Stikkord: Trond Henriksen

Fanget av jula!

Trond Henriksen om jula i fengsel

[dropcap custom_class=»normal»]J[/dropcap]eg våkner opp av celledøra som skriker fra rustne hengsler. En trøtt fangevokter spør uinteressert om jeg lever, noe som bekreftes med et surt grynt.

[spacer]

Tekst: Trond Henriksen

Skyggen av gitteret på veggen er mitt første syn. De kraftige lyskasterne på muren sender virkeligheten tvers igjennom den tynne gardina på cella. Det er brutalt, man blir aldri fortrolig med å våkne på denne måten. Drømmen om frihet, damer, vin og sang blir brått erstattet av en innesperret følelse. Speilbildet av gitteret på veggen gjør meg frustrert og utrolig liten. Skjønner fort at det er meg alene på noen få kvadratmeter igjen.
[spacer]
Det er en slags automatikk å våkne i et fengsel. Ganggutten starter det hele med å fylle koppen på luka med sur kaffe. En halvtørr rullings ligger klar i askebegeret, dagens høydepunkt og lovlige rus. Et par kraftige sug fra gårsdagens sneip gir hjernen akutt oksygenmangel. De 10 sekundene i svimmelhetens rike er en befrielse. Et øyeblikks flukt fra en verden man absolutt ikke trives i. Frihetens tap er vond i seg selv, men i dag blir man ”voldtatt” av følelser. Fengsel er noe dritt…, og jul i fengsel er ekstra dritt!
[spacer]
Det er vanskelig å lage god julestemning på åtte–ni kvadratmeter, særlig når en del av plassen allerede er okkupert av et lite bord, en hylle, et skap, vask og toalett. I døra er det en luke hvor mat og kaffen blir servert. På veggen over celledøra henger en høyttaler med en tretrinns volumknapp. Her kan man høre NRK P1 gjennom dagen, før fangene har et par kveldstimer med sensurert lokalradio.
[spacer]
Jeg drar dyna over hodet, må drukne virkeligheten et kvarter til. Lengselen etter familien er som sterkest i denne høytiden. Hele anstalten har skiftet atmosfære fra aggressiv til en stille sorg. Et lite øyeblikk hvor de fleste angrer sine synder og ønsker sterkt sin frihet tilbake.
Flere av gutta har barn, og forventningene om at pappa skal stille opp, er sterkest nå. Det gjør hverdagen ekstra tung hvis det blir avslag på julepermisjon; da rakner hele verden. Store, tøffe menn som bryter sammen i fortvilelse, er ikke noe uvanlig syn.
[spacer]
Noen tårer minner meg om savnet til den barnslige utålmodigheten hjemme hos mamma. Sølvguttene som ga startsignalet vi alle lengta etter. Da var det å spise ribbe så fort man kunne, før den store finalen med hodet under juletreet. Det var den tryggeste følelsen i verden!
[spacer]
Jeg er glad for at ingen ser meg akkurat nå, tårer er forbundet med svakhet i dette hierarkiet. Det hjelper ikke at man kun er 16 år, her stiller vi alle likt. Det er dine handlinger som avgjør hvor på stigen du havner. Pedofile og voldtektsmenn er nederst, mens de som holder kjeft er øverst. Stemplet som tyster har kjipe bivirkninger i denne bransjen!
[spacer]
Formiddagen går sakte og stillheten er plagsom. Det er ikke gitter, celler og fangevoktere som er det mest skremmende. Det er lydene, eller ofte mangelen på lyd, som gjør soningen vanskelig. Nøkkellyden er min trygghet, særlig om natta. Da kan stillheten være plagsomt høy og forteller hvor alene jeg er i verden. Lyden av nøkler som dasker mot fangevokterens lår gir en trygghet, det er noen som passer på meg der ute…
[spacer]
Klokka 12 kommer dagens første varmrett, grøt med sukker og kanel, og et glass med rød saft. Jeg tar forventningsfullt imot tallerken fra en sliten ganggutt. Blasse øyne viser kun en tomhet, tydelig en rutine bygget gjennom mange år.
Jeg setter meg på stolen ved det ustødige bordet og ser kalenderen som henger på en liten tavle. Året er snart tusja ut, og hinter om et nytt år i vente. Det er mange kryss som mangler før jeg er en fri mann.
[spacer]
En due har tatt plass på vinduskarmen. Over svever en gjeng grådige måker som venter på dagens middagsrester. Det er ikke populært å mate dyra, men i dag gir jeg litt faen. Kaster ut noe gammelt brød som svever mot muren. Kan nesten føle brødskivas lille frihet, før den blir fanget i lufta av en hvit torpedo. Måkeskrik blandes med sinte utbrudd fra de gamle gutta; – Jævla dust…, drit i å mate faenskapet…!
[spacer]
Julaften er faktisk den eneste gangen i året vi får to middager. Grøten er for så vidt grei, etter at den er godt pleiet med ekstra sukker. Tiden frem til neste måltid er vannrett i senga. Jeg orker ikke å høre på radioen, NRK pumper ut julesanger som bare gjør vondt. Det hjalp liksom ikke at Alf Prøysen sa, ”Du skal få en dag i mårå”, når morgendagen garantert er helt lik den i dag?
[spacer]
Det var mye lettere å drømme om de kule oppleggene med kompisene. De ville biljaktene med politiet, eller når pengeskap ble blåst til himmels med for mye dynamitt. Jeg kjenner kroppen spenner seg i senga ved bare tanken.
Jeg har ingen moralske betenkeligheter med å reflektere over kriminalitet på selveste julaften. Skal i det minste bruke mindre dynamitt neste gang.
[spacer]
Det er flere moralske handlinger som ikke gjelder på denne dagen. En 16 årings kjedsomhet kan fort utløses med igjenklistra pornoblader og en hoppende dyne. Rekker gjerne et par runder før den underlige julematen skal serveres. Den blir underlig fordi fengselsloven sier; «Maten skal være næringsrik, dog ikke velsmakende.» Dermed blir det kokt ribbe til jul.
[spacer]
Tradisjoner finnes også i fengsel. Har akkurat satt gaffelen i den skjelvende ribba da et lite orkester setter i gang; – «Han er min sang og min glede …». Fire offiserer fra Frelsesarmeen gauler ut sitt julebudskap fra første avdeling. Ekko fra den store hallen gjør det hele til en surrealistisk opplevelse.
Etter den tredje låta er man sliten og venter kun på den ”Store gaven”.
[spacer]
Det er ikke så mye å glede seg over i et fengsel, men en ting var ”hellig”, julegaven fra Frelsesarmeen. En rød liten papirpose med en melkesjokolade og en pakke tobakk fra Tiedemanns. Den betyr mye for oss gutta, ikke bare økonomisk, selv om den utgjør en hel ukelønn. Det var et varmt håndtrykk og ordene fra den gamle mannen jeg husker best;

Ønsker deg en riktig god jul og håper jeg slipper å gjøre det til neste år!

[spacer]

Trond Henriksen, Oslo fengsel 24. desember 1982

[spacer]

Trond Henriksen har skrevet boka Ingen murer er for høye, en bok om hans eget liv med dop, kriminalitet og lange dommer. Om hvordan han fant veien tilbake til samfunnet, og om å reise seg igjen og igjen.

[spacer]

En debutants dagbok

Ingen murer er for høye

Jeg går nesten i søvne mens skoene subber langs asfalten. På vei over lyskrysset på Grønland ser jeg sola som har våkna til liv. Den kaster lange mørke skygger over folketomme gater. Natta har vært et lite helvete.

Hue har kokt suppe på en gammel glemt noiafølelse og da var det umulig å få sove. Jeg er debutant og i dag er det boklansering.

Tekst: Trond Henriksen

Intervjuene med VG og Dagbladet er unnagjort, nå er det tid for domsavsigelse. Det må nevnes at min første bok handler om mitt eget liv. En reise gjennom dop, kriminalitet og politikk. Den handler rett og slett om å gå på tryne, reise seg, for så falle igjen og igjen.
Boka er så jævlig personlig at jeg brukte fire år på å skjønne hvordan den skulle skrives. Nå er dagen kommet hvor jeg skal stå naken og avkledd for en hel verden. Hvor mine innerste dører er åpnet i håp om at skammen kan bli lettere å bære. Kanskje blir jeg endelig fri…?

Ingen murer er for høye er skrevet fordi jeg mener den utgjør en forskjell. At den kan belyse de mekanismene som avgjør om livet ditt blir bra eller et mareritt. Gi mennesker håp om at det nytter å forandre seg, selv for de mest håpløse. Og sist men ikke minst, hedre de menneskene som har blitt borte, men ikke glemt!

Jeg har en underlig forventningsfull karusell i magen. – Hva kommer de til å skrive? Vil de dømme meg verre enn all verdens rettssaker…?
Det er ikke mangel på bekymringsmeldinger da skyvedørene til Deli de Luca åpner seg. To skritt innafor døra fryser beina seg fast til gulvet. Forsiden på VG treffer meg med en voldsom kraft. – Mitt liv som ”Norges farligste”…!

Trond Henriksen i VG

Faksimile av VGs forside

Trynet mitt er klistra utover forsiden sammen med noen gamle politibilder. Et urgammelt instinkt våkner til liv; – Har jeg rana Norges bank…?
Jeg må virkelig ta meg sammen for ikke å beine ut av sjappa. Tar et par pustedrag før jeg går målbevist mot avisstativet. Ser at Dagbladet også har meg på forsiden, men i et mindre format.

Det er en hyggelig ekspeditør som tar imot avisene for betaling. Da han legger de tilbake på disken lyser forsiden mot oss. Han stopper opp et lite sekund før han utbryter på gebrokkent norsk; – Men ække det dai da…? Hvorfor er du så farlig da…?
Jeg kjenner at kroppen har lyst til å eksplodere i et hysterisk latteranfall. Presset har vært formidabel den siste tiden og så klarer denne kule fyren å ta brodden av det hele.
Jeg smiler unnskyldende og sier det bare er en ny bok, mens bankkortet avslutter handelen.

Tilbake i leiligheten sover fremdeles mamma i stua. Det aldrende ansiktet lyser en fredsomhet ut i rommet. Hun er det tryggeste menneske jeg vet om. Nå skal jeg igjen rippe opp i fortiden, legge min historie naken for en hel verden. Hvordan vil hun takle det…?
Mamma er utvilsomt det menneske som har betalt mest for min destruktive livsførsel, og nå skal hun få enda mer juling. Boka beskriver hendelser fra barndommen som aldri er blitt fortalt. Det vil garantert gjøre henne vondt.

Mamma vet at jeg har skrevet boka og syntes det er bra. Hun håper at noen kan lære av historien, da er den verdt å dele har hun sagt.
Jeg kjenner på den dårlige samvittigheten som har plaga meg i alle år. Mamma som gråtende må hjelpe meg med heroinskuddet, eller politiet som storma leiligheten, eller når sønnen prega avisforsidene som ”Norges farligste mann”, eller…!

Jeg mister nesten pusten da jeg ser hvilken oppmerksomhet boka har fått. Tre sider i VG minner meg om den gangen vi kidnappa en politimann i Horten. Dette kan da aldri ende bra…?
Bekymringene viser seg å være grunnløse. Det er faktisk en uvant bra reportasje til VG å være, sikkert fordi det var en tungvekter som intervjuet meg. Journalist, Tore Ulabrand Johansen, har god erfaring med det kriminalitetsbilde som gjengis i boka. Derfor er det så befriende å lese hans ord; – Det er en bok som kan vise seg å bli en av høstens viktigste.

Det hele er så surrealistisk at en LSD-tripp ikke hadde utgjort noen forskjell. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi forestilt meg denne starten på en boklansering, og det før folk har våkna…?
Kjæresten kommer søvnig ut fra soverommet, hun har også hatt sommerfugler i magen. Hun smiler usikkert over forsiden; – Hva var det jeg sa…? Boka di gjør inntrykk, det blir en suksess!
Mamma våkner av den oppspilte praten og ser forsiden som ligger på bordet. Hun setter brillene på nesa med småskjelvende hender og utbryter nervøst; – Det var da voldsomt…!

Hun orker ikke lese avisen, det har hun sluttet med for mange år siden. Jeg er litt glad for det, den avslører tross alt litt om hva hun har i vente. Føler litt feigt at den biten kan vi utsette en stund til.

Vi bestemmer oss raskt for å stikke til leiligheten vår i trygge Halden. På toget sitter en uvitende mann med VG ved nabobordet, da smiler vi alle tre og jeg sovner utslitt i sete på vei hjem.