Marian Dahle er tilbake!

Unni Lindell er klar med Dronen, en ny krim om Marian Dahle. Vi gir deg en ørliten smakebit fra høstens store krimutgivelse. Akkurat sånn at du rekker å få gåsehud på armene.

UTDRAG: Dronen overvåket områdene han beveget seg i. Den var som et fasettøye, oppbygd av mange tusen enheter, gjennomsiktige glassflater og lysømfintlige celler; sekskantede som i et vepsebol. Det hadde han lest, det sto beskrevet slik. Nå forsvant den opp i lufta med en summelyd en hestebrems verdig. Den var uprogrammert, han styrte den lille karbonkroppen manuelt, med vante fingre på radiosenderens spaker, slik han pleide. Klokka var 21.35, det var fredag den 16. juni, sytten grader og straks solefall. Grantoppene var brannfarget av de siste solstrålene, en skarp strek skilte det oransje fra det svartgrønne.

Han sto foran mursteinsbygningen med de gjenspikrede vinduene. Leiren lå i det inngjerdede skyggeområdet, foran den tette veggen av granskog. Vakten satt og duppet inne i hovedbygningen vis-à-vis. Han skulle gå én runde en gang i timen, men satt bare der inne. Kameraet sendte landskapsbilder som festet seg som film til iPad-skjermen. Han så seg selv ovenfra nå. Bildet utvidet seg, tok inn takene, hovedbygningens glaserte teglstein og låven uten tak, de nakne bjelkene som sto opp mot himmelen. Nå så han de tre falleferdige skurene og veksthuset. Passasjene mellom bygningene lignet svarte, avlange groper. Containeren kunne bare så vidt skimtes. Først kom parkeringsplassen med skaterampen. Så kom skogen.

Han holdt blikket på skjermen, styrte dronen over trekronene, så tjernet med svart vann, bekken og kjerreveien som lignet et brunt bånd langt der nede. Det var stier her og der, men ingen hus, bare gården på bakketoppen og kornjordet som hellet ned mot bilveien. Det svartgrønne mørket åpnet seg i plassen i skogen; den giftige, lysegrønne fargeflekken, før rapsåkeren begynte.

I morges hadde han filmet morgengryet; pollenfrøene hadde svevd i de hvite morgenstrålenes motlys, hadde lignet dampskyer over rapsen. Men nå var det kveld, raklene hang med hodene.

Da så han teltet. En kvinne krøp ut fra åpningen, reiste seg og gikk noen skritt. En ufrivillig lyd glapp over leppene hans. Hun hadde slått opp teltet nøyaktig på samme sted som den dama som var blitt hugget i hjel for fem år siden. Visste hun ikke det? Han senket dronen, kjente grobladene og tistlene som vokste langs grunnmuren klø mot den bare huden mellom sokkene og buksa. Hun hadde hvitt skjørt og en rød topp på seg. Avstandsmåleren viste at hun var én kilometer unna. Hjertet begynte å slå på en annen måte nå. Kvinnen forflyttet seg med langsomme hakkete bevegelser, slik katter gjorde når de ikke ville trigge rivaler. Det var de forsinkede signalene. Nå la hun seg ned på magen, som om hun så på noe nede i gresset. Han rettet seg opp og fokuserte. For en uke siden hadde han sett en rødhåret ungjente parkere en skuter ved den store steinen, der kjerreveien begynte, med dette var ikke henne. Dette var en annen kvinne, en voksen, en lyshåret en.

Hun reiste seg igjen. Nå var bevegelsene hennes normale. En mygg beit ham i kinnet, foten hans gled ned i en sprekk i asfalten og han slo låret inn i det morkne trebordet han brukte som landingsplass. – Faen! Smerten stinget gjennom hoftebeinet og videre mot skrittet. Han beit kjevene sammen til tennene gnisset mot hverandre.

Så senket han dronen ytterligere, lot den surre i lufta over henne. Hadde hun en hund? Eller en mann? Hun kikket et øyeblikk opp, hørte hun lyden? Han trodde ikke det, og lysene hadde han slått av, men kvinner hadde fornemmelser. Hun krøp inn i teltet igjen. Gråmørket kom, lufta ble skarpere, teltet ble svart. Han styrte dronen tilbake over leiren og så de siste solstrålene blinke som et varsel gjennom en åpning i granveggen. Lysbuen traff de knuste rutene i veksthuset, som lå i bakkant av tomten, der hullet i gjerdet var. Og så sank sola ned i en bred segmentert linje og ble borte. Fuglene kvitret ikke lenger, det var bare stillhet nå. Hjertet slo som en hammer mot brystbeinet. Han hadde aldri hatt kjæreste. Kvinner burde ikke telte alene, ikke i ensomme skoger.

Kjøp Dronen her

Om Dronen

En mann står inne i en nedlagt militærleir og sender en drone utover et mørkt skogområde. Han filmer. Klokka er 21.35, fredag den 16. juni, sytten grader og straks solefall. Grantoppene er brannfarget av de siste solstrålene, en skarp strek skiller det oransje fra det svartgrønne.

Dronen kommer til en åpen plass ved et rapsjorde. Et telt viser seg plutselig på droneskjermen. Det står akkurat der Evie Thorn ble knivdrept fem år tidligere. Og nå kommer en ny dame til syne. Har hun virkelig slått opp telt på samme sted? Sola synker ned i en bred segmentert linje og blir borte. Fuglene kvitrer ikke lenger. Mannens hjerte slår som en hammer mot brystbeinet. Han har aldri hatt kjæreste. Kvinner burde ikke telte alene, ikke i mørke skoger.

Etter en brannulykke for halvannet år siden, er politiførstebetjent Marian Dahle tilbake. Hun bor fortsatt i dragehuset på Frogner. Kjæreste har hun fått; nabokunstneren Heine. Alt er bra, men hunden hennes Birka er gammel. Cato Isaksen kobler henne på et drap som har skjedd i et telt oppe i Maridalen. Det drar Marian inn i noe hun ikke kan kontrollere. I forbindelse med saken møter hun den seksten år gamle Agnes. Marian vet ikke at hun av en helt spesiell grunn planlegger å slå opp et telt den dagen insektene svermer, nøyaktig der de to tidligere drapene har skjedd.

På sitt beste! Dronen byr på alt det som har gjort Unni Lindell til Norges krimdronning. Her er krypende uhygge, skumle scener, en spennende krimgåte og godt utviklede karakterer som er mer enn det fasaden viser.
– Elin Brend Bjørhei, VG, terningkast 5

Etterforsker i særklasse. Dette er blant Unni Lindells mest originale og beste krimbøker.
– Ole Jacob Hoel, Adresseavisen, terningkast 5