Om å finne hjem

Å lese Wild av Cheryl Strayed får meg til å ville bite tenna sammen. Denne boka får blødende gnagsår på hoftebeina til å høres attraktivt ut. Bli med å gå The Pacific Crest Trail – vandrernes svar på Mount Everest.

Jeg sier det like godt med én gang: Jeg blir alltid skeptisk når folk bruker for mye tid på å finne seg selv ved å gjøre halsbrekkende øvelser som å ro til Shetland eller svømme over den engelske kanal. Tenk om de kunne bruke alt dette engasjementet på noe annet? På noe som gagner flere enn dem selv? Så da redaksjonen presenterte Cheryl Strayeds Wild, kjente jeg at alle fordommene kom snikende. At boken var hovedbok i Oprahs bokklubb gjorde meg ikke vennligere innstilt. Heldigvis tok jeg til fornuft og frigjorde meg fra alle fordommer. For Wild er en herlig leseropplevelse.

Cheryl Strayed mistet moren sin bare 22 år gammel. Moren som var vegetarianer, som plantet ringblomster rundt i hagen for å holde innsektene unna i stedet for å bruke insektsspray. Som hadde tvunget Cheryl og søsknene til å svelge hele, rå hvitløksfedd da de var forkjøla. Og som plutselig får en aggressiv form for lungekreft og dør etter svært kort tid bare 45 år gammel. Cheryls verden går i knas. For alle som har mistet noen som står dem veldig nær, er det lett å leve seg inn i smerten og ikke minst i sinnet Cheryl opplever.

Faentademfaentademfaentadem. Aggresjonen, nummenheten og angsten blir tilslutt svært ødeleggende for henne. Hun som alltid var den flinke, den ambisiøse og den ansvarsfulle, mister fullstendig grepet om tilværelsen. Hun ligger med altfor mange menn, hun skiller seg fra sin store kjærlighet (i den rekkefølgen) og hun begynner å lefle med heroin. På et tidspunkt i denne destruktive spiralen, kommer hun tilfeldigvis over boken The Pacific Crest Trail, Volume 1: California. En tanke sniker seg inn og seks måneder senere starter hun på sin livs reise. Ikke en dannelsesreise, men en overlevelsestur. Turen hun må ta for å overleve. For å finne tilbake. For å leve.

Strayed legger altså ut på denne turen som en fullstendig utrent og uerfaren fotturist. 177 mil. Fra Mojaveørkenen til staten Washington. Smak litt på det. Legg til en sekk som veier altfor mye og et par støvler som et to nummer for små. Etter førti minutters vandring brøler hjernen hennes HVA ER DET JEG HAR BEGITT MEG UT PÅ? Men hun har bare én mulighet.

Jeg retter blikket nordover, i den retningen broen lå – bare tanken på den var en ledestjerne for meg. Jeg rettet blikket sørover, mot det jeg hadde lagt bak meg, mot det ville landskapet som hadde lært meg så mye og påført meg så mange sår, og veide alternativene mine. Det fantes bare ett, visste jeg. Det fantes alltid bare ett. Å fortsette å gå.

Og hun fortsetter å gå. I mer enn hundre dager går hun gjennom ørkener, over fjellkjeder og gjennom regnskog. Det blir et fandenivoldsk møte med naturen. Det er svinekaldt og glohett, hun treffer på svartbjørner og klapperslanger. Hun er blakk, sulten og tørst. Hun har gnagsår på alle tenkelige – og utenkelige – deler av kroppen, og på slutten av turen sitter hun igjen med fire tånegler. Men det vi som lesere sitter igjen med – og jeg trodde aldri at jeg skulle skrive dette – er selve møtet med naturen, menneskene og Cheryl selv, og den kampen hun kjemper for å overleve. Det gjør tidvis fysisk vondt å lese Wild, men det er en historie som sitter. Vakker. Vond.

The Pacific Crest Trail

The Pacific Crest Trail er en tursti som strekker seg langs vestkysten av USA – fra Mexico til Canada, gjennom 7 nasjonalparker. Den er ca. 4 300 km lang, og høyeste punkt er 4 000 meter. Stien går på langs gjennom California, Oregon og Washington og berører så vel statlige stammeeide områder; den går gjennom nasjonalparker og villmark, gjennom ørkener, fjellkjeder (Laguna, San Jacinto, San Bernardino, San Gabriel, Liebre, Tehachapi, Sierra Nevada, Klamath og Cascades) og regnskoger; over elver og motorveier. Hele turen tar 4-6 måneder. Stien ble opprinnelig brukt av nybyggere på 1800-tallet. I 1930-årene fikk en gjeng fotturister en idé om å lage den om til en tursti. Løypa ble offisielt innviet 2. oktober 1968, og PCT ble ferdigstilt i 1993. De fleste som går denne turen bruker mellom 6-8 måneder på å planlegge. Hvert år forsøker rundt 500 å gjennomføre, men bare halvparten fullfører. PCT kalles vandrernes Mount Everest.

Filed under Hobby & fritid
Author

Kommunikasjonssjef i Aschehoug Litteratur. Jobber med PR og kommunikasjon i egne kanaler.