Vil du lese for meg? Om barn og høytlesing

«Vil du lese for meg?» Jeg elsker den setningen! Man skal være forsiktig med å ta de sterke ordene i bruk. Elsker. Hater. Aldri og alltid. Ting er ikke svart eller hvitt. Det kan jeg være enig i. Men når det kommer til å bli spurt om å lese høyt for noen, ja da må jeg faktisk si at jeg elsker det. Nå er det noe år siden jeg hadde småbarn, for sønnen min har blitt 12 år. Fremdeles kan han spørre meg om jeg vil lese for ham, men absolutt ikke like ofte som før.

Av: Synnøve Bjørke / www.synnovebjorke.no/blogg

Da han var liten var det jeg som valgte bøkene vi skulle lese. Jeg valgte bøker som inviterte til høytlesing. Helst skulle bøkene ha et element av gjentakelse, de måtte ha humor, også måtte illustrasjonene gjøre det mulig å snakke om noe mer enn bare det som sto i teksten. De to første punktene var greie nok. Men å snakke om illustrasjonene, det syntes han ikke var så interessant. Der jeg ville ha en utforskende samtale, syntes han jeg bare ødela hvis jeg ville snakke og ikke lese. Siden jeg er pedagog, kan jeg en del om både lesing og lek. Og jeg foreslo ofte at han kunne leke noe av det vi hadde lest. Men det ville han ikke. Han ville leke andre ting, og jeg følte at det var noe jeg ikke helt fikk til når det gjaldt høytlesingen.

«Vil du lese for meg?» Spørsmålet kom ofte. Hver dag. Selv om vi ikke snakket om illustrasjonene, selv om han ikke lekte det vi hadde lest. Lesestundene var fine likevel, og jeg måtte legge bort pedagogen i meg og bestemme meg for å bare kose meg med selve opplevelsen av å få dele en bok med noen.

Noen ganger observerte jeg sønnen min leke. Enten alene eller med andre. Som oftest lekte han enten ting han hadde sett på TV, eller så lekte han å være voksen. Å være bussjåfør, å jobbe på hotell, å ha selskap eller andre ting han forbandt med det å være voksen. Dermed fulgte vi ikke oppskriften for hva høytlesing kan føre til. Vi hadde hverken samtaler om boka eller lek inspirert av historien. Var da all høytlesingen bortkastet? Det var den selvsagt ikke når vi tenker på utvikling av ordforråd. Det er det pedagogen i meg som sier. For like mye som jeg har kunnskap om lesing og lek, kan jeg også mye om barns språkutvikling. Og i den er høytlesing en viktig del.

Like fullt spør jeg meg selv om hva jeg egentlig vet om sønnen mins opplevelse av illustrerte bøker? Nei, vi snakket ikke sammen om illustrasjonene. Men han valgte de samme bøkene gang etter gang. Og noen bøker ville han bare lese den ene gangen. De bøkene som ble favoritter var gjerne de som speilet hans egen virkelighet. Og som tilførte noe nytt som kanskje hverken han eller jeg kunne sette ord på. En opplevelse av å kjenne en historie fortalt på en ny måte.

Jeg spurte sønnen min nå, hvorfor han så ofte ville bli lest høyt for da han var liten. «Fordi det var hyggelig å sitte på fanget», svarte han. «Det var ikke så mye mer enn det, mamma.» Da husker vi det samme, han og jeg. At lesestundene var fine selv om han ikke hverken snakket om boka eller lekte den etterpå.

«Skal jeg lese for deg?» Jeg spør ham selv om han sitter og leser selv. «Ok. Men jeg gidder ikke snakke om det vi leser, altså. Hvis du bare leser er det greit.» Ok. Jeg lover. Sett deg her, da.»