Stikkord: roman

Så kort det var, livet

Sara Stridsberg er aktuell med romanen Kjærlighetens Antarktis. Da den ble lansert i Sverige, var det mange som ble påminnet om en sak som preget nyhetene i Sverige i lang tid: Drapet på Catrine da Costa. 

Tekst: Vegard Bye

Catrine da Costa ble sist sett i live pinseaften ved Kungsträdgården i Stockholm 10. juni 1984. Hun var prostituert og rusmisbruker. En måneds tid etterpå ble det funnet noen plastsekker med deler av en partert kropp i vannkanten ved Solna utenfor Stockholm, og kort tid etterpå dukket det ytterligere opp deler av samme kropp i noen sekker et stykke unna. Kroppen ble identifisert som den 27 år gamle da Costa. Hodet, kjønnsorgan, de indre organene og det ene brystet ble aldri funnet.

Styckmordsrättegången, som saken ble kalt, varte fra 1984-2012 og er en av de mest omtalte kriminalsakene i Sverige. Morderen ble aldri dømt, og saken endte opp som en såkalt cold case.

Denne brutale saken har også vært inspirasjonskilde til flere kunst – og popkulturelle verk, filmer, låter – i tillegg til podcaster, dokumentarer, bøker – ikke minst Millenniums-trilogien til Stieg Larsson. Og nå har muligens Sara Stridsberg hatt Catrine de Costa i tankene mens hun skrev Kjærlighetens Antarktis.

Stridsberg gir i romanen stemme til en ung, drept og partert kvinne – partert både fysisk og emosjonelt. Hun etterlater seg to barn, og har foreldre som lever videre. I romanen både overvåker hun dem, men forsøker også å komme seg fri fra minnene om dem og det livet hun har levd. Livet, som har vært preget av sorgen over en lillebror som druknet da hun var barn, om mannen hun elsket, om rusens numne trøst, om morskjærlighet, om håpet, om ensomheten og livet helt i randsonen av samfunnet. På denne måten utforsker hun også hva som blir igjen av et menneske når livet har tatt slutt.

Og selvfølgelig, med Stridsbergs vakre språk blir dette en leseopplevelse av de ytterst sjeldne. I et avsnitt i starten av boken, skildres en makaber handling slik:

Og nå skjærer han det som er igjen av kroppen min i sju deler og legger restene i to hvite kofferter. Hodet kaster han i dette avfallshullet som har en rosa spyliknende overflate. Det ligger ikke langt unna sjøen, en liten sti gjennom skogen, han har forberedt alt på et gammelt orienteringskart. Han står der en stund og ser ut over den seige boblende avfallshinnen før han slipper det forsiktig ned i møljen. Grønne og svarte fluer og skimrende øyenstikkere flyr i sikksakk over hinnen, og hodet mitt synker sakte til bunns, det er ikke så dypt, bare en liten meter. Det mørke håret står som en fallskjerm over hodet når det er i bevegelse og ingen kommer noen gang til å finne det, for det kommer til å etses raskt bort av syrene. Dette bildet dukker hele tiden opp igjen, håret mitt i vannet, hvordan det liksom streber oppover når hodet tar i bunnen, før det legger seg til rette. Og etterpå? Han følger stien tilbake. Solen er på vei ned på den andre siden av sjøen. Et stille regn faller over skogen. Jeg har alltid elsket regn. Alltid, så kort det var. Så kort det var, livet.

En svensk kritiker skrev at Stridsberg romantiserer døden, galskapen, elendigheten og det nedrigste, men hvis ikke litteraturen kan løfte det frem i lyset – hvem kan da gjøre det?

Kjøp boka her

Kjærlighetens antarktis av Sara Stridsberg

En kort stund har hun vært i verden med dens begjær, lengsel og frykt. Helt til en ukjent velger å ta livet hennes. Men barna finnes, de som en gang var hennes, Valle og Solveig, de som ble tatt hånd om av myndighetene og plassert et sted på Sverigekartet. Foreldrene hennes, Raksha og Ivan, finnes fortsatt, der de flakker gjennom Stockholm i de dødes tapte verden. Og dødsøyeblikket, det tar aldri slutt.

Sagt om boka

«Det er et språklig overskudd i boken som fyrer opp leseren med kraft og en tro på at denne romanen fort kan bli en av årets beste.»
– Stein Roll, Adresseavisen, terningkast 6

«… rystende lesning fra en av Skandinavias virkelig moderne fortellere, i et språk som framstår både mer raffinert og tilgjengelig enn tidligere.»
– Sindre Andersen, Klassekampen

«Gir de usynlige en stemme. (…) Forferdelig og vakker roman med særegen etisk tyngde. Mens jeg leser kan jeg ikke unngå å tenke at denne romanen, dypest sett, handler om hvor viktig kjærligheten i solidaritetens form er for oss mennesker. Uten den går vi oss vill.»
– Kjetil Røed, Vårt Land

Du er mer enn det verste du har opplevd

Romanen Kinderwhore av Maria Kjos Fonn er en rå og nådeløs oppvekstskildring. Den har nettopp kommet ut og har fått en enestående mottakelse, anmelderne er både begeistret og rystet – og klokere enn de var før.

Tekst: Benedicte Treider

Kinderwhore er ikke en roman som går stille i dørene, tittelen i seg selv roper på oppmerksomhet, innholdet ber om å bli debattert. Boka har en eiendommelig kraft, den er inn til margen rå – blottet for sentimentalitet og forskjønnende omskrivinger.

Les mer om boka her

Det handler om Charlotte. Vi følger henne fra hun er sju til hun er tjue år. Hun vokser opp i et dysfunksjonelt hjem med en mor som er ute av stand til å ta vare på noen. En rekke midlertidige fedre kommer og går. Og når Charlotte er tolv, er det én av disse som forgriper seg på henne og misbruker henne over tid.

Forsvarsmekanismer og angrepsmetoder

Hvis det finnes et begrep som en normal barndom og ungdom, kan det legges til side her. Ingenting er konformt eller alminnelig i Charlottes liv. For henne handler livet om å bygge forsvarsmekanismer – og angrepsmetoder – sterke nok til å orke å leve med smerter, traumer, et svakt selvbilde og en ødelagt kroppsforståelse. Hun havner etter hvert i rus og i psykiatrien, samtidig tar hun selv skånselløst og hardt igjen på omgivelsene sine.

En låt av Courtney Love er sitert flere ganger, og den klinger med som et slags refreng i romanen:

I love you so much it just turns into hate/Someday you will ache like I ache.

Ordene speiler Charlottes egne følelser, for hun bærer ikke bare på en knusende forakt rettet mot seg selv, men også et hat rettet utover. I tenårene faller hun inn i en selvdestruktiv spiral nedover, der hun også lokker andre med seg inn i ødeleggelsen.

Charlotte er ikke et offer det er lett å få sympati med, hun kan være utagerende og hensynsløs. Det rammer de fleste rundt henne – medelever på skolen, datteren i fosterhjemmet hun bor i, og også moren. Som det står i brevet Charlotte etterlater til moren før et selvmordsforsøk som 15-åring: «Kjære mamma, ikke vær redd for at det er din skyld, det er det.»

Vendingen

Blant de mange drastiske scenene, finnes det også uendelig såre og skjøre tekstpartier. Det skjer en vending underveis. Charlotte kommer inn på et nytt spor, det finnes håp. Det gjør meg underlig rørt, at Charlotte etter å ha vært gjennom neglisjering, seksuelle overgrep, rus, prostitusjon, innleggelser, barnevernstiltak, avrusning, diagnostiseringer og feildiagnostiseringer – på slutten av tenårene og i slutten av romanen kan se fremover mot noe som kanskje kan bli et nytt og godt liv.

Hun får en kjæreste, og forholdet mellom henne og Christine er i seg selv en slags omvendelse til noe nytt:

Vi pustet like stille som blader som falt mot bakken. Ingen måtte høre oss, ikke engang veggene. Vi hvisket uten ord om det vi hadde lært hverandre: At man kunne bli et menneske. At det fantes et vindu å se ut av, at vi kunne reise oss opp, sette den ene foten foran den andre og gå.

Når dette er blitt en så drastisk og kompromissløs, men samtidig vakker og sår fortelling, er det ikke minst på grunn av formen og tonen i romanen. Den framstår som autentisk og ærlig. Den er ladet med sterke, intense øyeblikk. Den har overskudd og et skarpt blikk. Grunntonen er verken smertelig, sår eller vemodsfylt, men fandenivoldsk. Det finnes hele tiden et vittig, frekt og galgenhumoristisk toneleie. Inntil det snur –  for tonen endrer seg etter hvert. Det er fremdeles et bitt i setningene, men mot slutten er det større rom for tristhet, åpenhet og følelser.

Mer enn noe annet handler denne boka om å bli et menneske. Og den viser at det går an uavhengig av hvilke forutsetninger vi har.

Mer enn noe annet handler denne boka om å bli et menneske. Og den viser at det går an uavhengig av hvilke forutsetninger vi har. Den lar oss komme tett innpå en person få kjenner, og den lar oss oppleve et menneskelig mørke vi har mye å lære av. Det er som Kjetil Røed skriver i en anmeldelse i Vårt Land: «Det blir både ­vakkert og forferdelig. (…) Maria Kjos Fonn må aldri slutte å skrive.»

Anmelderne om Kinderwhore:

En bok alle bør lese
– Maya Troberg Djuve, Dagbladet, terningkast 5

Mange har skrevet godt om at det er for jævlig å være ung. Men få har gjort det bedre enn Maria Kjos Fonn.
– Trine Saugestad Hatlen, VG, terningkast 5

Det er rått. Det er sterkt. Det er inntrengende. (…) Ingen kan bli uberørt av å ha lest denne romanen.
– Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen, terningkast 5

Romanen slår hardt, den er velskrevet og griper rett inn i samfunnsdebatten. En av høstens viktigste utgivelser.
– Anne Schäffer, Tara, terningast 5

Løfter arven etter Herbjørg Wassmo. (…) Kinderwhore av Maria Kjos Fonn kan gå rett inn i norskundervisningen.
– Ingunn Økland, Aftenposten

Å være ung er faktisk for jævlig, noe Maria Kjos Fonn beskriver med stor litterær kraft.
– Carina Elisabeth Beddari, Morgenbladet

Knallsterk roman om kampen for – og mot – et levelig liv etter omsorgssvikt og overgrep.
– Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen