Stikkord: Therese Tungen

Tre briljante leseropplevelser

Akkurat i dag har du en ypperlig anledning til å trekke deg tilbake og lese – et essay av Siri Hustvedt eller en novelle av Nordisk råd-nominerte Roskva Koritzinsky. Eller bli kjent med debutanten Therese Tungen. Her får du tre briljante leseropplevelser helt gratis.

Umulig å se verden som før

Det er umulig å se verden som før etter å ha lest Siri Hustvedts engasjerte og engasjerende, sterkt anbefalte, essays om kunst, kjønn og sinn, skriver Dagsavisen om Siri Hustvedts essaysamling Kvinne ser på menn som ser på kvinner. Last ned det første essayet i samlingen, Kvinne ser på menn som ser på kvinner.

«En skrivestil så lytefri at det av og til kan framstå som irriterende lekkert.» Cathrine Krøger, Dagbladet

Last ned essayet her

Modig og originalt

Therese Tungens debutsamling Ein gong var dei ulvar er en helt spesiell debut. Det sier anmelderne også. Ingen andre kan skrive så nervepirrende og pulserende om for eksempel geitekastrering, eller stalking – eller om flom.

I novellen «Flaumen» møter vi Tor og dattera hans Inger-Marie. De er de eneste i den flomrammede bygda som ikke har latt seg evakuere til tørrere områder. Og snart er huset deres som en øy i landskapet. Da hører de desperat uling fra naboens hund. Naboen som Tor hater på grunn av en tapt rettssak om en vei. Men dattera hans er bekymret for bikkja – og Tor går for å se til den.

Selv om hunder, som han sier, klarer seg helt fint, for ein gong var dei ulvar. Men det er ikke bare en utmagra hund i naboens hus. Naboen er der også – så vidt i live under en sammenrast bjelke. – Hjelp meg, sier han svakt.

Så spørs det da, hva Tor gjør – hjelper fienden, eller ikke … Og jeg kan si så mye som at Tors medynk for naboen sitter langt inne – hvis den er der overhodet.

Les Therese Tungens noveller. De griper tak i deg. Garantert!

Therese Tungen debuterer med superaktuelle og skakande noveller.
Brynjulf Jung, VG

I Therese Tungens glimrende debut følger vi folk i ekstreme livssituasjoner. … Tankene i hjerner der det kognitive truer med å svikte er skrevet med et språk så friksjonsfritt og levende at jeg føler at det er mine egne tanker jeg leser.
Bjørn Hatterud, Hamar Arbeiderblad

Last ned Flaumen her

Presisjon av en annen verden

Ingenting om kjærlighet er den første novellen i Jeg har ennå ikke sett verden. Det er en novellesamling om kjærlighet. Om mennesker som iherdig arbeider for lykken, friheten og skjønnheten samtidig som verdens katastrofer og mysterier langsomt rykker nærmere.

Roskva Koritzinsky ble nominert til Nordisk råd for samlingen.

Presisjon av en annen verden … Koritzinsky har stålkontroll. Alt hun skriver oppleves som vesentlig, og ingen språklige bilder er forslitte eller klisjéaktige, men tvert imot like slående som de er mørke.
Vilde Imeland, Fædrelandsvennen

Skarpe observasjoner og kloke refleksjoner om sårbare skjebner.. Gjennom seks stilsikre historier portretterer Roskva Koritzinsky i sin andre novellesamling en rekke kvinner og menn som ikke makter det vanskeligste av alt, kanskje – å leve et lykkelig liv.
Steinar Sivertsen, Stavanger Aftenblad

→ Last ned Ingenting om kjærlighet her

 

 

 

Aschehougs debutantstipend til Therese Tungen

Tungen skriv om menneske som på ulike vis møter noko nytt og ukjent i liva sine i novellesamlinga Ein gong var dei ulvar. Ho utforskar kva som skjer når uventa ting skjer i livene til folk. Korleis skal ein fortsette når alt rundt ein endrar form? Kva gjer til dømes tre ungar åleine i ei leiligheit midt i jula, mor er borte og straumen forsvinn?

Tungen debuterte i februar 2017 med novellesamlinga Ein gong var dei ulvar. Ei stilsikker samling med seks noveller som viser eit breitt register.

Møt debutant Therese Tungen

Den første novella, «Flaumen», startar slik: «Det hadde regna og tora i ti dagar. Husa rundt hans stod tome og mørke, og fukta la seg som eit lag på huda og gjorde det tungt å puste.» Denne uroa vi finn her pregar heile samlinga.

Last ned Flaumen gratis her

Store ting i en liten tekst. Therese Tungen i samtale med Roskva Koritzinsky og Thorbjørn Harr.

Novellesamlinga er ført i eit medrivande og sikkert språk, med karakterar som får eige liv og som raskt tar grep om lesaren.

Novellesamlinga fekk svært mange og positive meldingar. Brynjulf Jung Tjønn i VG omtalte novellene som «superaktuelle og skakande». «I Therese Tungens glimrende debut følger vi folk i ekstreme livssituasjoner. … Tankene i hjerner der det kognitive truer med å svikte, er skrevet med et språk så friksjonsfritt og levende at jeg føler at det er mine egne tanker jeg leser.», skrev Bjørn Hatterud i Hamar Arbeiderblad.

Disse novellene er et velkomment, voksent og stilsikkert bidrag til norsk novellekunst. Et par av dem er på høyde med våre aller beste.
Janneken Øverland, Klassekampen

Ein gong var dei ulvar er óg nominert til Ungdommens kritikerpris 2017.

Therese Tungen (født i 1977) kjem frå Kvam i Gudbrandsdalen og bur i Oslo. Ho jobbar som forlagsredaktør for dokumentarlitteratur i Samlaget, og har vore litteraturanmeldar i Morgenbladet og Klassekampen. Ho har gått på forfattarstudiet i Bø og på Aschehougs forfattarskule.

 

 

 

Boka som gjør det lett å droppe skituren

Vi gir deg fem gode lesetips til påske.

[dropcap custom_class=»normal»]D[/dropcap]u trenger ikke legge deg syk. Med noen bøker er det helt greit å velge solveggen. Vi gir deg fem gode lesetips.

[spacer]

Therese Tungen Ein gong var dei ulvar

Anbefalt av Kjersti Myre – salgssjef

Så tett på menneskeliv i ekstreme situasjoner. Leser med både høy puls og sorgtungt hjerte. Kjenner fuktigheten slå inn gjennom veggene, eller kulden i novellen med barna som er forlatt i leiligheten gjennom jula… Får meg til å glemme tid og sted.

[spacer]

[spacer]

Vi gir deg fem gode lesetips til påske.

[spacer]

Anne Karin Elstad Folket på Innhaug

Anbefalt av Anne Margrethe Hummelsgård Aandahl – backlistredaktør

Selv om jeg leste den for lenge siden, er det en fantastisk bok å lese igjen. Menneskeskjebner fra en helt annen historisk tid oppleves veldig nære, fordi Anne Karin Elstad skriver så innsiktsfullt og med slik psykologisk dybde at man kjenner seg igjen og blir grepet av fortellingen.

[spacer]

[spacer]

Vi gir deg fem gode lesetips til påske.

[spacer]

Demian Vitanza Dette livet eller det neste

Anbefalt av Vidar Strøm Fallrø – markedsansvarlig

Viktig og rystende, og ulidelig spennende!

[spacer]

[spacer]

Vi gir deg fem gode lesetips til påske.

[spacer]

Carson McCullers Hjertet er en ensom jeger

Anbefalt av Vegard Bye – kjedeansvarlig

Jeg ble besatt. Av den hengslete og følsomme ungjenta Mick (løselig basert på McCullers selv), som er på terskelen til å bli voksen. Av Biff Brannon (det navnet!), innehaveren av den lokale puben som er samlingssted for byens søkende og tørste innbyggere. Av den afroamerikanske Dr. Copeland, som stadig stilles overfor moralske valg. Og av de to stumme, John Singer og Spiros Antonapoulos, som er uadskillelige, men som brutalt må skille lag. McCullers’ glimt inn i disse uforglemmelige karakterenes indre liv er noe av det fineste som er skrevet om ensomhet, raseskille og den intense jakten på bekreftelse og kjærlighet.

[spacer]

[spacer]

Vi gir deg fem gode lesetips til påske.

Malin Stensønes På vår vakt

Anbefalt av Mona Ek – kommunikasjonssjef

I over to år har Malin fulgt beredskapstroppen – på trening, under opptak, på oppdrag, i planlegging og forebyggende tiltak. Beredskapstroppen er politiets fremste innsatsstyrke mot terror og alvorlig kriminalitet. Vi får høre om gisseldramaet på Torp, der det for første gang etter krigen ble gitt ordre om å skyte for å drepe. Vi får høre om Nokas-ranet og Hadelandsdrapene. Men først og fremst er det enkeltmenneskene som trer fram i denne fortellingen. Vi kommer tett på. Tett på menneskene som gjør at jeg kan sove godt om natta.

[spacer]

[spacer]

Vi gir deg fem gode lesetips til påske.

[spacer]

Møt debutant Therese Tungen

Therese Tungen

Therese Tungen er forlagsredaktør i Samlaget og debuterer no sjølv som forfattar med novellesamlinga Ein gong var dei ulvar. Her fortel ho om kvifor ho skriv og hva ho helst les sjølv.

Derfor skriv eg

Det tok nokre år å få til denne første boka, og etter å ha fullført ei novellesamling sjølv, tenkjer eg at det er sprøtt at folk skriv. Det er hardt arbeid. Kvar bokstav, kvart komma skal hamrast ned, så skal kvar setning gjennom ei eller ti endringar, før dei kanskje til slutt blir stroke bort frå teksten. Det er jo noko sjukt over det å halde på med slikt.

Samstundes har skrivinga vore ein utruleg fin fristad, noko som er berre mitt og ingen andre sitt. Eg har sagt opp ein god jobb som redaktør for å skrive, eg har skrive i staden for å vere i hop med ungane mine i helgene, i staden for å møte venner. Og det har vore eit riktig val. Når eg kjenner at eg får det til, at det skjer noko i skrivinga, da er det ei revne inn i noko anna enn den litt skitne og stressa verda som eg trakker rundt i til dagleg. Stort sett blir det eg skriv ikkje så godt som eg gjerne vil, men alt er verdt det dei augeblikka og partia som eg merkar har eit løft i seg. Kvar setning treng heller ikkje å vere fullkommen, for det har ein verdi i seg sjølv å sleppe seg laus, og eg skjønte etterkvart at eg ikkje trengde å vere så redd for transportetappar, å forklare nokre samanhengar og den slags, dei fine tinga kan dukke opp på overraskande stader. 

Sjølv les eg mest

Eg les mange bøker samstundes og fullfører altfor få av dei. Men det er nokre bøker eg må lese ferdig. Stoner av John Williams er ei av dei, tenk for eit tap det ville vore for oss i det 21. århundre om den romanen ikkje hadde dukka opp på nytt. Novellene til George Saunders tenkjer eg stadig på, dei er så skrullete og fine. Det same gjeld den siste boka til Dag Johan Haugerud, Små atonale stykker for barn. Verden av i går av Stefan Zweig er ei anna slik bok som ikkje slepper taket, men som eg heller ikkje vart heilt ferdig med. Eg tek ho alltid med i kofferten når eg dreg på ferie. Eg er open for alle sjangrar, men har lese for lite poesi dei siste åra, det skammar eg meg over.

Favorittforfattaren min

Dei siste åra har eg ikkje hatt éin favorittforfattar, eg er nok litt for rastlaus av meg for tida. Eg har ei dragning mot noveller, og høyrer på The New Yorker: Fiction-podcasten, kor ulike forfattarar vel ei novelle frå arkivet, og snakkar om den med Deborah Treisman, litterær redaktør i New Yorker. Ikkje alle novellene er heilt fantastiske, men nokre er det, og samtalene er nesten alltid fruktbare, underhaldande og smarte.

Last ned ei av novellane her

Den første boka eg las

Det veit eg ikkje, men når eg plukkar fram gamle bøker og les for ungane mine, opnar det seg verder som eg heilt har gløymt, men som tydelegvis har sett spor. Det kan vere Serafin og hans makeløse mesterverk. Den miniatyrverda som Plym, Serafin og Herkules lever i, er heilt magisk. Det same skjer med bøker av Astrid Lindgren, særleg dei om Lisabet og Marikken, som er meg og storesyster mi (sjølvsagt). Historiene  bringer barndommen attende til meg, og får meg til å forstå at den gongen var røynda og den litteraturen vi las blanda på eit vis som gjer at dei ikkje kan løysest opp att heilt. Eg kan sitte i senga og grine når eg les, dottera mi lurer iblant på om det har klikka for meg. 

Boka eg hugsar best

Eg hugsar ikkje så mykje av kva vi las, eigentleg, men eg trur vi vart lest mykje for. Fornemmelsen av den kvite steinen i boka som heitte nettopp det, Den hvite stenen. Eventyra med dei grusomme detaljane, at dei skar render i ryggen og strødde salt i. At heksa i Hans og Grete faktisk skulle ete ungane, og sjølv vart drepen på grufullt vis. Alt det mørke der, det tenkjer eg òg høyrer barndommen til.

Eg elskar å lese fordi

Eg har sjeldan tid til å sette meg roleg og lese ei bok meir enn ti minutt. Livet med små barn fangar. Men når eg gjer det og ikkje klarar å legge boka frå meg, kan eg få ei kjensle av å bli sugd ut av rommet eg sit i. Både verkeleg god skjønnlitteratur og sakprosa kan ha denne verknaden, og på ulike vis kan bøker endre litt på kva eg tenkjer, korleis eg ser meg sjølv og andre, korleis eg tenkjer på språket. Men eg elskar og å sjå ein god tv-serie, å søkje på lampar på Finn og å sove, så draget mot litteraturen har harde konkurrentar.

Mitt beste skrivetips til nye skrivespirer

Skriv så mykje du kan. Finn eit fellesskap, ein eller fleire lesarar. Om du har dårleg med tid, ikkje tenk at du er ein som treng dagar og veker for å kome inn i stoffet, berre skriv, på kafé, i eit kott, på bussen. Skriv dagbok, notat, kva som helst. Finn ein måte å redigere eiga skriving på. Teksten er formbar, han blir ikkje øydelagt om du gjer han om. Det er mange som har noko eigenarta ved skrivinga si, men det er også mange som gir opp, kanskje fordi det for dei fleste krev mykje tid, mange rundar, store endringar undervegs før det verkeleg blir til noko. Om du vil skrive, men ikkje finn tid til det: Bu billeg, ikkje ha gjeld, ikkje jobb deg i hel med andre ting. Kort sagt: Gjer skrivinga di så viktig at du berre må fortsette. (Men få deg ei utdanning i tillegg.)

Dette er en fast, ukentlig spalte der vi ønsker å løfte frem inspirerende leseglade mennesker, bokbloggere, forfattere, bokhandlere og andre som brenner for litteratur og ivrer med leselyst.

Møt fleire som les