Stikkord: Tom Egeland

Møt forfatter Tom Egeland

Tom Egeland, forfatter av ungdomsromanen Katakombens hemmelighet

Tom Egeland er nyhetsjournalisten som ble forfatter på fulltid. Hans bøker kommer i stadig nye opplag og er oversatt til en rekke språk. Her forteller Tom Egeland om hvorfor han skriver, hvilke bøker han husker best og hvorfor han elsker å lese. 

Derfor skriver jeg

Det enkle svaret: Det er jobben min. Men hvorfor? Helt siden barndommen drømte jeg om å kunne fortelle historier – slik noen bøker fenget meg – alt fra Hardyguttene til Jules Verne og «Frendeløs» av Hector Malot. Tenk å ha alle disse verdenene inni seg! Det høres banalt ut, men jeg elsker å dikte opp historier og å leke meg med språket for å fortelle disse historiene best mulig. Jeg skriver utelukkende om temaer som fengsler meg selv så grenseløst at jeg gjerne bruker et år eller mer på å dykke ned i dem.

Les også Tom Egelands takketale fra da han ble tildelt Riksmålsprisen

Selv leser jeg mest

Jeg leser nok mest krim og spenning, men jeg leser også allmenn skjønnlitteratur og sakprosa med begeistring.

Min favorittforfatter

Spørsmålet er så brutalt og nådeløst at det blir umulig å svare på.

Den første boka jeg leste

Det husker jeg ikke. Moren min leste mye for meg, så det må nok ha vært Vestly, Egner og Lindgren. Jeg husker jeg kastet meg over Pippi Langstrømpe da jeg hadde lært meg å lese, og senere Hardyguttene.

Boka jeg husker best

Fra barndommen av må jeg trekke frem «Frendeløs» av Hector Malot. Fra min voksne lesning er det umulig å hente frem én bok. Å be meg velge mellom Hemingway, Hamsun, Undset, MacCarthy, Eco, Garcia Marquez – og slik kan jeg fortsette og fortsette – er som å spørre: Hvem av barna dine er du mest glad i?

Jeg elsker å lese fordi

Gode bøker former en alternativ virkelighet i hodet mitt. Fantasi er en undervurdert evne og egenskap.

Du finner oversikt over Tom Egelands utgivelser her

Mitt beste skrivetips til nye skrivespirer

Les, les, les. Og skriv, skriv, skriv. De som lykkes, er de som aldri gir opp.

→ Flere skrivetips fra Tom Egeland finner du her

Tom Egelands Djevelmasken med Bjørn Beltø

Møt flere leseglade folk her

Jeg er en Grorudgutt

Tom Egeland

[dropcap custom_class=»normal»]V[/dropcap]i som på sekstitallet vokste opp i Groru’dar’n – unnskyld, Groruddalen – vi hadde vår egen sosiolekt. Vi gikk aldri tur i skogen, men i skævven. Vi spiste aggurk og bannan.

[spacer]

TEKST: Tom Egeland

[spacer]

Så jeg vet ikke riktig om noen av de gamle groru’gutta – eh, guttene – ser på meg som klasseforræder her jeg står i dag, som glad og stolt mottager av Riksmålsprisen. Det pussige er: Jeg har alltid vært en riksmålsbruker. Jeg visste det ikke selv, en gang, da jeg som syv–åtte-åring fikk opptil flere røde streker av min kjære klasseforstander Karoliussen under ord som «døren» og «solen». Læreplanen tilsa nemlig «døra» og «sola», må vite. For ikke å snakke om artikkelen «ei». Som syv-åring hatet jeg «ei». Hva var det med meg? Jeg sa ikke engang «ei jente». For meg var en jente nettopp – en jente.

Jeg tror det må ha bodd en liten opprører i meg. Alternativt en undertrykt danske. For trass i de røde strekene og formaningene, ble jeg ved å skrive døren og solen. I oldtiden, altså da jeg gikk i første og annen klasse på Nordtvedt skole på sekstitallet, hadde pultene vår fortsatt hull i høyre hjørne. I det hullet, forklarte vår lærer, pleide det å stå et blekkhus. Fortiden hang igjen som et hult ekko også i lærebøkene. Jeg hadde ikke noe forhold til det lodne begrepet samnorsk, og den brokete historien bak denne språkhistoriske lapskaus, men jeg stusset veldig da jeg leste ord som «leike», «heime» og «graset».

Vi «leikte» da aldri – vi lekte. Vi gikk ikke «heim», men hjem. Og gikk vi ut i skolegården for å legge oss i solen, så var det i gresset – og aldri «graset» – vi grorudgutter la oss. «Gauk» for gjøk? «Mjølk»? Men dette var da også på den tid da folk på Oslos vestkant tok trikken til Sognsvatn. Altså Sognsva-T-n. Som det lakonisk heter i Wikipedias omtale av denne absurde, samnorske navngivningen: «Sognsvatn hadde ikke vært i utstrakt bruk blant beboerne i Oslo og Aker».

Det var ikke lett å være en liten gutt som snakket riksmål på svarteste Grorud. – Enn­skjønt, nå tuller jeg bare. Sannheten er at jeg ikke kan huske en eneste gang – ikke én episode – der noen påtalte mine besynderlige språklige særegenheter i et miljø som ubestridelig må ha inspirert Pål Steigan, Tron Øgrim, Finn Sjue, Sigurd Allern og gutta boys da de noen år senere – med lingvistisk, fonologisk og fonematisk fingerspitzgefühl mekka i hop det som skulle bli AKP (m-l)s småsøte prolletar-lingo.

Da jeg i 1983 ble ansatt som journalist i Aftenposten, var det som å komme hjem. I Aftenposten skrev vi «efter» og «sprog» og «sne» på den tiden. Vi skrev «idag» og «igår» i ett ord. Når jeg i dag prøver meg på slike avsindige avvik, retter Word-programmet meg sporenstreks. Jeg får, helt bokstavelig talt, rød strek under – akkurat slik jeg fikk rød strek under riksmålsformene på barneskolen.

Men min aller største fascinasjon i møtet med Aftenpostens rettskrivningsnorm, var det som skulle bli til favorittordet mitt under mine ti år i Akersgaten: «chanse». Med CH, dere! Å kunne skrive chanse med ch frydet meg – av grunner jeg ikke kan forklare – aldeles grenseløst. Så jeg puttet ordet inn i enhver sammenheng der det tilnærmelsesvis ga noen mening. «Sprog» var også en favoritt. «Kursus». Til slutt gikk det sport i å bruke de mest arkaiske stavemåtene. Den gang hadde Aftenposten noe som het – og nå er det bare å spisse ører: korrekturlesere.

I likhet med dinosaurene og mammutene er korrekturlesere en utdødd rase, i hvert fall i avisene, men jeg savner dem hver eneste bidige dag!

I likhet med dinosaurene og mammutene er korrekturlesere en utdødd rase, i hvert fall i avisene, men jeg savner dem hver eneste bidige dag! Det er mer enn jeg kan si om dinosaurene og mammutene. I Aftenposten satt disse korrekturleserne i et eget hjørne på desken og så ut som om de hadde sittet der siden den tid da de ble ansatt for å rette opp tastefeil i Første Mosebok. De var svært, svært gamle. De fleste var menn. De var livstrette. Og de var ualminnelig gretne. Det kan man forstå. Når de fikk ned et avtrykk av en avisside, gikk det ikke lang tid før den så ut som en tegneblokk – full av kruseduller, rettelser og anmerkninger.

Fra korrekturlesernes dunkle hjørne kunne man gjennom hele arbeidsdagen, og natten med, høre dype sukk av fortvilelse og frustrasjon over journaliststandens språklige forfall og derigjennom sivilisasjonens langsomme undergang.  Jeg tror ikke noen av korrekturleserne var journalister. Sannsynligvis var de filologer. Kanskje avdankede norsklærere, hva vet jeg? Men de visste alt. Absolutt alt. De var lingvister, etymologer, morfologer, semantikere, fonetikere, fonologer – enn videre historikere, antropologer og, innerst inne, psykologer og utvilsomt drittlei både jobben og livet.

Jeg husker en formiddagsvakt da en av dem kom bort til meg. Jeg hadde skrevet en nyhetssak med skråblikk for aftenavisen og fryktet det verste i det forestående møte med korrekturlesernes Tyrannosaurus Rex. «Er du denne Egeland?» spurte han bryskt. Jeg måtte, noe nølende, medgi at jeg var denne Egeland. «Du kan jo skrive, du!» sa han. Like bryskt. Og gikk sin vei. Det var første og siste gang han sa noe til meg. Først tenkte jeg: Ja? Jeg er tross alt ansatt i Aftenposten som journalist. Men senere gikk det opp for meg at det var ment som en stor kompliment.

Da jeg senere ble vaktsjef og nattredaktør i Aftenposten, ble jeg kjent som en av disse rødblyant-pedantene som i tide og utide (vel, mest i tide, når sant skal sies) sendte småsinte notater – dette var lenge før epostens tid – til slurvete journalister. Jeg var en slags Per Egil Hegge i miniatyr. Og da jeg i 1992 begynte i TV 2, ble jeg raskt en av tv-kanalens språk-nestorer. Hold det ikke imot meg- Sammen med Davy Wathne og en håndfull andre språkbevisste journalister i TV 2, forsøkte jeg å holde kustus på en gjeng som ikke til enhver tid utpreget seg med et overdrevent presist forhold til det kongelige norske språk. Til slutt ble jeg faktisk innvilget noen ukers permisjon fra funksjonen som redaksjonssjef for å skrive kanalens språkmanual. Forskjellen på ennå og enda. Ansvar og skyld. Kjølvann og kjølevann. Sjanse og risiko. Listen over språklige upresisheter i mediene er lang. Jeg vet at sånne som oss er fryktelig slitsomme. Noen av oss – dog ikke jeg – drives til en slik grad av vanvidd at vi skriver leserbrev.

Jeg vet at sånne som oss er fryktelig slitsomme.

* * *

En gang i tiden var avstanden mellom selv moderat bokmål og riksmål enorm. Men med årene har denne avstanden – heldigvis, mener jeg – minsket. Det er ikke til å komme forbi at visse forne riksmålsformer, både på trykk og i muntlig tale, klinger en smule arkaisk og fremmed.

Ø-en, sier dronning Sonja når hun henviser til det vi andre ville kalle en øy. Øen … Et vitalt og levende riksmål må utvikle seg og tilpasse seg for ikke å bli en pussig anakronisme for blåhårete fruer fra Frogner. Og denne tilpasningen mener jeg riksmålet, og dets forkjempere i Riksmålsforbundet, har mestret. Faktisk er forskjellene på bokmålets mange tillatte former langt større enn forskjellen på det moderate bokmål og riksmål. Radikalt bokmål bærer fortsatt i seg et og annet ekko fra samnorsken, fra dialektene og fra nynorsk. Intet galt i det, men det viser at bokmålet favner over et så vidt spekter av tillatte former at en noen ganger kan spørre seg selv om det er samme målform. De gangene temaet kommer opp – og det er sant å si sjelden – pleier jeg å si at jeg bekjenner meg til «radikalt riksmål». Og med radikalt riksmål mener jeg et riksmål som nærmer seg bokmålets konservative former. Om det er noen forskjell på mitt radikale riksmål og det moderate bokmålet, aner jeg ikke. Hage eller have … Mage eller mave … Sant å si oppfatter jeg mitt eget radikale riksmål og det moderate bokmålet som ett. Så finnes det kanskje et og annet faneord som staves ulikt, det vet jeg ikke, men for meg handler det mer om språkets timbre enn om en og annen staveforskjell. Riksmålet og det moderate bokmålet har en annen klangfarge enn det radikale bokmålet. Slik det åpenbart også adskiller seg fra nynorsk.

Og for å være ærlig, føler jeg meg forvirret noen ganger. Det gjør meg ingenting å skrive «piken», men det sitter langt inne å skrive «jenten». Man er da ikke bergenser! Min sjef i TV 2 i mange år, bergenseren Bjarne Berg, pleide å spøke med bergensernes erkekonservative riksmål og si at der i byen, der er aversjonen mot a-endelser og ing-endelser så inngrodd at de drikker Cocen-Colen og spiser fiskepudd-else.

* * *

Riksmål, bokmål og nynorsk settes ofte opp mot hverandre. Riksmålet latterliggjøres som en dansk etterlevning, og nynorsken demoniseres som en knotete, konstruert blanding av vestlandsdialekter. Intenst misliker jeg denne tidvis gjensidige nedrakkingen på andres målform. Selv behersker jeg ikke nynorsk. Å skulle skrive en tekst på nynorsk, ville for meg føles – for å parafrasere den store dikteren Vladimir Nabokov – som å være en pianist henvist til klaviaturets sorte tangenter. Slik jeg går surr i tysk grammatikks mange regler og unntak, roter jeg meg altfor lett bort i nynorskens syntaktiske særegenheter. Men det er mitt problem. Ikke nynorskens. Jeg synes det er flott å lese bøker på nynorsk. Etter noen få sider glemmer jeg at det ikke er min egen målform jeg leser. Vi må ikke la de mer strukturelle og helt legitime samfunnsdebattene om nynorskens plass i offentlig forvaltning, i skoleverket, i NRK og så videre påvirke vårt syn på nynorskens kvaliteter. Nynorsken har sin musikalitet slik riksmålet har sin. At det finnes kompromissløse fanatikere i begge leirer, skal vi vel ikke underslå. Men finnes det noe mer underholdende, dere, enn en hardbarket og nådeløs språkdebatt?

Begrepet riksmål kan nok få en og annen nynorskbruker til å grøsse og se for seg en gråhåret herre med Mercedes Benz, blå blazer, halstørkle og æresmedlemskap i Kongelig Norsk Seilforening, Rotary, Frimurerlosjen, Rosenkreutzerne og Illuminati. Men slik vi riksmålsbrukere skal respektere nynorsken og nynorskbrukere, forventer jeg den samme respekt tilbake fra dem

* * *

For meg er litteratur lek. En lek med sjangere og en lek med dere lesere. Jeg går ikke av veien for å bryte de såkalte sjangerkonvensjonene – som til tider kan gjøre den ene kriminalroman kjedsommelig lik den neste.  Jeg liker å bryte reglene. Men for å bryte dem, må du kjenne dem!

For meg er litteratur lek. En lek med sjangere og en lek med dere lesere.

I Djevelmasken, som ligger til grunn for årets pristildeling, har jeg villet skrive en klassisk kriminalroman. Mange av mine andre spenningsromaner står krimsjangeren nokså fjernt – de er nok mer actioneventyr og thrillere enn de er kriminalromaner. Men siden jeg nylig ble valgt til president i det kriminallitterære selskapet Rivertonklubben – som samler landets 130 fremste krimforfattere, 130! tenkt det! – fikk jeg lyst til å skrive en klassisk kriminalroman. En roman som byr på ikke mindre enn tre drap – spredt over tre hundre år – og selvsagt et lukket rom-mysterium. For: Hvem kastet kallskapellan Pontius Fjeldberg ut fra det avlåste klokketårnet i Juvdal kirke i 1963, slik at han foran øynene på hele kirkelyden kom svevende ut av klokketårnet, med voldsom fart og kraft, og møtte sin skaper på kirkebakken tyve meter nedenfor? Var det en smart morder som klarte å lure politiet bak en låst dø Var det en demon? Var det Satan selv?

* * *

Hva gjør en bok god? Den som visste det … «God» er nemlig ikke noe som er gitt. En god bok er en bok som er god for deg! Jeg får jevnlig brev fra mine lesere. Alle har de sine egne favoritter. Selv min debutroman, som utkom i 1988 og som sant å si ikke var spesielt god, har fortsatt sine fans. Det er den beste jeg har skrevet, sier de. Etter sytten bøker synes jeg jo det er en smule demotiverende som ros betraktet. Men skitt au! De liker den.

Hva gjør en bok god? Plot er viktig. Litterære figurer – det som folk flest kaller «karakterer», men som strengt tatt er en engelsk betegnelse – er viktig. Men alt står og faller på måten forfatteren forteller historien på: språket! Enhver forfatter har ikke bare sin særegne stil, men kanskje enda viktigere: sin personlige stemme. Noe av det viktigste en forfatter kan gjøre, er å finne og dyrke denne stemmen. Å forklare hva som er godt språk, er umulig. Bare prøv. Det er som å forklare hvorfor en symfoni er vakker, hvorfor en popsang fenger. Språk – for meg – er musikk. Språk er melodier, temposkifter, rytme. Språk er Bellmann og Wagner. Muse og Metallica. Så hvordan jobber jeg med språket? Jeg ser på den å så si musikalsk. Jeg leter etter rytmer. Melodier. Refrenger. Etter et parti med refleksjoner skrur jeg opp tempoet. Jeg kaller på skarptrommen. Jeg vil ha inn en gitarsolo. For så å senke farten og slippe til en langsom bassgang.

Jeg kaller på skarptrommen. Jeg vil ha inn en gitarsolo. For så å senke farten og slippe til en langsom bassgang.

Du blir aldri ferdig med et manus. Å skrive førsteversjonen, råteksten, er bare halve jobben. Like viktig er neste fase: rewriting. Polering. Selv bruker jeg like lang tid på å rewrite et manus som å skrive det første gangen. Det er nå jeg pusser og filer på ordene. Først med høvel, så med grovt sandpapir, til slutt med fint sandpapir. Jeg tilfører litterær ornamentering. Stryker og sletter. Endrer. Ser svakheter. Bruker jeg et år på å skrive råteksten, så bruker jeg neste halvåret på å finpusse den! En krimroman som Djevelmasken består av ulike partier. Noe spenning. Noe mystikk. Noe refleksjon. Språklig leter jeg aktivt etter formuleringer som rommer en dybde – en episk dramatikk – som kan treffe en resonansbunn i leseren. I Djevelmasken møter vi en prest som har mistet troen. Litt av en skjebne for en prest. Alle de seks romanene om Bjørn Beltø formidler mitt eget livssyn. Jeg er ikke troende. Jeg er ateist. Dette til tross for – eller kanskje på grunn av – mine mange møter med troen.

Som helt ung var jeg tensing-kristen. Jeg tapetserte gutterommet mitt med klistremerker med bibelsitater og Jesus lever!-merker. Men da jeg gikk for presten for å konfirmeres, måtte jeg avbryte. Det var ingenting å konfirmere. Noen år senere reiste jeg til USA som utvekslingselev. I ett år bodde jeg hos en mormonfamilie i Salt Lake City. Jeg deltok på deres gudstjenester og i bønnegrupper. Det hele føltes som et sosialantropologisk feltstudium. Men jeg ble ikke frelst. Min skepsis til religionene ble bare forsterket. Selv om jeg ikke tror på noen gud, er jeg – på mitt vis – glad i Bibelen. Ikke bare fordi den forsyner meg med gode ideer til egne krimplots. Bibelen er et fundament for hele den vestlige verdenslitteratur. Ja, deler av Bibelen er – sammen med de greske dramaer – forløperen til vår moderne kriminallitteratur. Historiene om Abraham, om Kain og Abel, om Sodoma og Gomorra, om Judas’ svik og Jesu gjenoppstandelse på den tredje dag – hvilken romanforfatter kunne diktet opp noe bedre? Sågar samler jeg på bibler. Jeg tror jeg må ha ti–femten stykker. Den eldste er fra 1708 og på latin. Men den mest lesverdige, er Bibelselskapets trebinds utgave fra 2011. Der har de fjernet alle de slitsomme vers-nummereringene og kryssreferansene til andre bibelsteder, slik at du kan lese Bibelen som ren litterær tekst. Bjørn Beltø-universet formidler dette grunnsynet mitt. Mitt fravær av troen på guder. Også guden Gud.

Bibelen er et fundament for hele den vestlige verdenslitteratur. Ja, deler av Bibelen er – sammen med de greske dramaer – forløperen til vår moderne kriminallitteratur.

For meg er alle religioner – ikke bare den kristne – menneskets fattige forsøk på å lage et rammeverk rundt forhåpningen om at det finnes noe større enn oss, noen som vil oss vel, noen som passer på oss. Et forståelig håp.  Jeg er personlig kristen, sier noen. Hva betyr det? At de er mer kristne enn andre kristne? At de går i kirken på andre dager enn julaften? Finnes det upersonlig kristne? Finnes det personlig muslimer? Er jeg en personlig ateist? Jeg har beholdt min barnetro, sies det. Jeg hadde også en slik en. Jeg ba min Fader vår hver kveld. Men hva er barnetroen? Er det først og fremst en undring? En tvil? Et ønske? Et håp? At jeg ikke tror på guder, betyr ikke at ikke jeg også er fylt med undring. Undringen er ikke forbeholdt de troende. Hvilket jeg håper at mine romaner om Bjørn Beltø formidler. Som mennesker er vi alle mysterier på to ben.

* * *

Slik er det med ekte bokhandler. Du kan vandre inn om morgenen og tumle ut, stakkåndet og susete i hodet, sent på ettermiddagen.

Slik jeg elsker bøker, elsker jeg bokhandler. Jeg kan tilbringe timer i dem. Fylt av bokelskerens pasjon rusler jeg frydefullt mellom bokhyllene. Blar i et og annet mesterverk. Slik er det med ekte bokhandler. Du kan vandre inn om morgenen og tumle ut, stakkåndet og susete i hodet, sent på ettermiddagen. En ekte bokhandel bugner av bøker – ikke viskelær. Bøker du har hørt om. Bøker du aldri har hørt om. Bøker du blir glad for å oppdage. Selv lukten skiller en ekte bokhandel fra en papirhandel som er vel så opptatt av å selge ransler som bøker. Duften av papirstøv, den skarpe aromaen av fargene på nytrykte omslag. Meter på meter med hyller fulle av de vakreste bokrygger. Jeg er en sånn kunde som står og blar. Jeg blar. Og jeg blar. Jeg leser bøkers kolofonside med nysgjerrighet. Hva slags papir er brukt? Hvilken font, hvilken grad, hvilken knipning? Hvor er den trykt? Når? Hvor mange ISBN-nummere har den? Så, etter dette lille forspillet, lar jeg meg forføre av bokens åpning. De første linjene. Enten blir jeg betatt, ja, bergtatt der og da. Eller så skyver jeg skånselløst boken inn i bokhyllens glemsel. Jeg tenker: Om hundre år – når ebøkene har overtatt – vil ingen kunne oppleve denne gleden. De vil gå inn på nettet og sjekke ut de siste tilbudene på nettbokhandler. Ikke et vondt ord om dem. Men de er bare effektive. De lukter ikke av papirstøv og forgangen lengsel. En bok er også noe sanselig. Ikke et vondt ord om e-bøker heller. De er bare så … annerledes. Sant å si føler jeg meg som en tekno-sinke. Gammeldags. Som en munk på Gutenbergs tid. Jeg liker papirbøker – stoffligheten, vekten, lukten, typografien. Men jeg innser at jeg er en gubbe som tviholder på et døende format.

Men jeg innser at jeg er en gubbe som tviholder på et døende format.

* * *

Jeg har skrevet sytten bøker. Hvem skulle tro det, den gang jeg var en grorudgutt som ble lokalkjendis fordi jeg et par–tre ganger fikk på trykk et innlegg i «Barnas kort og godt» i Dagbladet. Jeg har skrevet kriminalromaner. Ja, sågar grøssere. Jeg har skrevet thrillere. Jeg har skrevet barne- og ungdomsbøker. Jeg har skrevet én såkalt seriøs, skjønnlitterær roman. Jeg håper at hver eneste en av dem formidler den entusiasme jeg, som forfatter, har følt.

Hvordan er det å være forfatter? spør folk meg. Det er i hvert fall bedre enn å jobbe, pleier jeg å svare.

Hvordan er det å være forfatter? spør folk meg. Det er i hvert fall bedre enn å jobbe, pleier jeg å svare. Jeg er én av en håndfull privilegerte norske forfattere som kan leve av mitt forfatterskap, ja, som kan leve godt av å skrive bøker. La oss ikke glemme at de aller fleste norske forfattere – enten de skriver skjønnlitteratur eller sakprosa – ikke er i stand til å brødfø seg selv og familien ved å skrive bøker.

* * *

Å få en pris, er en ære. En stor ære. Å få en pris betyr at noen har sett deg. Verdsatt deg. Og «noen» er i dette tilfelle en kompetent fagjury. Da det ble kunngjort at jeg var tildelt Riksmålsprisen, bemerket en kollega: Jøss, er ikke du grorudgutt, da?Jo. Jeg er grorudgutt.  Som mine gode kolleger Erik Fosnes Hansen og Jan Kjærstad er jeg grorudgutt. Og jeg tror jeg på vegne av oss alle kan si: Det er vi stolte av. Tro det eller ei, men Johan Falkberget var også grorudgutt. I ti år bodde og virket han på Grorud, blant annet i Kirkesvingen bak vakre Grorud kirke, oppført i rødlig grorudgranitt. På Grorud – ikke på Røros – skrev han flere av sine kjente verker, som Bør Børson jr. I 2013 fikk jeg æren av å avduke en plakett på et av husene der Falkberget bodde. Grorud-gutten Falkberget, liksom …

Selv om jeg ikke lenger bor på Grorud, er det grorudgutten i meg som med dette takker Riksmålsforbundet og juryen for Riksmålsprisen.

 

 

Bok eller bøll?

Når godteriet og den skumle musikken er på plass mangler kun de alle skumleste fortellingene, og de finner du i Den store spøkelsesboka. Så er halloween-feiringen komplett.

[dropcap custom_class=»normal»]N[/dropcap]å nærmer det seg den skumleste tiden på året. Ute blir det mørkere og mørkere, og Den store spøkelsesboka kryper frem fra skyggene.

[spacer][spacer]

Zombiene, heksene, skjelettene og spøkelsene trekker ut i gatene på halloween. Når godteriet og den skumle musikken er på plass mangler kun de alle skumleste fortellingene, og de finner du i Den store spøkelsesboka.

Her har Tom Egeland samlet alt du trenger å vite om spøkelser, gjenferd, monstre og vampyrer, et fullstendig spøkelsesleksikon og ikke minst: 13 splitter nye spøkelselshistorier. Grøss og gru!
Inviter barna inn for å høre en skikkelig skummel historie! Godteri blir det mer enn nok av denne dagen allikevel.

 

Noen av de skumle historiene du finner i Den store spøkelsesboka:

  • Halloweenfesten
  • Fniserne i skapet
  • Det bor et spøkelse i huset mitt

Flere lesetips til Halloween

Hva om du gir bort en skikkelig skummel bok i stedet for godteri på Halloween i år? Bok eller bøll? Vi har funnet frem noen av de aller skumleste bøkene vi vet om:

For de som akkurat har lært å lese:

For skolebarn som tåler en trøkk:

For ungdom som ikke lar seg skremme så lett:

For voksne som tør å være alene på hytta:

 

 

I denne podcasten finner du et intervju med Tom Egeland og Arne Svingen. Og tre grusomme fortellinger. Perfekt når du får små Lesestjerner og venner på besøk. Moaaaahahhahaaaahaha.

HØSTENS SKRIVEKURS

[dropcap custom_class=»normal»] H [/dropcap]va med å benytte de lange høstkveldene til å skape en ny bestselger? I høst arrangerer vi åtte nye skrivekurs i samarbeid med noen av våre beste forfattere.

[spacer]

Hva skiller krimromanen fra annen skjønnlitteratur? Og hvordan går du frem for å lage en tekst som er så spennende at leseren ikke klarer å legge den fra seg – og som kanskje blir en internasjonal bestselger? Dette kan Tom Egeland hjelpe deg med!

[spacer]

Må bøker for barn og unge skrives på en helt annen måte enn voksenbøker? Hva er likt, hva er annerledes? Med utgangspunkt i egne og andres bøker viser Audhild Solberg hvordan du kan bygge opp kloke, spennende og morsomme historier for barn og ungdom.

Plutselig skjønte jeg at det var langt mer naturlig for meg å skrive humoristisk og utadvendt for barn enn forsøksvist ”seriøst” og introvert for voksne. Det måtte litt prøving og feiling til for å skjønne hvor talentet mitt lå.

Audhild Solberg

[spacer]

Trenger du en gjennomgang av skrivekunstens hovedbyggeklosser? Helga Flatland gi deg sine ti beste skriveråd. Hvordan lage gode scener? Hvordan skape troverdige karakterer? Hvordan konstruere et plott? Kom i gang – eller komme videre – med skrivingen.

[spacer]

All fiksjon er til dels bygd på virkelige hendelser. Men hvilke hendelser fra virkeligheten er spesielt egnet til å skrive om? Og hvordan finner man de gode historiene, hvis man ikke sitter på dem selv? Trude Teige gir deg en innføring i researchmetoder og graving i fortiden.

Alle livshistorier kan bli en roman.

Trude Teige

[spacer]

Alle kan skrive noe, og vi gjør det hver dag. Men hvordan skrive slik at språket vårt kan kalles skjønnlitterært? Det handler bl.a. om fortetting, å skrive «mellom linjene», å favne noe mer enn det rent bokstavelige. Bjarte Breiteig drar i gang et kurs over fire kvelder med temaene det litterære språket, perspektiv og stemme, hvordan skrive god dialog og struktur, komposisjon og språk.

[spacer]

[spacer]

GOD SKRIVEHØST!

 

 

Bjørn Beltø er tilbake!

Tom Egelands Djevelmasken med Bjørn Beltø

[dropcap custom_class=»normal»]T[/dropcap]om Egelands populære krimserie om arkeologen Bjørn Beltø er solgt i 750 000 eksemplarer bare i Norge og er oversatt til 24 språk. Nå kan du igjen møte Bjørn Beltø – denne gang i den norske bygda Juvdal. Vi har bedt Bjørn Beltø om å presentere den nye boken, Djevelmasken.

Av Bjørn Beltø

Fortiden, sa mor til meg tre dager før hun døde, er en ryggsekk du aldri blir kvitt.

En kan forstå hva hun mente. Hun snakket nok først og fremst om sin egen fortid. Hun visste det bar mot slutten. Likevel er det noe allmenngyldig over ordene hennes.

Jeg er tilbake i Norge denne gang. I Juvdal. Jeg har vært her før. På ferie. På flukt. Min egen ryggsekk er fylt med mysterier. Jeg har en historie jeg gjerne vil dele med dere.

Enhver historie har sin begynnelse.

  • For noen begynte denne historien i 1708, da den tyske predikanten og okkultisten Conrad Krämer kom til Juvdal, midt i en forrykende vinterstorm, med sin usynlige åsgårdsrei av ånder, djevler og demoner.
  • For andre begynte den i 1963, da kallskapellan Pontius Fjeldberg med voldsom kraft ble kastet ut fra klokketårnet i Juvdal kirke og møtte sin skaper på grusbakken tjue meter nedenfor.
  • For de fleste begynte den, brått og brutalt, med dødsfallet til den unge journalisten og lokalhistorikeren Daniel Lyche. Han arbeidet med en bok om to gamle mysterier da han ble drept under heller bisarre omstendigheter.

Av grunner som (for meg) fremstår som ubegripelige, ble jeg bedt om å bistå under etterforskningen. De kalte meg historisk sakkyndig. Noe skal de jo kalle meg …

I sentrum for min historiske granskning sto en tre tusen år gammel babylonsk maske. En djevelmaske. Den kom til Juvdal med Conrad Krämer i 1708. Og den forsvant da kallskapellan Pontius Fjeldberg begynte å granske alle de grufulle ryktene om demoner og gjenferd i Juvdal for femti år siden – hvilket også førte til hans død.

Hva hadde masken – og angivelig to gamle drapssaker – med dødsfallet til Daniel Lyche å gjøre? Fantes det noen sammenheng?

Jeg vil ikke røpe for mye. Men tilværelsen er full av sammenhenger. Stille vever jeg mitt spindelvev av ord og minner. I sum former de en historie.

Denne gang er min historie full av mystikk. Og dramatikk. Ingenting er helt slik vi tror her i verden. Heller ikke denne historien.

[spacer]

 

PS!

Juvdal er en oppdiktet bygd et sted i Telemark. Tom Egeland tok leserne med til Juvdal første gang i debutboken Stien mot fortiden/Ragnarok i 1988, men har vendt tilbake i ulike romanuniverser – både om tv-journalisten Kristin Bye (Trollspeilet, Åndebrettet, Ulvenatten) og Bjørn Beltø (Sirkelens ende, Paktens voktere, Lucifers evangelium, Nostradamus’ testamente, Den 13. disippel)

Forfatteren av Djevelmasken

Tom Egeland er journalist og forfatter og står bak en rekke spenningsbøker for voksne og unge. Han er også president i Rivertonklubben.

Kunsten å skrive krim

Tom Egeland, forfatter av ungdomsromanen Katakombens hemmelighet

[dropcap custom_class=»normal»]D[/dropcap]rømmer du om å skrive krim og spenning? Les Tom Egelands  beste råd til deg som ønsker å skrive krim! 

Tom Egeland er tidligere nyhetsjournalist, vaktsjef og redaksjonssjef med bakgrunn fra Aftenposten og TV2. I dag er han en av Norges mest populære og bestselgende krimforfattere og har en betydelig liste utgivelser bak seg.

Fra journalist til forfatter

– Å jobbe journalistisk og skjønnlitterært er to forskjellige verdener, sier Egeland. Han forklarer: – Først og fremst fordi skjønnlitteratur forholder seg til en tenkt virkelighet. Journalistikk skal være sann. Men når han jobber med research og samler inn stoffet, benytter han journalistiske metoder. Det er først når han skriver ut stoffet at forfatteren overtar.

Å holde sin egen roman i hånden for første gang, er en aldeles magisk følelse.

– Jeg tror mye styres av intuisjon og magefølelse. Men hvor kommer setningene fra? Det er et fascinerende spørsmål, synes krimforfatteren.

Krim for voksne og barn

Tom Egeland skriver ikke bare krim og spenning for voksne. For to år siden debuterte Egeland som ungdomsbokforfatter med Katakombens hemmelighet – en bok han mottok Arks barnebokpris for.

– I prinsippet er det nokså likt å skrive for unge enn for voksne, mener Egeland.  – Men jeg prøver å tenke på at unge lesere ikke har alle de samme kunnskapene som en voksen. Så jeg forsøker nok å skrive enklere, mer kronologisk og mindre komplekst når jeg skriver en ungdomsroman i motsetning til en voksenroman.

Skrivekurs om å skrive krim

Tom Egeland har holdt skrivekurs et titalls ganger før. Han sier: – Mitt inntrykk er at kursdeltakerne synes det er nyttig å få et innblikk i en annen forfatters skriveverksted, metode og tenkning.

Tom Egelands skrivekurs om krim tar for seg  alt fra sjangerforståelse, som «Hva er egentlig kriminallitteratur?» og ”Hva særpreger en typisk kriminalroman?”. Og videre: ”Hvordan skiller kriminalromanen seg fra vanlig skjønnlitteratur og annen sjangerlitteratur?” I tillegg deler Tom Egeland litt tips og råd om metode og tenkning i løpet av kurskvelden.

Tom Egelands beste råd om å skrive krim

  • Sett deg et mål: Jeg har som mål å skrive 1000 ord om dagen. Det er ikke noe absolutt krav – det er dager jeg skriver mange færre ord og dager jeg skriver mer – men 1000 ord om dagen er et realistisk mål og gir meg en tidshorisont for manuskriptenes tilblivelse.
  • Planlegg strukturen: Jeg planlegger alltid et reisverk – de viktigste stolpene og scenene i en bok – men størstedelen av romanen blir til underveis. Bøkene mine blir aldri slik jeg planlegger dem. Det finnes få regler for hvordan man skal skrive en bok – spør du hundre forfattere, får du hundre helt ulike svar.
  • Skriv, skriv, skriv: Den som setter seg ned og venter på inspirasjon, kommer ingen vei. Å skrive en roman handler om én ting: å skrive. Presse seg videre. Aldri gi opp.

Ønsker du å gå på skrivekurs?

Følg med på Facebook for nye kurs!