Stikkord: Sissel Gran

Inni er vi alltid unge

Opplevelsen av egen aldring kan nærmest komme som en overraskelse, sier Sissel Gran. Hun er psykolog og parterapeut, og slett ingen aldersforsker. Hvorfor er hun plutselig blitt så opptatt av dette temaet? 67 år gammel kjenner hun alderen på kroppen og skjønner at hun nå definitivt er i gruppen «eldre». I Inni er vi alltid unge deler hun sine personlige tanker om aldring mens hun beveger seg mot en ny fase i livet.

Hør Sissel Gran i Holm på P1+

Straks våren er her for fullt, skal han
rømme frå sjukeheimen. Han drømmer
om å sjå Jæren, Lofoten og Buenos Aires.
Han er 91, verda ventar

Frode Grytten fra Vente på fuglen

En plutselig oppdagelse

En ettermiddag for noen år siden, på vei forbi Det Norske Teatret i Oslo, så jeg plutselig et glimt av moren min i en av de store vindusflatene. En høy, tynn skikkelse med et steilt ganglag og et ubekvemt uttrykk i ansiktet. Problemet var bare at mor var død for mange år siden. Det var ikke gjenferdet hennes jeg så. Personen i vinduet var meg. Noen meter oppi gaten kom min ekssvoger og hans bror mot meg på fortauet. Jeg fortalte at jeg akkurat hadde sett mor. Min ekssvoger utbrøt forskrekket: Men hun er jo død! Jeg avslørte min opplevelse, og de kunne fortelle at de hadde sett et glimt av sin avdøde far i et butikkvindu rett før de møtte meg. Vi lo hysterisk.

Siden har jeg sett moren min oftere og oftere. I ubevoktede øyeblikk, når jeg er sliten eller morgentrett og kaster et blikk i speilet, da ser jeg henne. Når jeg sitter på T-banen eller kjører bil, hender det at jeg kjenner henne i ansiktets bevegelser, i min egen mimikk. Munnen min gjør det samme som hennes munn gjorde, pannen gjør det, uttrykket ligner mer og mer på hennes. Det nytter ikke å gjøre motstand, det skjer automatisk. Jeg er 67 år. Alle anstrengelser for ikke å bli henne ser ut til å være forgjeves. Dersom genene mine kunne le, ville de ha gjort det.

På et eller annet tidspunkt – jeg husker ikke riktig når – begynte jeg nølende å forholde meg til min egen aldringsprosess. Jeg hadde egentlig hilst på tanken fra tidlig ungdom, for jeg har aldri vært ved veldig god helse. Men siden plagene mine alltid har vært usynlige for andre, var det først da de ytre tegnene på tidens tann ble mer åpenbare, at jeg virkelig begynte å skjønne at jeg var inne i en ny livsfase. Jeg ble mer oppmerksom på de irriterende rynkene rundt munnen, de nedadgående furene på hver side av fjeset, det grånende håret, ansiktshudens tynnhet, de såre øynene, nesa som stadig lekket og gjorde det uaktuelt ikke å ha Kleenex for hånden til enhver tid. Men speilbildet mitt buttet mot min følelse av fortsatt å være yngre – der inne. Jeg følte litt sorg, vemod og irritasjon. Det brakte frem ulovlige tanker: Litt Botox? Fillers? Lift? For å holde igjen på alderens ukontrollerbare ritt? Jeg lot de tankene fare. Jeg er ikke modig nok, ikke motivert nok til å utsette den synlige aldringen og risikere å bli hekta på stadige forbedringer, for det kan skje, gradvis forskyves grensene for hva man kan tillate seg å endre på. Nei, komme det som komme vil.

«Ingenting burde være mer forventet, men ingenting er mer uventet enn alderdommen», sier forfatter og filosof Simone de Beauvoir i sin bok Alderdommen, som første gang ble utgitt i Frankrike i 1970. Hun snakker om aldring som en slags oppdagelse, en hendelse, noe som overrumpler oss, som da jeg så moren min i vindusruten, som når Beauvoir står foran speilet en dag og sier forbløffet til seg selv: «Jeg er 40 år.» Aldrende venner og bekjente beskriver lignende opplevelser, og skjønnlitteraturen byr på mange «plutselig så jeg mitt eldre jeg»-vignetter, som i Wencke Mühleisens brevroman All gjeldende fornuft. Her møter vi en 62 år gammel professor, som erkjenner at hun er inne i en slik forandring. Hun oppdager at hun har «mistet alderen» når hun tar seg i ufrivillig å gå rundt med åpen munn. Jeg lo høyt da jeg leste det, for jeg har stadig oftere kjent at underkjeven henger litt mens jeg skriver eller driver med et eller annet i uforstyrrethet. Det er vel muskulaturen som gir etter, mindre underhudsfett, slakkere leddbånd, hva vet jeg. Kanskje det handler vel så mye om konsentrasjon, flyt, og at vi tillater oss å være mer i vårt eget etter hvert som vi blir eldre. Jeg husker at faren min gapte støtt og stadig i sine siste år. Det var vanskelig å se på, at ansiktet hans var i ferd med å glippe, men kan hende var han bare i gang med noe inni seg som vi på utsiden ikke hadde tilgang til.

Mühleisens professor kjefter på seg selv: «Jeg må slutte med den måpingen. Det er sånn eldre mennesker gjør, går og gaper hele tiden.» I et brev til en venninne beskriver hun hvordan hun en morgen plutselig har sett en fremmed i sitt eget speilbilde, en person som ikke er den samme som før, en dame med ører og nese som har vokst. «Speilskam» kaller hun det i sin klimakterieberetning Hetetokt, et personlig vitnesbyrd der hun «outer» seg selv som en kvinne i tidlig aldring. Hun innrømmer at blikket hennes manisk trekkes mot speil, vinduer og glassfasader samtidig som hun forsøker å la være å oppsøke denne negative selvbekreftelsen: «Dette. Ansiktet. Der årelang nærsynthet, ørkesløse bekymringer og et uendelig antall gjentatte smil, grimaser eller grining er presist risset inn, der huden er blitt et ettergivende svamplegeme i stand til å svulme opp av fuktighet eller skrumpe inn av tilsynelatende mangel på det samme, der tyngdekraften tyner masken nedover.» Ja. Jeg vet hva hun mener.

Forfatter og journalist Marina Benjamin skildrer det samme i Overgangsalderen, hvordan hun er blitt en slags tilsynsvakt som overvåker sine egne trekk på utkikk etter forfallstegn: «Den siste tiden har jeg nærmet meg speil med fornyet nervøsitet. Det er hovedsakelig en tillært reaksjon, siden ethvert tilfeldig møte med et speil gir en liten støkk på grunn av det lille millisekundets overbevisning om at det ikke er en jeg kjenner som ser tilbake.» Det er altså mye som taler for at jeg ikke er alene om oppdagelsen – dette merkverdige i plutselig å bli konfrontert med sitt eldre jeg. Forandringene skjer vanligvis så langsomt og umerkelig at vi ikke blir forstyrret av det, men én dag skjer det et kvalitativt brudd, eller gjennombrudd, og ens eldre jeg springer en i øynene og kan ikke lenger kamufleres. Det er en underlig erfaring å få øye på seg selv utenfra, i kontrast til det bildet vi bærer på av en annen – denne andre der inne, som også er oss selv.
Hvorfor blir vi så overrasket? Vi har jo sett oss i speilet hver eneste dag, sminket eller barbert oss, gredd håret, tatt på oss klær og gått ut i verden. Og så – plutselig – ser vi oss selv i et glimt og får sjokk, vi kjenner ikke den personen som ser tilbake på oss. Er det hjernen som lurer oss i årevis, som har latt oss leve i villfarelse? Er vi ofre for total fortrengning? Eller er det ganske enkelt slik at siden vi ikke ser oss i speilet kontinuerlig, så konfronteres vi heller ikke kontinuerlig med vårt ytre, men snarere med fornemmelsen av oss selv innenfra, både ansiktet og kroppen, prentet inn slik begge deler fremstod for oss i våre beste år? Og siden vi trenger en følelse av konstans i vår fysiske selvopplevelse, så er det nærmest umulig å følge med på vår gradvise aldring. Dermed blir vi kanskje værende der, ved et indre bilde av oss selv som en gang festet seg, sånn rundt tretti–førti års alder, da vi var på høyden?

Når dette indre minnebildet av vårt selv for alvor kolliderer med vår ytre gestalt, står vi vel ved et skille: Vi kan motarbeide nedbryting og forfall med alle midler og avvise alle aldringstegn så lenge det går. Vi kan motstandsløst la aldringen komme, enten fordi vi resignerer og gir opp, eller fordi vi synes det er helt greit å bli eldre. Eller vi kan akseptere aldringsprosessen samtidig som vi tillater oss å duve litt i følelsen av å være et uforanderlig selv der inne bak rynkene. Jeg prøver meg på det siste.

En 68 år gammel venn og kollega er inne på det samme når han sier: «Inni er jeg fortsatt mørk og slank. Når jeg ser meg i speilet, ser jeg en eldre, gråhåret, tyngre mann som ligner på faren min. Før følte jeg at jeg ikke hadde noe til felles med ham. Nå ser jeg at jeg har det. Det er ok. Jeg har forsonet meg med det.»

En 81 år gammel venninne sier: «Når jeg står foran speilet og ser moren min, gir det en merkelig følelse av tilhørighet og kontinuitet. Det er en ‘jeg slipper ikke unna’-følelse. Det er helt i orden.» Jeg kjenner at det de sier, er fint. Det er et annerledes perspektiv, de peker på en positiv forbindelse.

Utdraget er forordet i Inni er vi alltid unge 

Les mer

Om Inni er vi alltid unge:

… en optimistisk bok, med gjenkjennelige, men gode råd om en god alderdom.
– Cathrine Krøger, Dagbladet, terningkast 5

En levende bok. Og jo mer hun bruker av seg selv og sine nærmeste, desto mer lesverdig blir det.
– Kenneth Moe, Aftenposten

Bokhøsten rett på øret – bli med på podcastfestival!

Bokhøsten rett på øret med Aschehoug Podcastfestival. Møt våre forfattere i spennende samtaler. Hver lørdag frem til jul lanserer vi nye episoder.

Hver lørdag frem til jul kan du møte våre forfattere her i Aschehougs podcastfestival. Vi lover at det blir morsomme og spennende samtaler! Lisa Tønne snakker med Carl Frode Tiller om livet. Kristin Halvorsen snakker med Maja Lunde og klima og miljø. Sjekk ut hele festivalprogrammet her.

Hvorfor podcastfestival?

Et ganske fint ord som i bunn og grunn betyr at du ikke trenger å være på et spesielt sted til en spesiell tid, men kan delta på festivalen når som helst og hvor som helst. Iført hva som helst. På tur i skogen, under et pledd. I bilen. Mens du smører matpakke eller venter på bussen. Genialt!

Episode 1: En moderne familie: Sissel Gran i samtale med Helga Flatland.

Episode 2: Begynnelser: Carl Frode Tiller i samtale med Lisa Tønne + bonusspor: Ankomst av Gøhril Gabrielsen.

Episode 3: Knut – Nobody’s baby: Unni Lindell i samtale med sønnen Fredrik.

Episode 4: Blå – Maja Lunde i samtale med Kristin Halvorsen

Episode 5: Åttitallet – Ketil Bjørnstad i samtale med Anne Grosvold

Episode 6: Høstens krimbøker – Trude Teige, Tom Egeland, Øystein Wiik og Aslak Nore om livet, døden, sjelen og researchen

Episode 7: Berge – Jan Kjærstad og Sigrid Bonde Tusvik. Bonusspor: Erlend Nødtvedt

Episode 8: Fem stjerner – Lars Petter Sveen og Linn Skåber

Episode 9: Noveller – Thorbjørn Harr, Roskva Koritzinsky og Therese Tungen.

Episode 10: Poesi

Festivalmote

Finn frem nærmeste pledd, eller alt du eier av regntøy. Festivalmoten på podcastfestival er akkurat like variert som episodene vil være.

Bokhøsten rett på øret med Aschehoug Podcastfestival. Møt våre forfattere i spennende samtaler. Hver lørdag frem til jul lanserer vi nye episoder.

Bokhøsten rett på øret med Aschehoug Podcastfestival. Møt våre forfattere i spennende samtaler. Hver lørdag frem til jul lanserer vi nye episoder.

Bokhøsten rett på øret med Aschehoug Podcastfestival. Møt våre forfattere i spennende samtaler. Hver lørdag frem til jul lanserer vi nye episoder.

Bokhøsten rett på øret med Aschehoug Podcastfestival. Møt våre forfattere i spennende samtaler. Hver lørdag frem til jul lanserer vi nye episoder.

En moderne familie

En moderne familie er en bok jeg lest flere ganger med stor interesse. For dette er et tema som engasjerer meg. Møt Helga Flatland i samtale med Sissel Gran.

Hør første episode i podcastfestivalen her:

Etter førti års ekteskap bestemmer Torill og Sverre seg for å skilles. De er sytti år, nylig pensjonert – og føler seg ferdige med familieprosjektet. Det gjør ikke deres tre voksne barn: Liv, Ellen og Håkon. For dem er familien fremdeles et viktig omdreiningspunkt, og opphavet til deres egne verdier, valg og ambisjoner. Gjennom de tre søsknenes ulike blikk, fortelles en historie om tilhørighet, oppbrudd og konsekvenser – og om hva som egentlig utgjør en familie.

Hva gjør denne skilsmissen med de tre voksne barna til Torill og Sverre? De reagerer høyst ulikt på nyheten og skilsmissen påvirker barna på ulikt vis. – Jeg tenker at man har ganske faste roller i en søskenflokk og disse blir med oss hele livet. Hvis noen forsøker å bryte ut, blir det uro i rekkene. Her er det foreldrene som trer ut av rekka og skaper et enormt brudd. Hele familien rykkes litt ut av balanse, forteller Helga Flatland.

– For voksne barn er det ikke sikkert at dramatikken rundt en skilsmisse er så mye mindre. Den er bare annerledes, sier Helga.  – Ja, hvordan en skilsmisse påvirker voksne barn er nesten ikke beskrevet i litteraturen, påpeker Sissel.

Bli med på Aschehoug podcastfestival! Hver lørdag frem til jul kan du møte en rekke av høstens forfattere. Podcastfestivalen lages i samarbeid med lydboktjenesten FABEL. Ønsker du deg to ukers gratis lytting, så gå inn på Fabel.no. Vi høres!

Hør en smakebit av podcasten:

Kjøp En moderne familie her

Ferdigsnakka par

Sensommertid har dårlig rykte på parfronten. Da vil folk skilles. Køen på familievernkontoret eser ut og de privatpraktiserende parterapeutene drukner i henvendelser. Det kan virke som om det er selve ferien som har tæret på kjærligheten, som om folk ikke tåler å ha fri sammen, som om det blir for mye å se hverandre hver dag, hver kveld og hver natt i tre uker.

Tekst: Sissel Gran

Jeg diskuterte det med mannen min – han er rasjonell og pragmatisk. Han påpekte at køen kan forklares med en helt logisk og udramatisk opphopning. Siden familievernet og de private går for halv maskin i juli, kommer kriserushet i august og september. Det er klart, vi kan ikke gi sommeren skylden for økningen i samlivsbrudd. Men sommertid kan være en utfordring for mange par og være dråpen som får begeret til å renne over.

Min gode venninne fru Larsen minnet meg på en type par som er hennes skrekk – de ”ferdigsnakka parene” som sitter rundt på strandbarer og restauranter på alle feriesteder: ”De sitter og glor ut i lufta eller ned på mobilen sin, veksler knapt et ord. Jeg grøsser meg når jeg ser det. Takke meg til singellivet og ferieturer med gode venner.” Jo, det er et velkjent bilde. Jeg har sett mange ”ferdigsnakka par”, og da tenker jeg ikke på par som hviler harmonisk i den gode stillheten. Jeg tenker på middelaldrende par som sitter på kafé og tygger i resignert taushet eller småbarnsforeldre som snakker ivrig med alle andre men ikke hverandre. Disse parene småprater ikke en gang om det som er enkelt å snakke om – stranden, de andre gjestene, menneskene som går forbi, maten, prisene, været, morgendagens program. De smiler ikke til hverandre. De tar ikke på hverandre. Det er dypt fascinerende å observere slike par, for det er dødens skygge som ligger over dem.

Men hva er det egentlig som foregår inni par som er ”ferdigsnakka”, disse menneskene som kan være så sosiale og sprudlende overfor andre men som slukner totalt når de er henvist til hverandre? Jeg vet litt om hva som rir dem, for psykologer møter ofte par som har havnet i taushetens dal.

Det er dypt fascinerende å observere slike par, for det er dødens skygge som ligger over dem.

For noen par handler tausheten mellom dem om dødelig kjedsomhet, om lang tids bortfall av forventninger og års fravær av følelser – både de gode og de vonde. De venter bare på en anledning til å komme seg videre alene eller med en annen, og disse synes jeg ikke så synd på. De greier seg. De vet at dette er den siste sommeren deres sammen. Bruddet skjer ofte uten stor dramatikk. Begge føler lettelse over å være kvitt hverandre. Noen av dem greier etter hvert å se på hverandre som venner.

Andre par er det verre med. Tausheten mellom dem handler om en slags skrekkens frys-tilstand. De har opplevd så mange smertefulle konfrontasjoner at samlivet er blitt et minefelt. Gang på gang har de erfart at alt de sier og gjør kan tas opp i verste mening av den andre. De er konstant på vakt, for bomber kan springe når som helst. Til slutt holder de nesten pusten for ikke å provosere hverandre. Ingen av dem tør å ta sjansen på å melde at det de virkelig føler er frykt, tristhet og lengsel etter nærhet. Det finnes fortsatt kjærlighet mellom dem, men den er skjør.

Så har vi den store gruppen par der den ene parten i alle år har tatt ansvaret for vedlikehold av forholdet, samtaler inkludert. Den andre har tillatt seg å være kjærlighetens gratispassasjer, har tatt relasjonen for gitt og aldri anstrengt seg. Det er ubehagelig å se slike par der den ene strever og strever for å få til en slags kommunikasjon mens den andre så vidt gir et grynt til svar. Det gratispassasjeren ikke forstår, er at et sted på veien kommer den aktive til å gi opp og bli hva vi kaller en ”utbrent forfølger”. Det er da tilstanden ”ferdigsnakka” inntrer i denne typen forhold. Da burde gratispassasjerene hoppe i stolen, for stillheten er et signal om at kjæresten deres er på vei ut.

Det er dødsangst som knekker forhold, ikke sommerferien.

Det er mye annet som kan skjule seg under den vonde tausheten i et parforhold, men hos ethvert ”ferdigsnakka par” er det én stor følelse som til syvende og sist får overtaket, og den følelsen er ensomhet. Vil vi beholde hverandre, gjelder det derfor at vi strekker oss mot hverandre med jevne mellomrom, holder samtalen i gang om stort og smått, anstrenger oss for å vise genuin interesse og være engasjert i hverandres liv. Hvis vi over tid slutter med alt dette, fordi vi kjeder oss, er altfor redde for å si noe feil eller er emosjonelt giddesløse, er det nesten garantert at den ene eller begge vil føle seg helt forlatt og lengte vekk – bedre å leve alene enn å svinne hen sammen med partneren. Det er dødsangst som knekker forhold, ikke sommerferien.

Kjøp Det er slutt her

Om Sissel Gran

Sissel Gran er psykologspesialist og arbeider i dag som parterapeut og veileder i parterapi, foredragsholder og skribent. Hun har utgitt en rekke bøker om parforhold, nå sist boken Det er slutt.

Se flere bøker fra Sissel Gran her

Å furte ihjel et forhold

Sissel Gran

En gang hadde jeg en kjæreste som var altfor god til å furte. Han kunne være utmeldt og fornærmet i over en uke. Jeg visste sjelden hvorfor han furtet, og ethvert forsøk fra min side på å få et svar på det fortvilte spørsmålet: «Hva er det, er det noe jeg har sagt eller gjort?!», ble enten besvart med taushet eller et foraktfullt: «Det vet du best selv!» Den uken han furtet var han sint, avvisende og svarte med enstavelsesord.

Tekst: Sissel Gran 

Når ting var normalt mellom oss, hadde vi et hverdagsrituale med stearinlys på bordet hver morgen. I furteukene skulle det ikke tennes. Da satt han bak avisen, med brå bevegelser og et hardt uttrykk i ansiktet. Jeg var ung den gangen, og temmelig vettskremt. Jeg holdt pusten hver gang dette skjedde. Jeg har  ubehagelige minner av hvordan jeg overtilpasset meg og pep og trippet rundt ham i furteukene, gjettet og strevde for å finne ut hva galt jeg hadde gjort, ba om unnskyldning for alt mellom himmel og jord (veldig irriterende når kjærester gjør det!) og ventet på å bli tatt inn i varmen igjen. Det endte alltid på samme måte. En morgen var det som om på-knappen ble slått på inne i ham. Han satt smilende ved frokostbordet, med tent stearinlys og te på kannen. Hver gang var jeg like lettet og gråtkvalt takknemlig, helt til den dagen kjærligheten min hadde krympet til under holdbarhetsgrensen og jeg ikke orket å være underlagt hans kontrollregime lenger. Jeg sa takk og farvel. Ingen har noensinne kommet noen vei med å straffe meg med furting siden.

Om å være fornærmet

Jeg kom over Arild Nyquists lille ironiske epistel Om å være fornærmet[1] da jeg lette etter litterært stoff til dette temaet. Teksten gir et skråblikk på den balansegangen som må utøves skal man unngå at ens egen fornærmethet skal utløse tilsvarende reaksjonen hos partneren og dermed låse situasjonen lenger enn man egentlig ønsker seg. Den begynner slik: Det hender at jeg er fornærmet. Det er en god følelse. Man må spille på fornærmelsen så lenge som mulig, helt til begeret er tømt til siste dråpe – men ikke lenger. Dette er ikke den samme type fornærmethet som beskrevet ovenfor, der det handler mer om langvarig straffing som grenser til ondartet manipulasjon.

Velger å melde seg ut?

Arild Nyquists fornærmede jeg vet at klokken tikker og begeret fylles, det er ikke tilfelle hos personer som bruker furting for å straffe og disiplinere en kjæreste. Fra utsiden ser det ut som om alle som furter velger å være utmeldt og at de bruker dette aktivt overfor partneren. Som terapeut har jeg imidlertid kommet på innsiden av enkelte mennesker som har lett for å trekke seg tilbake i fornærmethet, og det er helt klart noe merkelig som inntreffer i en del av dem når det skjer. «Det er som en organisk tilstand», sa en mann. «Det er en fysisk fornemmelse av å stivne til, og det bare skjer i meg, det er ikke viljestyrt, jeg bare stivner, både følelsesmessig og fysisk. Det hjelper ikke hva kona gjør. Og jeg vet ikke hva jeg gjør for å komme ut av det, heller, men etter noen dager eller en uke kan det plutselig gi seg, løsne liksom.» Han var ikke så veldig plaget av dette når han var inne i denne tilstanden, og det var når sant skal sies et lite element av fryd i det, en følelse av å slå tilbake mot urettferdighet. Noe i ham visste at det var et våpen, men han valgte det ikke, det var tilstanden som valgte ham.

Sint og krenket

I dag forstår jeg mer av furtingens psykologi, denne merkelige, barnaktige tilbaketrekningen som er fundert i et irrasjonelt behov for å bli inderlig forstått og «lest» uten å måtte si hva som er i veien. Den som furter er sint og føler seg krenket samtidig som personen motsetter seg på det mest bestemte å fortelle hva man er sint for. Å bidra til noen oppklaring kjennes helt urimelig og feil, nærmest fysisk umulig, og det er fornærmende i seg selv å bli bedt om å forklare. Romanen The Course of love av Alain de Botton handler om et par og deres vei gjennom ekteskapet. Begge er furtere, den mannlige parten i overkant mer talentfull i den kunsten enn kvinnen. Furting, skriver forfatteren, kan betraktes som  ..en hyllest til det vakre, men farlige idealet som har sin rot i vår tidlige barndom: løftet om ordløs forståelse. Altså: Bare når vi ikke behøver å forklare, kan vi føle oss genuint trygge på at vi virkelig blir forstått, for hvis du virkelig er glad i meg, vil du reagere adekvat og omsorgsfullt på min sårethet. I motsatt fall er det et bevis på at du ikke elsker meg. Påstanden kan nok av mange bli oppfattet som dypt krenkende, skulle vi liksom være barn i voksen alder!? Men kjenn etter, ideen er ikke helt på jordet. De fleste som har furtet og vært fornærmet kjenner igjen følelsen av å være et forurettet og såret barn.

Barnslig ubehjelpelighet

Arild Nyquists krenkede jeg besinnet seg og forstod når grensen var i ferd med å bli overskredet. Han vendte tilbake til det ufornærmede liv, sluttet å oppføre seg som et forurettet barn, kanskje var han til og med i stand til å si unnskyld til kona, eller i det minste ta imot en unnskyldning fra henne, noe som er helt nødvendig skal et forhold fungere som et hjem og ikke et torturkammer. Mannen med den organisk stivnede tilstanden – en tilstand som også inntreffer i mange kvinner – var ikke i stand til verken å si unnskyld for sin langvarige bortvendthet eller ta imot fredsbestrebelser fra partneren. Dette var ikke manipulering fra hans side, bare barnslig ubehjelpelighet, men forholdet led fordi han var så sårbar og aldri selv tok tak i sitt reaksjonsmønster. Min ungdomskjæreste likte altfor godt å straffe gjennom å være fornærmet, og derfor furtet han forholdet i stykker. Han var nok også et såret barn innerst inne, men på meg virket han bare slem og sta og uhyggelig. Den virkelig stygge siden ved forstokkethet, furting, fornærmethet og krenkbarhet er jo den manglende empatien som kan komme til å prege personen. Den fornærmede kan bli altfor glad i sin offerrolle og være ute av stand til å se at partneren lider.

Elsk hverandre!

Det er vondt å være fornærmet, men det er også vondt å bli utsatt for fornærmethet. I et parforhold må vi anstrenge oss for å regulere våre egne vanskelige følelser og ikke bli så oppslukt av vår egen skuffelse at vi kjører forholdet i senk. Vi må anerkjenne vår partners fortvilelse etter en krangel eller en uoverensstemmelse. Vi må ta imot hverandres reparasjonsforsøk og forsøke å elske hverandre, også når vi er på vårt dummeste.

[1] Fra Kollvikabrev 1974

-> Les også Sissel Gran om ferdigsnakka par 

Bøker av Sissel Gran

Boka Det er slutt  er et svar på en lesers oppfordring om å gi utbryteren en stemme. «Folk gir opp for lett i dag,» sier mange. Noen gjør det, men denne bokenhandler om lange farvel der utbrytere har verket innvendig i årevis, og der beslutningen om å gå har vokst seg frem over tid. Les mer om boka her

Vi lengter alle etter kjærlighet, etter å bli en del av noe større enn oss selv. I Kjærlighet i hastighetens tid skriver Sissel Gran om det moderne paret, om forelskelse og kjærlighet, konflikter, utroskap, brudd og om forhold som varer. For varighet er kjærlighetens varemerke, og når vi har funnet vår elskede, ønsker vi at forholdet skal tåle livets påkjenninger. Men et par skapes ikke av harmoni alene. Konflikt, forhandling og sannhetsprøver er en forutsetning for å etablere et par. Les mer om boka her

Kjærligheten er en oppdagelsesferd inn i det ukjente. Reisen starter med høye forventninger, fremtidshåp og optimisme. Tre vendepunkter eller porter må imidlertid alle forhold gjennom dersom forholdet skal bli et godt sted å være. Kjærlighetens tre porter handler om opptakten til disse tre vendepunktene, og hvordan partene går gjennom eller snur ved dem. Les mer om boka her

I Hekta  på et håp om kjærlighet gir Nora Skaug gir en rå og ekte dag-til-dag-beskrivelse av hvordan et hekt utvikler seg. Mange har sittet fast i et hekt uten å ha forstått det selv. De har kanskje kalt det «ulykkelig kjærlighet». Psykolog Sissel Gran analyserer Noras historie. Hun beskriver hektets symptomer, hvordan et hekt etableres, og hvordan man kan komme seg løs. Les mer om boka her

 

 

 

Det er slutt

Vi vet mye om de forlattes situasjon, om deres sjokk og fortvilelse, men vi vet mindre om hva som leder til en beslutning om å gå ut av et forhold. I Det er slutt gir Sissel Gran «den som går» en stemme. Her forteller psykologen og forfatteren litt om bakgrunnen for boka.

Noen måneder etter kom det avgjørende øyeblikket. Jeg hadde snakket mye om hvor vanskelig alt var. En kveld – vi satt overfor hverandre i sofaen – vi så ikke på hverandre – jeg tenkte – «nå skjer det». Det var uvirkelig. Han sa: «Da er det vel over?» Jeg bekreftet det. Jeg hadde ventet så lenge, til han var klar, jeg torde ikke før. Han trengte å bli forlatt med æren i behold. Han kjente jo også da at sånn kunne han ikke ha det. Det var en «utafor-meg-sjøl»-opplevelse. Det peip i ørene. Det var angstfylt. Jeg var ikke sint. Jeg var rolig, saklig, for ikke å trigge et voldsomt sinne som han hadde vist noen ganger. Det var en veldig god grunn til å oppføre seg ordentlig. Han reagerte som om han fikk et dødsbudskap. Det var veldig rolig. Jeg gråt kanskje av spenningsutløsning. Så pusset vi tenner og gikk og la oss. Han sank inn i seg sjøl. 

Det er slutt – en bok om den som går

Å gå fra en person som man fortsatt føler omsorg for, men som man ikke lenger elsker, er vanskelig. De færreste gjør det med lett hjerte. Om forholdet oppleves aldri så tærende, kan det være mye som binder. Den som skal gå, gruer seg til å gjøre det slutt, selv om forholdet har vært vondt i mange år. Han eller hun vet at dette vil ramme både dem selv og partneren og eventuelle barn hardt. Jeg har selv vært en utbryter og vet mye om den smertefulle, indre kampen som kan foregå i årevis og som bereder grunnen for et oppbrudd fra en partner og et liv man så gjerne ville ha lyktes med.

Et interessant funn i flere undersøkelser er at mange svarer vet ikke på spørsmålet om hvorfor forholdet tok slutt. Det tror jeg er helt reelt. Mange som blir forlatt, kan ikke peke på noen spesiell grunn, de skjønner ikke hva som gikk galt, annet enn at den som gikk, var helt urimelig. Og mange som forlater, kan heller ikke gi noen fyldig forklaring på hvorfor de gikk. Noen sier at de var lei, at det var nok, at kjærligheten tok slutt, at partneren var psyko, at de traff en annen, men dette er ren overflatediagnostikk. Beskrivelser av årsaker til brudd blir ofte tynne fordi så mange nøyer seg med å peke på trekk ved den andre som en årsak til at man går. Sannheten er jo at det er de vonde følelsene den andre frembringer i en – frykten, ensomhetsfølelsen, følelsen av å bli begrenset, redusert, fremmedgjort osv. – som får mennesker til å løsrive seg.  Samtidig er det følelsene og tankene som vår væremåte utløser i den andre, som er medbestemmende for partnernes reaksjoner. Vi utgjør hverandres betingelser på godt og vondt. Når par sliter, og det er mye stress og mye som står på spill, innsnevres manges evne til å forstå seg selv innenfra (hva føler jeg egentlig), til å se seg selv utenfra (hvordan virker jeg på deg) og til å lese andre innenfra (hva føler, tenker, opplever du).

 Flere bøker av Sissel Gran