Stikkord: romantikk

Det vakreste av Halldis Moren Vesaas

Vi har samlet noen av Halldis Moren Vesaas sine vakreste dikt

Nylig ble Ord over grind kåret til det vakreste kjærlighetsdiktet. Halldis Moren Vesaas er kanskje en av våre aller kjæreste lyrikere. Her har vi samlet noen av de klokeste, fineste sitatene.

Det er mange ikring deg som frys, ver du eit bål, strål varme ifrå deg!
Tung tids tale (1945), Tung tids tale.

Vi har samlet noen av Halldis Moren Vesaas sine vakreste dikt

Det hjelper alltid bra på forståinga når fordommene fell.
Den kjærleik som aldri vart liv, som aldri vart anna enn ein draum, kan vere den varigste.
Sett og levd, Sang om død og liv (1967).

For er det grunn til å si noe godt til mennesker, så er det ingen grunn til å la være.
Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.
I ein annan skog (1955), Ord over grind.

Vi har samlet noen av Halldis Moren Vesaas sine vakreste dikt

Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind. Kjærleik gjer klok.
I ein annan skog (1955), Lyset.

Kjøp diktbøker her

Vi har samlet noen av Halldis Moren Vesaas sine vakreste dikt

Barn, ikkje le av den fuglen
som flaksar så hjelpelaust av stad.
Vinden har skilt han frå dei andre …
Utvalde dikt (1957), Einsamflygar.

No står vi her tomhendte alle i hop
og ser mot ei attlæst dør.
Vi skulle ha bydd deg all varme vi eig.
Vi skulle ha gjort det litt før.
Treet (1947), Karin Boye funnen død.

Det vakreste av Jane Austen

Austen

Jane Austen. Romantikk. Men også en skarp penn og enestående humoristiske personskildringer. Sjekk ut disse sitatene.

Austens sikreste stiltegn er ironien, skriver Bjørn Tysdahl i etterordet til Overtalelser. Den spiller med rettferdig forakt over de pompøse, og især får sosialt snobberi gjennomgå. Den groteske Lady Catherine De Bourgh og den spyttslikkende presten Collins i Stolthet og fordom er minneverdige eksempler, og Sir Walter Elliot i Overtalelse står ikke tilbake for dem. Hans oppførsel er ikke så ekstraordinær, men like latterlig og skadelig for det. Til sine tider kan ironien også være ganske mild. Noen ganger virker den mest som et hemmelig lite håndtrykk fra forteller til leser: Vi innbys til å være med i fellesskapet av og blant dem som har vilje og evne til å glede seg over slike språklige grep. Noen få ganger innbys vi også til å smile brutalt av de dumme eller uheldige. Men kritikeren som kalte sin artikkel om Jane Austens romaner for «Velregulert hat» går for langt. Det er sant at fortelleren ikke er en kvinne som «suffers fools gladly», men det bærer galt av sted hvis hun oppsummeres som hatefull. Les hele Tysdahls etterord i Overtalelser som nylig har kommet i pocket.

Vi elsker Jane Austen. Her er noen av våre favorittsitater.

Vi elsker Jane Austen. Her er noen av våre favorittsitater.

Vi elsker Jane Austen. Her er noen av våre favorittsitater.

Vi elsker Jane Austen. Her er noen av våre favorittsitater.

Vi elsker Jane Austen. Her er noen av våre favorittsitater.

En historie om overlevelse

Kari Brænne Himmelfall

[dropcap custom_class=»normal»]T[/dropcap]sarfamilien måtte ofres for kravet om brød og makt til folket. Likene av Romanov-familien ble kjørt vekk og dumpet i ly av nattens mørke. Men døde virkelig alle familiemedlemmene? Den absolutt oppriktige og utrolige historien om tsarens datters flukt og skjebne. 

[spacer]

[spacer]

TEKST: Mia Bull-Gundersen

I en leilighet i Barcelona lever gamle Maria, en kvinne som går i sitt 113. år. Ingen vet at hun er Maria Nikolajevna Romanova, den siste russiske tsarens nest yngste datter. En høstdag i 2012 møter hun en norsk forfatter som leier en leilighet tvers over gangen. Endelig får Maria en sjanse til å fortelle historien om tapet av sin familie, sin sorg og sin dramatiske flukt fra bolsjevikene i 1918. En flukt som brakte henne tvers gjennom Russland til Vladivostok og videre ut i verden.

Da tsar Nikolaj 2., tsarina Aleksandra, deres fire døtre – Olga, Tatjana, Maria og Anastasia – og deres sønn og tronarving Aleksej ble skutt en julinatt i 1918, hadde de måttet tåle måneder med fangenskap og skrekkelige ydmykelser. Fra å ha troen på at familien var utpekt av selveste Gud, fra å velte seg i grenseløs luksus forskånet fra synet av en fattigdom verden sjelden har sett maken til, var fallet enormt og ulidelig smertefullt. Og til slutt dødelig.

Tsarfamilien måtte ofres for kravet om brød og makt til folket. Likene av Romanov-familien ble kjørt vekk og dumpet i ly av nattens mørke. Men døde virkelig alle familiemedlemmene? Forfatteren av Himmelfall, Kari F. Brænne er i Barcelona med redaktør Mia Bull-Gundersen. Byen der denne historien starter.

 

Akkurat nå er vi i Barcelona, Kari Fredrikke Brænne. Ja, i den samme leiligheten som du bodde i da du i 2012 traff den eldgamle damen som bodde tvers over gangen her. Dere kom i snakk, og det ble til at du skrev ned hennes mildest talt utrolige (i ordets rette betydning) historie som er blitt til romanen Himmelfall. Hvem var hun? 

– Hun var Maria Nikolajevna Romanova, det eneste overlevende barnet til tsar Nikolaj den 2. Det var i alle fall det hun fortalte meg. Hun var godt over hundre år gammel, men fremdeles kvikk i toppen. Og hun hadde behov for å fortelle sin historie før hun døde. «Den absolutt oppriktige og utrolige historien om mitt liv,» som hun sa. Den handler om Marias barndom og ungdom frem til revolusjonen i 1917 og den påfølgende borgerkrigen. Og den handler om hennes flukt fra bolsjevikene og om hvordan hun klarte å komme seg ut av Russland.

 

Men ble ikke hele tsarfamilien skutt i Jekaterinburg i 1918?

– Helt siden den tid har det vært rykter om at et eller flere av tsarens barn overlevde skuddene. Flere kvinner har hevdet at de er Anastasia, den yngste datteren. Men det var altså søsteren Maria som overlevde. Den nest yngste av de fire søstrene.

 

Etter at du traff Maria og skrev ned hennes historie, har du arbeidet med materialet i over fire år for å gjøre ytterligere undersøkelser om tsarfamiliens liv og død.

– Ja, jeg har lest alt jeg har kommet over om denne perioden i Russland. Jeg har vært i tsarfamiliens palass i Tsarskoje Selo utenfor St. Petersburg. Gått gjennom rommene deres. Sett døtrenes soverom, tsarinaens budoir, tsarens arbeidsværelse, ikonene over Aleksejs seng. Han skulle overta som tsar etter faren. Jeg har også reist med Den transsibirske jernbanen fra Moskva til Vladivostok, fulgt Marias fluktrute gjennom og ut av Russland. Jeg har besøkt stedet i Jekaterinburg der tsarfamilien ble henrettet julinatten 1918. Nå står det en kirke der, og familien er rett og slett blitt kanonisert.

 

Men hvordan i all verden kunne Maria overleve skuddene?

– Tsarinaen hadde sørget for at døtrene hadde sydd smykkene sine inn i korsetter som de bar på kroppen under hele fangenskapet. Da bolsjevikene førte dem ned i kjelleren den julinatten, trodde familien faktisk at de skulle evakueres til et tryggere sted. Men de ble i stedet stilt opp mot veggen og skutt. Kulen som traff Maria, traff sannsynligvis hardt metall eller en edelsten. Hun besvimte og ble reddet av en ung vokter som hadde forelsket seg i henne. Han sørget for at hun kom seg unna.

 

Dette er virkelig en eiendommelig historie! Men hva er det som gjør at du har gått så opp i den? At du har brukt så mye tid på å fortelle den?

– Det som særlig opptar meg, er det voldsomme fallet tsarfamilien gjennomgikk. Fra å anse seg som nærmest guddommelige, utpekt av Gud til å styre det enorme Russland, til det ydmykende fangenskapet og til slutt henrettelsen. Og at de før, og også under revolusjonen kunne være så fullstendig blinde for det som foregikk rundt dem i landet. De klarte ikke å ta inn over seg folkets lidelser. Fattigdommen. Tsarens styre var det siste store eneveldet, og det var overmodent. Det sto for fall.

 

Men hvordan klarte Maria å komme seg ut av Russland?

– Vel, det har vi jo bare hennes ord for. Maria forteller at hun kom seg tilbake til palasset i St. Petersburg, som da var plyndret og tomt. Hun gjemmer seg der gjennom høsten 1918 og legger så ut på den livsfarlige flukten gjennom Russland. Og så ender hun altså til slutt i Barcelona. Men det er en annen historie.

 

Angry man of pulp – Jo Nesbø

Etter ti Harry Hole-bøker, Hodejegerne og Sønnen, har Jo Nesbø skapt et helt nytt romanunivers. Her forteller han om hvor Blod på snø-bøkene kommer fra. I begynnelsen var de ikke engang Jo Nesbø-bøker.

Tekst: Jo Nesbø

Historien om historien begynte den dagen jeg gikk ut i ankomsthallen på den internasjonale flyplassen i Toronto. Jeg var på promotur for en av mine bøker og hadde hatt en svært sein natt i New York. Jeg var glad da jeg så navnet mitt på skiltet som ble holdt opp av en dresskledt mann forrest i køen av limosjåfører. Jeg fulgte ham ut i bilen, og idet han startet, hoppet det inn en svær kar i forsetet. Han snakket russisk i korte, huggende setninger med min sjåfør. Så kjørte vi i retning fra Toronto.

Det var da jeg kom på at dette kunne vært den perfekte kidnapping.

Det var da jeg kom på at dette kunne vært den perfekte kidnapping. Jeg så for meg at de to i bilen hadde tatt på seg hver sin dress, kjørt ut til flyplassen, skrevet av navnet på skiltet til limosjåføren som stod bakerst i rekken, stilt seg helt forrest og latt offeret følge seg ut til bilen. I ni av ti tilfeller ville vedkommende være bemidlet. En knallgod forretningsidé: lave etableringshindre, lave løpende kostnader, lav risiko.

Allerede på hotellrommet i Toronto begynte jeg å skrive på det som skulle bli romanen Kidnappingen av Tom Johansen. Jeg så for meg Tom Johansen som en sliten, lett forfyllet norsk-dansk krimforfatter på promoturné i Nord-Amerika. Det hadde han stort sett vært siden en gang på syttitallet, da debutromanen Blod på snø ble utgitt i USA og ble en kultroman innen sjangeren, lest og diskutert av krimnerder fra New York til San Francisco, uten å nå et stort publikum, selvfølgelig. I stedet for en oppfølger gjorde Tom Johansen flere mislykkede forsøk på å skrive en litterær roman ettersom han mente at krimsjangeren egentlig lå under hans verdighet. Blod på snø hadde bare vært resultatet av et internt veddemål om at han kunne skrive en bedre krimroman enn all den andre dritten som ble utgitt.

Tom Johansen mislyktes også i forsøkene på en stabil nykterhet, et stabilt familieliv og en stabil økonomi, noe som gjorde at han i 1983 ga forlaget det de ville ha og publiserte Blod på snø II: Mere blod. Noen kritikere var positive, andre mente at boka var et spekulativt forsøk på å skvise ut det som var igjen av saft i Blod på snø-appelsinen. Men det var uansett en diskusjon som foregikk i krimlitteraturmenighetens relativt lukkede gemakker, for det store publikum seilte Mere blod enda lenger under radaren enn forløperen.

Ved inngangen til det nye årtusenet er Tom Johansen fortsatt på veien ettersom han ikke lenger har noe å reise tilbake til. Den notorisk utro forfatteren er for lengst skilt, har ingen kontakt med sin datter, har ingen egentlige venner. De som utstår hans arroganse og selvgodhet, får som regel nok etter et par av hans sinneutbrudd. En kjent bransjekollega som har måttet tåle Johansens dårlig skjulte misunnelse og utfall om lettvint kommersialisme, har gitt ham tilnavnet «The Angry Man of Pulp». Så Tom Johansen fortsetter sin never-ending-tour på nåde fra sin mangeårige redaktør og tidligere elskerinne med stadig billigere hotellrom, mindre kostpenger og de rimeligste limoservice’ene, mens hun med stadig mer frynsete overbevisning forsikrer forlaget sitt om at, jo, en dag, snart nå, kommer Romanen. Så en dag, etter en sen natt i New York, ankommer Tom Johansen nok en flyplass …

Under skrivingen av Kidnappingen av Tom Johansen ble jeg mer og mer nysgjerrig på hvordan disse bøkene hans var, sånn i detalj. Og bestemte meg til slutt for å skrive dem.

Kort sagt, jeg hadde det ganske moro og håpet at leserne ville se det på samme måte.

Planen var å gi dem ut under navnet Tom Johansen, som om Tom Johansen var en faktisk person, legge ut informasjon om denne relativt ukjente forfatteren på nettet, fiktive intervjuer, bilder og linker til litterære analyser av de to lett obskure romanene som altså første gang kom ut på 70- og 80-tallet. Kort sagt, jeg hadde det ganske moro og håpet at leserne ville se det på samme måte. Vel, advokatene på forlagene så det ikke på samme måte og sa klart ifra at det er straffbart bevisst å selge et produkt under feil forutsetninger. Tom Johansen var levende nok for meg, men sant nok, han eksisterte ikke, hadde aldri eksistert.

Så hva gjør man da? Da forteller man for eksempel historien om historien, utgir bøkene under eget navn og spør leserne om de likevel vil være med. Være med på at dette er bøker som kunne vært skrevet av en leve-, kvinne- og spritglad, arrogant jævel av en skandinav i USA på 70-tallet, om 70-tallet, med handlingen lagt til en liten hovedstad som heter Oslo.

Er du det, så vær så god, her er Blod på snø, den tidligere uutgitte kultklassikeren som la lista – høyt eller lavt – for det som skulle komme etterpå.

Superbitchene driter seg ut. Endelig.

Audhild Solberg deler sine beste råd for deg som vil skrive for barn og unge

I 2014 kåret 10 000 skolelever Kampen mot superbitchene til årets beste bok. Superbitchene driter seg ut kom i fjor og allerede til høsten er det en ny bok om Anne Bea og Nils på trappene.

Siden Audhild debuterte med Kampen mot superbitchene, har det skjedd masse. – Det har vært en gigantisk opptur. Boka har fått så mange fine tilbakemeldinger og solgt mye mer enn jeg håpet på. Jeg har jo jobbet i forlagsbransjen selv og vet hvor vanskelig det er. Og jeg har møtt så mange. Lesere, bibliotekarer, lærere og bokhandlere. Det er rett og slett skikkelig, skikkelig hyggelig. Og så er jeg veldig glad for at boka er solgt til hele syv land, blant annet store markeder som Tyskland, Sverige og Frankrike – det er stor stas. I løpet av det siste året har hun snakket med en haug med femte-, sjette- og syvendeklassinger. Om Anne Bea. Om Nils. Og selvfølgelig om superbitchene.

 Ikke en Pollyanna-figur

– Anne Bea og Nils ligger fortsatt i bånnligaen i sjuende klasse. Men i Superbitchene driter seg ut blir superbitchene uvenner, og det gir dem kanskje litt armslag? – Ja. En av bitchene bestemmer seg for å detronisere den største bitchen av dem alle, Thea. Hele superbitchligaen går dermed opp i liminga. Da opplever resten av klassen en ny type samhold. Samtidig har Anne Bea og Nils blitt en del av en større gjeng.

Det var viktig for meg å skape en karakter som ikke er en engel.

– Vi er mange som heier på Anne Bea og verdens beste kompis, Nils. Anne Bea er smart og snill, men heldigvis ikke bare det. Det er kanskje derfor vi liker henne så godt? – Det var viktig for meg å skape en karakter som ikke er en engel. Anne Bea er ikke en Pollyanna-figur som går rundt og leker «være glad-leken». Hun er langt nede på rangstigen i klassen og vil nok gjøre ganske mye for å komme seg oppover. Hun oppfører seg for eksempel tidvis ganske kjipt mot Nils. Dette er Fluenes herre i syvendeklasserommet. Vi er alle redd for å være på bånn, det er menneskelig å ville ha folk under seg på rangstigen. Og så ønsker vi så intenst å bli en del av et fellesskap.

– Det å ha en venn som Nils må jo være et gullkort? – Ja! Nils er 100 % lojal. Han ville aldri ditchet Anne Bea, mens hun er mer i tvil om hva hun selv ville gjort. Og det til tross for at Nils har hatt det mye vanskeligere enn henne, med en psykisk syk mor og en fraværende far. Det er kanskje det at han har måttet ta så mye ansvar på hjemmebane, som gjør ham så omsorgsfull. Og Nils er utrolig viktig for Anne Bea. Sammen med ham kan hun være seg selv. På godt og vondt.

Jeg har inkludert flere kloke voksenpersoner i universet mitt. Det er viktig for barn å bli sett av minst én voksen.

Med hjelp av blant andre tante Mona tør Anne Bea og Nils å ta opp kampen mot superbitchene. – Jeg har inkludert flere kloke voksenpersoner i universet mitt. Det er viktig for barn å bli sett av minst én voksen. Og det er også viktig for dem å ha noen å være glad i. Tante Mona er en sånn person. En morsom, inkluderende voksen som er ærlig og tar Anne Bea og Nils på alvor. Hun gir dem noen verktøy i kampen mot superbitchene. Som å lære seg å slå tilbake. Bruke det man selv er god på. Tørre å gjøre det man egentlig vil.

God kontakt med min indre 12-åring

– «Det er som om Thea går i klassen min, men jeg vil ikke nevne navn,» skrev et av barna som stemte fram Kampen mot superbitchene som vinner av ARKs barnebokpris. Mange kjenner seg igjen når de leser boka. Ikke nødvendigvis i Anne Bea eller Thea, de fleste av oss har vel kanskje vært et sted midt imellom? – Mange kjenner seg igjen i klassedynamikken. Flere av jentene jeg har snakket med, har Johanne som sin favoritt. Hun er både snill og kul.

– Har du noen prøvelesere når du skriver bøkene dine? – I den første boka hadde jeg én leser på 11 år. Denne boka har flere barn lest på forhånd. Jeg ba dem blant annet kommentere språket og krysse av ord og uttrykk de ikke forsto. For eksempel hadde jeg brukt ordet «hurpebitch» i den første boka. Men der kom det et stort kryss, så da ble det «superbitch» i stedet. Samtidig har jeg god kontakt med min indre 12-åring. Jeg husker så mye fra den tiden. Jeg var liten av vekst, hadde rødt hår og fregner og følte meg ikke særlig kul. Det er lett for meg å bruke den følelsen når jeg skriver. Forelska var jeg også – det husker jeg veldig godt. Dagbøkene mine fra den tiden kommer godt med når jeg skriver om Anne Beas forelskelse i Magnus. Audhild lover mer nærkontakt med Magnus i Superbitchene driter seg ut. Men hun vil ikke røpe for mye.

Det å lese bøker kan gi en mulighet til å snakke om det som er vanskelig. – Jeg ønsker å få inn dybde og brodd i bøkene mine. Et sentralt tema i de to bøkene om Anne Bea, Nils og superbitchene er mobbing og det å våge å være seg selv, og jeg tenker at de kan passe fint i et undervisningsopplegg om mobbing. Temaet er pakket inn i humor, og jeg tror det er lurt. Det var slike bøker jeg selv likte å lese da jeg var på den alderen. Morsomme bøker som også hadde et budskap.

Det spøker for Superbitchene

Tredje boka om Anne Bea og Nils, Det spøker for superbitchene, kommer i august. – Det er Skam møter Ondskapens hotell, ler Audhild. Trettenårsdagen til Anne Bea nærmer seg med stormskritt, men først skal hele sjuende klasse på leirskole – på et nedlagt hotell høyt oppe på fjellet. Det blir en tur hun aldri kommer til å glemme …

Vi  gleder oss til en ny historie.

For første gang

Bilde av bok: For første gang

Alle ønsker å huske hvordan det var å være ung og forelsket. Å gjenoppleve den første, store forelskelsen. Dette er noe av det som gjør barne- og ungdomslitteraturen så levende og interessant. Den handler ofte om å oppleve ting for første gang. Og om å oppleve det mer intenst enn det skal oppleves noen gang senere.

Tekst: Sverre Henmo

Barne- og ungdomsbøker kan handle om det første kysset, første gang man er ordentlig redd, første gang man mister oversikten, er i verden på egenhånd, ikke finner veien hjem, opplever døden eller møter kjærligheten. Alt det som er så sterkt, så fint, så trist, så skremmende og så avgjørende for hvem vi er og blir.

Spissformulert kan man si at voksenlitteraturen handler om savnet og lengselen etter de store følelsene, eller den triste erkjennelsen av at det ikke varer evig, mens barne- og ungdomslitteraturen handler om å bli overmannet av store følelser. I tillegg finnes barnelitteraturen med all sin lek. Leken med ord. Leken med farger. Leken med figurer. Det å oppdage i bilder og tekst.

Alle har hatt en barndom. Og den følger oss hele livet.

Alle har hatt en barndom. Og den følger oss hele livet. Vi bærer den med oss om vi vil eller ikke. Det er mange gode grunner til å lese barne- og ungdomslitteratur for egen del, men en annen grunn til å interessere seg for sjangeren, er for bedre å skjønne dem som er barn og ungdom nå. For det er lett å glemme hvor sterkt det er. Hvilket vanvittig stort eventyr det å vokse opp faktisk er.

Gjennom å holde oss orientert på moderne barne- og ungdomslitteratur er vi et skritt nærmere å forstå barna våre og tiden de vokser opp i. At vi samtidig kan få tilbake noen av de store følelsene vi selv opplevde i vår egen barndom, er ren bonus.

Følg med for inspirasjon og nyheter i young adult-kategorien og lesestjerne-tips!