Stikkord: true crime

En amerikansk forbrytelse – om drapene i Osage County

David Grann har skrevet den sjokkerende historien om drapene i Osage County og om etableringen av FBI. En fortelling som er langt mørkere enn det politiet kunne ane, da de først begynte å etterforske en rekke mystiske dødsfall i indianerreservatet.

David Granns bok har med god grunn ligget på bestselgerlisten i USA. Det er et mesterstykke av et detektivarbeid, der ikke alt er bevist, men der Grann sannsynliggjør at Osage-indianerne ble systematisk drept.
Berlingske Tidende

Kjøp boka her

Indianerkrigene er for lengst over. De overlevende er stort sett parkert i reservater der kulturen deres har dårlige kår. Det fins et unntak. Osage-indianerne ble forflyttet til et område alle trodde skulle være uten interesse, et område i Oklahoma, som skulle vise seg å inneha de største oljeforekomstene i USA.

Osage-indianerne er plutselig millionærer, kjører luksusbiler og sender barna sine til prestisjetunge skoler i Europa. Men for å beskytte indianerne – som myndighetene mener ikke er i stand til å beskytte seg selv – blir det innført en lov der indianerne blir tildelt en formynder som ikke er Osage-indianer. Mange av kvinnene gifter seg med hvite menn som automatisk trer inn i rollen som formynder.

En dag forsvinner to av stammens medlemmer. Den ene blir funnet med en kule i hode. Så blir et annet stammemedlem forgiftet, og så et til. En bolig sprenges i lufta.

Hvem står bak disse kriminelle handlingene? Den første etterforskningen er svært overfladisk. Men etter en ny serie mord, blir BOI (Bureau of Investigation), det som skal bli FBI under unge Edgar J. Hoover.

Forsvinningen

UTDRAG: I april sprer det seg millioner av ørsmå blomster over de eikekledde åsene og de enorme præriene i Oklahoma. Det er stemorsblomster og villportulakk og små knoppurter. Forfatteren John Joseph Mathews, som selv var osageindianer, skrev en gang at denne galaksen av kronblader får det til å se ut som om «gudene har etterlatt seg konfetti». I mai, når prærieulvene uler under en skremmende stor måne, begynner mer høyvokste planter som vandrejøder og lodnesolhatter å krype over de mindre blomstene – og stjeler deres lys og vann. Stilken på de mindre blomstene brekker og kronbladene blåser bort, og om ikke lenge er de begravd under bakken. Det er derfor osageindianerne snakker om mai som den tiden da månen dreper blomstene.

Den 24. mai 1921 begynte Mollie Burkhart, innbygger i Gray Horse, Oklahoma, som er en av osagebosettingens små byer, å bli redd for at det hadde hendt noe med en av søstrene hennes, Anna Brown. Anna var trettifire år gammel, mindre enn ett år eldre enn Mollie, og hadde forsvunnet tre dager tidligere. Hun hadde ofte gått på rangel, som familien nedsettende hadde kalt det. Da danset hun og drakk med venner til det grydde av dag. Men denne gangen hadde det gått en hel natt, og så en natt til, uten at Anna hadde dukket opp på trappen foran huset til Mollie slik som hun pleide, med det lange, svarte håret litt tjafset og øyne som skinte glassaktig. Når Anna kom inn, likte hun å kippe av seg skoene, og Mollie savnet den beroligende lyden av Anna som beveget seg makelig gjennom huset. Nå var det i stedet en stillhet der som lignet den på slettene omkring.

Mollie hadde allerede mistet søsteren Minnie tre år tidligere. Dødsfallet var kommet sjokkerende raskt, og selv om legene hadde tilskrevet det en «særegen borttærende sykdom», hadde Mollie sine tvil: Minnie hadde kun vært tjuesju år gammel og bestandig hatt svært god helse. likhet med foreldrene hadde Mollie og søstrene navnene sine oppført i Osage-registeret, noe som betød at de hørte til blant stammens registrerte medlemmer. Det betød også at de eide en formue. Tidlig i 1870-årene hadde osagestammen blitt drevet ut fra områdene sine i Kansas til et steinete, formodentlig verdiløst reservat i det nordøstlige Oklahoma, bare for noen tiår senere å oppdage at det i bakken under dette området fantes noen av de største oljereservene i USA. For å få tak i denne oljen, måtte oljeleterne betale osagefolket leie og vederlag. I begynnelsen av det tjuende århundre begynte derfor hver av dem som sto i stammeregisteret å motta en pengesjekk hvert kvartal. Beløpet var innledningsvis kun på noen få dollar, men etter som tiden gikk og det ble pumpet opp mer olje, vokste utbyttet til hundrevis og deretter tusenvis av dollar. Og så godt som hvert eneste år økte utbetalingen, lik præriebekkene som rant sammen for å danne den brede, grumsete Cimarron-elven, helt til stammens medlemmer i fellesskap hadde spart opp millioner på millioner av dollar. (Bare i 1923 tok stammen inn mer enn 30 millioner dollar, som i dagens penger ville ha vært mer enn 400 millioner.) Osagefolket ble ansett som verdens mest velstående befolkningsgruppe per innbygger. «Har du sett!» sto det i den New York-baserte ukeavisen Outlook: «I stedet for å sulte i hjel … nyter indianeren godt av en fast inntekt som gjør bankfolk grønne av misunnelse.»

Allmennheten var blitt bergtatt av stammens velstand, som var stikk i strid med det bildet av amerikanske urinnvånerne som kunne spores tilbake til den første kontakten med hvite – selve arvesynden som landet ble født av. Journalister pirret sine lesere med historier om det «plutokratiske osagefolket» og de «røde millionærene» med deres herskapshus i murstein og terracotta hvor det hang digre lysekroner, og skrev at de pyntet seg med diamantringer, var kledd i pelskåper og hadde biler med egen sjåfør. En skribent så med forundring på osagejentene som gikk på de beste kostskolene og hadde på seg overdådige franske antrekk; det var som om «une très jolie demoiselle fra Paris’ bulevarder av vanvare hadde forvillet seg inn i denne lille reservatbyen.»

På samme tid kastet journalistene seg ivrig over ethvert tegn på at den tradisjonelle osagelevemåten fremdeles fantes. Ikke minst fordi denne lot til å mane frem et bilde av «ville» indianere i publikums sinn. En artikkel beskrev en «sirkel av dyre automobiler som omringet et åpent leirbål der de bronsebrune eierne i fargerike pledd sto og tilberedte kjøtt på den primitive måten». En annen dokumenterte en gruppe osageindianere som ankom en danseseremoni i et privatfly – en scene som «overgår de fleste romanforfatteres evne til å skildre». I det som kan stå som en oppsummering av allmennhetens holdning til osagefolket, skrev Washington Star: «Den gamle klagen: ‘Se, den stakkars indianeren’, kan nå mer passende omarbeides til: ‘Ohoi, den rike rødhuden’.»

Mollie Burkhart – bokens hovedperson og heltinne

Jakten på Norges farligste kriminelle miljø

I 2017 beordrer politimesteren i Oslo en operasjon for å knuse et brutal kriminelt miljø som bevæpner seg, selger narkotika, kidnapper folk og tjener penger på illegal gambling. Gjengen bak kriminaliteten har forbindelser til mafiaen på Balkan. Den innerste kjernen står med mer enn 200 uoppgjorte saker. Operasjonen mot Young Bloods får navnet Operasjon Gamma.

Politiet foretar massive arrestasjoner, beslaglegger penger, narkotika og våpen, men strever med å få tak i bakmennene. Så blir en ung mann skutt på Holmlia. Hvordan kan et slikt miljø vokse frem i fredelige Norge? Ståle Økland fulgte politiets Operasjon Gamma som flue på veggen i et år. Han trenger bak politiets avmålte kommentarer og møter de kriminelle ansikt til ansikt. Det ble en reise dypt ned i Oslos kriminelle underverden der penger, makt og hevn utgjør hverdagen.

Prolog: Razzia

Oslo 20. mars 2018

På sambandet hører vi at politimannen er kommet inn i pokerklubben. Han bekrefter at alt er klart. Et par politifolk begynner å liste seg opp trappa. De vinker på de andre for at de skal følge etter. En politimann gir et signal. Så går alt fort. Politiet stormer inn i lokalet. De roper: «Politi!» Ansatte og gjester får beskjed om å sitte i ro med hendene på bordet.

I lokalet er det rundt 60 personer. De fleste har på seg vanlige hverdagsklær, dongeribukse og genser. Blant gjestene er menn i alle aldre, men også en kvinne. Alle gjør som de får beskjed om av politiet.

Politiets inntog gjør inntrykk på pokergjestene. En mann i 40-årene føler seg plutselig uvel. Han sier at han må på toalettet, og det med en eneste gang, for han må kaste opp. En politimann følger ham på do. Fra toalettet hører vi mannen som brekker seg, brøler og stønner. En annen mann får skjelvinger i hele kroppen. Han må hjelpes ut i frisk luft.

Noen av pokerspillerne rister på hodet, andre flirer eller ser nervøse ut. Inntil videre må de bli sittende. De får ikke lov til å bruke mobiltelefonene sine eller snakke med andre. En politimann går inn på datarommet innerst i lokalet. Han stenger av kameraene og tar kontroll over pc-er.

De ansatte i klubben må ta oppstilling på gangen utenfor. Der må de stå inntil en vegg, og de får ikke lov til å snakke sammen. Blant de ansatte er det mange unge utenlandske damer, særlig fra Øst-Europa. Det finnes også et par unge menn. De står og kikker betenkt i golvet mens de lener
seg mot veggen. Én etter én skal de nå tas med inn på et pauserom der politiet skal avhøre dem. De færreste snakker norsk.

Oppå pokerbordene ligger sjetonger i mange farger. Ved hvert bord står svarte stoler. Noen av bordene har plass til mange spillere. På veggene henger storskjermer som viser spillets gang og sportsbegivenheter. Spillerne har nettopp hatt matpause. Det lukter lasagne. Midt i lokalet står det en minibank hvor spillerne kan ta ut penger.

Politiet sender inn en narkotikahund, en svart labrador. Hunden løper rundt fra sted til sted. Den snuser under bordene og bak stoler. På toalettet finner den noen gram kokain. Under et pokerbord finner den en hasjklump. Ved dette bordet sitter sju personer. Ingen av dem vil innrømme at de eier hasjen.
En politimann sier at om ingen vil vedkjenne seg hasjen, vil alle bli anmeldt. Han gir personene rundt bordet to minutter til å diskutere seg frem til en løsning.

Nå blir det dårlig stemning rundt pokerbordet. En av spillerne sier at han aldri har brukt narkotika, og han oppfordrer den som eier hasjen om å stå frem. Han får støtte fra en
av de andre pokerspillerne. «Vær grei og stå frem», formaner en mann i 30-årene. Men ingen gjør det. Politimannen spør om spillerne er villige til å la seg visitere, og det er de. Narkotikahunden bruker ikke lang tid på å finne ut hvem som er
synderen.

På sambandet kommer det en beskjed. Politifolkene som skal pågripe eieren av klubben, kommer seg ikke inn i leiligheten hans. De hører tv-lyder fra stedet, men mannen åpner
ikke døra. Politiet bestemmer seg for å sende forsterkninger. Mannen skal pågripes uansett. Han skal i fengsel.

Til slutt kommer to representanter for Lotteritilsynet, en mann og en dame, opp trappene. De har med seg skjemaer og papirer som skal fylles ut. De noterer ivrig mens politiet fortsetter ransakingen. Denne pokerklubben vil bli stengt. Politifolkene begynner å demontere bord og stoler. De er fornøyd med aksjonen.

I kveld har politiet slått til mot fem pokerklubber i Oslo. Det er norgeshistoriens hittil største razzia mot det illegale gamblermiljøet. Målet med aksjonen har vært å ta fra Young Bloods en viktig inntektskilde. Fem personer er pågrepet.

Det er snart et år siden politimesterens ordre ble utstedt.

Kjøp Operasjon Gamma her