Stikkord: reise

Dra på litteraTUR

Du har kanskje planlagt ferien allerede, men sjekk ut alle de morsomme stedene du kan reise i litteraturens navn.

16. juni: Bloomsday

På denne dagen feires James Joyces Ulysses med øl og lesing. Joyce valgte denne dagen fordi det var hans første date med det som senere ble hans kone. Hardbarka Joyce-fans leser hele Ulysses høyt sammen og det varer noen ganger lenger enn et døgn. Hovedfeiringa skjer i Dublin, men også mange byer i USA som Los Angeles, New York, Tulsa og Wichita, blir med på feiringa. → Les mer

Mrs. Dalloway Day: En nydelig onsdag i juni

En nokså fleksibel feriedag. Velg deg en spesielt fin onsdag i juni for å feire Mrs. Dalloway Day. Ta deg en tur rundt der du bor, kjøp noen blomster og inviter gjerne til selskap hjemme hos deg selv. → Les mer

4., 5. og 6. juli: Tom Sawyers nasjonaldager

Mark Twain-fans strømmer til hjembyen Hannibal, Missouri disse dagene i juli. → Les mer

16.–21. juli: Hemingway Days

Den største feiringen av Hemingway skjer på Key West med novellekonkurranser, løp, teaterforestillinger og look-alike konkurranse. Sett av dagene i kalenderen med én gang. Hvis du ikke kommer deg til Florida, så lag dine egne Hemingwaydager hjemme. → Les mer

1.–5. august: Hamsundagene

Hamsundagene er en litteratur- og kulturfestival på Hamarøy i Nordland som skal fremme Knut Hamsuns liv og virke. Hamsundagene 2018 skal i år hylle diktet. Den korte teksten, den kontante formidlingen, den abstrakte formen. Forfatter Knut Hamsun er nok ikke mest kjent for sine dikt, men han skrev en diktsamling som vil være gjennomgående i hele festivalen; Det Vilde Kor (1904). → Les mer

Erlend O. Nødtvedt møter du på Hamsundagene

5.–9. september: Bjørnsonfestivalen

En vigtig litteraturfestival for å fremme litteratur og skrivekunst. Fundamentet for festivalen i Molde er Bjørnstjerne Bjørnsons store samfunnsengasjement og stadige kamp for ytringsfriheten og andre menneskerettigheter. → Les mer

22. september Hobbit Day

Tolkien-fans feirer bursdagen til Bilbo og Frodo Baggins. Begge har fødseldag 22. september, men ikke samme år. Mye mat og ingen sko er nøkkelingrediensene for en vellykket Hobbit Day. → Les mer

 

På reisefot

Du trenger ikke reise så langt når det finnes gode bøker som kan ta deg med til steder du har – eller ikke har – drømt om. Bli med til Afrika. Til USA. Til Finnmark. Til Italia …

Tett på mafiaen

I flere år etterforsket den unge italienske journalisten Roberto Saviano camorraen i Napoli. I Gomorra gir han oss sin rystende – og rasende – beretning om et fullstendig hensynsløst kriminelt system som har ett eneste mål: maksimal profitt.

Saviano bygger opp sin brannfakkel av en bok gjennom egne opplevelser, glimt av konkrete saker, rettsdokumenter og et fantastisk persongalleri med aktører fra alle sider i den pågående krigen. Han skriver et portrett av sin samtid, og hans krysning av kunnskap, raseri og refleksjon har gjort denne boken til et vendepunkt i forståelsen av camorraen spesielt og kriminalitet generelt.

Nilen – historiens elv

Nilen renner gjennom tre klimasoner og elleve land med til sammen mer enn tusen folkeslag og snart en halv milliard mennesker. I denne boken fortelles den fascinerende historien om elvens store økonomiske, politiske og mytiske betydning – som motor i økonomien, som kilde til makt, som objekt for ofring og som selve Paradisets elv.

Opprøret i Egypt, Joseph Kony og Herrens motstandshær, krigene på Afrikas Horn, den afrikanske renessanse i Sentral-Afrika og islamistenes revolusjon i Sudan, berømte britiske og glemte norske oppdagelsesreisende: Nilen – historiens elv gir bakgrunn til og forståelse av disse og en rekke andre fenomen. Ved at Nilen plasseres i sentrum, skapes det en helt ny fortelling om Afrika og omverdenens forhold til kontinentet.

Boken beskriver samtidig en reise langs verdens lengste og mest mangslungne elv, fra Middelhavets strender til kildene i hjertet av Afrika. Den forflytter seg sakte og systematisk, som elvens pulsslag gjennom historien, og avdekker hemmeligheter og fortellinger fra faraoenes, Cæsars og Kleopatras tid, om Napoleon, Churchill og Mussolini, og om Clintons og Bush´ aksjoner i Nildalen. Til sammen gjør disse historiene det mulig å forstå den dramatiske kampen som akkurat nå pågår om makten over Nilen – en kamp av verdenshistorisk betydning.

Historien om Nilen

Om å finne hjem

Å lese Wild av Cheryl Strayed får deg til å ville bite tenna sammen. Denne boka får blødende gnagsår på hoftebeina til å høres attraktivt ut. Bli med å gå The Pacific Crest Trail – vandrernes svar på Mount Everest.

Dette er Cheryl Strayeds egen historie. 22 år gammel raser livet hennes sammen. Moren blir syk og går bort etter få uker, bare noen og førti år gammel. Familien spres for alle vinder. Cheryls liv fylles med stoff, utroskap og angst. Fire år senere når hun bunnen og tar en vill og impulsiv beslutning: Hun vil gi seg ut på en vandring langs hele California, fra Mexico i sør til den kanadiske grensen i nord.

Boken handler om denne avgjørende turen. Cheryl går alene gjennom snø og ørken, i for små støvler og med for tung ryggsekk, hun møter klapperslanger, bjørner og andre vandrere – de som blir venner for livet og de som vil utnytte en ung kvinne alene på tur. Cheryl forteller fandenivoldsk, varmt og ærlig om sitt livs vandring – en historie som berører og imponerer.

Om å finne hjem

En hundekjørers beretning

Vinterdans. 14 hunder. Én kvinne. Tusen kilometer. En kamp med seg selv, naturkreftene og konkurrentene. Tre ganger har Marit Beate Kasin deltatt i Finnmarksløpet, et beintøft kappløp på over 100 mil i noen av de mest krevende og øde fjellområdene i landet.

En indre og ytre reise, fra å være nybegynner i langdistanse hundekjøring, til å bli Norgesmester og sammenlagtvinner i Europas lengste hundeløp.

Gjennom gripende historier fra et tiår som hundekjører forteller Marit Beate Kasin om sin altoppslukende lidenskap. Om et liv i storm og stillhet, tett på naturen og hundene.

Dette er en bok om å leve enkelt og drømme stort. Om samspillet mellom mennesker og dyr. Om kreftene i naturen og i oss selv, og hvordan møtet med ekstreme situasjoner og utfordringer gjør oss sterkere.

Vinterdans. En hundekjørers beretning

Om det å være på reise

Hvorfor står folk i kø i timevis for å bli fotografert på Trolltunga? Hvorfor er noen livredde for å tråkke i turistfeller i Roma? Og hvorfor er det så mange turister som hater turister?

Denne boken er en gruppereise for folk som ikke liker gruppereiser, guidet av idéhistoriker og journalist Magnus Helgerud, som på underholdende vis trekker en linje fra 1800-tallets reisesnobber og frem til dagens selfie-turister. Underveis møter vi poeten og livskunstneren Lord Byron, forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson, maleren Caspar David Friedrich, filosofen Edmund Burke, en tysk guide som later som om han er polfareren Roald Amundsen, en krigsturist, et par sosiologer, samt Hollywood-stjerner som Audrey Hepburn og Julia Roberts.

Paris-syndromet – skuffede turister
Turist eller antiturist? Bildene dine avslører deg

 

Paris-syndromet – skuffede turister

Våren og forsommeren er høysesong for storbyferie. For mange er det helt fantastisk, men visste du at det eksisterer en egen diagnose for (svært) skuffede turister? I boken Si meg hvor du reiser og jeg skal si deg hvem du er, forteller Magnus Helgerud om dette og en rekke andre underholdende historier fra 1800-tallets reisesnobber og frem til dagens selfieturister.

Paris-syndromet

Tekst: Magnus Helgerud

Jeg husker godt et postkort av den bisarre typen som dumpet ned i min postkasse ved en feiltagelse for noen år siden. Det var sendt fra Kypros. Motivet på fremsiden var en strand farget av en rød solnedgang, og bak på kortet stod følgende tekst å lese:

Været er ganske dårlig, hotellet er under oppussing så vi våkner klokken syv hver morgen. Det er langt til stranda. Min kjære kone er pottesur, hun vil bare krangle og barna de krangler selvfølgelig med hverandre. Jeg skulle ønske at jeg hadde blitt værende hjemme.

Kjøp boka her

Vedkommende hadde nok sett for seg noe annet da turen ble bestilt, og det eksisterer faktisk en egen klinisk diagnose for (svært) skuffede turister. Paris-syndromet, kalles det, og det kjennetegnes av følgende symptomer: akselererende hjerterytme, svimmelhet og åndedrettsbesvær. Disse symptomene fremkalles av skuffelsen som oppstår når en viktig del av reisen, gjerne et monument eller en by, ikke svarer til de høye forventningene den reisende hadde.

De aller fleste tilfellene av dette syndromet rammer faktisk japanske turister i nettopp Paris. Visstnok rammes rundt tyve japanere av et slikt illebefinnende årlig, etter et skuffende stevnemøte med kjærlighetens by. Dette er jo selvfølgelig ikke like utbredt som andre reisesykdommer og reiseuhell som Dehli-belly og frastjålet lommebok. Så det er nok få forsikringsselskap som mottar krav om erstatning grunnet Paris-syndromet, for de som får et slikt anfall, representerer ekstremvarianten av skuffede turister.

Turist eller antiturist? Bildene dine avslører deg

Dette illebefinnendet kan egentlig ses på som den kjipe lillebroren til det mer kjente Stendhal-syndromet. Det er oppkalt etter den franske forfatteren Stendhal Marie-Henri Beyle, 1783–1842), som beskrev hvor svimmel han følte seg etter en overdose av skjønnhet i Uffizi-galleriet i Firenze i 1817. Syndromet ble for første gang undersøkt akademisk i 1977 av den italienske psykiateren Graziella Magherini. Hun beskrev hvordan noen turister – hovedsakelig høyt utdannende, kunstinteresserte, alenereisende menn mellom 25 og 40 år – opplevde alt fra svimmelhetsanfall til store humørsvingninger i møte med Firenzes kunstskatter.

Der disse kunstnerdene blir begeistret over skjønnhet, blir altså noen japanske turister ekstremt skuffet over Paris’ «skyggesider». De har kanskje sett filmen Den fabelaktige Amelie fra Montmartre (2001), og forventer muligens at hele byen skal dufte av ferske crêpes, og at de brosteinsbelagte gatene fylles av romantisk trekkspillmusikk og sjarmerende fransktalende folk. Mens de i realiteten treffer på den umiskjennelige odøren av McDonalds på hvert gatehjørne, blir forstyrret av byens larm og herses med av de lite serviceinnstilte pariserne.

Også et møte med nordlyset kan fostre skuffelse hos reisende. I den britiske avisen Independent kunne man lese følgende overskrift i februar 2017: «Why seeing the Northern Lights was the most disappointing travel experience of my life.» Artikkelforfatteren legger hovedsakelig skylden på en useriøs aktør som solgte dem en «nordlysjakt» som viste seg å bestå av at de satt i stua til en fyr mens de hørte på technomusikk og ventet på værfenomenet. Men hun skisserer faktisk også en situasjon av typen keiserens nye klær, hvor det de ser på himmelen, ikke er rare greiene, men der de andre reisende kanskje føler seg forpliktet til å uttrykke begeistring likevel.

Et par av passasjerene rundt meg her på akterdekket uttrykker også skuffelse over den diffuse stripen på himmelen, men det er heldigvis ingen av dem som får åndedrettsbesvær og hjerteproblemer, eller bestemmer seg for å hoppe over rekka av den grunn.

Turist eller antiturist? Bildene dine avslører deg

Er du turist eller antiturist? Bildene dine avslører deg. Magnus Helgerud gir deg kjennetegnene i boken Si meg hvor du reiser og jeg skal si deg hvem du er. En gruppereise for folk som ikke liker gruppereiser.

Hvorfor står folk i kø i timevis for å bli fotografert på Trolltunga? Hvorfor er noen livredde for å tråkke i turistfeller i Roma? Og hvorfor er det så mange turister som hater turister?

Les mer om boka

På underholdende vis trekker Magnus Helgerud en linje fra 1800-tallets reisesnobber og frem til dagens selfieturister. Underveis møter vi poeten og livskunstneren Lord Byron, forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson, maleren Caspar David Friedrich, filosofen Edmund Burke, en tysk guide som later som han er polfareren Roald Amundsen, en krigsturist, et par sosiologer, samt Hollywood-stjerner som Audery Hepburn og Julia Roberts.

Scener fra mitt romerske liv

Tekst: Magnus Helgerud

UTDRAG: En bekjent av meg poster stadig scener fra sitt eget reiseliv på sosiale medier, slik de fleste av oss gjør. Titt og ofte besøker vedkommende steder som anses som forholdsvis eksotiske. Det artige er at denne personen sjelden gjør bruk av den retorikken som man gjerne kler reisesnobbisme og antituristiske holdninger inn i. På hans Instagram-konto presenteres en tekst som forteller at han «liker å reise og møte folk med unike perspektiver på livet», og videre at «fotografiet er metoden jeg bruker for å fange disse verdifulle øyeblikkene over hele verden». På vedkommendes Facebook-vegg har jeg lest følgende prosaiske utsagn: «Jeg er på Maldivene og tilbringer tid på steder hvor det ikke er turister. På ferjen var det bare lokale. På strendene måtte man bade påkledd grunnet de muslimske lovene. Jeg så en skolekamp i cricket. Herlig opplevelse.» Han sier rett ut det mange kanskje tenker og ønsker å si, men som man ofte forsøker å gi uttrykk for på hakket mer subtile og poetiske måter.

På sosiale medier er det jo ganske vanlig å vise fram disse tingene gjennom et slags poetisk snikskryt. Man gir uttrykk for sin verdensvanthet med bilder av flybilletter som stikker ut av passet, ved å snakke i flyplasskoder (ikke på vei til Bangkok men til BKK), ved å kalle turen til New York for en svipptur, ved å poste bilder av lokalbefolkningen og produkter fra det lokale kjøkken, eller ved å bruke lokale ord og uttrykk. Ciao! Salud! Namaste!

Et bilde av deg selv i samtale med den lokale frukthandleren gjør at dine venner oppfatter deg som en eventyrlysten og verdensvant person i langt større grad enn hvis du skriver en statusoppdatering hvor du sier at «i dag snakket jeg med vår lokale frukthandler, ergo er jeg en eventyrlysten og verdensvant person», slik min Facebook-venn til en viss grad gjør. Heller enn å si rett ut at man har funnet noe ekte og autentisk, lar man mottagerne komme fram til dette selv, og det fungerer selvsagt mye bedre rent kommunikasjonsmessig. Slik blir man guilty by association, skyldig gjennom tilknytning, med positivt fortegn, selvsagt.

Jeg har tydeligvis gått for denne kommunikasjonsstrategien her jeg sitter på Piazza Testaccio. For jeg er nemlig ikke bare ute etter å suge til meg atmosfæren, men også på jakt etter bilder til Instagram, og til mitt Facebook-fotoalbum, som jeg i sin tid valgte å kalle for la mia vita romana – mitt romerske liv. Jeg har akkurat tatt et bilde av et ungt italiensk tenåringspar i heftig omfavnelse på en benk like bortenfor, og plutselig kommer en nonne med sandaler og tursekk gående forbi. Perfekt, tenker jeg, og retter kameralinsen mot henne.

Bilder fra reiser ser altså ut til å bli en stadig viktigere suvenir for mange. Skjønt, å dokumentere reiser har alltid vært viktig, og slik sett går det en slags broket linje fra Marco Polos beretninger om fremmede skikker og tegninger av rare skapninger under fjerne himmelstrøk, til Marstrands malerier fra Roma og videre til mine foreldres fotoalbum med bilder fra Legoland og disse kuriøse og nesten eksotiske danske wienerpølsene. Hæ? Røde pølser?

Men som kjent, et bilde sier mer enn tusen ord, og fotoalbumet hadde derfor alltid en ekstra høy status blant ferieminnene for meg. Det er en kjent sak at det hypotetiske spørsmålet – hva ville du ha forsøkt å ta med deg hvis huset ditt stod i brann? – ofte besvares med: Fotoalbumene. I den grad folk fortsatt har fysiske fotoalbum hjemme, er det ofte reiser og ferier som går igjen som tema i de fleste av dem. Med fremveksten av sosiale medier ser det ut til at bilder tillegges om mulig enda større vekt i reisediskursen.

Det er et velkjent faktum at bilder fra reiser er blant de postene som får flest tomler opp og kommentarer på Facebook. Det gamle fotoalbumet med minner fra ferien var i stor grad et privat dokument – med mindre du var en av de uheldige som hadde en onkel som holdt et lite foredrag for hver eneste bidige side i albumet – mens reisebildene du poster på Facebook og Instagram, på mange måter er en del av det offentlige rom. Og når vi går ut blant folk, er vi oss som regel ganske bevisst hvordan vi fremstår for våre medmennesker; vi kler oss for anledningen. Både bokstavelig talt – noe man for øvrig ser veldig tydelig her i Roma – og allegorisk talt.

Det at flere reisemagasiner har begynt å ha fototipsartikler i nesten hvert eneste nummer, forteller noe om hvor viktig bilder har blitt i reisediskursen. Store reisemagasiner som Sunday Times Travel, Wanderlust, National Geographic Traveler, Condé Nast og skandinaviske Vagabond bringer gjerne artikler av typen slik tar du bedre bilder på reise. Ofte er det snakk om tekniske tips om hvordan du får en ønsket effekt med innstillinger av lukkertiden, hvordan fotografere i mørket osv. Men det skrives ikke bare om det tekniske aspektet ved fotograferingen; det skrives også om hva man bør fotografere for å «lykkes» med feriebildene.

Condé Nast publiserte eksempelvis en sekspunkts liste i 2013 under tittelen «How Not to Be Annoying Online: The Rules of Post-Trip Bragging», hvor de to siste punktene lød henholdsvis «ikke publiser middelmådige bilder» og «men publiser gode bilder». Magasinet Travel + Leisure hadde The Photography Issue som tittel på sin november 2016-utgave, og dersom du vil få mange følgere på Instagram, skal du «få det til å se ut som om du alltid er på et fantastisk sted».

I bloggosfæren har australske Brooke Saward i flere år drevet den populære reisebloggen med navnet World of Wanderlust. I en av hennes artikler får man en rekke tips om hvordan man tar gode bilder på reise. Når det gjelder hva man bør fotografere, sier hun at å fotografere andre mennesker er en fin måte å fange essensen av et sted på, og hva gjelder kjente landemerker, er det liten vits i å «skyte bildet rett på, som alle andre turistbilder».

Enten man følger Condé Nast og Brookes råd eller ei, kan bildene man tar på ferie, fungere som en slags markør som sier noe om hvem den reisende er og hvor denne befinner seg i turisthierarkiet. Det er kanskje også dette magasinene sikter til når de snakker om å lykkes med bildene: Vis meg dine reisebilder, og jeg skal si deg hvilken type turist du er. Så dersom du er redd for å bli tatt for å være en helt vanlig turist – noe det ser ut til at mange er – må bildene dine være forskjellige fra deres. La meg presentere to karikaturer.

Homo Turisticus

• Tar bilder av seg selv, og/eller hele familien og vennegjengen, smilende og vinkende foran byens største attraksjoner
• Gruppehoppet foran kjente landemerker er også en favoritt
• Selfie-stangen brukes flittig
• Vedkommende får også kelneren til å ta bilde av seg selv/familien/vennegjengen smilende ved bordet
• Bildene tas kanskje med iPad eller et altfor stort speilreflekskamera som kelneren gjerne har store problemer med å få til å fungere

Homo Antituristicus

• Tar bilder av lokalbefolkningen som gjør lokale ting
• Tar også bilde av seg selv foran kjente landemerker, men med en casual og verdensvant tilnærming til det hele
• Til nød tar han også bilder av populære attraksjoner, men da i svart/hvitt eller kun av små gjenkjennbare detaljer på stedet
• På restaurant er det detaljer fra måltidet som gjelder, og gjerne også tavla der dagens meny står skrevet med kritt på det lokale språket
• Disse bildene tas gjerne med et dyrt kamera med retrodesign, men kan også tas med smarttelefon da dette gjør det enklere å få umiddelbar anerkjennelse for sine autentiske funn

At disse to karikaturene har forskjellige oppfatninger om hva ferien skal by på, er åpenbart, og det er også derfor de tar vidt forskjellige bilder når de er på tur. For Homo Turisticus representerer reisen bare et kort avbrekk fra hverdagens forpliktelser og rutiner. Han er fullstendig klar over at det kun er snakk om en midlertidig greie, og vil derfor gjerne ha mange bilder, gjerne av seg selv, som han kan beskue og vise fram som bevismateriale når han er tilbake i sine daglige omgivelser.

Homo Antituristicus innbiller seg derimot at han skal leve med og som de lokale, da han ser på seg selv som en verdensborger. For ham er det viktig å ha med seg gode historier hjem i bagasjen, og han tar bilder som skal fungere som genuine suvenirer. For ham holder det ikke å si at han har vært i Roma; det er viktigere å vise at han har sett et mer egentlig Roma enn de andre. Men selv om han forsøker å leve med/som de lokale, vil han nesten alltid forbli en utenforstående.

Høsttur til Mallorca?

Mallorca

Drømmer du om litt varme? Mallorca er en perfekt blanding av sol, hav, fjell og landsbygd. Og den er perfekt enten du reiser alene, med venner eller med familien. Sjekk ut Gatelangs for gode tips og inspirasjon.

FRA GATELANGS: Alt begynner i Palma, som er hovedstaden. Over byen rager en fantastisk gotisk katedral. Her ligger blant annet Fondation Miró i det området han både bodde og virket som kunstner. I nordvest kneiser kalkfjellene i Serra de Tramuntana, der kulturlandskapet står på Unescos liste over kultur- og naturarv. Her går mange kilometer med landeveier på kryss og tvers av svimlende klipper, forbi utkikkstårn og klostre. De stuper bratt ned mot en og annen øde bukt eller fører til sjarmerende små landsbyer: Valldemossa og karteuserklosteret der, Deià med sine terrasser og Sóller som kan skilte med eleganse og modernisme. Øyas innlandskommune, «Pla», er en diger og fruktbar slette med drueplanter og oliventrær, som har bevart særpreget sitt. I øst ligger de mykere åsene i Llevant spekket med spektakulære grotter, for eksempel i Migjorn i sør. Her finner du også forhistoriske ruiner, eremittboliger oppe i høyden, saltdammer, søvnige landsbyer, for ikke å forglemme strender og små bukter.

Her kan du kaste anker i turkis vann, gå tur i fjellet, overnatte på en agroturismo, besøke et moderne kunstmuseum, satse penger på veddeløpsbanen, danse til den lyse morgen eller kjøpe keramikk og nye espadrillos – og dette er bare litt av alt du kan gjøre på øya.

Brett ut Mallorca! Fra Palma til Alcúdia, fra Kapp Formentor til fjellene i Tramuntana, fra Fondation Miró til karteuserklosteret i Valldemossa. Guidens unike utbrettskart for hvert område gjør det enkelt å orientere seg og finne frem til opplevelsene. Gatelangs gir deg også:

– Eget utbrettskart for hvert område gjør det enkelt å orientere seg på et øyeblikk.
– Topp 10 severdigheter på øya.
– 10 gode tips for å ta pulsen på Mallorca.
– Mallorcas severdigheter tydelig markert på kartene.
– Fotturer, aktiviteter og et dypdykk i Fondation Miró i Palma.
– Utvalgte restauranter, cellers, barer, markeder og butikker.
– Et utvalg hoteller ordnet etter pris.
– All den praktiske informasjonen du trenger.

Kr. 159,-

Mallorca

Topp 10 severdigheter

Palma de Mallorca: Det første praktfulle skuet som møter deg når du kommer til Palma, er den monumentale gotiske katedralen La Seu, som speiler seg i vannet i Parc de la Mar. Den ble oppført over en periode på 400 år i gyllen kalkstein fra Santanyí, der den store moskeen en gang ble anlagt i det som på den tiden ble kalt Medina Mayurka.

Fundació Pilar i Joan Miró: De siste 27 årene av livet sitt bodde Joan Miró i denne villaen, som han også brukte som atelier. I dag er stedet gjort om til en stiftelse.

Sa Granja: Dette gamle cistercienserklosteret i en grønn dal er blitt til en possessió med et autentisk museum over mallorkanske tradisjoner.

Serra de Tramuntana: Kulturlandskapet i dette fjellmassivet ble satt på Unescos liste over kulturog naturarv i 2011. Det strekker seg langs kysten i nordvest og dekker omtrent 30 prosent av øyas areal.

Sóller: Atmosfæren er unik i denne yndige byen, som er anlagt i skyggen av Puig Major (1443 moh.). Byen ble rik på handel med sitrusfrukt, og pengene ble brukt til å bygge vakre herskapshus som gjør Sóller til et arkitekturmuseum under åpen himmel.

Mallorca

Toget til Sollér

Sa Calobra: Denne spektakulære og tilsynelatende endeløse veien ble anlagt uten noen form for mekanisk hjelp. Den snor seg rundt kalkklipper og i hårnålsvinger der forbikjøring er umulig. I enden ligger en idyllisk vik og et karstlandskap formet som en lang canyon (3,3 km). Enkelte steder er den 200 m dyp, slik som i Torrent de Pareis.

Cap de Formentor: På Mallorcas nordligste punkt byr halvøya Formentor på fengslende utsikt. Veien bukter seg helt ut til fyret, ytterst på spissen. Den går også innom Mirador Mal Pas, samt vakttårnet Albercutx på toppen av noen bratte klipper.

Alcúdia: Dette er en perle ved Middelhavet, helt innerst på en landtunge omgitt av Alcúdia- og Pollençabukta Byen var en gang fønikisk, før den ble romersk hovedstad. Deretter ble den døpt Al Kudia av araberne, før aragonerne bygget sine forsvarsverker her.

Coves del Drac: Dragegrottene strekker seg over 2 km og består av fire saler, underjordiske innsjøer med gjennomskinnelig vann og forsteinede formasjoner som er flott lyssatt.

Capocorb Vell: Dette er et forhistorisk område med en av Mallorcas mest imponerende talayotiske landsbyer. Den skriver seg fra jernalderen (1000 f.Kr.). Fem talayoter – to firkantede og tre runde – samt en gravhaug i god skikk er anlagt i et nesten 500 m stort område.

Andre Gatelangs-titler: Amsterdam, Athen, Bangkok, Barcelona, Beijing, Bilbao og San Sebastián, Berlin, Brussel, Budapest, Dubai, Dublin, Istanbul, Kairo, Korsika, Krakow, Kreta, København, Lisboa, London, Madrid, New York, Nice, Oslo, Paris, Praha, Provence, Riga, Roma, Singapore, St. Petersburg, Stockholm, Tallinn, Venezia og Warszawa.

Til Chianti med Klaus og Bibbi

I 2004 la Klaus Hagerup, sammen med sin kone Bibbi Børresen, ut på en mat- og vinreise gjennom Chianti, det toskanske vindistriktet som strekker seg mellom Firenze og Siena. Med seg på sin noe strabasiøse tur hadde de Fredrik Skavlan som tegner, Tom Karlsen som fotograf og deres respektive.

Chianti er ikke bare vakkert, det er også fullt av liv. Naturen har alltid vært et spiskammer for befolkningen, og opp gjennom tidene har det kommet til nye arter og vekster.

Villsvinet er kanskje det mest ettertraktede av det som lever i den toskanske skogen, både i jaktsesongen som vil og i soppsesongen når den snuser opp trøfler, en av de toskanske spesialitetene.

Det tradisjonelle toskanske kjøkkenet er rikt på smaker, men likevel enkelt. Respekten for de mange grønnsakene og viltvoksende krydrene og deres naturlige aromaer er gjennomgripende. Kjernen i kokekunsten er å velge de beste råvarene og framheve og forsterke deres naturlige smak og kvalitet, på en sånn måte at hver ingrediens får komme til sin rett. Det stilles dessuten høye krav til olivenoljers kvalitet som basis for matlagingen.

I boken Lykke i Toscana dras leseren fra det ene måltidet til det andre, fra sted til sted og fra vingård til vingård og etterlater leseren sulten, tørst og ikke minst med reiselyst …

Oppbyggingen av det italiensk måltid

Lykke i ToscanaAntipasti (forretter)

Spisekartene lister gjenre opp en rekke spesialiteter, men det kan være at det bare står «Antipasti di terra» eller «Antipasti del mare». Da har en vaglet mellom tradisjonell antipasti med kjøtt:

Primi (første rett)

Her står pastaretter, supper, risotto og eventuelle andre småretter

Secondo (andre rett eller det vi kaller hovedrett)

Secondo-rettene er delt i to hovedkategorier: carne (kjøtt) og pesce (fisk)

NB! Hvis det ikke står spesielt nevnt at rettene inneholder grønnsaker, må en bestille grønnsaker, poteter og annet tillegg spesielt. Det er mange som har fått en tallerken kjøpt plassert foran seg og ventet forgjeves på potetene og sausen.

Cottorni (tillegget)

Tillegget, både grønnsaker, poteter, ris og salater står som regel listet opp etter hovedrettene

I Dolci (dessertene)

Kaffe og Grappa

Bli kjent med Norge i ferien

Norge i ferien. Illustrasjonsbilde av fjell Foto_Mette S. Fjeldheim

[dropcap custom_class=»normal»]N[/dropcap]orges vakre landskap har en dyp forhistorie, og du kan bli bedre kjent med den i sommerferien. Bli med Reidar Müller på tur i Norge i ferien. 

Har du ikke lagt planer for sommerferien? Bli med på oppdagelsesferd inn i den dype forhistorien til Norge – fra den spede starten for 2902 år siden og frem til i dag.

Ta turen mot Hardangervidda, og klyv opp på Hallingskarvet. Hvorfor er det et bratt stup akkurat her? Hva er selve Hardangerviddas historie?

Eller reis til øya Leka på Trøndelagskysten – Norges mest ukjente perle. Her kan du vandre på et fortapt urtidshav på størrelse med dagens Atlanterhav, klemt sammen under en fjellkjedekollisjon for over 400 millioner år siden. Dette rustrøde øylandskapet hører på et vis ikke hjemme her i Norge.

Gå på beina innover i Jotunheimen, og sku utover fjellene. Ta deg et lite minutt og tenk: Hvorfor ligger Norges høyeste fjell akkurat her? Og hvilke store hendelser har gitt opphavet til Norges fjell?

Reidar Müllers tre konkrete tips til Norge i ferien

  • Dra til Hardangervidda: Ta turen til Geilo, og klyv opp på Hallingskarvet. Hvorfor er det et bratt stup akkurat her? Hva er selve Hardangerviddas historie? Forestill deg: Når var det sist tett furuskog på Hardangervidda?

 

  • Dra til Rondane: Kjemp deg oppover mot toppen av Storronden, og se på det enorme havet av digre blokker hulter til bulter. Hvorfor ser det slik ut? Og forsøk å forestille deg: Hvordan har sandsteiner som lå et par hundre kilometer mot vest endt opp her?

 

  • Dra til Jotunheimen: Gå opp på Norges høyeste fjell – og still deg spørsmålet: Hvorfor er Galdhøpiggen et fjell? Stirr ned på Svellnosbreen under deg, og forestill deg: Når var isbreene i Norge smeltet bort?

 

Reidar Müller byr på en annerledes reise med personlige oppdagelser og forunderlige fakta om landet vårt. Norge vil aldri være det samme etter å ha lest Det som ble Norge. REIDAR MÜLLER har en doktorgrad i geologi fra universitetet i Oslo. Han er også utdannet journalist og har jobbet i Aftenposten. Han er i dag geolog i det private næringsliv.

Foto: Mette S. Fjeldheim