Stikkord: Sara Stridsberg

Så kort det var, livet

Sara Stridsberg er aktuell med romanen Kjærlighetens Antarktis. Da den ble lansert i Sverige, var det mange som ble påminnet om en sak som preget nyhetene i Sverige i lang tid: Drapet på Catrine da Costa. 

Tekst: Vegard Bye

Catrine da Costa ble sist sett i live pinseaften ved Kungsträdgården i Stockholm 10. juni 1984. Hun var prostituert og rusmisbruker. En måneds tid etterpå ble det funnet noen plastsekker med deler av en partert kropp i vannkanten ved Solna utenfor Stockholm, og kort tid etterpå dukket det ytterligere opp deler av samme kropp i noen sekker et stykke unna. Kroppen ble identifisert som den 27 år gamle da Costa. Hodet, kjønnsorgan, de indre organene og det ene brystet ble aldri funnet.

Styckmordsrättegången, som saken ble kalt, varte fra 1984-2012 og er en av de mest omtalte kriminalsakene i Sverige. Morderen ble aldri dømt, og saken endte opp som en såkalt cold case.

Denne brutale saken har også vært inspirasjonskilde til flere kunst – og popkulturelle verk, filmer, låter – i tillegg til podcaster, dokumentarer, bøker – ikke minst Millenniums-trilogien til Stieg Larsson. Og nå har muligens Sara Stridsberg hatt Catrine de Costa i tankene mens hun skrev Kjærlighetens Antarktis.

Stridsberg gir i romanen stemme til en ung, drept og partert kvinne – partert både fysisk og emosjonelt. Hun etterlater seg to barn, og har foreldre som lever videre. I romanen både overvåker hun dem, men forsøker også å komme seg fri fra minnene om dem og det livet hun har levd. Livet, som har vært preget av sorgen over en lillebror som druknet da hun var barn, om mannen hun elsket, om rusens numne trøst, om morskjærlighet, om håpet, om ensomheten og livet helt i randsonen av samfunnet. På denne måten utforsker hun også hva som blir igjen av et menneske når livet har tatt slutt.

Og selvfølgelig, med Stridsbergs vakre språk blir dette en leseopplevelse av de ytterst sjeldne. I et avsnitt i starten av boken, skildres en makaber handling slik:

Og nå skjærer han det som er igjen av kroppen min i sju deler og legger restene i to hvite kofferter. Hodet kaster han i dette avfallshullet som har en rosa spyliknende overflate. Det ligger ikke langt unna sjøen, en liten sti gjennom skogen, han har forberedt alt på et gammelt orienteringskart. Han står der en stund og ser ut over den seige boblende avfallshinnen før han slipper det forsiktig ned i møljen. Grønne og svarte fluer og skimrende øyenstikkere flyr i sikksakk over hinnen, og hodet mitt synker sakte til bunns, det er ikke så dypt, bare en liten meter. Det mørke håret står som en fallskjerm over hodet når det er i bevegelse og ingen kommer noen gang til å finne det, for det kommer til å etses raskt bort av syrene. Dette bildet dukker hele tiden opp igjen, håret mitt i vannet, hvordan det liksom streber oppover når hodet tar i bunnen, før det legger seg til rette. Og etterpå? Han følger stien tilbake. Solen er på vei ned på den andre siden av sjøen. Et stille regn faller over skogen. Jeg har alltid elsket regn. Alltid, så kort det var. Så kort det var, livet.

En svensk kritiker skrev at Stridsberg romantiserer døden, galskapen, elendigheten og det nedrigste, men hvis ikke litteraturen kan løfte det frem i lyset – hvem kan da gjøre det?

Kjøp boka her

Kjærlighetens antarktis av Sara Stridsberg

En kort stund har hun vært i verden med dens begjær, lengsel og frykt. Helt til en ukjent velger å ta livet hennes. Men barna finnes, de som en gang var hennes, Valle og Solveig, de som ble tatt hånd om av myndighetene og plassert et sted på Sverigekartet. Foreldrene hennes, Raksha og Ivan, finnes fortsatt, der de flakker gjennom Stockholm i de dødes tapte verden. Og dødsøyeblikket, det tar aldri slutt.

Sagt om boka

«Det er et språklig overskudd i boken som fyrer opp leseren med kraft og en tro på at denne romanen fort kan bli en av årets beste.»
– Stein Roll, Adresseavisen, terningkast 6

«… rystende lesning fra en av Skandinavias virkelig moderne fortellere, i et språk som framstår både mer raffinert og tilgjengelig enn tidligere.»
– Sindre Andersen, Klassekampen

«Gir de usynlige en stemme. (…) Forferdelig og vakker roman med særegen etisk tyngde. Mens jeg leser kan jeg ikke unngå å tenke at denne romanen, dypest sett, handler om hvor viktig kjærligheten i solidaritetens form er for oss mennesker. Uten den går vi oss vill.»
– Kjetil Røed, Vårt Land