Stikkord: Syttitallet

Åttitallet – jappetida og idealene som forsvant

Grosvold og Bjørnstad

– Er det bare meg eller et det et mørkere skjær over åttitallet, spør Anne Grosvold i samtalen med Ketil Bjørnstad. Bjørnstad er nådeløs ærlig om sitt eget liv i romanen Åttitallet.

– Det er et merkelig mørke. Det er lett å skylde på den kalde krigen og det storpolitiske, men det handler også om meg selv og om hvem jeg var i den perioden, svarer Ketil. – Det er et mye mer dramatisk tiår enn jeg husket før jeg begynte å skrive om det.

Tredje bind i Ketil Bjørnstads selvbiografiske krønike om vår nære fortid handler om jappetidas tiår og opprørsidealene som forsvant. Ulykker, attentater og hendelser i forfatterens eget liv, gir ham personlige problemer, både i forhold til sin egen kropp, sitt kunstneriske arbeid og til menneskene rundt ham. Den kalde krigen blusser opp igjen, og mareritthøsten 1983 står verden nok en gang på randen av atomkrig. Året etter arresteres byråsjef Arne Treholt, siktet for spionasje. Bjørnstads engasjement i saken får etter hvert konsekvenser for hans eget liv, og den idyllen forfatteren dyrket og trodde på gjennom store deler av syttitallet, er nå fullstendig forsvunnet. Svik, løgn og utroskap blir sentrale elementer i en fortelling som igjen ligger tett opp til historiske hendelser, blant annet Berlin-murens fall. I enda større grad enn i de to første bindene, kretser forfatteren rundt både verdens og sine egne, moralske dilemmaer.

Nådeløst ærlig

– Du viser en nådeløshet i beskrivelsen av ditt eget liv i denne romanen, sier Anne. – Jeg ønsker ikke beskrive meg selv som et offer, for jeg hadde så mange svin på skogen på den tiden. Det er lett å tenke at det er et sammenfall med tidsbildet. At jappetidens promiskuøse lefling med våre svakeste sider – forfengeligheten og kjøpelyst – kunne plassere seg i et menneske nærmest som en form for umoral.

Klikk her for å lytte i iTunes Klikk her for å lytte i Soundcloud

Les også:

Sekstitallet er gult

Det er konflikt som skaper kunst

Pocketsommer

Fjorårets bøker får du nå i pocket

Fikk du ikke lest alle bøkene du hadde tenkt til i fjor? Nå er de fleste av dem ute i pocket. Lett å ta med i sekken, i kurven, i kofferten, i lomma …

Natur og kultur

Gaven er Ellen Vahrs debutroman og basert på livet til Anne Brannfjell, husmannsdatteren som ble Norges mest kjente kloke kone. Boken handler om Annes kamp for å finne sin egen vei – og å våge å gå den. Det er en historie om dyp fattigdom, svik og krenkelser, men også en kjærlighetshistorie om mot og håp og om å finne veien hjem.

Vahr har levendegjort en fascinerende og tydelig sterk kvinne som trosset frykt og fordommer, fulgte hjertet og gikk sine egne veier.
– Elin Brend Bjørhei, VG

Eplehagen av Marianne Storberg. Det er sommeren 1814 og urolige tider i Christiania. Den unge enken og apotekerdatteren Maren vil ut av byen og har fått arbeid som guvernante på prestegården i Asker. Her holder den karismatiske og engasjerte presten Høegh til.

Kronprins Karl Johan har varslet en større premie til det beste jordbrukstiltaket i Norge. Høegh har ansatt gartneren Carl til å anlegge en av de største eplehagene i landet og satser alt på å vinne konkurransen. Maren har stelt i apotekerhagen fra hun var liten og blir til uvurderlig støtte for Carl. Det vokser raskt fram sterke følelser mellom dem. Ikke alle liker dette, og de to møter etter hvert både motstand og illojalitet fra folk som burde være deres hjelpere. Maren får merke på kroppen hvordan livet brått kan ta nye retninger, og at ikke alt er slik det først ser ut. Men også at nye muligheter oppstår der man minst venter dem.

Fjorårets bøker får du nå i pocket

Verden som var min

Ketil Bjørnstad fortsetter å skrive sin egen historie opp mot den tiden han levde i. Syttitallet handler om læring og løsrivelse, vennskap og forelskelser, tilhørighet og svik. I sin søken etter det nye og det radikale, innleder den unge Ketil sitt dype vennskap med den fem år eldre Ole Paus, som oppmuntrer den klassiske pianisten til å åpne seg mot litteraturen, jazzen og rocken. De politiske motsetningene blir enda tydeligere gjennom EEC-avstemningen, og terrorismen brer seg og kommer helt opp til Norge. Alle som opplevde tiåret vil se tilbake og huske. For yngre lesere er dette fortellingen om Norge.

Åttitallet kommer høsten 2017.

Fjorårets bøker får du nå i pocket

 

Krimhimmel

Unni Lindells Jeg vet hvor du bor, Tom Kristensens Pandora og Tom Egelands Djevelmasken foreligger alle i pocket. Det samme gjør Ingar Johnsruds oppfølger til Wienerbrordskapet, Kalypso. Er du glad i krim, er sommerferien i boks!

Fjorårets bøker får du nå i pocket

The Handmaid’s Tale

Har du fått med den nye serien The Handmai’s Tale på HBO Nordic? Serien er basert på Margaret Atwoods roman Tjenerinnens beretning. En skremmende bok, en skarp satire skrevet med vidd og innsikt. Samtidig er den en vakker, gripende og livsbejaende bok – og uhyre spennende.

Fjorårets bøker får du nå i pocket

 

Bestevenninna

Bridgets biologiske klokke tikker voldsomt, og mammabloggene hjemsøker henne. I typisk Bridget Jones-stil blir hun endelig gravid – om enn ikke helt som planlagt. Det er et svangerskap proppfullt av bakte poteter, sprø råd fra fulle, single venner og selvtilfredse mødre, kaotiske ultralydundersøkelser og svangerskapskurs – i tillegg til andre underlige forviklinger, romantikk, glede og fortvilelse. Men det meste overdøves av det helt store spørsmålet: Hvem er faren? Bridget Jones’ baby perfekt på stranda.

Fjorårets bøker får du nå i pocket

 

Ketil Bjørnstad: – Det er konflikt som skaper kunst

Grosvold og Bjørnstad

Man bærer med seg alle sine begrensninger, og jo eldre jeg blir, jo mer kjenner jeg på min usikkerhet, sier Ketil Bjørnstad i dette podcast-intervjuet med Anne Grosvold.

Han er redd for «presensplaprere», de som skriver «så gjorde jeg det, så gjorde jeg det, så gjorde jeg det». Så redd for det at han omtaler seg selv både i første og tredje person i Verdens som var min. Han er ikke helt konsekvent, med andre ord, Ketil Bjørnstad.

– Det er jo et litterært grep, sier han selv.

Samtidig medgir han at han gjør det for å beskytte seg selv. – Minnene kan være så pass intime at jeg trenger avstand til meg selv.

Hvis man ikke prøver å bore i det ubehagelige, blir det ikke noe god litteratur. Det er konflikt som skaper kust.

I verket Verden som var min er Ketil Bjørnstad selvutleverende og skriver om ubehagelige sider ved seg selv. Til det sier Bjørnstad i dette intervjuet:

– Hvis man ikke prøver å bore i det ubehagelige, blir det ikke noe god litteratur. Det er konflikt som skaper kust.

Men hva tenker forfatteren om å skrive om andres levde liv? Se det må du spille av podcasten over for å høre.

Kjøp Sekstitallet her

Ketil Bjørnstad: Sekstitallet er gult

Ketil Bjørnstad Syttitallet

Da jeg skrev Veien til Mozart, merket jeg hvilken befrielse det var, for første gang, å skrive om mitt eget liv i tilnærmet romanform.

TEKST: Ketil Bjørnstad

Helt siden jeg begynte å lese Hans Jæger på syttitallet, hadde jeg tenkt tanken. Men hva skulle jeg skrevet om, den gangen jeg sto midt oppi det, uten avstand til noe? Tid gir avstand. Men tid gir også nærhet. Ny innsikt. For å omskrive en sang av min kjære venn Ole Paus: «Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en roman.»

Verden som var min

Ideen ramlet plutselig ned i meg. Jeg tenkte på min egen historie. Men jeg tenkte også på begivenhetene der ute i den store verden. Alt som skjedde gjennom disse årene frem til i dag, som var med på å forme meg. Hvert tiår har en farve i min erindring. Sekstitallet er gult. Syttitallet er blågrått. Åttitallet er brunt. Nittitallet er nesten hvitt. Og tyvetallet er blågrått igjen, akkurat som syttitallet. Mens årene fra 2010 og til i dag er … «Hva om jeg skrev romaner om hvert av disse tiårene?» tenkte jeg. Romaner som både var personlige erindringer og fortellinger om de store hendelsene i verdenssamfunnet og i Norge, sett fra et subjektivt ståsted. Jeg testet ideen på venner og kolleger. «Du må bare gjøre det,» sa de, nærmest unisont. «Det er jo slik vi husker livet vårt. Det store og det lille, smeltet sammen til én erindring.»

Sekstitallet er gult. Syttitallet er blågrått. Åttitallet er brunt. Nittitallet er nesten hvitt. Og tyvetallet er blågrått igjen, akkurat som syttitallet.

Jeg tenkte på Rod McKuens sang: The world I used to know. Jeg hadde den på plate i Olle Adolphsons fantastiske versjon: Världen som var min. I min første diktsamling, Alene ut, er det et dikt som heter: Verden som var min. Selvfølgelig, tenkte jeg. Her er tittelen på denne romansyklusen. Noe som var, men som samtidig lever så sterkt i min hukommelse. Hver enkelt bok skulle hete det samme som tiåret den beskrev. Sekstitallet, Syttitallet, Åttitallet, Nittitallet, Tyvetallet, Siste tiåret.

Sekstitallet

Jeg kunne se det så klart da jeg begynte å skrive på første bok, Sekstitallet. Dette tiåret da jeg langsomt løsrev meg fra min egen barndom. Min egen lille kamp for tilværelsen, mens de store hendelsene utspilte seg: Camus’ død, henrettelsen av Chessman, U-2-skandalen, Cuba-krisen, The Beatles, Algerie-krigen, Marilyn Monroe, Kennedy-mordene, drapet på Martin Luther King, raseurolighetene i USA, Granatmannen her hjemme, hippietiden, Vietnamkrigen, alle filmene, musikken, bøkene. Grensene som ble sprengt, og som indirekte gjorde at jeg reiste til Paris, på leting etter kjærligheten og alt som det ikke var forventet at jeg skulle gjøre.

Dette er Sekstitallet. Den gule boken. Det gule huset i Melumveien der jeg vokste opp, før vi flyttet til det brune huset ute i Bærum og deretter det hvite huset ved Frogner plass. Senere vil jeg skrive om Syttitallet, om den store frigjøringen, i skyggen av den kalde krigen, de falske og de riktige autoritetene, det avgjørende møtet med Ole Paus, med visesangere, jazzmusikere, forfattere og malere. Veien fra den klassiske musikken i Universitetets Aula til Club 7s mørke kjellere, og møtene med personer som kom til å få avgjørende betydning i livet mitt. Den nye feminismen. Den første EU-kampen. De politiske krigene, med AKP (m-l) i stormens sentrum. Reisene, konsertene, bøkene, livet ved havet, på Sandøya utenfor Tvedestrand. Fremtiden i våre hender. Samarbeidet med musikere og sangere, fra Lill Lindfors og Cornelis Vreeswijk til Olle Adolphson og Radka Toneff på Leve Patagonia. Police. New Wave. Kampen om Mardøla og Alta-vassdraget. Kalvøyafestivalen. Musikken som forandret seg. Deretter Åttitallet. Ronald Reagans tiår. Men også Kåre Willochs. Treholt-saken, de store fredsmarsjene i Europa, USA og Sovjetunionen. Mine egne reiser, fra Japan til New York og San Francisco. Det uhyggelige møtet med Mike Tyson utenfor bokseringen i Las Vegas. Tsjernobyl-katastrofen, jappetiden, den økende klimabevisstheten og Berlin-murens fall. Nittitallet, da kong Olav døde mens president Bush startet Gulf-krigen, da Sovjetunionen gikk i oppløsning, og da også mitt eget liv ble fullstendig omveltet. Kritikken mot mannskulturen. Alle de skremmende voldtektene i strøket bak Slottet. Den bitre EU-striden som blusset opp igjen. Møtet med Bangladesh, med India, med Dalai Lama i Dharamsala, mens frykten for fremtiden og millenniumskiftet forsterket seg i alle land. Årene i Paris. Reisen til Gallia under Fotball-VM, med min fantastiske ektefelle Jacobsen som sparringspartner. Og deretter, de to siste bøkene, der mor og far igjen skal bli sterkt til stede, men på en helt annen måte enn i denne boken.

Historiene om et liv. Historiene om en tid.

Det står ennå ikke klart for meg hva jeg, på et personlig plan, kommer til å hente ut av de siste årenes hendelser. Den avgjørende reisen til Kina, for eksempel. Men jeg håper at utvalget av historiske dramaer og begivenheter vil synliggjøre et politisk bakteppe som blir mer og mer tydelig for meg, nå når den kalde krigen blusser opp igjen, og flyktningene drukner på veien til Europa. Jeg tenker på maleriene til Leonard Rickhard mens jeg skriver. Hans evne til å plassere mennesker i et landskap. Jeg tenker på Camus. På Vonnegut. På Bellow. Ensomheten vi alle bærer med oss. Fellesskapet vi prøver å bli en del av. Historiene om et liv. Historiene om en tid.