Turist eller antiturist? Bildene dine avslører deg

Er du turist eller antiturist? Bildene dine avslører deg. Magnus Helgerud gir deg kjennetegnene i boken Si meg hvor du reiser og jeg skal si deg hvem du er. En gruppereise for folk som ikke liker gruppereiser.

Hvorfor står folk i kø i timevis for å bli fotografert på Trolltunga? Hvorfor er noen livredde for å tråkke i turistfeller i Roma? Og hvorfor er det så mange turister som hater turister?

Les mer om boka

På underholdende vis trekker Magnus Helgerud en linje fra 1800-tallets reisesnobber og frem til dagens selfieturister. Underveis møter vi poeten og livskunstneren Lord Byron, forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson, maleren Caspar David Friedrich, filosofen Edmund Burke, en tysk guide som later som han er polfareren Roald Amundsen, en krigsturist, et par sosiologer, samt Hollywood-stjerner som Audery Hepburn og Julia Roberts.

Scener fra mitt romerske liv

Tekst: Magnus Helgerud

UTDRAG: En bekjent av meg poster stadig scener fra sitt eget reiseliv på sosiale medier, slik de fleste av oss gjør. Titt og ofte besøker vedkommende steder som anses som forholdsvis eksotiske. Det artige er at denne personen sjelden gjør bruk av den retorikken som man gjerne kler reisesnobbisme og antituristiske holdninger inn i. På hans Instagram-konto presenteres en tekst som forteller at han «liker å reise og møte folk med unike perspektiver på livet», og videre at «fotografiet er metoden jeg bruker for å fange disse verdifulle øyeblikkene over hele verden». På vedkommendes Facebook-vegg har jeg lest følgende prosaiske utsagn: «Jeg er på Maldivene og tilbringer tid på steder hvor det ikke er turister. På ferjen var det bare lokale. På strendene måtte man bade påkledd grunnet de muslimske lovene. Jeg så en skolekamp i cricket. Herlig opplevelse.» Han sier rett ut det mange kanskje tenker og ønsker å si, men som man ofte forsøker å gi uttrykk for på hakket mer subtile og poetiske måter.

På sosiale medier er det jo ganske vanlig å vise fram disse tingene gjennom et slags poetisk snikskryt. Man gir uttrykk for sin verdensvanthet med bilder av flybilletter som stikker ut av passet, ved å snakke i flyplasskoder (ikke på vei til Bangkok men til BKK), ved å kalle turen til New York for en svipptur, ved å poste bilder av lokalbefolkningen og produkter fra det lokale kjøkken, eller ved å bruke lokale ord og uttrykk. Ciao! Salud! Namaste!

Et bilde av deg selv i samtale med den lokale frukthandleren gjør at dine venner oppfatter deg som en eventyrlysten og verdensvant person i langt større grad enn hvis du skriver en statusoppdatering hvor du sier at «i dag snakket jeg med vår lokale frukthandler, ergo er jeg en eventyrlysten og verdensvant person», slik min Facebook-venn til en viss grad gjør. Heller enn å si rett ut at man har funnet noe ekte og autentisk, lar man mottagerne komme fram til dette selv, og det fungerer selvsagt mye bedre rent kommunikasjonsmessig. Slik blir man guilty by association, skyldig gjennom tilknytning, med positivt fortegn, selvsagt.

Jeg har tydeligvis gått for denne kommunikasjonsstrategien her jeg sitter på Piazza Testaccio. For jeg er nemlig ikke bare ute etter å suge til meg atmosfæren, men også på jakt etter bilder til Instagram, og til mitt Facebook-fotoalbum, som jeg i sin tid valgte å kalle for la mia vita romana – mitt romerske liv. Jeg har akkurat tatt et bilde av et ungt italiensk tenåringspar i heftig omfavnelse på en benk like bortenfor, og plutselig kommer en nonne med sandaler og tursekk gående forbi. Perfekt, tenker jeg, og retter kameralinsen mot henne.

Bilder fra reiser ser altså ut til å bli en stadig viktigere suvenir for mange. Skjønt, å dokumentere reiser har alltid vært viktig, og slik sett går det en slags broket linje fra Marco Polos beretninger om fremmede skikker og tegninger av rare skapninger under fjerne himmelstrøk, til Marstrands malerier fra Roma og videre til mine foreldres fotoalbum med bilder fra Legoland og disse kuriøse og nesten eksotiske danske wienerpølsene. Hæ? Røde pølser?

Men som kjent, et bilde sier mer enn tusen ord, og fotoalbumet hadde derfor alltid en ekstra høy status blant ferieminnene for meg. Det er en kjent sak at det hypotetiske spørsmålet – hva ville du ha forsøkt å ta med deg hvis huset ditt stod i brann? – ofte besvares med: Fotoalbumene. I den grad folk fortsatt har fysiske fotoalbum hjemme, er det ofte reiser og ferier som går igjen som tema i de fleste av dem. Med fremveksten av sosiale medier ser det ut til at bilder tillegges om mulig enda større vekt i reisediskursen.

Det er et velkjent faktum at bilder fra reiser er blant de postene som får flest tomler opp og kommentarer på Facebook. Det gamle fotoalbumet med minner fra ferien var i stor grad et privat dokument – med mindre du var en av de uheldige som hadde en onkel som holdt et lite foredrag for hver eneste bidige side i albumet – mens reisebildene du poster på Facebook og Instagram, på mange måter er en del av det offentlige rom. Og når vi går ut blant folk, er vi oss som regel ganske bevisst hvordan vi fremstår for våre medmennesker; vi kler oss for anledningen. Både bokstavelig talt – noe man for øvrig ser veldig tydelig her i Roma – og allegorisk talt.

Det at flere reisemagasiner har begynt å ha fototipsartikler i nesten hvert eneste nummer, forteller noe om hvor viktig bilder har blitt i reisediskursen. Store reisemagasiner som Sunday Times Travel, Wanderlust, National Geographic Traveler, Condé Nast og skandinaviske Vagabond bringer gjerne artikler av typen slik tar du bedre bilder på reise. Ofte er det snakk om tekniske tips om hvordan du får en ønsket effekt med innstillinger av lukkertiden, hvordan fotografere i mørket osv. Men det skrives ikke bare om det tekniske aspektet ved fotograferingen; det skrives også om hva man bør fotografere for å «lykkes» med feriebildene.

Condé Nast publiserte eksempelvis en sekspunkts liste i 2013 under tittelen «How Not to Be Annoying Online: The Rules of Post-Trip Bragging», hvor de to siste punktene lød henholdsvis «ikke publiser middelmådige bilder» og «men publiser gode bilder». Magasinet Travel + Leisure hadde The Photography Issue som tittel på sin november 2016-utgave, og dersom du vil få mange følgere på Instagram, skal du «få det til å se ut som om du alltid er på et fantastisk sted».

I bloggosfæren har australske Brooke Saward i flere år drevet den populære reisebloggen med navnet World of Wanderlust. I en av hennes artikler får man en rekke tips om hvordan man tar gode bilder på reise. Når det gjelder hva man bør fotografere, sier hun at å fotografere andre mennesker er en fin måte å fange essensen av et sted på, og hva gjelder kjente landemerker, er det liten vits i å «skyte bildet rett på, som alle andre turistbilder».

Enten man følger Condé Nast og Brookes råd eller ei, kan bildene man tar på ferie, fungere som en slags markør som sier noe om hvem den reisende er og hvor denne befinner seg i turisthierarkiet. Det er kanskje også dette magasinene sikter til når de snakker om å lykkes med bildene: Vis meg dine reisebilder, og jeg skal si deg hvilken type turist du er. Så dersom du er redd for å bli tatt for å være en helt vanlig turist – noe det ser ut til at mange er – må bildene dine være forskjellige fra deres. La meg presentere to karikaturer.

Homo Turisticus

• Tar bilder av seg selv, og/eller hele familien og vennegjengen, smilende og vinkende foran byens største attraksjoner
• Gruppehoppet foran kjente landemerker er også en favoritt
• Selfie-stangen brukes flittig
• Vedkommende får også kelneren til å ta bilde av seg selv/familien/vennegjengen smilende ved bordet
• Bildene tas kanskje med iPad eller et altfor stort speilreflekskamera som kelneren gjerne har store problemer med å få til å fungere

Homo Antituristicus

• Tar bilder av lokalbefolkningen som gjør lokale ting
• Tar også bilde av seg selv foran kjente landemerker, men med en casual og verdensvant tilnærming til det hele
• Til nød tar han også bilder av populære attraksjoner, men da i svart/hvitt eller kun av små gjenkjennbare detaljer på stedet
• På restaurant er det detaljer fra måltidet som gjelder, og gjerne også tavla der dagens meny står skrevet med kritt på det lokale språket
• Disse bildene tas gjerne med et dyrt kamera med retrodesign, men kan også tas med smarttelefon da dette gjør det enklere å få umiddelbar anerkjennelse for sine autentiske funn

At disse to karikaturene har forskjellige oppfatninger om hva ferien skal by på, er åpenbart, og det er også derfor de tar vidt forskjellige bilder når de er på tur. For Homo Turisticus representerer reisen bare et kort avbrekk fra hverdagens forpliktelser og rutiner. Han er fullstendig klar over at det kun er snakk om en midlertidig greie, og vil derfor gjerne ha mange bilder, gjerne av seg selv, som han kan beskue og vise fram som bevismateriale når han er tilbake i sine daglige omgivelser.

Homo Antituristicus innbiller seg derimot at han skal leve med og som de lokale, da han ser på seg selv som en verdensborger. For ham er det viktig å ha med seg gode historier hjem i bagasjen, og han tar bilder som skal fungere som genuine suvenirer. For ham holder det ikke å si at han har vært i Roma; det er viktigere å vise at han har sett et mer egentlig Roma enn de andre. Men selv om han forsøker å leve med/som de lokale, vil han nesten alltid forbli en utenforstående.

Filed under Bokstoff
Author

Kommunikasjonssjef i Aschehoug Litteratur. Jobber med PR og kommunikasjon i egne kanaler.