Stikkord: skjønnlitteratur

Skakt og vidunderlig

Roskva Koritzinsky er ute med novellesamlingen Jeg har ennå ikke sett verden

Roskva Koritzinsky lar gjerne sine karakterer se hendelser og historiene som de inngår i litt fra siden, med et ståsted som gir godt rom for det som er skakt, underfundig og underlig. Vi blir stadig overrasket, her er ingenting A4, pyntelig eller pent. Til gjengjeld er observasjoner og innsikter skrevet fram ytterst konsist, i et språk vi slett ikke kjenner igjen – fordi det er nytt, originalt og typisk bare for Koritzinsky.

Av Kari J. Spjeldnæs

Hun fanger inn tanker som ennå ikke gjenfinnes i tidsånden. Som når kvinnen i novellen «Ingenting om kjærlighet» tenker på eget kjærlighetsliv: «Hun lette ikke etter Den Rette Mannen eller Den Rette Måten. Alt var bestandig rett og hun ble rastløs og gjorde slutt på forholdene, men ikke i påvente av noe bedre.»

«En enkelt rynke i pannen» er en smått absurd fortelling der avstanden mellom mor og datter manifesterer seg i jakten på noen valper som er blitt helt borte. Kan moren ha spist dem? «Historien om hendene» blir en rystende fortelling i brevform fra datter til far, der hun beskuer den moderne familien, helt uten faste plasser og trygge rammer. «Du er dette bildet. Du er ungdommen. Du er det uflidde, sultne, kritiske, lykkelige. Du har hender overalt, men du vet ikke hva du griper etter.»

Med årets novellesamling gir Roskva Koritzinsky mange nye innsikter, men veldig få svar. Jeg har ennå ikke sett verden er en stor leseropplevelse i et kompakt litterært format som bare kan anbefales.

Roskva Koritzinsky er ute med novellesamlingen Jeg har ennå ikke sett verden

Last ned en av novellene fra boka her

Jeg har ennå ikke sett verden

En ruskonsulent forelsker seg i klienten sin.
En ballettstudent slutter å møte opp til dansetimene.
En ung kvinne manipulerer elskerne sine.
Et nyfødt valpekull forsvinner sporløst fra et hus på landet.

Jeg har ennå ikke sett verden er en novellesamling om kjærlighet. Om mennesker som iherdig arbeider for lykken, friheten og skjønnheten samtidig som verdens katastrofer og mysterier langsomt rykker nærmere.

Kjøp Jeg har ennå ikke sett verden her

Sår og vond, avsørende og nær.. Avslutningsnovellen er i mesterklassen
– VG

Koritzinsky skriver godt og egenartet med fine bilder og overraskende sammenstillinger. Novellene har en tydelig stemme og et analytisk blikk som er sylskarpt.
– Dagbladet

Tidligere omtaler

Her inne et sted (2013)

 «Novelledebut i stjerneklasse»
– Arne Hugo Stølan, VG

Flammen og mørket (2015)

«Roskva Koritzinsky skriver fram mektige bilder.»
– Sindre Andersen, Klassekampen/Bokmagasinet

Gabi Gleichmann og bøkenes verden

Den lokale bokhandelen: her fra McNally Jackson i New York

[dropcap custom_class=»normal»]A[/dropcap]llerede som barn elsket jeg bøker. Med morsmelken fikk jeg nemlig i meg at skjønnlitteratur er føde for sjelen – ingenting fortjener i like høy grad vår respekt, til og med vår kjærlighet.

AV GABI GLEICHMANN

Jeg ble født i Ungarn, under realsosialismens epoke, da landet ble holdt i et jerngrep av det ufeilbarlige kommunistpartiet, og da man aldri fikk stille spørsmål om maktens sannheter. Mediene ble kontrollert av staten, og journalistene var mestere i å lyve om alt, bortsett fra fotballkampenes resultat, for dem gikk det ikke an å forfalske. Sannhetsssøkere ble henvist til skjønnlitteraturen, som ble strengt overvåket av sensurmyndighetene.

[spacer]

For å finne noen korn av sannheten kjøpte mine foreldre alle nye romaner og diktsamlinger som ble gitt ut i landet. Vårt hjem var som et overfylt bibliotek. Kanskje er det derfor jeg blir sjokkert når jeg møter mennesker som ikke har noe forhold til bøker og lesing av skjønnlitteratur. Jeg er også en person som går fram til bokhyllen i fremmede hjem, titter på hva folk leser, og gjerne tar ned et eksemplar, blar i det og trekker inn duften av boken.

Boken som opplevelse

Min første store opplevelse i bøkenes verden var en nytelse for sinnet: lukten av papir og trykksverte, omslagets fargesjatteringer. Senere, da jeg lærte meg å lese, reiste jeg med bokstavene som drivstoff i ytre og indre verdener, ned i historiens dyp og iblant inn i framtiden, mot livets uoverskuelige rikdom. Jeg hadde omgang med mennesker som levde for lenge siden, på steder jeg aldri ville kunne besøke, eller steder som kanskje aldri hadde eksistert. Når jeg leste, gjemte jeg meg som oftest i sengen og befant meg i en drømmeverden som var grenseløs, eventyrlig. Jeg fikk gåsehud da jeg fulgte Jules Vernes beskrivelse av den strevsomme ferden ned gjennom den islandske vulkanen Sneffels mot jordens midtpunkt, og jeg siklet over de sjenerøse måltidene François Rabelais serverer sin romanfigur Gargantua.

[spacer]

Enkelte romaner tok jeg på eiendommelig alvor: Jeg ville bli som helten i dem, eller jeg brukte dem som lærebøker i fremmede kulturer. Jeg var hele tiden på jakt etter nye åpenbaringer, skjulte skatter, spennende erfaringer, ansikter som jeg en kort stund fulgte gjennom boksidenes vrimmel før de forsvant og ble erstattet av nye ansikter.

Eventyr og Kafka

Min favorittbok var lenge Tusen og én natt, denne uavlatelig fascinerende blandingen, fylt til kanten med den østerlandske fortellerkunstens mest velsmakende ingredienser, krydret med store doser underfundighet og humor, sensualisme og grusomhet – men egentlig knapt nok egnet som lesestoff for en tiåring. Det gikk mange tiår før jeg forsto hvor mange fordekte hentydninger til sex og vold denne eventyrsamlingen inneholder.

[spacer]

For å kunne være i selskap med Aladdin, Ali Baba og Sinbad sjøfareren var jeg ikke fremmed for å skulke skolen. Da dette ble avslørt og min mor tok meg i øret, brast det ut av meg: «Tenk om jeg var voksen og bare kunne lese, lese og lese hele dagen.» Kanskje var det denne episoden som ti år senere fikk meg til å vie mitt liv til bøkenes verden på heltid.

[spacer]

Min neste stormende litterære opplevelse kom sent i tenårene, da jeg – allerede bosatt i Stockholm – leste Prosessen. Det var en rystende opplevelse. Etter noen sider innså jeg at jeg elsker Franz Kafka, spenningen mellom det strålende lyset og det ytterste mørket som preger hans prosa. Jeg elsker den måten han fanger inn paradoksene i vår moderne verden på. Mest imponert ble jeg av hans språklige stil, som er kjennetegnet av enkelhet og krystallklar gjennomskinnelighet. Og jeg gjorde hans motto til mitt eget: «Å oppfatte en sak riktig og misforstå samme sak utelukker ikke helt hverandre.»

Å oppfatte en sak riktig og misforstå samme sak utelukker ikke helt hverandre.

Den strenge moralisten Kafka ble min veiviser, han som anga kjøreretningen, men aldri målet. Denne tvilens profet lærte meg å betrakte verden uten illusjoner, hvor vanskelig og smertefullt dette enn kunne være. Gjennom å lese Kafka forsto jeg noe om meg selv: at jeg er et sammensatt, eklektisk og urbant menneske, som ikke tror på noen gud, men som har åndelige behov og forhåpningsvis besitter moralske dimensjoner, og som aksepterer uvissheten som det eneste konstante, endringen som det eneste sikre.

Europas litterære hjerte

Neste litterære oppdagelse hadde sammenheng med min bakgrunn i Sentral-Europa, som ikke i første rekke er et geografisk område, men heller en mangefasettert kultur, hvis fremste skikkelser, hevet over all nasjonalistisk lidelse, alltid har tatt på seg rollen med å tolke og formidle dette mangfoldet og den evige ambivalensen: Milan Kundera, György Konrád, Imre Kertész, Arthur Koestler, Mirko Kovacs, Ivan Klima, Pavel Kohout, Miroslav Krzela, Hanna Krall, Ryszard Kapuscinski, Danilo Kis.

[spacer]

Danilo Kis – min venn og litterære mentor. En frittvoksende jugoslav, viltert munter og skarpsindig, som alltid drysset aske omkring seg i sitt parisiske hjem. Han skrev makeløse beretninger om 1900-tallets største ulykker: fascismen og kommunismen. Gjennom disse verkene forsto jeg hvordan dikteren, ved bruk av en suggestiv blanding av fiksjon og fakta, kan skape en eiendommelig, selvfølgelig objektivitet i alt det som blir skrevet.

[spacer]

To andre forfattere med hjemstavn i Franz Josephs dobbeltmonarki gjorde senere et varig inntrykk på meg. Bruno Schulz lærte meg at vi må modne til barn for å kunne overgi oss til overspente fantasiutflukter. Hermann Broch, på sin side, åpnet øynene mine for romanen som et kunnskapsinstrument og det beste littærere verktøyet til å utforske verden med.

[spacer]

Det drøyde likevel til jeg ble 30 år før jeg oppdaget mine to varige litterære følgesvenner: Marcel Proust og Michel Montaigne. Hos den ene fant jeg sanselighetens og minnets betydning, hos den andre en klok venn som undergraver all falsk visshet. Det går ikke en dag i mitt liv uten at jeg leser minst noen linjer fra deres umistelige verk.

[spacer]

Andre som har beriket min verden, er Latin-Amerikas gudedrepere, disse storslåtte forfatterne som har satt seg i Guds sted som skapere og allvitende allmektige. Av Gabriel García Márquez, Carlos Fuentes, Fernando del Paso og Mario Vargas Llosa har jeg lært meg at i et diktverk kan alt eksistere samtidig og på samme plan, utenfor den vanlige kronologien, uten skille mellom realistisk og fantastisk, virkelighet og legende. Det er slik man skaper et altomfattende panorama, der alt framtrer som i skinnet fra et lyn.

Med ordene som venner

Et helt liv har jeg levd blant bøker, fantasiprodukter og oppdiktede historier. Ja, hvorfor leser og skriver jeg egentlig?

For meg tjener lesingen og skrivingen samme sak. Det hjelper meg til å finne ut av meg selv og den verdenen som omgir meg. Jeg leser og skriver for å se klarere, for å fullføre og presisere følelser og tanker. Framfor alt for å oppdage ikke det jeg allerede vet, men slikt som fremdeles er dunkelt, halvt bevisst, mer eller mindre ukjent for meg, for jeg vil trenge inn i en skjult virkelighet og se ting på en ny måte. I denne forbindelsen kan ikke engang avansert psykologisk forskning måle seg med hva diktningen makter å få til.

[spacer]

Når jeg leser eller skriver, er jeg aldri ensom, til tross for at det sett utenfra er en ensom beskjeftigelse, en isolert virksomhet. Men på et annet plan skaffer det meg en rik omgangskrets. Når jeg leser, trenger jeg inn i et annet menneskes forestillingsverden, og når jeg skriver, henvender jeg meg til mine medmennesker. Disse aktivitetene holder mitt sinn levende gjennom å utvide fantasiens, følelsens og lekens domener. I litteratur er ingenting hellig. Den er et resultat av drømmer, tanker, følelser og fantasier som aldri stivner til dogmer. Den er en evig samtale mellom mennesker.

[spacer]

Gleichmann_Gabi_4f

Gabi Gleichmann

Har du lest Gabi Gleichmans Udødelighetens eliksir? Les mer om boka her

Ketil Bjørnstad: Sekstitallet er gult

Ketil Bjørnstad Syttitallet

[dropcap custom_class=»normal»]D[/dropcap]a jeg skrev Veien til Mozart, merket jeg hvilken befrielse det var, for første gang, å skrive om mitt eget liv i tilnærmet romanform.

[spacer]

TEKST: Ketil Bjørnstad

Helt siden jeg begynte å lese Hans Jæger på syttitallet, hadde jeg tenkt tanken. Men hva skulle jeg skrevet om, den gangen jeg sto midt oppi det, uten avstand til noe? Tid gir avstand. Men tid gir også nærhet. Ny innsikt. For å omskrive en sang av min kjære venn Ole Paus: «Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en roman.»

Verden som var min

Ideen ramlet plutselig ned i meg. Jeg tenkte på min egen historie. Men jeg tenkte også på begivenhetene der ute i den store verden. Alt som skjedde gjennom disse årene frem til i dag, som var med på å forme meg. Hvert tiår har en farve i min erindring. Sekstitallet er gult. Syttitallet er blågrått. Åttitallet er brunt. Nittitallet er nesten hvitt. Og tyvetallet er blågrått igjen, akkurat som syttitallet. Mens årene fra 2010 og til i dag er … «Hva om jeg skrev romaner om hvert av disse tiårene?» tenkte jeg. Romaner som både var personlige erindringer og fortellinger om de store hendelsene i verdenssamfunnet og i Norge, sett fra et subjektivt ståsted. Jeg testet ideen på venner og kolleger. «Du må bare gjøre det,» sa de, nærmest unisont. «Det er jo slik vi husker livet vårt. Det store og det lille, smeltet sammen til én erindring.»

Sekstitallet er gult. Syttitallet er blågrått. Åttitallet er brunt. Nittitallet er nesten hvitt. Og tyvetallet er blågrått igjen, akkurat som syttitallet.

Jeg tenkte på Rod McKuens sang: The world I used to know. Jeg hadde den på plate i Olle Adolphsons fantastiske versjon: Världen som var min. I min første diktsamling, Alene ut, er det et dikt som heter: Verden som var min. Selvfølgelig, tenkte jeg. Her er tittelen på denne romansyklusen. Noe som var, men som samtidig lever så sterkt i min hukommelse. Hver enkelt bok skulle hete det samme som tiåret den beskrev. Sekstitallet, Syttitallet, Åttitallet, Nittitallet, Tyvetallet, Siste tiåret.

Sekstitallet

Jeg kunne se det så klart da jeg begynte å skrive på første bok, Sekstitallet. Dette tiåret da jeg langsomt løsrev meg fra min egen barndom. Min egen lille kamp for tilværelsen, mens de store hendelsene utspilte seg: Camus’ død, henrettelsen av Chessman, U-2-skandalen, Cuba-krisen, The Beatles, Algerie-krigen, Marilyn Monroe, Kennedy-mordene, drapet på Martin Luther King, raseurolighetene i USA, Granatmannen her hjemme, hippietiden, Vietnamkrigen, alle filmene, musikken, bøkene. Grensene som ble sprengt, og som indirekte gjorde at jeg reiste til Paris, på leting etter kjærligheten og alt som det ikke var forventet at jeg skulle gjøre.

Dette er Sekstitallet. Den gule boken. Det gule huset i Melumveien der jeg vokste opp, før vi flyttet til det brune huset ute i Bærum og deretter det hvite huset ved Frogner plass. Senere vil jeg skrive om Syttitallet, om den store frigjøringen, i skyggen av den kalde krigen, de falske og de riktige autoritetene, det avgjørende møtet med Ole Paus, med visesangere, jazzmusikere, forfattere og malere. Veien fra den klassiske musikken i Universitetets Aula til Club 7s mørke kjellere, og møtene med personer som kom til å få avgjørende betydning i livet mitt. Den nye feminismen. Den første EU-kampen. De politiske krigene, med AKP (m-l) i stormens sentrum. Reisene, konsertene, bøkene, livet ved havet, på Sandøya utenfor Tvedestrand. Fremtiden i våre hender. Samarbeidet med musikere og sangere, fra Lill Lindfors og Cornelis Vreeswijk til Olle Adolphson og Radka Toneff på Leve Patagonia. Police. New Wave. Kampen om Mardøla og Alta-vassdraget. Kalvøyafestivalen. Musikken som forandret seg. Deretter Åttitallet. Ronald Reagans tiår. Men også Kåre Willochs. Treholt-saken, de store fredsmarsjene i Europa, USA og Sovjetunionen. Mine egne reiser, fra Japan til New York og San Francisco. Det uhyggelige møtet med Mike Tyson utenfor bokseringen i Las Vegas. Tsjernobyl-katastrofen, jappetiden, den økende klimabevisstheten og Berlin-murens fall. Nittitallet, da kong Olav døde mens president Bush startet Gulf-krigen, da Sovjetunionen gikk i oppløsning, og da også mitt eget liv ble fullstendig omveltet. Kritikken mot mannskulturen. Alle de skremmende voldtektene i strøket bak Slottet. Den bitre EU-striden som blusset opp igjen. Møtet med Bangladesh, med India, med Dalai Lama i Dharamsala, mens frykten for fremtiden og millenniumskiftet forsterket seg i alle land. Årene i Paris. Reisen til Gallia under Fotball-VM, med min fantastiske ektefelle Jacobsen som sparringspartner. Og deretter, de to siste bøkene, der mor og far igjen skal bli sterkt til stede, men på en helt annen måte enn i denne boken.

Historiene om et liv. Historiene om en tid.

Det står ennå ikke klart for meg hva jeg, på et personlig plan, kommer til å hente ut av de siste årenes hendelser. Den avgjørende reisen til Kina, for eksempel. Men jeg håper at utvalget av historiske dramaer og begivenheter vil synliggjøre et politisk bakteppe som blir mer og mer tydelig for meg, nå når den kalde krigen blusser opp igjen, og flyktningene drukner på veien til Europa. Jeg tenker på maleriene til Leonard Rickhard mens jeg skriver. Hans evne til å plassere mennesker i et landskap. Jeg tenker på Camus. På Vonnegut. På Bellow. Ensomheten vi alle bærer med oss. Fellesskapet vi prøver å bli en del av. Historiene om et liv. Historiene om en tid.