Tungtvannssabotøren

Joachim Rønneberg. Tungtvannssabotøren. Lederen for hele aksjonen på Vemork i 1943, den legendariske Linge-karen og SOE-agenten. Tungtvannssabotøren er historien om kaldblodighet, handlekraft og overlevelse, mot alle odds. Rønneberg døde 21. oktober 2018.

Bare 21 år gammel bestemte Rønneberg seg for å ta del i frihetskampen fra Storbritannia. Her ble han rekruttert til Norwegian Independent Company No. 1 av Martin Linge selv, og etter hvert ble han instruktør innen det britiske SOE.

Etter tungtvannsaksjonen dro Rønneberg og sprengningslaget i full uniform på ski tvers over Sør-Norge til Sverige – en ferd på om lag 500 km i temperaturer ned mot 20 kuldegrader. Hele det siste krigsåret lå Rønneberg i skjul i de ugjestmilde Tafjordfjellene. Sabotasjegruppen han ledet, «Fieldfare», sto blant annet bak sprengningen av Stuguflåten bro i januar 1945

Fortellingen om tungtvannssabotøren Joachim Rønneberg likner fortellingen om norske polarhelter. (…) I disse avslørende biografiers tid er det egentlig befriende å lese historien om en hedersmann, fra en tid da betegnelsen fremdeles ikke fremkalte en lattermild mistenksomhet.
Cathrine Krøger, Dagbladet

Det har vore skrive mange bøker om tungtvannsaksjonen, og mange av sabotørane har kome med sine bidrag. Likevel er det ingen som på ein så nøktern og lesverdig måte har fortalt heile historia, som det Gunnar Myklebust gjer i denne boka. Ei grunnbok i norsk krigshistorie er det blitt.
Harald Kjølås, Sunnmørsposten

… denne historien om aksjonens frontfigur, Joachim Rønneberg, imponerer uten å ha noen særlig nyhetsverdi. Undertegnede har knapt lest en mer lavmælt biografi. (…) Denne fortellerstilen øker like fullt respekten for de bragdene som ble utført.
Sten Inge Jørgensen, VG (terningkast 5)

Forord av forfatteren Gunnar Myklebust

Joachim Rønneberg er en bemerkelsesverdig mann som gjorde bemerkelsesverdige ting av stor betydning for den allierte krigføringen mot Tyskland og Hitler. Han ledet en av krigens mest spektakulære og vellykkede sabotasjeaksjoner, den militæroperasjonen i Norge som er best kjent internasjonalt. Men i likhet med mange andre nordmenn som deltok i den andre verdenskrigen, var han lenge taus om sin krigsinnsats.

Han liker ikke ord som «krigshelt». Han liker ikke at det han var med på, blir glorifisert. Joachim Rønneberg mener at han den gangen gjorde sin plikt, og at han var heldig. Han kom uskadd fra krigen. Det var det ikke alle som gjorde. De som ga livet sitt i kampen for Norges frihet, det er de som i hans øyne fortjener oppmerksomhet og heder.

Han har aldri vært opptatt av å berette sin historie for historiens egen skyld. Da han etter hvert begynte å fortelle den, var det fordi han ville minne nye generasjoner om at frihet ikke er noe som gir seg selv, men må forsvares. Han har derfor stilt opp og snakket om krigen, til skoleklasser og forsamlinger av ulike slag, både i Norge og i utlandet. For ham har det vært viktig å bruke den erfaringen han gjorde, til å si noe om vår egen tid.

Dette er en bok som Joachim Rønneberg verken har tatt initiativet til eller bedt om. Han har aldri ønsket seg en bok om det han var med på under krigen. Det er derfor heller ikke en bok han har noe ansvar for.

Joachim Rønnebergs krigsår fortjener likevel en bok. Dette er et forsøk på å skrive den boka. Hans beretning er sentral, men fortellingen er basert på en rekke kilder. Framstillingen er min, og feil og mangler mitt ansvar alene.

Joachim Rønneberg har, til tross for sine forbehold, brukt mange timer av sin tid på å rekapitulere krigsårene og sin oppvekst i Ålesund for meg. Han har vist meg stor imøtekommenhet, tillit og grenseløs tålmodighet etter min første henvendelse.

For meg har samtalene vært en eneste lang rekke gledesstunder.

Gunnar Myklebust / Oslo, juni 2011