. Det gjelder å komme seg av gårde, før det blir umulig å ta seg over fjellet.

Bikkjene letter på hodet idet jeg kommer ut til dem. Det er sol, men kraftig vind, selv her nede på sjekkpunktet. Jeg ser at matkopper og bikkjenes ulltepper forsvinner i kasta. En mann fra løpskomiteen kommer bort til meg. Han har akkurat fått en melding fra løpslederen.

– Det er nasty vær på fjellet. Flere kjørere har mistet sporet og fått problemer. Du må være forberedt på skikkelig dårlige forhold, sier han, og understreker at det er på eget ansvar at jeg kjører ut i stormen. Han forteller at folk ligger værfast på fjellet, og at det blåser så mye i høyden at merkestikkene har forsvunnet, noe som gjør løypa vanskelig å finne. Susana minner meg på at vi har trent mye i uvær – at dette er noe vi kan, men jeg føler meg liten. Årets løp er vårt første møte med Finnmarksvidda. Vi kjenner ikke terrenget, verken jeg eller bikkjene, og vet ikke hva som møter oss rundt neste sving.

Mannen fra løpskomiteen kommer tilbake etter et par minutter. Han har tydeligvis ny info. Nå foreslår han at jeg samkjører med noen av de andre deltakerne eller avventer uværet. Jeg lytter til begge alternativene, men vet innerst inne at jeg kommer til å dra ut alene.

Vi er på løp, og vind er kanskje nettopp den fordelen vi får til å vise hva vi er gode for, tenker jeg, mens jeg klargjør hundene. Vi har hastverk. Det er ikke lenger bare et kappløp mot konkurrentene, nå er det også et kappløp mot uværet.

Intuisjonen fortalte meg at jeg måtte møte frykten og fjellet. Vi begynte å løpe mot uværet. Oppe på snaufjellet var det noen steder vanskelig å stå oppreist, men det vanskeligste var å unngå at sleden ble blåst av sporet. Jeg må stå på en meie, med all kroppstyngde ut på siden, og bryte sleden mot vinden.

Ute på holka på et islagt vann går jeg i bakken. Jeg kjenner et hardt slag i knærne, og så i skuldra. All snøen er borte. Bare den morderiske stålisen ligger igjen. Skrapemerker i isen, vitner om konkurrentenes desperate forsøk på å bremse sleden. Jeg kommer meg raskt på beina igjen. Bikkjene har sokker på, og får dermed ikke brukt klørne sine, som vanligvis fungerer som brodder på glatt underlag. De mister fotfeste, om igjen og om igjen, men gir seg ikke. Spannet sklir framover på isen i en stor klynge, mens jeg forsøker å holde sleden stabil. Et hissig vindkast blåser sleden opp på siden av hundene, før den bråstopper i en liten sprekk i isen, og både sleden og jeg går på nytt sidelengs i bakken med et smell.

Fallene er som å bråvåkne fra en drøm. Plutselig er det alvor. Jeg blir skjerpet på en måte som jeg ikke har kjent så langt i løpet. Det er ikke et øyeblikks tvil i energien jeg sender bikkjene nå. De forstår like godt som meg at det er alvor. Vi mobiliserer alt av krefter i kampen mot vinden.

I mil etter mil, gjentar jeg ett ord til meg selv: fram, fram, fram … som en rytmisk repetisjon, en slags indre chanting. Det er som å gå inn i en transe, hvor det kun handler om én ting: å komme seg gjennom stormen og over fjellet. I høyden møter vi en vegg av vind og lyd og snøfokk, men midt i infernoet oppstår det en stille lomme. Alle overflødige tanker og emosjoner opphører. Jeg kjenner en absolutt stillhet og indre ro, som for første gang viser meg en vei innover, til en utømmelig kilde av kraft. En urkraft, hvor bikkjene, naturen og jeg er ett, og vi vibrerer i den samme, ustoppelige rytmen som universet.