Stikkord: Siri Hustvedt

Sommeren uten menn

Nå nærmer sommerferien seg med stormskritt, og hva med å tilbringe tid på hytta, i Syden eller hjemme med Siri Hustvedts herlige og heftige roman Sommeren uten menn.

Av: Synnøve Tresselt

Når mannen du har vært gift med i 30 år plutselig en dag forteller at han trengte en pause og pausen viser seg å være en ung fransk kollega – reagerer du da med å:

  • Tenke at det sikkert bare er et innfall som går over?
  • Bli rasende og forlange skilsmisse?
  • Få sammenbrudd?
  • Trekke deg tilbake til et trygt sted og tenke deg om?

En av våre første lesere av denne romanen var bokens oversetter, Bodil Engen. Slik oppsummerer hun hva som skjer: «Mia Fredricksen får sammenbrudd og reiser hjem til sin mors varme favn. Alene i et leid hus raser hun over skjebnen. Men litt etter litt dras hun nesten motvillig inn i livet til menneskene rundt seg: moren og henne frodige vennekrets på gamlehjemmet, nabokvinnen med to små barn og en høyrøstet, voldelig ektemann, de djevelsk utspekulerte tenåringsjentene hun underviser i lyrikk. Når sommeren uten menn nærmer seg slutten, er ikke Mia tristere, snarere klokere, for hun vet hva hun vil kjempe for og på hvilke premisser. I Sommeren uten menn er en velopplagt Siri Hustvedt i sitt ess. Dette er en utfordrende, intelligent og heftig roman om kvinner og jenter, kjærlighet og ekteskap, og den gir et varmt og skjevt blikk på den såkalte kjønnskampen.»

 

God sommer – god lesing!

 

Kjøp sommeren uten menn til 76,-

Jo Nesbø, Zadie Smith og Ingar Johnsrud – vårlista er klar!

Den skandinaviske krimmen er i en særstilling, med Jo Nesbø i spiss og nye spennende forfatterskap som trer fram. Sterke navn som Zadie Smith og Paul Beatty. Sakprosa som har stort potensiale for å nå bredt ut. En solid barne- og ungdomsbokliste som treffer unge lesere. Vi oppsummerer dagens presentasjon av vårlista.

Mads Wiel Nygaards legat til Inger Elisabeth Hansen

Aschehougs debutantstipend til Therese Tungen

Se hele vårlista her

Aschehoug åpner vårlisten 2018 med HU av Aasne Linnestå bærer bud om litterær kraft og original fortelling. Med sin tiende bok og fjerde diktsamling skriver Linnestå fram en rå poesi med feministisk tyngde og sterkt drag av historiefortelling.

 

Kjønn, rase, klasse og kjendiseri

Zadie Smith regnes som sin generasjons mest prominente britiske forfatter. I Swing Time bæres aktuell tematikk – kjønn, rase, klasse og kjendiseri – fram med energi, språklig presisjon og skarpe dialoger.  Rase og klasse – identitet – er tema også hos Paul Beatty, første amerikaner til å vinne Man Booker-prisen. Den fikk han for The Sellout, på norsk Meg mot røkla. Sjelden går humor, alvor, galskap og bitende satire så hånd i hånd som i denne romanen. Meg mot røkla utkommer i serien Sidespor og forfatteren kommer til Oslo i april.

Tidlig i mai utgir Aschehoug den danske boksensasjonen Dødevaskeren. Handlingen utspiller seg i Danmark og i Kurdistan og forteller om et ekstremt utsatt jenteliv. Sara Omar kommer til Oslo i forbindelse med den norske utgivelsen. Maria Kjos Fonn skriver også om en ung jente uten beskyttelse. Kinderhore er en heftig roman med språk som dirrer av urett, undertrykkelse og ubehag i de aller nærmeste relasjonene. Det å stå hverandre nær, eller kanskje nettopp ikke å gjøre det, er tema for romandebutant Oda Malmin. I Steinauge har de to venninnene holdt sammen siden barndommen, men hva innebærer vennskapet når det røyner på for to voksne venninner?

Det første mysteriet

Sakprosabøker med dramaturgi, driv og språk som beveger leseren blir fortellinger med litterære dimensjoner. Katarina Vestre har forsket på cellebiologi, DNA og proteiner, og har nettopp påbegynt sin doktorgrad i biokjemi. Hun utgir i vår en stor liten fortelling fra virkeligheten. Det første mysteriet forteller om cellenes utvikling i mors liv fra befruktet egg til «gryteklart» spebarn. Boken er allerede solgt til Sverige. Marit Beate Kasin er Norgesmester og sammenlagtvinner i Finnmarksløpet. Hennes beretning, fra fullt driv over vidda med hundene og sleden, mutters alene i kamp med vær, tid og landskap er en eksotisk virkelighetsfortelling uten sidestykke. Høsten 2017 mottok geologen Henrik Svensen Forskningsrådets formidlingspris, med god grunn. Å skulle levendegjøre dødt geologisk materiale og 252 millioner års historie slik han gjør i Stein på stein kan fremstå som en selvmotsigelse, nettopp slikt som gode sakprosaforfattere skaper historie av. Idéhistorier Magnus Helgerud skriver om turisten og antituristen, altså alle vi som reiser og reiser. Med Lord Byron og Bjørnstjerne Bjørnson som forelegg, Roma og Hurtigruta som åsteder blir det original reiselitteratur som inviterer til tankeflukt.

Siri Hustvedt er ikke bare en av vår tids aller største romanforfattere, hun er også en sjeldent god essayist. Med hennes nye essays på norsk fremtrer tynne lag av distinksjoner og invitasjoner til refleksjonene om hva det vil si å være et menneske. Noe sakprosa er mindre litterær, mer effektiv fortelling – som like fullt utsier noe vesentlig om det å være et menneske. Ståle Solbakkens Løvehjerte er en sånn bok. Når Skandinavias beste fotballtrener forteller om livet og fotballen, om å være leder og familiefar, om å ville vinne – ja, da blir det livsalvor og interessant lesing. I denne utgaven av dansk bok er det skrevet inn nytt norsk stoff.

Bjerke og Børli 100 år

To av Norges fremst lyrikere feires for at det er hundre år siden de ble født i 2018: Hans Børli og André Bjerke. Eidskog kommune og Hedmark fylke har et imponerende jubileumsprogram for den folkekjære lyrikeren som vokste opp på husmannsplassen Oppistuen og ble værende i distriktet hele livet.. Peter Normann Waage har skrevet den første omfattende biografien om lyrikeren, kriminalforfatteren, gjendikteren, tenkeren og polemikeren André Bjerke.

Fremtidens superlesere fortjener de beste bøkene

André Bjerkes barnerim fenger fremdeles barn i alle aldre. Barnelitteraturen er ekstremt viktig. At barn lærer å lese, utvikler empati og forståelse, er grunnleggende for oss som enkeltindivider og samfunnsborgere. Mina Lystad har tidligere utgitt to lettlestbøker og utkommer i vår med romanen Nørd for de litt eldre. Temaet treffer tiden, det handler om sosiale medier og det å være populær. Slampoet, romanforfatter og mannen med forestillingen Grønlandsutraen på Nationaltheatret debuterer som barnebokforfatter med De voksne.

Den britiske forfatteren David Walliams skaper lesere i hopetall med humor og typete karakterer, både i Storbritannina og Norge. På listen av de 100 mest solgte bøkene i England, uavhengig av sjanger, har han 11 titler. Denne våren kommer Verdens verste barn 2 på norsk, en ny runde med historier om ekle og grusomme barn. En annen engelsk komiker som gjør stor suksess som barnebokforfatter, er David Baddiel. Mens David Walliams ofte sammenlignes med Roald Dahl, representerer Baddiel en mer moderne humor. I boka Foreldrebyrået får datingtjenester nytt innhold idet barn selv kan jakte perfekte foresatte. Internasjonale forfatterstjerner som Walliams og Baddiel er med på å utvide det norske barnebokfeltet. Bøker som forener fortelling, humor og en form for bakvendt klokskap slår an. Fremtidens superlesere fortjener å få bøker de liker.

Betydningen av å treffe unge lesere med gode bøker som gir sug etter mer kan knapt undervurderes i vår tid.

 

Jo Nesbø stjeler nattesøvnen

Ingar Johnsrud sørger for besettende sommerlesing med Korset, tredje thriller med etterforsker Fredrik Beier i hovedrollen. Dramatiske begivenheter i vår tid viser seg å ha historiske forbindelser, i tid og maktapparat. Før juni er det noen andre krimsensasjoner som vil få oppmerksomhet.

15. mars utkommer Jo Nesbøs Macbeth, en rå thriller over Shakespeares lest. I årets Macbeth gjenkjenner vi alle karakterene fra et av litteraturhistoriens største dramaer, omskapt til en forrykende og foruroligende thriller fra vår tid, med handling lagt noen tiår tilbake, til en eller annen Nordeuropeisk by ved kysten. Jo Nesbø er Norges desidert mest leste samtidsforfatter, over 39 millioner solgte bøker på verdensbasis. I år er det Macbeth og hans Lady som tar påsken og nattesøvnen, ikke Harry Hole.

Sensommer av Anders de la Motte kåret til årets beste svenske kriminalroman i 2015, og romanen har siden solgte i en kvart million eksemplarer bare i Sverige. Noen av oss husker de la Motte fra tidligere romaner, med Sensommer introduserer han en ny serie, handlingen er lagt til Skåne, det er drama tett på kjernefamilien og forfatteren har skrevet fram sitt store gjennombrudd.

En tredje skandinav må nevnes: Jens Henrik Jensen. Hans Oxen-trilogi har regjert på danske bestselgerlister de siste årene, i fjor inntok Jensen for alvor Tyskland, i år er det Norge. Nils Oxen er Danmarks høyest dekorerte soldat noensinne. Vi møter ham gravende i søppelkasser etter mat, som en fredløs i skogen, inntil han en kveld trår der han ikke skal og skvetter over den hengte hunden og den maktkampen i samfunnets tetsjikt trer fram.

Aschehougs vårliste har mer god krim, med franske enere som Fred Vargas, Pierre Le Maitre og Bernard Minier. Johnsrud, Nesbø, de la Motte og Jensen vitner om tyngden og bredden i skandinavisk spenningslitteratur denne våren.

 

 

 

Pocketfest i januar!

Det fine med januar er at det kommer en hel del godbiter i pocket! Både Demian Vitanza, Chris Kraus og Siri Hustvedt er klare for våren.

Dette livet eller det neste

«Uansett hvor jeg gikk, var det Syria. TV, Syria. Facebook, Syria. Radio, Syria. Fredagsbønn, Syria. Jeg husker en av imamene kalle Assad for en sønn av et esel og rase mot hvordan han slakter folket sitt. Jeg dro inn til moskeen i Oslo med onkel, og det var akkurat det samme, Syria, Syria, Syria.» Dette er fortellingen om norskpakistanske Tariq, som reiser fra Halden til Aleppo for å kjempe med de muslimske opprørsgruppene mot Assads regime. Dette livet eller det neste er en roman basert på en virkelig historie.

Dette livet eller det neste kr.169,-

 

I love Dick

I LOVE DICK er et feministisk geriljaskrift. Det er rett og slett en av de viktigste bøkene skrevet om menn og kvinner i det forrige århundret. «Jeg vet at det fantes en tid før jeg leste Chris Kraus I LOVE DICK (Det er faktisk bare fem år siden), men det er vanskelig å forestille seg; noen kunstverk har en sånn innvirkning på deg.» skrev anmelderen Sheila Heti om I love Dick. Det er noe eget ved denne boka som ser ut til å merke enkelte lesere for livet. I LOVE DICK har som de fleste andre et skjelett. Den handler om den eksperimentelle filmskaperen Chris Kraus som er gift med den betydelig eldre franske kulturteoretikeren og filosofen Sylvère Lotringer. Forholdet deres skranter. En kveld spiser de middag med den amerikanske kulturkritikeren Dick og Chris blir hodestups forelsket. Hun begynner å skrive brev til ham, mannens hennes er behjelpelig med brevskrivingen og er vel tilbøyelig til å se på det som et kunstprosjekt. Få av brevene blir sendt, men vi får lese dem. Men romanen er også så mye mer. Den kan også leses som et konseptuelt kunstobjekt, hyperbevisst metaroman, kjønnsfilosofisk manifest, kunstpolitisk kritikk eller skandaløs bekjennelseslitteratur.

I love Dick kr. 169,-

I love Dick» bør på leselista di i vår! Camilla Norli, VG

Kvinner ser på menn som ser på kvinner

Siri Hustvedt har et stort og beundrende publikum, og hennes bøker er oversatt til en rekke språk. Nå er hun aktuell med en ny samling essays, som handler om kunst, kjønnskamp og identitet. De elleve livlige essayene i samlingen bærer preg av den karakteristiske personlige grunntonen vi finner i alt Hustvedt skriver, og vi kjenner igjen forfatterens lidenskap for kunst, humaniora og vitenskap. Essayene ble opprinnelig skrevet mellom 2011 og 2015, flere av dem på oppdrag. Alle er publisert tidligere i svært forskjellige sammenhenger; alt fra lettere bidrag til avisspalter, bidrag til vektige utstillingskataloger og dyptpløyende forelesninger. «Essayene kan stort sett leses av et bredt publikum. Tonen varierer mellom det lette og det alvorlige, men det trengs ingen spesielle kunnskaper for å lese dem,» skriver Hustvedt selv i en introduksjon til samlingen. Hustvedt undersøker hvordan fordommer om kjønn og persepsjon påvirker hvordan vi ser på kunst, litteratur og verden som sådan. Hun skriver om legendariske figurer som Picasso, De Kooning, Jeff Koons, Louise Bourgeoisie, Anselm Kiefer, Susan Sontag, Robert Mappelthorpe, The Guerilla Girls og Karl Ove Knausgård – alt sett i lys av forfatterens feministiske ståsted.

Kvinne ser på menn som ser på kvinner kr. 169,-

Little Bee

Sarah og Andrew er på ferie i et eksotisk ferieparadis i Vest-Afrika for å forsøke å reparere ekteskapet. En dag går de utenfor hotellets bevoktede området og møter to søstre på vill flukt fra soldater som har utslettet landsbyen deres. Sarah og Andrew befinner seg plutselig i en situasjon hvor de må ta et umenneskelig valg.

To år senere banker den ene søsteren, Little Bee, på ekteparets dør i England. Igjen konfronteres Sarah og Andrew med den dagen de så døden i hvitøyet, den dagen som forandret deres liv fullstendig. Little Bee er en sterk og rørende skildring av en ung jentes ustoppelig vilje til å skape seg et nytt liv.

Little Bee kr. 169,-

Hvite tenner

I denne prisbelønte romanen møter vi familiene Jones, Iqbal og Chalfen. Tre familier på tampen av det 20. århundre. Når deres veier krysser hverandre og deres sønner og døtre kysser hverandre, aktiviseres rasemotsetninger, klasseforskjeller og religiøse konflikter.

Zadie Smith mestrer en unik kombinasjon av humor og ettertanke, som gjør bokens temaer aktuelle i alle land der mennesker med ulik kulturbakgrunn skal leve sammen.

Hvite tenner kr. 179,-

André Bjerke – jubileumsår

I 2018 er det hundre år siden André Bjerke ble født. Ved siden av å være lyriker, kriminalforfatter, gjendikter og vitenskapsteoretiker var han en skarp polemiker som bidro i etterkrigstidens store kulturdebatter. I anledning jubileet, utgir vi De dødes tjern og Døde menn går i land. I april kommer Peter Normann Waages store biografi, André Bjerke. I kampens glede.

 

 

På sviktende grunn

Paul Auster og Siri Hustvedt forteller om livet som forfatter, hvorfor de ble forfattere og hva de tenker om litteraturens fremtid.

Til våren utgir vi Siri Hustvedts lovpriste essaysamling «På sviktende grunn». Her retter hun sitt briljante og kritiske blikk mot nevropsykologiens metafysiske spørsmål.

Av: Synnøve Tresselt

Hun viser hvordan den eviggyldige, uløste kropp-sinn-problematikken har formet – og ofte fordreid og forvirret – samtidens oppfatninger av nevrovitenskap, genetikk, kunstig intelligens og evolusjonspsykologi. Dette er en unik bok fra en unik forfatter som tar opp spørsmålet om hva det vil si å være et menneske.

Her er et lite utdrag med hennes tanker om det å forestille seg å være en annen:

Jeg har ofte lurt på hvordan det ville være å være en annen. Hvis jeg var en annen, ville jeg selvfølgelig miste mitt eget subjektive perspektiv. Jeg måtte beholde både mitt perspektiv og den andre personens perspektiv på en og samme tid for å vite hvordan jeg er forskjellig fra den andre personen. Når jeg har en samtale med noen, især en jeg liker, fungerer den personens livlige ansikt og fakter som en gjenspeiling av mitt ansikt, samtidig som de påvirker mine egne ansiktsuttrykk og håndbevegelser. Uten å tenke over det blir jeg avstemt etter min venns øyne og munn og stemmen hennes og dens tonefall, så vel som etter meningen av ordene som passerer mellom oss. Jeg vet at jeg ikke er min venn, men jeg mister all fornemmelse av meg selv utenfra. Jeg ser ikke meg selv snakke og gestikulere med mindre den ubesværede samtalen blir avbrutt – hvis hun forteller meg at jeg har fått en bit tunfisk mellom tennene, for eksempel – og jeg plutselig må se meg i et speil for å fjerne den sjenerende fiskebiten. Å lese er det nærmeste vi kommer til å være to bevisste personer samtidig. Vi låner en annen persons bevissthet mens vi leser, men vi kan også stanse opp, tenke og stille oss selv spørsmål om den fremmede bevisstheten, dens stemme, dens meninger og dens historier. Vi kan spørre oss selv om vi tror på den personens tanker, beundrer dem eller føler oss bedrøvede når vi lever i dem. Å lese er en alminnelig form for menneskelig flerhet. (…) Jeg er sterkt knyttet til romanen som en kunstform med en nesten forhekset fleksibilitet. Jeg tror på den, og til forskjell fra mange mennesker mener jeg at lesning av romaner utvider den menneskelige viten. Jeg tror også at det er et fantastisk uttrykksmiddel for ideer.

På sviktende grunn er oversatt av Knut Johansen.

Klokere med Siri Hustvedt

Paul Auster og Siri Hustvedt forteller om livet som forfatter, hvorfor de ble forfattere og hva de tenker om litteraturens fremtid.

Det er umulig å se verden som før etter å ha lest Siri Hustvedts engasjerte og engasjerende, sterkt anbefalte, essays om kunst, kjønn og sinn, skriver Dagsavisen om Siri Hustvedts essaysamling Kvinne ser på menn som ser på kvinner. Nå kan du lese det første essayet i samlingen gratis.

Siri Hustvedt har et stort og beundrende publikum, og hennes bøker er oversatt til en rekke språk. Nå er hun aktuell med en ny samling essays, som handler om kunst, kjønnskamp og identitet.

De elleve livlige essayene i samlingen bærer preg av den karakteristiske personlige grunntonen vi finner i alt Hustvedt skriver, og vi kjenner igjen forfatterens lidenskap for kunst, humaniora og vitenskap.

Last ned gratis essay her

Essayene ble opprinnelig skrevet mellom 2011 og 2015, flere av dem på oppdrag. Alle er publisert tidligere i svært forskjellige sammenhenger; alt fra lettere bidrag til avisspalter, bidrag til vektige utstillingskataloger og dyptpløyende forelesninger. «Essayene kan stort sett leses av et bredt publikum. Tonen varierer mellom det lette og det alvorlige, men det trengs ingen spesielle kunnskaper for å lese dem,» skriver Hustvedt selv i en introduksjon til samlingen. Hustvedt undersøker hvordan fordommer om kjønn og persepsjon påvirker hvordan vi ser på kunst, litteratur og verden som sådan. Hun skriver om legendariske figurer som Picasso, De Kooning, Jeff Koons, Louise Bourgeoisie, Anselm Kiefer, Susan Sontag, Robert Mappelthorpe, The Guerilla Girls og Karl Ove Knausgård – alt sett i lys av forfatterens feministiske ståsted.

Det er umulig å se verden som før etter å ha lest Siri Hustvedts engasjerte og engasjerende, sterkt anbefalte, essays om kunst, kjønn og sinn, skriver Dagsavisen.

Siri Hustvedt (f. 1955) har norske foreldre og er født og oppvokst i Northfield, Minnesota. Hun tok artium ved Katedralskolen i Bergen og har doktorgraden i litteratur ved Columbia University, New York.

Hustvedt har et stort og beundrende publikum, og hennes bøker er oversatt til en rekke språk. Alle hennes seks romaner er kommet på norsk: «Med bind for øynene» (1992), «Lily Dahls fortryllelse» (1997), «Det jeg elsket» (2002), «Når du ser meg» (2008) og «Sommeren uten menn» (2011) og «Denne flammende verden» (2014) – som er nominert til den prestisjefylte britiske Man Booker-prisen – samt essaysamlingene «En bønn for eros» (2008), «Den skjelvende kvinnen» (2011) og «Livet, tanken, blikket» (2013).

Siri Hustvedt har holdt foredrag om kunstnere og kunstteori ved Prado i Madrid, Metropolitan Museum of Art i New York og Akademie der Bildenden Künste i München. I 2011 holdt hun det 39. årlige Sigmund Freud-foredraget i Wien. I 2012 fikk hun The International Gabarron Award for Thought and Humanities. Høsten 2014 er hun blitt utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo. Hun er bosatt i Brooklyn, New York, sammen med sin mann, forfatteren Paul Auster.

Dagbok fra norgesbesøk.

Denne uka har vi hatt storslagent besøk fra hele tre fantastiske utenlandske forfattere. Paul Auster, Siri Hustvedt og Chris Kraus har alle vært her, og på Bokrommet har oversatt-redaktørene loset oss trygt gjennom alle arrangementer og happenings i forbindelse med besøkene.

Asbjørn Øverås, Synnøve Tresselt, Gunn Reinertsen og Anne Margrethe Hummelsgård Aandahl har vært i full sving for å gi oss rapport om hva som har foregått denne uka.

Chris Kraus på Litteraturhuset, søndag 20. august

Chris Kraus på Litteraturhuset. Salen er overfylt. Det er mange som vil høre henne snakke om I love Dick med Ane Farsethås.
– Hva er nå dette for slags bok, spør Ane Farsethås fra Morgenbladet.
– Det er blitt sagt at det er en selvbiografi, et feministisk geriljaskrift, et kunstessay, en roman, svarer Chris Kraus kontant. En komedie, faktisk.
– Og alle kjærlighetsbrevene til Dick, skrev du dem til ham i virkeligheten, spør Farsethås?
– Ja, alle sammen, svarer hun smilende.
Det er nok bare en mulighet til å finne ut av hva I love Dick er for en bok. Å lese den selv.

– Asbjørn

Sjeldent mestermøte på Litteraturhuset i Oslo, mandag 20. august

Det er blitt snakket mye om feminisme, litteratur, kunst og raseri på Litteraturhuset i Oslo de siste to dagene. Chris Kraus snakket om I love Dick på søndag, så var hun tilbake på mandag 22. august i samtale med Siri Hustvedt og Anne Hilde Neset. Salen var overfylt første kvelden, men på mandag måtte man fylle flere saler der folk kunne følge seansen om Kunst og raseri på skjerm.

Chris Kraus tok raskt opp tråden i det hun fortalte om sine møter med samtidige kvinnelige kunstnere på 70-tallet, som hadde sunket ned i fattigdom og mentale forstyrrelser. Hustvedts snakket bl.a. om hovedperson Harriet i Denne flammende veden, som er full av raseri og om hvordan det kanskje ikke er mulig å beholde raseriet når man synker ned i depresjonen.

Begrepet «adapted grandiosity» var også et tema, som begge mente var nødvendig for at kvinner skulle klare å synliggjøre seg i en kunstverden der det handler like mye om å kunne selge sine egne myter som sin kunst. Kathy Acker er en av de kvinnelige kunstnerne som klarte det. Men Chris Kraus, som nettopp har skrevet en biografi om Acker, mente det var en seier med bismak. Noe av det samme gjaldt kanskje også for Louise Bourgeois, som brukte mye krefter på å iscenesette seg selv og mørklegge visse sider av sitt liv. Alle må ha sett det for seg da Siri Hustvedt fortalte om en aldrende Louise Bourgeois som strenet inn på et stort galleri i svarte klær, fulgt av seks unge menn i svart, hvorpå hun kastet et blikk rundt på forsamlingen og strenet ut igjen med de seks mennene hakk i hæl.
– Asbjørn

 

Paul Auster på forlagsbesøk, tirsdag 22. august

Hele forlagshuset samlet seg for å høre Paul Auster lese utdrag fra boka 4 3 2 1.

Middag på litteraturhuset, tirsdag 22. august

Hva hvis min far ikke hadde spilt bort alle pengene? Hva hvis min mor ikke hadde satt seg i bilen den skjebnesvangre dagen? Hva om jeg ikke hadde gått på den festen, men ligget hjemme og syntes synd på meg selv? Da hadde jeg ikke møtt min kone, sa Paul Auster på Litteraturhuset tirsdag. Livet er fullt av slike valg og situasjoner. 4 3 2 1 handler i stor grad om konsekvensene av disse valgene. Noe å tenke på nesten gang du lurer på om du skal gå til høyre eller venstre …

Da Paul fikk bestemme menyen på Litteraturhuset var valget enkelt: Kjøttkaker med poteter, kålstuing og tyttebærsyltetøy.

– Mona, kommunikasjonssjef (i voldsom latter til høyre)

Paul Auster i samtale med redaktør Gunn, onsdag 23. august

Ja, Gunn er den aller beste intervjueren. Ever! Akkurat nå er det Paul Auster som må til pers. Han ser ut til å kose seg. Gunn likeså, og sannelig – det gjør smekkfulle Norli også! Gi’n inn, Gunn!
– Mia (som ikke er oversatt, redaktør, men norskredaktør. Du møter henne i Bokrommet neste uke)

Paul Auster på litteraturhuset, onsdag 23. august

Se her; lykkelige oss som var på Litteraturhuset i kveld og hørte Paul Auster lese om og fra Nathaniel Hawthornes fortelling Twenty Days With Julian and Little Bunny.
Rundt 1850 var nemlig knallpene, geniforklarte og asosiale Hawthorne (han med The Scarlet Letter, America’s most important novel, sier Auster) alene i 20 dager i det lille røde huset sammen med sønnen Julian på fem år, mens hans elskede kone Sophia var bortreist med datteren på to.
Og for en fortelling om når far steller hjemme! Så ømt, så kjærlig, så varm og humoristisk, så til tider desperat når guttungen spør og graver på tiende timen, så sårt han lengter etter kona; så nært, så gjenkjennelig, så tidløst og nydelig Hawthorne skriver!

At Twenty Days også forteller om Hawthorne og Herman Melvilles nære forhold (Melville dedikerte Moby Dick til Hawthorne, og ga sin venn et av de aller første eksemplarene; bare det er jo i seg selv stor litteraturhistorie!) er et rent bonusspor.

Paul Auster leser rett og slett som en gud. I kveld avsluttet han opplesningen med å bli så rørt at han måtte tørke tårene og ta et par minutter for seg selv på Litteraturhusets kjøkken.
Jøsses for en gyllen, uforglemmelig dag på redaktørjobben.
– Gunn

 

 

Det litterære superparet

Paul Auster og Siri Hustvedt

Et intervju med Siri Hustvedt og Paul Auster

De har begge skrevet fra barnsben av, de lever sammen og leser hverandres tekster. Paul Auster og Siri Hustvedt forteller her om livet som forfatter, hvorfor de ble forfattere og hva de tenker om litteraturens fremtid i en stadig mer digital verden.

– Bøker blir en del av deg, de er deg. Siri Hustvedts stemme er klokkeklar, nesten ungpikeaktig. Den kler hennes elegante, vevre, likevel nordiske, åsyn. Ivrig og med sterkt engasjement snakker hun om de mange bøkene og tekstene hun har lest opp gjennom årene, noen av dem om igjen og om igjen. – Vi sluker bøker, fortsetter hennes mann, forfatterkollega og bestevenn. Austers stemme er naturlig nok betraktelig dypere, men også sterkt karismatisk, ru, og med et tydelig preg av New Jersey-aksent. – Jeg har lest så mange bøker; lyrikk, romaner, filosofi, historie … Men Paul Auster leser ikke lenger bøker med samme hastighet som før, innrømmer han.

Det litterære superparet fra Brooklyn er en svipptur innom Oslo. Likevel har de satt av tid til et eksklusivt lite intervju. Dagene her er få, og det er mye på agendaen. Så selv om klokka ikke er mer enn litt over ni, er de godt i gang med dagen allerede – dog noe mot sin egen vilje. For når man først har så celebert besøk i byen, er det mange som vil hilse på. Første punkt på dagens agenda var en bokprat for alle ansatte i Aschehoug forlag.

På plassen foran forlagshuset er fontenen stille, vannet er stengt av for sesongen. Damen av sten i midten har fått en hvit kappe over seg, hun troner over snøbadet under den kalde grå himmelen. Inne i forlaget er det varmt, og det blir servert kaffe og croissanter til en fullsatt kantine. Stemningen er spent og forventningsfull. Tett i tett sitter vi, med tente lys på bordene og venter.

Auster og Hustvedt kommer, de er punktlige – og de leverer. Knapt våkne, med hendene godt knyttet rundt hver sin kopp varm drikke, setter de seg i sine tildelte stoler på scenen. Siri slanger sine slanke lange ben om hverandre, og lener seg godt tilbake. Paul, på motsatt side av scenen, halvt sitter, halvt ligger, tilsynelatende avslappet med beina strakt fremfor seg. Anklene henger lett utenfor scenekanten. Velvillig til sinns, men ikke uten et lite spor av motvilje. Dette er et ugudelig tidspunkt å stå opp på, skal en tro Paul Austers lille kommentar: Kunne vi ikke heller ha invitert dem på ettermiddagen? Man kunne tro dette var to kunstnere som jobbet hele natta og sov halve dagen. Slik er det ikke.

– Jeg står opp tidlig og starter arbeidsdagen i sju–åtte-tiden. Jo tidligere jeg starter, jo bedre er det. For da får hun også gjort mer, og lest mer på ettermiddagen, sier Siri.

– Hvis jeg er i begynnelsen av boka jeg skriver, våkner jeg i sju–åtte-tiden, litt senere enn min kone. Paul trenger litt mer tid på seg om morgenen. Da leser han avisen, drikker te, og når han så begynner å våkne, spaserer han til en leilighet i nabolaget, hvor han skriver. Men om han er på slutten av boka, våkner han gjerne enda tidligere.

I’ve been wanting to write since I was 15, which means I’ve been writing for 50 years now.
– Paul Auster

Paret er ikke Norge kun for å besøke Oslo. De er nærmest på en liten turné i Skandinavia. Etter en svært vellykket åpning av Litteraturhuset i Bergen, hvor de begge var hovedattraksjonen, har de tatt turen innom Oslo, før veien går videre til Stockholm og Skavlan. Men først rekker vi en prat om forfatterrollen, inspirasjon og litteratur. Vi har skjermet oss en halvtimes tid inne i Aschehougs fineste møterom, det med utsyn mot piazzaen midt i Oslo sentrum.

– Its funny, I walk around feeling that … Auster nøler litt, før han fortsetter. – Vi er alle en del av samme familie. Kleist, Kafka, Montaigne … de er så integrert i den jeg er nå. Det betyr ikke noe hvor lenge de har vært døde, inni meg er de fullt ut levende. Det er som om jeg forestiller meg at vi skal møtes i himmelen og ha samtaler der.

Siri bryter inn. – Jeg tror dette gjelder alle forfattere. Men jeg tror at kvinners posisjon i litteraturen er annerledes, det har vært annerledes. Det er ikke så lett for kvinner å føle seg som en del av familien, som menn gjør. Det er en stor sorg for meg må jeg si … Auster kremter, Siri fortsetter tankerekken, – … at når folk huker av alle store forfattere, er det svært få kvinnelige forfattere blant dem.

Auster: – Men Siri, jeg snakker igjen og igjen om outsiderne … Så var de i gang igjen. Ekteparet som er hverandres beste venner, kollegaer, foreldre til musikeren Sophie, som leser hverandres tekster og som sitter oppe om kveldene og drøfter litteratur og filosofi, har kommet til et tema hvor de tydeligvis ikke enes til fulle.

Vi skal tilbake til kvelden før, da Siri og Paul ble intervjuet av psykiateren Finn Skårderud på Victoria Jazz Scene på Karl Johan. Med fullsatt sal, og det kunne vært tre ganger så mange gjester om det hadde vært plass, drøftet de også da hvordan kvinner ikke alltid har hatt det like lett som forfattere. Eksempelet de trakk fram da, som nå, er Emily Dickinson. Dette er kvinnen Siri ser til for å illustrere forfatterrollen. – Uansett hva folk sier, når de kritiserer deg, sier de ikke vil ha deg, må noe i deg være noe stort, hardt og insisterende på at du har noe viktig du vil dele. – Du må virkelig være tøff, sier Siri om forfatterrollen. Man må være like tøff som Emily Dickinson.

Finn Skårderud spør Paul Auster om hva det er som driver ham som forfatter.

– I tend to look at writing and the compulsion to write an illness. Han forklarer det med at friske mennesker trenger ikke skrive. – Svært få mennesker som er integrert i samfunnet, lykkelige mennesker, ønsker å sitte alene i et rom og skrive. De fleste mennesker er fornøyd med livet sitt, og kanskje leser de en roman en gang iblant, sier han. Men kunstnere, som Auster kaller ”walking wounded”, mener han må utforske ting på en måte folk flest ikke har lyst til. Han hevder videre at det må et begjær til for å skrive, og at det er forfatterens bidrag til verden, ved å utgi bøker. Når unge skrivende kommer opp til Paul Auster og sier de vil bli forfattere, svarer han – Ikke gjør det! Du kommer ikke til å tjene noen penger. Du får ingen glorie. Du kommer til å lide. Men – du vil kanskje oppleve å ferdigstille noe.

Med dette friskt i minne, konfronterer jeg dem begge med dette:

Mener de virkelig å advare strebende unge forfattere så sterkt mot å bli forfattere?

– Det er Paul som sier det, ikke jeg, parerer Hustvedt. Men hun tror ikke at man kan bli forfatter uten å elske bøker og andre forfattere, og man må ha lyst til å bli som disse forfatterne. – Det blir så viktig, som en utenfra og inn-prosess, sier hun. Men så, når du opplever at du blir forfatter, som hun og Auster har blitt, blir det en innenfra- og ut-prosess: – Du bestemmer deg for at du har noe å si, noe som er en arrogant holdning, men du må ha det: du  tro at du har noe å si som er verdifullt.

Auster vil fortsatt ikke anbefale hvem som helst å bli forfatter. Likevel. De setter begge pris på å være inspirasjonskilder til andre som har lyst å skrive.

– Det er en flott ting, å vite at vi inspirerer andre til å skrive, sier Hustvedt om den saken. Det er en av de beste komplimenter hun kan få.

Du må tro at du har noe å si som er verdifullt.
– Siri Hustvedt

Så hvilke forfattere har Auster og Hustvedt selv lest og latt seg inspirere av?

Nå for tiden, leser de helst sine venner. Coetzee, Rushdie, DeLillo. Men det var klassikerne som satte dem i gang:

Det var den sommeren Siri var 13 det hele startet. Den sommeren leste hun roman etter roman. Noe hadde skjedd; hun hadde krysset terskelen til å lese bøker med liten skrift. Hun mener det sannsynligvis var noe i hjernen som gjorde at hun da klarte å lese mer komplisert tekst. Hun hadde lagt sin elsk på klassikere som Brontë, Austen og Dickens, i særdeleshet. Så kom hun til David Copperfield. – I thought to myself that … if this is what books are like, this is what I want to do.

For Auster startet det litt tidligere. – Da jeg var åtte – ni var jeg allerede en pasjonert leser. Jeg leste sportsromaner. Hustvedt nikker gjenkjennende. Slik var det for henne også, men hun leste jenteromaner. R.L. Stevenson var den første forfatteren Auster var knyttet til. – Jeg begynte forresten å skrive da jeg var ni, men bare for moro skyld, det var dikt – virkelig dårlige dikt.

Her bryter Hustvedt inn – Hvis det er slik du skal datere det … Jeg var ni, og jeg skrev en roman da jeg var 11. Den hadde kapitler, og et av dem var kalt ”Danger”, ler hun.

– Jeg var 12 da jeg skrev en kriminalroman. Senere enn deg, I was a little slower …, skyter Auster inn. Da han var 14, begynte han å bevege seg inn i de voksne, mer alvorlige ting. Nå leste han Voltaires Candide, noe han syntes var ”absolutely funny”. Som 15-åring leste han Dostojevskijs Forbrytelse og straff. Og tenkte det samme som Siri: – If this is what books can be, I wanna write books. Siden har han skrevet. Hans forfatterskap har nå vart i 50 år. Og han har ennå flere bøker på lager.

Men hva tror de om litteraturens fremtid i en stadig mer digital verden? 

Auster lener seg tilbake i stolen, vipper på de to bakerste beina. – It doesn’t matter! Han tror ikke papirbøker vil dø ut, men at litteraturen vil finnes i mer varierte utgivelser. Han ramser opp: Selv om tv kom på markedet, døde ikke radioen ut. Fly eliminerte heller ikke tog. Slowfood er kommet som en motvekt til fastfood.

Men den utviklingen han frykter mest, er at enhver forfatter blir sin egen forlegger. At det er forfatterne med det beste forretningstalentet som vinner. Men, som Auster sier: – Litterature will never die!

Artikkelen sto på første gang på trykk i Aschehoug Litteratur høsten 2013