Stikkord: Skogens historie

Drivende om skog og ulv

Jeg satt inne en hel søndag ettermiddag for å få vite om Müller til slutt fikk møte ulven, og en bedre attest enn det er vanskelig å gi, skriver Dag O. Hessen om Reidar Müllers Skogens historie.

Tekst: Dag O. Hessen

Reidar Müller er geolog, og har med stor innsikt skrevet om ”Det som ble Norge. Om fjell, is og liv gjennom 2901 millioner år”.  Her har han bokstavelig talt begitt seg ut i ukjent terreng ved å snakke om intet mindre enn skogens historie, i vekselvirkning med en stadig mer altoppslukende jakt på ulven i disse skogene. Ikke jakt med gevær, for Müllers sympati ligger på ulvens side, men en jakt etter først å få se sporene etter ulven, så få høre den ule i skogdypet, og så det ultimate målet: å få se den ute i det fri.

Müller innleder med å nærmest kokettere over hvor lite han kan om skog og livet i skogen: ”Trass i at jeg vokste opp rett ved Krokskogen i Bærum, tok jeg meg i å dure gjennom skogen uten å vite hvorfor vi har høstfarger. Så jeg et spor i snøen, ante jeg ikke hvilket dyr det stammet fra. Jeg maktet knapt å skille de ulike treslagene fra hverandre”. Men så, katalysert av besøk hos barndomskameraten Mats som har overtatt gården Svarverud dypt inne i skogene i indre Østfold, skjer en gradvis oppvåkning. Mats er ikke bare skogeier, han er også biolog, arbeider for statens naturoppsyn, og har blitt en del av bygda. Som ser på ulven med tvisyn. Han blir både læremester og inspirator, og Müller trenger i enhver forstand dypere inn i skogen. Han blir fascinert av skogen, og etter hvert besatt av ulven. Talløse dager og netter går med til ulvesporing og søken etter ulvene i Østmarka, i grensetraktene og på svensk side. Her med svenske Stefan, selveste ”vargmannen”, som los.

Müller beveger seg ubesværet mellom trærne, veksler mellom skogens historie og ulven, historie og nåtid. Ulvefascinasjonen, mytene om ulven – og det nærmest ubegripelige hatet den også er gjenstand for. Han skriver uten å bruke alle de inflaterte superlativene vi drukner i eller (fabelaktig, utrolig, fantastisk…), men nettopp nøkternheten gjør boka lesverdig uten et øyeblikk å bli kjedelig. Begeistringen for boka steg utover, også etter hvert som ulvene rykket nærmere. På visse områder minner den om Morten Strøksnes´ ”Havboka”. Det er kameratskapet, jakten på det myteomspunne dyret, god dramaturgi ispedd store doser kunnskap uten at det virker påtrengende. Her er bare Vestfjorden byttet ut med de østlandske granskoger, og håkjerringa med ulven.

Jeg satt inne en hel søndag ettermiddag for å få vite om Müller til slutt fikk møte ulven, og en bedre attest enn det er vanskelig å gi.

 

Dag O. Hessen er biolog og mest kjent for sin forskning innen vann, økologi og evolusjon, samt sitt engasjement i krysningsfeltet mellom biologi, miljø og filosofi.

 

Reidar Müller har satt seg et mål. Han vil utforske skogens historie dens betydning som livsmiljø for planter og dyr, og dens plass i menneskenes forestillingsverden. Bli med! 

Skogens historie

Alle har, bevisst eller ubevisst, et forhold til skogen. I uminnelige tider har vi høstet av den – og ikke minst byr skogen på rekreasjon og ro.

Men hvor godt kjenner vi egentlig skogen? Hva betyr den egentlig for oss? Noe som bare er der, nesten som en dekorasjon? En ansamling av trær som vi passerer på turer inn i marka? Et sted der vi finner stillhet og ro, der vi suger inn den umiskjennelige duften av skau og ser sollyset spre seg i tretoppene? Reidar Müller har satt seg et mål. Han vil utforske skogens historie dens betydning som livsmiljø for planter og dyr, og dens plass i menneskenes forestillingsverden. Bli med!

Sagt om skogens historie:

«Medrivende og spenningsfylt om skogen.»
– Arne Dvergsdal, Dagbladet, terningkast 5

«Drivende om skog og ulv. På visse områder minner den om Morten Strøksnes´ Havboka. Müller beveger seg ubesværet mellom trærne, veksler mellom skogens historie og ulven, historie og nåtid.

Det er kameratskapet, jakten på det myteomspunne dyret, god dramaturgi ispedd store doser kunnskap.

Jeg satt inne en hel søndag ettermiddag for å få vite om Müller til slutt fikk møte ulven, og en bedre attest enn det er vanskelig å gi.»
– Dag O. Hessen, Tidsskriftet Biolog

Kjøp Skogens historie her

La det bli skog

UTDRAG: Denne turen skal bli annerledes, tenker jeg mens Oslo forsvinner bak meg med sine blokker, sin asfalt og sin eksosdis en iskald vinterdag. Og allerede etter ti minutters kjøring møter den meg: skogen. Ikke slik som på en biltur gjennom Europa, lys og fragmentert som grønne flekker i åkerlandskapet, men mørk og massiv.

Hvis jeg hadde ønsket det, kunne jeg ha fortsatt å kjøre i skogen nesten 6000 kilometer mot øst. For studerer vi et satellittbilde, viser det et enormt grønt belte av barskog, taigaen, som strekker seg fra Norge i vest til Stillehavet i øst, nesten som et grønt skjerf rundt jordkloden.

Det finnes ikke et større sammenhengende økosystem, eller biom, på landjorda i dag. Mange tar den for gitt, skogen, men livet på jorden ville ikke vært det samme uten den. Ikke bare huser den millioner av arter, men skogen fungerer også som en enorm temperaturregulator; den kjøler kloden, fukter og hindrer tørke, og binder klimagasser. Den demper flommer og holder på jordsmonnet. En klode uten skog ville vært en fremmed jord, en ugjenkjennelig planet av ørkener, savanner, prærier, åkrer og tundra.

Som en bred gate gjennom skogen snor motorveien seg. Men et par mil fra Oslostykkes den igjen opp, fortrengt av jorder, boligfelt, industri og gårder. Bare små skogteiger av gran og bjørk hviler flekkvis i et landskap av snødekte åkrer og enger langs motorveien. En stor, åpen hogstflate med stubber og hauger av kvister griner imot meg, og minner meg om at skogens tømmer har gitt oss husly og ved til oppvarming, dessuten farkoster, redskaper og papir. Tømmer var en forutsetning for sivilisasjonen, slik den romerske filosofen Lukrets påpekte for to tusen år siden, og grekernes og romernes ord for treverk var henholdsvis hulae og materia, begge synonyme med «grunnstoff». Etter mange tusen år med sivilisasjon har vi mennesker fortsatt ikke klart å produsere et byggemateriale som er like sterkt, fleksibelt og bestandig mot vær som treets ved.

Etter å ha passert Mysen, et tettsted en drøy times kjøring fra Oslo, tar jeg av fra motorveien mot målet for turen, Svarverudskogen og gården til Mats, en kompis helt siden tenårene. Etter at jeg har kjørt et stykke innover en humpete grusvei langs en smal kile av spredte beitemarker, myrer og vann, dukker endelig det hvite våningshuset på Svarverud gård opp, og en tilsynelatende endeløs skog fyller synsranden fra øst mot vest.

Alle har, bevisst eller ubevisst, et forhold til skogen. Men hva betyr den egentlig for oss? Noe som bare er der, nesten som en dekorasjon? En ansamling av trær som vi passerer på turer inn i marka? Et sted der vi finner stillhet og ro, der vi suger inn den umiskjennelige duften av skau og ser sollyset spre seg i tretoppene? Eller er skogen åsted for jakta, fisketuren og sankeferden om hosten? De fleste vil nikke bekreftende til noen av disse spørsmålene, og jeg fortsetter: Hvor godt kjenner vi egentlig skogen? Den kronglete veien frem til at den ble et livsviktig økosystem som huser fugler, krypdyr, pattedyr, insekter og amfibier? Og hvordan skogen er formet og fortolket av oss mennesker?

Det var nettopp slike spørsmål jeg hadde begynt a stille meg. Trass i at jeg vokste opp rett ved Krokskogen i Bærum, tok jeg meg i å dure gjennom skogen uten a vite hvorfor vi har høstfarger.Sa jeg et spor i snøen, ante jeg ikke hvilket dyr det stammet fra. Jeg maktet knapt a skille de ulike treslagene fra hverandre. Dessuten, selv om jeg er geolog, har skogens dype historie fremstått som dunkel og fjern. Har skogen som farer forbi langs landeveien i Østfold, alltid sett ut slik som nå? Hvordan har den endret seg? Jeg følte det litt som a vare nordmann uten å kjenne til Harald Hårfagre, 1814 og 9. april. Skogen var som en kulisse jeg ikke forsto meg noe særlig på – den fremsto som et mysterium av cellulose og lignin som jeg måtte utforske.

Trangen til å dra ut i skogen og granske den, som nå har fått meg til a ta fri fra jobben denne vinterdagen, kom ikke helt plutselig, men litt etter litt. Allerede da jeg skrev min forrige bok, boret jeg i myr, studerte pollendiagrammer og var innom skogens flyktige historie etter istiden. Og sist sommer hadde datteren min og jeg et eget treprosjekt. Hun var motvillig med, men med en far som stadig ble mer opptatt av skog, var det ingen vei utenom. Vi samlet blader, presset dem i bøker, laget et lite herbarium. Målet var å få med flest mulige treslag. Endelig lærte jeg meg navnet på selje og or og forskjellen på alm og ask. Og da jeg skjønte at det merkelige treet nede ved hytta var en lind, kunne jeg meddele min datter fersk og nyervervet kunnskap om at Linne (og Linnea) og paradegaten Unter den Linden i Berlin alle har sitt opphav fra denne tresorten. Senere på sommeren dro jeg på felttur til øde Svalbard, hakket frem bladfossiler, forsteinede trebiter og kull, spor etter for lengst svunne skoger, og jeg stanset opp, betraktet dem med ærefrykt og nysgjerrighet. En av dem, en 150 millioner år gammel forsteinet trebit, så nærmest ut som om den stammet fra vedstabelen bak boden min hjemme. Da jeg holdt den opp og betraktet den, okergul og med tydelige årringer, var det som om tiden mellom meg og den var visket ut. Men hva slags historie den fortalte, ante jeg ikke.

Selv om jeg lenge har vært fascinert av skogen, var det først for et par uker siden at jeg bestemte meg for å gå mer systematisk og helhjertet inn for a utforske den. Uforsvarlig lite bevandret i botanikk og zoologi begynte jeg a lese meg opp om skog. Da jeg erkjente hvilket ufattelig omfattende tema jeg hadde begitt meg inn på, et tema jeg forsto det kun var mulig å tilnærme seg overfladisk og fragmentarisk, var det at jeg ringte Mats. Siden han bor i skogen, er biolog, skogeier og forsker, er det ingen jeg kjenner som vet mer om skogen og dens liv enn ham. Jeg foreslo at vi sammen kunne dra ut på en mini-ekspedisjon i utmarka hans. Mang en gang har jeg vært på Svarverud – festet, sanket sopp og bar, latt barna bli kjent med dyrene på garden, eller bare ruslet innover i marka. Når Mats har lagt ut om skogen der – om bruken av den, treslagene, tiurleiken og elgbestanden – har jeg aldri hørt ordentlig etter. Men denne turen skal bli annerledes, for nå skal vi sammen utforske skogen.