Stikkord: Siri Hustvedt

Klokere med Siri Hustvedt

Paul Auster og Siri Hustvedt forteller om livet som forfatter, hvorfor de ble forfattere og hva de tenker om litteraturens fremtid.

Det er umulig å se verden som før etter å ha lest Siri Hustvedts engasjerte og engasjerende, sterkt anbefalte, essays om kunst, kjønn og sinn, skriver Dagsavisen om Siri Hustvedts essaysamling Kvinne ser på menn som ser på kvinner. Nå kan du lese det første essayet i samlingen gratis.

Siri Hustvedt har et stort og beundrende publikum, og hennes bøker er oversatt til en rekke språk. Nå er hun aktuell med en ny samling essays, som handler om kunst, kjønnskamp og identitet.

De elleve livlige essayene i samlingen bærer preg av den karakteristiske personlige grunntonen vi finner i alt Hustvedt skriver, og vi kjenner igjen forfatterens lidenskap for kunst, humaniora og vitenskap.

Essayene ble opprinnelig skrevet mellom 2011 og 2015, flere av dem på oppdrag. Alle er publisert tidligere i svært forskjellige sammenhenger; alt fra lettere bidrag til avisspalter, bidrag til vektige utstillingskataloger og dyptpløyende forelesninger. «Essayene kan stort sett leses av et bredt publikum. Tonen varierer mellom det lette og det alvorlige, men det trengs ingen spesielle kunnskaper for å lese dem,» skriver Hustvedt selv i en introduksjon til samlingen. Hustvedt undersøker hvordan fordommer om kjønn og persepsjon påvirker hvordan vi ser på kunst, litteratur og verden som sådan. Hun skriver om legendariske figurer som Picasso, De Kooning, Jeff Koons, Louise Bourgeoisie, Anselm Kiefer, Susan Sontag, Robert Mappelthorpe, The Guerilla Girls og Karl Ove Knausgård – alt sett i lys av forfatterens feministiske ståsted.

Last ned essayet her

Det er umulig å se verden som før etter å ha lest Siri Hustvedts engasjerte og engasjerende, sterkt anbefalte, essays om kunst, kjønn og sinn, skriver Dagsavisen.

Kjøp boka her

Siri Hustvedt (f. 1955) har norske foreldre og er født og oppvokst i Northfield, Minnesota. Hun tok artium ved Katedralskolen i Bergen og har doktorgraden i litteratur ved Columbia University, New York.

Hustvedt har et stort og beundrende publikum, og hennes bøker er oversatt til en rekke språk. Alle hennes seks romaner er kommet på norsk: «Med bind for øynene» (1992), «Lily Dahls fortryllelse» (1997), «Det jeg elsket» (2002), «Når du ser meg» (2008) og «Sommeren uten menn» (2011) og «Denne flammende verden» (2014) – som er nominert til den prestisjefylte britiske Man Booker-prisen – samt essaysamlingene «En bønn for eros» (2008), «Den skjelvende kvinnen» (2011) og «Livet, tanken, blikket» (2013).

Siri Hustvedt har holdt foredrag om kunstnere og kunstteori ved Prado i Madrid, Metropolitan Museum of Art i New York og Akademie der Bildenden Künste i München. I 2011 holdt hun det 39. årlige Sigmund Freud-foredraget i Wien. I 2012 fikk hun The International Gabarron Award for Thought and Humanities. Høsten 2014 er hun blitt utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo. Hun er bosatt i Brooklyn, New York, sammen med sin mann, forfatteren Paul Auster.

Dagbok fra norgesbesøk.

Denne uka har vi hatt storslagent besøk fra hele tre fantastiske utenlandske forfattere. Paul Auster, Siri Hustvedt og Chris Kraus har alle vært her, og på Bokrommet har oversatt-redaktørene loset oss trygt gjennom alle arrangementer og happenings i forbindelse med besøkene.

Asbjørn Øverås, Synnøve Tresselt, Gunn Reinertsen og Anne Margrethe Hummelsgård Aandahl har vært i full sving for å gi oss rapport om hva som har foregått denne uka.

Chris Kraus på Litteraturhuset, søndag 20. august

Chris Kraus på Litteraturhuset. Salen er overfylt. Det er mange som vil høre henne snakke om I love Dick med Ane Farsethås.
– Hva er nå dette for slags bok, spør Ane Farsethås fra Morgenbladet.
– Det er blitt sagt at det er en selvbiografi, et feministisk geriljaskrift, et kunstessay, en roman, svarer Chris Kraus kontant. En komedie, faktisk.
– Og alle kjærlighetsbrevene til Dick, skrev du dem til ham i virkeligheten, spør Farsethås?
– Ja, alle sammen, svarer hun smilende.
Det er nok bare en mulighet til å finne ut av hva I love Dick er for en bok. Å lese den selv.

– Asbjørn

Sjeldent mestermøte på Litteraturhuset i Oslo, mandag 20. august

Det er blitt snakket mye om feminisme, litteratur, kunst og raseri på Litteraturhuset i Oslo de siste to dagene. Chris Kraus snakket om I love Dick på søndag, så var hun tilbake på mandag 22. august i samtale med Siri Hustvedt og Anne Hilde Neset. Salen var overfylt første kvelden, men på mandag måtte man fylle flere saler der folk kunne følge seansen om Kunst og raseri på skjerm.

Chris Kraus tok raskt opp tråden i det hun fortalte om sine møter med samtidige kvinnelige kunstnere på 70-tallet, som hadde sunket ned i fattigdom og mentale forstyrrelser. Hustvedts snakket bl.a. om hovedperson Harriet i Denne flammende veden, som er full av raseri og om hvordan det kanskje ikke er mulig å beholde raseriet når man synker ned i depresjonen.

Begrepet «adapted grandiosity» var også et tema, som begge mente var nødvendig for at kvinner skulle klare å synliggjøre seg i en kunstverden der det handler like mye om å kunne selge sine egne myter som sin kunst. Kathy Acker er en av de kvinnelige kunstnerne som klarte det. Men Chris Kraus, som nettopp har skrevet en biografi om Acker, mente det var en seier med bismak. Noe av det samme gjaldt kanskje også for Louise Bourgeois, som brukte mye krefter på å iscenesette seg selv og mørklegge visse sider av sitt liv. Alle må ha sett det for seg da Siri Hustvedt fortalte om en aldrende Louise Bourgeois som strenet inn på et stort galleri i svarte klær, fulgt av seks unge menn i svart, hvorpå hun kastet et blikk rundt på forsamlingen og strenet ut igjen med de seks mennene hakk i hæl.
– Asbjørn

 

Paul Auster på forlagsbesøk, tirsdag 22. august

Hele forlagshuset samlet seg for å høre Paul Auster lese utdrag fra boka 4 3 2 1.

Middag på litteraturhuset, tirsdag 22. august

Hva hvis min far ikke hadde spilt bort alle pengene? Hva hvis min mor ikke hadde satt seg i bilen den skjebnesvangre dagen? Hva om jeg ikke hadde gått på den festen, men ligget hjemme og syntes synd på meg selv? Da hadde jeg ikke møtt min kone, sa Paul Auster på Litteraturhuset tirsdag. Livet er fullt av slike valg og situasjoner. 4 3 2 1 handler i stor grad om konsekvensene av disse valgene. Noe å tenke på nesten gang du lurer på om du skal gå til høyre eller venstre …

Da Paul fikk bestemme menyen på Litteraturhuset var valget enkelt: Kjøttkaker med poteter, kålstuing og tyttebærsyltetøy.

– Mona, kommunikasjonssjef (i voldsom latter til høyre)

Paul Auster i samtale med redaktør Gunn, onsdag 23. august

Ja, Gunn er den aller beste intervjueren. Ever! Akkurat nå er det Paul Auster som må til pers. Han ser ut til å kose seg. Gunn likeså, og sannelig – det gjør smekkfulle Norli også! Gi’n inn, Gunn!
– Mia (som ikke er oversatt, redaktør, men norskredaktør. Du møter henne i Bokrommet neste uke)

Paul Auster på litteraturhuset, onsdag 23. august

Se her; lykkelige oss som var på Litteraturhuset i kveld og hørte Paul Auster lese om og fra Nathaniel Hawthornes fortelling Twenty Days With Julian and Little Bunny.
Rundt 1850 var nemlig knallpene, geniforklarte og asosiale Hawthorne (han med The Scarlet Letter, America’s most important novel, sier Auster) alene i 20 dager i det lille røde huset sammen med sønnen Julian på fem år, mens hans elskede kone Sophia var bortreist med datteren på to.
Og for en fortelling om når far steller hjemme! Så ømt, så kjærlig, så varm og humoristisk, så til tider desperat når guttungen spør og graver på tiende timen, så sårt han lengter etter kona; så nært, så gjenkjennelig, så tidløst og nydelig Hawthorne skriver!

At Twenty Days også forteller om Hawthorne og Herman Melvilles nære forhold (Melville dedikerte Moby Dick til Hawthorne, og ga sin venn et av de aller første eksemplarene; bare det er jo i seg selv stor litteraturhistorie!) er et rent bonusspor.

Paul Auster leser rett og slett som en gud. I kveld avsluttet han opplesningen med å bli så rørt at han måtte tørke tårene og ta et par minutter for seg selv på Litteraturhusets kjøkken.
Jøsses for en gyllen, uforglemmelig dag på redaktørjobben.
– Gunn

 

 

Det litterære superparet

Paul Auster og Siri Hustvedt

Et intervju med Siri Hustvedt og Paul Auster

[dropcap custom_class=»normal»]D[/dropcap]e har begge skrevet fra barnsben av, de lever sammen og leser hverandres tekster. Paul Auster og Siri Hustvedt forteller her om livet som forfatter, hvorfor de ble forfattere og hva de tenker om litteraturens fremtid i en stadig mer digital verden.

[spacer]

– Bøker blir en del av deg, de er deg. Siri Hustvedts stemme er klokkeklar, nesten ungpikeaktig. Den kler hennes elegante, vevre, likevel nordiske, åsyn. Ivrig og med sterkt engasjement snakker hun om de mange bøkene og tekstene hun har lest opp gjennom årene, noen av dem om igjen og om igjen. – Vi sluker bøker, fortsetter hennes mann, forfatterkollega og bestevenn. Austers stemme er naturlig nok betraktelig dypere, men også sterkt karismatisk, ru, og med et tydelig preg av New Jersey-aksent. – Jeg har lest så mange bøker; lyrikk, romaner, filosofi, historie … Men Paul Auster leser ikke lenger bøker med samme hastighet som før, innrømmer han.

Det litterære superparet fra Brooklyn er en svipptur innom Oslo. Likevel har de satt av tid til et eksklusivt lite intervju. Dagene her er få, og det er mye på agendaen. Så selv om klokka ikke er mer enn litt over ni, er de godt i gang med dagen allerede – dog noe mot sin egen vilje. For når man først har så celebert besøk i byen, er det mange som vil hilse på. Første punkt på dagens agenda var en bokprat for alle ansatte i Aschehoug forlag.

På plassen foran forlagshuset er fontenen stille, vannet er stengt av for sesongen. Damen av sten i midten har fått en hvit kappe over seg, hun troner over snøbadet under den kalde grå himmelen. Inne i forlaget er det varmt, og det blir servert kaffe og croissanter til en fullsatt kantine. Stemningen er spent og forventningsfull. Tett i tett sitter vi, med tente lys på bordene og venter.

 

Auster og Hustvedt kommer, de er punktlige – og de leverer. Knapt våkne, med hendene godt knyttet rundt hver sin kopp varm drikke, setter de seg i sine tildelte stoler på scenen. Siri slanger sine slanke lange ben om hverandre, og lener seg godt tilbake. Paul, på motsatt side av scenen, halvt sitter, halvt ligger, tilsynelatende avslappet med beina strakt fremfor seg. Anklene henger lett utenfor scenekanten. Velvillig til sinns, men ikke uten et lite spor av motvilje. Dette er et ugudelig tidspunkt å stå opp på, skal en tro Paul Austers lille kommentar: Kunne vi ikke heller ha invitert dem på ettermiddagen? Man kunne tro dette var to kunstnere som jobbet hele natta og sov halve dagen. Slik er det ikke.

– Jeg står opp tidlig og starter arbeidsdagen i sju–åtte-tiden. Jo tidligere jeg starter, jo bedre er det. For da får hun også gjort mer, og lest mer på ettermiddagen, sier Siri.

– Hvis jeg er i begynnelsen av boka jeg skriver, våkner jeg i sju–åtte-tiden, litt senere enn min kone. Paul trenger litt mer tid på seg om morgenen. Da leser han avisen, drikker te, og når han så begynner å våkne, spaserer han til en leilighet i nabolaget, hvor han skriver. Men om han er på slutten av boka, våkner han gjerne enda tidligere.

I’ve been wanting to write since I was 15, which means I’ve been writing for 50 years now.
– Paul Auster

Paret er ikke Norge kun for å besøke Oslo. De er nærmest på en liten turné i Skandinavia. Etter en svært vellykket åpning av Litteraturhuset i Bergen, hvor de begge var hovedattraksjonen, har de tatt turen innom Oslo, før veien går videre til Stockholm og Skavlan. Men først rekker vi en prat om forfatterrollen, inspirasjon og litteratur. Vi har skjermet oss en halvtimes tid inne i Aschehougs fineste møterom, det med utsyn mot piazzaen midt i Oslo sentrum.

– Its funny, I walk around feeling that … Auster nøler litt, før han fortsetter. – Vi er alle en del av samme familie. Kleist, Kafka, Montaigne … de er så integrert i den jeg er nå. Det betyr ikke noe hvor lenge de har vært døde, inni meg er de fullt ut levende. Det er som om jeg forestiller meg at vi skal møtes i himmelen og ha samtaler der.

Siri bryter inn. – Jeg tror dette gjelder alle forfattere. Men jeg tror at kvinners posisjon i litteraturen er annerledes, det har vært annerledes. Det er ikke så lett for kvinner å føle seg som en del av familien, som menn gjør. Det er en stor sorg for meg må jeg si … Auster kremter, Siri fortsetter tankerekken, – … at når folk huker av alle store forfattere, er det svært få kvinnelige forfattere blant dem.

Auster: – Men Siri, jeg snakker igjen og igjen om outsiderne … Så var de i gang igjen. Ekteparet som er hverandres beste venner, kollegaer, foreldre til musikeren Sophie, som leser hverandres tekster og som sitter oppe om kveldene og drøfter litteratur og filosofi, har kommet til et tema hvor de tydeligvis ikke enes til fulle.

Vi skal tilbake til kvelden før, da Siri og Paul ble intervjuet av psykiateren Finn Skårderud på Victoria Jazz Scene på Karl Johan. Med fullsatt sal, og det kunne vært tre ganger så mange gjester om det hadde vært plass, drøftet de også da hvordan kvinner ikke alltid har hatt det like lett som forfattere. Eksempelet de trakk fram da, som nå, er Emily Dickinson. Dette er kvinnen Siri ser til for å illustrere forfatterrollen. – Uansett hva folk sier, når de kritiserer deg, sier de ikke vil ha deg, må noe i deg være noe stort, hardt og insisterende på at du har noe viktig du vil dele. – Du må virkelig være tøff, sier Siri om forfatterrollen. Man må være like tøff som Emily Dickinson.

Finn Skårderud spør Paul Auster om hva det er som driver ham som forfatter.

– I tend to look at writing and the compulsion to write an illness. Han forklarer det med at friske mennesker trenger ikke skrive. – Svært få mennesker som er integrert i samfunnet, lykkelige mennesker, ønsker å sitte alene i et rom og skrive. De fleste mennesker er fornøyd med livet sitt, og kanskje leser de en roman en gang iblant, sier han. Men kunstnere, som Auster kaller ”walking wounded”, mener han må utforske ting på en måte folk flest ikke har lyst til. Han hevder videre at det må et begjær til for å skrive, og at det er forfatterens bidrag til verden, ved å utgi bøker. Når unge skrivende kommer opp til Paul Auster og sier de vil bli forfattere, svarer han – Ikke gjør det! Du kommer ikke til å tjene noen penger. Du får ingen glorie. Du kommer til å lide. Men – du vil kanskje oppleve å ferdigstille noe.

Med dette friskt i minne, konfronterer jeg dem begge med dette:

Mener de virkelig å advare strebende unge forfattere så sterkt mot å bli forfattere?

– Det er Paul som sier det, ikke jeg, parerer Hustvedt. Men hun tror ikke at man kan bli forfatter uten å elske bøker og andre forfattere, og man må ha lyst til å bli som disse forfatterne. – Det blir så viktig, som en utenfra og inn-prosess, sier hun. Men så, når du opplever at du blir forfatter, som hun og Auster har blitt, blir det en innenfra- og ut-prosess: – Du bestemmer deg for at du har noe å si, noe som er en arrogant holdning, men du må ha det: du  tro at du har noe å si som er verdifullt.

Auster vil fortsatt ikke anbefale hvem som helst å bli forfatter. Likevel. De setter begge pris på å være inspirasjonskilder til andre som har lyst å skrive.

– Det er en flott ting, å vite at vi inspirerer andre til å skrive, sier Hustvedt om den saken. Det er en av de beste komplimenter hun kan få.

Du må tro at du har noe å si som er verdifullt.
– Siri Hustvedt

Så hvilke forfattere har Auster og Hustvedt selv lest og latt seg inspirere av?

Nå for tiden, leser de helst sine venner. Coetzee, Rushdie, DeLillo. Men det var klassikerne som satte dem i gang:

Det var den sommeren Siri var 13 det hele startet. Den sommeren leste hun roman etter roman. Noe hadde skjedd; hun hadde krysset terskelen til å lese bøker med liten skrift. Hun mener det sannsynligvis var noe i hjernen som gjorde at hun da klarte å lese mer komplisert tekst. Hun hadde lagt sin elsk på klassikere som Brontë, Austen og Dickens, i særdeleshet. Så kom hun til David Copperfield. – I thought to myself that … if this is what books are like, this is what I want to do.

For Auster startet det litt tidligere. – Da jeg var åtte – ni var jeg allerede en pasjonert leser. Jeg leste sportsromaner. Hustvedt nikker gjenkjennende. Slik var det for henne også, men hun leste jenteromaner. R.L. Stevenson var den første forfatteren Auster var knyttet til. – Jeg begynte forresten å skrive da jeg var ni, men bare for moro skyld, det var dikt – virkelig dårlige dikt.

Her bryter Hustvedt inn – Hvis det er slik du skal datere det … Jeg var ni, og jeg skrev en roman da jeg var 11. Den hadde kapitler, og et av dem var kalt ”Danger”, ler hun.

– Jeg var 12 da jeg skrev en kriminalroman. Senere enn deg, I was a little slower …, skyter Auster inn. Da han var 14, begynte han å bevege seg inn i de voksne, mer alvorlige ting. Nå leste han Voltaires Candide, noe han syntes var ”absolutely funny”. Som 15-åring leste han Dostojevskijs Forbrytelse og straff. Og tenkte det samme som Siri: – If this is what books can be, I wanna write books. Siden har han skrevet. Hans forfatterskap har nå vart i 50 år. Og han har ennå flere bøker på lager.

Men hva tror de om litteraturens fremtid i en stadig mer digital verden? 

Auster lener seg tilbake i stolen, vipper på de to bakerste beina. – It doesn’t matter! Han tror ikke papirbøker vil dø ut, men at litteraturen vil finnes i mer varierte utgivelser. Han ramser opp: Selv om tv kom på markedet, døde ikke radioen ut. Fly eliminerte heller ikke tog. Slowfood er kommet som en motvekt til fastfood.

Men den utviklingen han frykter mest, er at enhver forfatter blir sin egen forlegger. At det er forfatterne med det beste forretningstalentet som vinner. Men, som Auster sier: – Litterature will never die!

Artikkelen sto på første gang på trykk i Aschehoug Litteratur høsten 2013