Historien bak fiksjonen

Hva ville virkelighetens Krøsus sagt om å være inspirasjonskilde til deler av en krimroman? Trude Teige forteller om arbeidet bak sin nye bok: Pasienten.

Han kalte seg Krøsus, og kom til Dikemark som pasient en gang på 1930-tallet. Der ble han værende helt til han døde vel femti år senere. Jeg har møtt tidligere ansatte der, som fremdeles husker ham. Men ingen vet hvorfor han kom dit. Hva feilte det ham? Hvor kom han fra? Hvorfor hadde han aldri besøk av familien – inntil en søster dukket opp like før han døde?

Av: Trude Teige

Det var nesten tre tusen mennesker på Dikemark da det psykiatriske sykehuset var i full drift. Rundt en tredel var pasienter. Blomsterbedene bugnet av farger, plenene var alltid nyklipte om sommeren. Veiene, som slynget seg mellom bygningene, var måket tidlig hver morgen om vinteren. Arbeidet ble utført av pasientene, og de var selvforsynte med absolutt alt. Til og med egne dikemarkpenger hadde de. De var et eget samfunn i samfunnet. Et organisert og velpleid område, der hovedtanken var at arbeid og vakre omgivelser var viktig for pasientenes psyke.

Kontrasten til hvordan det ser ut i dag, er stor. Nå har ugress tatt over mellom de vakre Jugendbygningene, vinduer er tettet med sponplater, mose vokser i vinduskarmene. Maling og murpuss forvitrer og faller av veggene, både innvendig og utvendig.

Hva ville virkelighetens Krøsus sagt om å være inspirasjonskilde til deler av en krimroman? Trude Teige forteller om arbeidet bak sin nye bok: Pasienten.

Men i tredje etasje i huset der Krøsus bodde de siste årene han levde, står alt som det var. Der er det gamle laboratoriet bevart, med utstyr som stammer fra tjue- og trettitallet. På legens kontor, helt innerst, får man en følelsen av at han bare har gått ut for å hente seg en kopp kaffe. Han er straks tilbake. Nei, forresten, skjønner man, han er for lengst død. For dødsmasken hans henger som et bevis på veggen.

På laboratoriet ble alt som gikk inn i og kom ut av en gruppe pasienter målt og analysert i flere år. Forskningen skulle løse gåten: Hvorfor blir mennesker psykisk syke? Fins det en biologisk forklaring?

Det første man ser når man åpner døren inn til laboratoriet er en tekst som er malt inn i skråtaket:

Hic est locus ubi sanguis urinaque arcana vitae aperient.
Her åpenbares livets gåte i blod og urin.

Pasientenes oppførsel ble registrert, blodprøver ble tatt, urin analysert, og avføringen ble tørket og malt til pulver for å finne ut hva som skjedde i pasientenes kropper. I kjelleren finnes fremdeles hundrevis av små glass med slike prøver. Men de 32 hjernene som sto her, er flyttet til Oslo universitetssykehus for å forskes på. De er unike i verdenssammenheng siden de er fra pasienter fra tiden før det fantes psykosemedisiner.

Hva ville virkelighetens Krøsus sagt om å være inspirasjonskilde til deler av en krimroman? Trude Teige forteller om arbeidet bak sin nye bok: Pasienten.

Det var historien om Krøsus som festet seg hos meg da jeg gjorde research om psykiatriens historie på Dikemark. En tidligere sykepleier nevnte at Krøsus hadde hatt sitt eget arbeidsværelse. Hvor hadde det vært? Jeg ruslet rundt bygget han bodde i, kikket inn gjennom skitne kjellervinduer. I ett sto det noen flasker, jeg skimtet flere på et bord der inne, noen kolber og noen slanger var det der også.

Vaktmesteren tok meg med innenfor, ned i kjelleren, gjennom en lang gang med mange dører, han lette seg fram til riktig nøkkel på et stort nøkkelknippe, tvilende til om det fantes noe som var verdt å se bakenfor døren. Men der var det: Krøsus’ rom, der han hadde tilbrakt dager og år med å lage parfyme. Jeg fant krydderposer og flasker, sirlig merket med vakker løkkeskrift: Karmosin og Mandelduft.

Mange flasker var fylte med en gul væske. Kunne det være parfyme? Eller var det urin? Jeg var blitt fortalt at Krøsus brukte å tilsette parfymen ”sin egen dufttone”; Noen dråper av sin egen urin. I det ene hjørnet var det en diger haug med tøyposer, fylte med små og store sorte steiner. Det var diamanter, hadde Krøsus hevdet. Tøyposene hadde damene på systuen sydd til ham.

Hva ville virkelighetens Krøsus sagt om å være inspirasjonskilde til deler av en krimroman? Trude Teige forteller om arbeidet bak sin nye bok: Pasienten.

Jeg fant også ting han hadde skrevet og signert. Jo, visst fantes det spor etter ham, det var ikke tvil om at dette var hans arbeidsværelse.

Det hadde stått urørt i tretti år.

Jeg får aldri svar på alle min spørsmål om denne underlige mannen. Ingen vet. Ingen kan fortelle. Journalen hans er sperret for innsyn i 100 år. Sannsynligvis ble han gravlagt i en fellesgrav på Asker kirkegård. Ingen er riktig sikker på det.

Men jeg trenger ikke å vite hva slags diagnose han hadde, eller hvor han kom fram, hva som hadde hendt ham, hva han hadde tenkt og følt.

I min fantasi har jeg alle svarene, og jeg kan fortelle historien om en mann som het Krøsus, som bodde på Dikemark hele sitt voksne liv, som laget parfyme og samlet på ”diamanter”. Han som ingen tok notis av, han som hørte og så og observerte. Så mye visste han, at det ble farlig for ham.

Hva ville virkelighetens Krøsus sagt om å være inspirasjonskilde til deler av en krimroman?

Blant de få opplysningene som finnes om ham, er et brev fra Aschehoug, der det framgår at han har sendt inn et manuskript og blitt refusert. Kanskje var det en drøm han ikke fikk realisert; å bli forfatter.

Men så skulle han altså inspirere en forfatter flere tiår etter sin død.

Jo, det tror jeg han ville likt.

Kjøp Pasienten av Trude Teige her

Pasienten er en krimroman om de katastrofale følgene det kan få når mennesker ikke blir behandlet med respekt og verdighet.

Pasienten: Han kalte seg Krøsus og var psykiatrisk pasient på Dikemark i over femti år. «De dreper pasienter her», er det siste han hvisker før han dør i 1993. En av de få som snakket med Krøsus, var lille Julia.

Forsvinningen: I 2002 forsvinner den da atten år gamle Julia sporløst fra Enden, en liten bygd på Sunnmøre.

Drapet: Etter mange år kaster et drap nytt lys over både Julias forsvinning og det som foregikk på et nervesanatorium på Julias hjemsted.

Når Kajsa Coren får en privat forespørsel om å undersøke hva som kan ha skjedd med Julia, bringer det henne rett inn i drapsetterforskningen. Et ukjent Munch-maleri og psykiatrisk forskning spiller uventet sentrale roller.

Anmeldelser av Pasienten:

Psykiatri på ville veier i stilren og velturnert krim (…) tilfredsstillende krim og vel så det.
– Pål Gerhard Olsen, Aftenposten

Spennande og velskriven.
– Bjarne Tveiten, Fædrelandsvennen