Stikkord: Roy Andersen

6 bøker du bør lese om krigen

Vi blir ikke ferdig med andre verdenskrig, fordi historien endrer seg hele tiden, med nye meninger, nye fakta, nye mentaliteter, skriver Hans Fredrik Dahl i Krigen som aldri tar slutt. Vi må aldri glemme, og bøkene er med på å gi oss ny kunnskap om krigsårene.

Skjebnekamp – norsk idrett under okkupasjonen 1940–1945

Under okkupasjonen var idretten den første delen av sivilsamfunnet NS-regiment gikk løs på – og dermed ble idrettsstreiken også ett av de aller første utslagene av sivil motstand i Norge. Den skulle få vidtrekkende konsekvenser.

Skjebnekamp bygger på omfattende, ny forskning og presenterer fakta som er lite kjent fra før. Boken er lettlest og teksten befolket med levende mennesker. Leseren blir kjent med sentrale aktører på begge sider i striden, for eksempel skihopperlegenden Birger Ruud, som motsatte seg alle framstøt fra tysk side, og skøyteløperen Finn Hodt, som avfant seg med «nyordningen». Resultatet er en spennende fortelling som byr på både analyse og dramatikk. Denne rikt illustrerte boken vil gi noe til alle typer lesere – så vel spesialister på okkupasjons- og idrettshistorie som det brede publikum.

Krigen som aldri tar slutt

Vi blir ikke ferdig med andre verdenskrig, fordi historien endrer seg hele tiden, med nye meninger, nye fakta, nye mentaliteter. Og selvfølgelig: med nye medier og nye ideer.

Mange forhold har hatt betydning for vår endrede forståelse av krigen – og hva den egentlig gikk ut på. Den erfarne historikeren Hans Fredrik Dahl tilbyr oss her et utsyn over krigslitteraturen, med utgangspunkt i oppgjøret i Nürnberg og rollen det fikk for ettertidens bedømmelse. Han tar også for seg virkningen av den kalde krigen mellom øst og vest, den økte oppmerksomheten rundt biologi og rasepolitikk, og utviklingen i synet på fascismen.

Historien vil bli skrevet om – uansett, sier Hans Fredrik Dahl, og slik må det være. Det gjelder ikke minst andre verdenskrig. Det er ingen grunn til å utsette det.

Det norske folkemord

Det norske folkemord var et resultat av Hitlers forrykte jødehat, som bunnet i en oppfatning av verdenshistorien som et skjebnedrama der jødene var roten til alt ondt, i helt konkret og bokstavelig forstand.

Det var ikke snakk om en rangering der nazistene hatet jøder mest, afrikanere litt mindre, indere og kinesere enda litt mindre – jødene var rett og slett ikke-mennesker. Og farlige.

Tanken om jødene som en kosmisk fiende ble aldri forstått i Norge. Quisling og hans hjelpere hadde ikke engang noen grunnleggende ideologi å gjemme seg bak når de lot de norske jødene sendes i døden. Det trengte de ikke. Det var nok med en velutviklet sans for eget beste, en evne til å se en annen vei, til å late som ingen ting – en evne til ikke å føle noe.

Hitlers innerste krets kunne ikke satse på at det fantes mange nok som delte deres ideologiske overbevisning til at man kunne myrde hver eneste jøde i hele Europa. Det de satset på, var at det fantes mange nok som delte deres mangel på medfølelse og moral til at man kunne myrde hver eneste jøde i hele Europa.

Disse fant de, også i Norge.

Første verdenskrig

I britenes klør – Norge og første verdenskrig

Første verdenskrig var katastrofen som la fire imperier i grus, og der millioner av unge menn møtte døden i et inferno av stål, blod og gjørme. Hadde det nøytrale Norge noen rolle i dette?

Svaret er ja. Nedslaktningene ved Verdun og Somme ville ikke ha vært mulig uten bidrag fra norske bedrifter. I britenes klør er historien om skyttergravskrigens to mørkeste år, 1915 og 1916. For Sam Eyde og andre norske krigsprofitører, derimot, kunne disse årene knapt ha vært lysere. Ammonium­nitrat, hvalolje, nikkel og svovelkis fra norske fabrikker og gruver smurte krigsmaskineriet på begge sider og skapte formuer som savner sidestykke i norsk historie. Industrieiere, skipsredere og børsspekulanter opplevde gylne tider, mens regjeringen sto under voldsomt press for å forsvare landets nøytralitet.

I 1915 erkjente britene at blokadevåpenet var det eneste som kunne bringe tyskerne i kne. Men fra Norge fortsatte fisk og andre varer å strømme til Tyskland. Britene skydde ingen midler for å få tettet dette smutthullet. I Kristiania truet den engelske ministeren med å fryse nordmennene til lydighet ved å stanse kulleksporten, og i London ble det lagt planer om å ta kontroll over den norske handels­flåten. Midt i kampen sto utenriksminister Nils Ihlen og kjente de britiske klørne trenge stadig dypere inn.

Les utdrag fra I britenes klør her

Ulvefellen

Ulvefellen

Den unge frontkjemperen Henry Storm vender nedbrutt og desillusjonert tilbake fra Østfronten sommeren 1942. Med seg har han Jernkorset og vissheten om at han har kjempet på feil side. Da en høyerestående tysk offiser foreslår at Henry gjenopptar sine tekniske studier i Tyskland, øyner han muligheten for å tjene motstandsbevegelsens sak.

I Berlin er den fremadstormende SS-offiseren Werner Sorge på jakt etter «Griffen» – en tysk spion som lekker informasjon om det topphemmelige rakettprogrammet V2 til de allierte. Da Sorge skjønner at nordmannen Storm kan lede ham til Griffen, legger han ut en ulvefelle: en vakker, polsk kvinne som opererer som dobbeltagent.

Hvis Henry lykkes med sine planer, kan han forandre krigens gang, men Sorge rykker stadig nærmere.

En strålende spionroman.
–Fredrik Wandrup, Dagbladet

Som så mange andre nordmenn vokste jeg opp med historier fra krigen. Morfaren min hadde vært motstandsmann, blitt arrestert og sittet på Grini og i Sachsenhausen. Han målbar på mange måter den kollektive fortellingen om krigen vi alle vokste opp med. Ikke noe galt i det, forresten, men etterhvert var det andre historier fra den tiden som begynte å interessere meg. Fortellinger om tvil og opportunisme. Les Aslak Nores tekst om arbeidet med romanen.

Mannen fra underverdenen

I mellomkrigstiden var Johannes Sigfrid Andersen (1898-1970) alias «Gulosten» Norges mest kjente kriminelle. Politiet hevdet at han var en ytterst farlig forbryter; andre så på ham som en gentlemanstyv og rømningsekspert i klasse med Ole Høiland og Gjest Baardsen.

Per E. Hem har i denne boken trengt gjennom de mange mytene om denne mangslungne personligheten og hans omtumlede liv. Johannes Andersen mente selv at han nærmest var dømt til å havne på skråplanet. Ved å bli plassert på skolehjemmene Toftes Gave og Bastøy begynte han tidlig på forskolen til Botsfengslet, som han sa.

Under krigen ville Andersen gjøre opp for gamle synder, og klarte det kunststykke å bli medlem av Kompani Linge. Han framstod som en modig patriot som oppnådde manges sympati. Tilbake i Norge sommeren 1945 gikk det imidlertid galt igjen. Krigen hadde lært ham å ta liv, og på jakt etter sprit drepte han to forsvarsløse tyske krigsfanger i Vadheim i Sogn.

Likevel ble krigshelten reddet ved påtaleunnlatelse av Kongen i statsråd. Han fikk også hjelp til å etablere eget snekkerverksted i Horten, men vanket fremdeles i tvilsomme miljøer. Hans balansegang mellom det lovlige og det ulovlige var hårfin. I denne småbyen – med Bastøy som nærmeste nabo – var det nesten umulig å bli ordentlig akseptert. Johannes Andersen forble mannen fra underverdenen enten han ville eller ikke.

Det har vært skrevet bøker om Johannes «Gulosten» Andersen før, men aldri så detaljert og grundig dokumentert som den boken Per E. Hem har skrevet.
– Knut G. Bjerva, Gjengangeren

Krigens kjøpmenn – Norge og første verdenskrig

Første verdenskrig

Første verdenskrig var katastrofen som la fire imperier i grus, og der millioner av unge menn møtte døden i et inferno av stål, blod og gjørme. Hadde det nøytrale Norge noen rolle i dette?

Svaret er ja. Nedslaktningene ved Verdun og Somme ville ikke ha vært mulig uten bidrag fra norske bedrifter. I britenes klør er historien om skyttergravskrigens to mørkeste år, 1915 og 1916. For Sam Eyde og andre norske krigsprofitører, derimot, kunne disse årene knapt ha vært lysere. Ammonium­nitrat, hvalolje, nikkel og svovelkis fra norske fabrikker og gruver smurte krigsmaskineriet på begge sider og skapte formuer som savner sidestykke i norsk historie. Industrieiere, skipsredere og børsspekulanter opplevde gylne tider, mens regjeringen sto under voldsomt press for å forsvare landets nøytralitet.

I 1915 erkjente britene at blokadevåpenet var det eneste som kunne bringe tyskerne i kne. Men fra Norge fortsatte fisk og andre varer å strømme til Tyskland. Britene skydde ingen midler for å få tettet dette smutthullet. I Kristiania truet den engelske ministeren med å fryse nordmennene til lydighet ved å stanse kulleksporten, og i London ble det lagt planer om å ta kontroll over den norske handels­flåten. Midt i kampen sto utenriksminister Nils Ihlen og kjente de britiske klørne trenge stadig dypere inn.

Roy Andersen er klar med I britenes klør, oppfølgeren til 1914 – inn i katastrofen.

Første verdenskrig

Artilleriet spilte en sentral rolle i de voldsomme slagene som ble utkjempet både på Øst- og Vestfronten.
Ammunisjonsforbruket var enormt, og norske bedrifter tjente store penger på salg av nitrat, nikkel, svovelkis og hvalolje som ble brukt til fremstilling av sprengstoff. Foto: Imperial war museum

Krigens kjøpmenn

UTDRAG: Avtalen Norsk Hydros Sam Eyde inngikk med franskmennene, var gullkantet. Den innebar at Hydro kunne forsyne både tyskere og franskmenn med det de trengte for å ta livet av hverandre på slagmarken. Men også de andre krigførende maktene hadde et skrikende behov for sprengstoff. Forbruket av kuler, bomber, miner og granater de første krigsmånedene hadde vært enormt, og ingen av dem hadde tatt høyde for det. Ingen hadde heller trodd at krigen skulle vare ut over noen måneder. Derfor var ammunisjonslagrene i ferd med å gå tomme allerede på nyåret 1915.

Verst stilt var Russland. Landets industri var ikke på langt nær stor nok til å forsyne den russiske hæren med våpen og ammunisjon. Opprustningen før krigen hadde i all hovedsak vært basert på fransk våpenhjelp, men etter krigsutbruddet hadde franskmennene bruk for hver kule og granat selv. Det var heller ikke enkelt å skaffe krigsmateriell annet steds fra. Stengningen av Bosporosstredet hadde en dobbelt effekt. Den stanset den russiske korneksporten, og dermed forsvant inntektene landet skulle kjøpe våpen for. Samtidig ble den viktigste importruten blokkert.

Etter krigsutbruddet var det kun to veier forsyninger kunne nå Russland. Den ene gikk sjøverts til Arkhangelsk ved Kvitsjøen. Men den var åpen bare i sommerhalvåret. Den andre gikk gjennom Sverige, og var dermed prisgitt et land som så på Russland som sin hovedfiende.

Russland hadde med andre ord store problemer med å forsyne sin hær med nok våpen og ammunisjon. Skulle de greie å stå imot det tyske presset i det lange løp, måtte landet bygge opp en egen våpenindustri. Den tanken slo Eyde våren 1915. Og hvem var bedre egnet enn ham til å få i gang det? Eyde manglet ikke tro på egne evner. Han hadde dessuten forbindelser som forhåpentligvis kunne hjelpe ham med å få dette stablet på beina. Året før hadde han forsøkt å få russerne til å starte salpeterproduksjon, basert på lisens fra Hydro. Fremstøtet hadde blitt stanset av krigen, men nå tok han opp igjen kontakten. Planen ble støttet av Hydros franske eiere, som så en mulighet til både å tjene penger og å gi sin allierte sårt tiltrengt hjelp. Men det var ikke nok for Eyde. Han trengte også støtte fra politisk hold. I juni dro han derfor til London og Paris for å ha samtaler med myndighetene i de to landene. Både i Downing Street og Élyséepalasset lyttet de interessert til det Hydros generaldirektør hadde av planer. Begge steder ble han lovet full støtte. Også de var bekymret for tilstanden til de russiske styrkene. Den siste tiden hadde de vært på retrett over hele fronten.

Men å bygge en ammunisjonsfabrikk i Russland måtte foregå i privat regi, ble det understreket. Til tross for at de var på samme lag, var russerne skeptiske til alt som smakte av innblanding fra andre land, forklarte deres allierte. Og det måtte skje i en fart, før de russiske styrkene var tvunget i kne. Løsningen ble at Eyde skulle dra til Petrograd som representant for et fransk-engelsk bankkonsortium og presentere forslaget for russiske myndigheter. Bankene skulle finansiere byggingen av en ny fabrikk, som skulle stå ferdig i løpet av seks måneder.

Før Eyde dro av sted til Petrograd, oppsøkte han kong Haakon. Han kjente det russiske systemet godt nok til å vite at uten kontakter på toppen av tsarriket var det små sjanser for å lykkes. En anbefaling fra tsarens norske fetter ville komme godt med. Den 12. juli var han i audiens på Slottet. Kongen lyttet interessert til Eydes planer. Den tyske fremrykningen mot den russiske hovedstaden hadde også bekymret ham. Hvis Eyde kunne hjelpe russerne, skulle kongen selvsagt gi ham de varmeste anbefalinger.

Det gjorde han også. Samme dag skrev han brev til tsaren. «Man kan ikke annet enn å bli forbløffet over å se hvor godt Tyskland har forberedt seg til denne forferdelige krigen. Det ser ut som de hittil er de eneste som har hatt nok av alt, til og med granater,» innledet han. Derfor ville han nå be tsaren ta imot den norske forretningsmannen, som kunne avhjelpe tilstanden. «Herr Eyde er mannen som har startet vår store salpeterindustri, og jeg forstår at han skal til Russland for å forsøke å starte fabrikasjon av eksplosiver, så hvis du trenger mer av dette, kan du be krigsministeren din om å møte ham,» oppfordret han.

Nå hadde ikke Eyde særlig greie på produksjon av eksplosiver. Men han hadde kontakter. To år tidligere hadde Hydro inngått kontrakt om levering av salpetersyre til AS Nitroglycerin Compagniets sprengstoffabrikk på Engene på Hurum. Fabrikkens hovedprodukt var dynamitt til gruver og anleggsvirksomhet. På kundelisten sto også Raufoss ammunisjonsfabrikk og Marinen. Selskapets direktør var en annen av Eydes bekjente, Axel Aubert.

Etter møtet med kongen oppsøkte Eyde Aubert og tilbød ham å bli med på det russiske eventyret. Aubert var av samme støpning som Eyde, offensiv og risikovillig, og så hvilke enorme gevinstmuligheter som lå i det russiske ammunisjonsmarkedet. Han slo til og lovet å stille all teknisk kompetanse til rådighet for bygging og drift av den nye fabrikken. Som betaling skulle Nitroglycerin Compagniet få provisjon for hvert kilo sprengstoff fabrikken produserte.

I juli dro Eyde til Petrograd sammen med Aubert. Der fikk han audiens både hos tsar Nikolai II, som «ga på meg et ganske overordentlig sympatisk inntrykk, som man kunne sitte og snakke med som det var en gammel bekjent», som han oppsummerte det senere, og hos russiske ministre.58 Men til tross for iherdig lobbyvirksomhet og hjelp fra franske og norske diplomater og innflytelsesrike forretningsforbindelser, lot en avtale vente på seg. Hele sommeren forsøkte Eyde å overbevise russiske generaler og politikere om å satse på hans idé. Han tilbød både det ene og det andre – en fabrikk til å produsere salpetersyre etter Hydros lisens, en ny sprengstoffabrikk rett utenfor Petrograd basert på import av ammoniumnitrat fra Hydros anlegg i Norge, modernisering av en eldre kruttfabrikk ved bruk av Nitroglycerin Compagniets metoder, opplæring av russiske ingeniører ved selskapets fabrikk på Hurum. Til ingen nytte.

For Eyde var ikke den eneste forretningsmannen som luktet penger i Petrograd. Sommeren 1915 trakk dødens kjøpmenn fra alle verdens kanter til den russiske hovedstaden. «En ekkel eim av profittbegjær spredde seg i Petrograd etter hvert som den ene snylteren etter den andre svingte inn dørene på hotell Astoria, fra engelske fiksere som tilbød seg å skaffe rifler fra bandittsjefer i Bolivia via japanske mellommenn, til mer garvede fiskere i det russiske våpenmarkedets rørte vann. […] Amerikanere og kanadiere stilte med forventninger om et nytt gullrush; kanadierne Mackay og Clergue kom anstigende i kompaniskap med en viss Allison, av britiske Foreign Office betegnet som ‘Canadas største svindler’, for å etablere Canadian Purchasing Syndicate, som skulle produsere granater for Russland i fabrikker finansiert gjennom forskudd på ordrer,» skriver den britiske historikeren Norman Stone.

Som de fleste andre måtte Eyde forlate Petrograd med uforrettet sak. Først langt utpå høsten kom en russisk delegasjon til Norge for å se om fabrikken på Hurum kunne produsere granater for det russiske ingeniørvåpenet. Etter omvisning lovet den å anbefale kjøp av granater. Men det ble med løftet. Noen avtale om å bygge sprengstoffabrikken utenfor Petrograd kom heller ikke i stand.

Ifølge Eydes biograf, Ole Kristian Grimnes, skyldtes fiaskoen økende motvilje blant Hydros eiere og samarbeidspartnere til hans russiske eventyr. De mente at «Eyde blandet sine privatøkonomiske interesser inn i arbeidet og tenkte å sko seg personlig på de prosjekter han fremmet».

Tilliten hos de politiske myndighetene i London og Paris var også dalende. Eyde fremsto som en kynisk forretningsmann som kun var opptatt av egen vinning, og som ikke vek til side for noe hvis det var penger å tjene. Avtalen han hadde fremforhandlet for Hydro om å fortsette leveransene av ammoniumnitrat til Tyskland, samt hans engasjement i nikkelverket i Kristiansand, gjorde dessuten at mange oppfattet ham som tyskvennlig.

Kjøp boka

Første verdenskrig

Inn i katastrofen

1914 – inn i katastrofen

Første verdenskrig

Den 3. august 1914 erkjente den britiske utenriksministeren Edward Grey at de diplomatiske forsøkene på å forhindre krig hadde slått feil. Dagen etter skrev han brev til den norske regjeringen med tilbud om allianse. 

Sommeren 1914 var himmelen skyfri og varm. I Horten samlet Europas seilerelite seg til vennskapelig kappestrid, og i Balestrand promenerte keiser Wilhelm blant bygdefolket. Men den sommerlige idyllen var et bedrag. Stormaktskonfliktene som hadde ligget latent, eskalerte uhyggelig raskt etter at arvingen til den habsburgske tronen ble skutt i Sarajevo 28. juni. Attentatet utløste en krig som skulle overgå alle tidligere kriger hva gjaldt ødeleggelser, død og konsekvenser.

Britene presser Norge

Med utgangspunkt i Kong Haakons dagbøker og britiske arkiver avslører Andersen det politiske presset Norge ble utsatt for fra britisk side rett før krigsutbruddet. Britene ville ha en marinebase på sørlandskysten for å sikre kontrollen med Nordsjøen – helst uten å måtte bruke makt, men de utelukket heller ikke det hvis Norge skulle sette seg til motverge. Deres viktigste støttespiller i bestrebelsene på å få Norge med i en allianse var kong Haakon, som mer opptrådte som britens mann enn som Norges konge.

Den 4. august overleverte den britiske ministeren i Kristiania, Mansfeldt Findlay, alliansetilbudet til utenriksministeren Nils Ihlen. Ihlens svar var kontant: Norge ville forsvare sin nøytralitet til alle kanter og med alle midler. Med andre ord: Hvis britene forsøkte seg, ville de bli møtt med kanoner. Det tydelige svaret hadde sin virkning. Britene hadde verken lyst eller ressurser til å erobre en base på norsk jord. Få timer senere ble alliansetilbudet trukket tilbake.

I 1914 – Inn i katastrofen skildrer den dramatiske historien om opptakten til første verdenskrig og dens tidlige fase. Vi følger den norske regjeringens kamp for å forsvare nøytraliteten, overfor Sverige og Storbritannia – og også overfor kong Haakon, som mer og mer opptrer som britenes mann snarere enn som Norges konge.

Imens ruller den tyske krigsmaskinen gjennom Belgia og Nord-Frankrike og involveres i voldsomme slag også på Østfronten. Gjennom soldatdagbøker og brev får vi et innblikk i krigens råskap, fra de blodige kampene ved Marne og Tannenberg til forbrødringen mellom skyttergravene i Flandern på julaften 1914. Samtidig rammes den livsviktige norske skipisfarten stadig mer av krigshandlingene.

Roy Andersen har skrive ei fascinerande historie om ein krig vi veit altfor lite om.
– Olav Kobbeltveit, Bergensavisen

Dette er historieformidling av beste merke, og et viktig bidrag til et mer sammensatt bilde av kong Haakons rolle i skjebnetider for nasjonen.
– Sven Egil Omdal, Bergens Tidende

Les mer

Første verdenskrig

Roy Andersen er klar med oppfølgeren, I britenes klør.