Anton får smaken på det gode liv

I Anton den store blir Anton Albertsen blir kjent med en jente med svømmebasseng. Innendørs svømmebasseng. Kan man ønske seg mer? tenker Anton, og får plutselig smaken på det gode liv. Dessverre bruker pappa de få pengene han har på bryllupet sitt, og Anton må finne kreative måter å bli rik på. Lufte hunder, gamle menn og barnebarna deres, for eksempel. Men et liv i jakt på luksus har sin pris, og Anton må velge mellom venner, kjærester og brusmaskiner i denne tredje boka om Anton Albertsen.

Utdrag: Anton den store av Gudrun Skretting

Jeg tenker stort

«Men hvorfor går du ikke på samme skole som oss, når du bor i nærheten?» sier jeg, da vi står utenfor Sofias hus noen minutter senere.
«Privatskole», forklarer Sofia. «Mamma er skeptisk til sånne offentlige greier.» Hun åpner hageporten, før hun legger til: «Og pappa bor i Sveits.»
Innenfor porten, langs den smale hellegangen opp mot huset, står små skulpturer på rekke og rad. Men det er heldigvis vanskelig å si om de er nakne eller ikke, siden de er halvveis nedsnødd.
Vi går til en inngangsdør som er dobbelt så stor som den hjemme, og Sofia legger tommelen på en plate. I det samme klikkes låsen opp.
«Her bor jeg», sier hun.
«Ja», konstaterer Ole.
Så henger vi av oss jakker, og ser oss rundt. Altså, ikke Sofia, selvfølgelig, hun er jo kjent her. Og nå, når hun går foran oss gjennom en lang gang, føles det nesten som om vi er turister.

«Liker dere biljard?» Hun peker mot venstre. «Ellers så har vi svømmebasseng i kjelleren. Og filmrom.»
Ole og jeg ser på hverandre. Med øyeepler som nesten faller ut av hodeskallen. Svømmebasseng? INNENDØRS?!
«Men her er altså bordtennisrommet.»
Sofia åpner en dør og viser oss inn. «Jeg er ikke særlig god», legger hun til, «Joyce slår meg alltid.»
Jeg kremter litt, mest av sjokk, tror jeg. For jeg er ikke vant til så mye luksus på én gang.
«Joyce – er det søsteren din?» harker jeg omsider.
«Aupairen», svarer Sofia. «Men hun har ferie. Og mamma jobber med noen svære greier som haster veldig, så vi drar ikke på vinterferie i år. Dessuten er alle vennene mine bortreist», sukker hun. «Det er dødskjedelig.»
«Men … du… du er jo på ferie allerede!» glipper det ut av meg. «Dette er jo finere enn et høyfjellshotell!»

Sofia ser rundt seg, før hun trekker på skuldrene. «Jeg synes det er tomt her», sier hun.
Da bare glaner jeg. Både på Sofia og på alt rundt oss. Tomt? Er hun sprø?
«Kan… jeg få… se på det svømmebassenget?» spør jeg, nesten i transe.
Vi ser og ser på svømmebassenget, Ole og jeg. Og på alt som er rundt! Et lite kjøleskap med noen flasker i et hjørne, kurvstoler med hvite puter i, og sånne planter som ligner palmer. På et lite bord ligger noen håndklær pent i bunker, og liksom venter på neste badegjest.
Jo, dette er det nærmeste jeg har vært Syden. Og himmelen, hvis den finnes.
«Kan du ta et bilde av meg?» hvisker plutselig Ole.
«Hvis det er greit for Sofia», svarer jeg.
Det er greit for Sofia. Det er til og med greit at Ole stiller seg ved siden av henne foran bassenget, slik at hun blir med på bildet. Og akkurat da smiler Ole bredere enn jeg har sett på lenge. Så han er visst skikkelig glad i svømmebasseng, han også.

«Hvis dere vil, kan dere ta med badetøy i morgen», sier Sofia etterpå.
I morgen? Nå gaper vi nesten, både Ole og jeg. Får vi virkelig komme hit da også?
Jeg roper et høyt JA på innsiden av meg, og nikker litt kulere på utsiden. For jeg ville vært her hver eneste dag om jeg hadde muligheten.
Sofia smiler. «Et glass brus før vi spiller?»
Hun putter en flaske i en maskin som bråker litt, og heller i et glass til hver.
Vi ser spørrende på henne.
«SodaStream», forklarer hun. «Man kan lage sin egen brus.»
Sin egen brus? Det er like før jeg besvimer. Finnes det ingen grenser?

I en kort stund står jeg der bare, nesten lamslått, mens jeg nikker og drikker brus. Men så går det plutselig opp for meg, som en åpenbaring eller hva det heter: Slik, akkurat slik vil jeg ha det i livet mitt. Som Syden. Og som himmelen, kanskje. Så fra nå av er det dette som skal være min interesse: Å tjene penger. Å tjene nok penger til svømmebasseng og bordtennisbord. Og til brusmaskin. Det er ikke så farlig at jeg taper bordtennismatchen mot Sofia. (Hun der Joyce må være veldig god.) Jeg er likevel skikkelig glad og opprømt da Ole og jeg går hjemover.
«Jeg har lyst til å bli rik», sier jeg til Ole. «Så rik som Yvonne.»
Han ser overrasket på meg. «Har du?»
«Ja», sier jeg.

Og jo mer jeg tenker over det, jo grundigere tenker jeg også. At jeg har lyst til å være både rik OG viktig. En sånn fyr som drar på seilbåttur med andre rikinger, og som snakker business.
«Jeg har lyst til å snakke som de rike også», legger jeg til.
Ole ser spørrende ut.
«Med sånne business-ord» forklarer jeg. Akjsefond og konjunkturer og sånt. Og innendørs svømmebasseng.
Ole rister sakte på hodet. Det er stille en stund før han sier: «Jeg har lyst til å snakke med jenter.»
Akkurat da må jeg nesten le. For Ole skjønner sjelden hva som virkelig gjelder. Mitt ønske er jo hundre ganger bedre enn hans.

Jeg mener, jenter er ganske vanlige. Svømmebasseng er det ikke.

Kjøp Anton den store her