Stikkord: Politi

– Det er kjærligheten, ikke hatet, som gjør at du er villig til å gjøre hva som helst. Jo Nesbø om Politi.

«Det er kjærligheten, ikke hatet som gjør at du er villig til å gjøre hva som helst,» sier Harry Hole i Jo Nesbøs roman Politi. Det slår meg som en presis oppsummering av motivene til de fleste hovedpersonene i Nesbøs forfatterskap, enten de er skurker eller helter.

Av: Aslak Nore

Men hva mener Harry Hole egentlig? 

Jeg tror han mener – og ja, jeg sier tror fordi det må være opp til leseren å tolke – er at hat forutsetter kjærlighet, at det er to sider på samme mynt. At et sjalusidrap er en skrudd kjærlighetserklæring. At kjærligheten mellom mann og kvinne i sin natur ofte er egoistisk, det handler om hva vi vil ha, ikke hva den andre trenger.

Og at når drivkraften for å oppnå noe, er frykten for ikke å få det, begynner kjærligheten og hatet å ligne veldig på hverandre. Og, ja, jeg synes at den type hat eller kjærlighet fungerer som motiv fordi de av oss som har kjent på de følelsene, vet at de kan gi støtet til ekstreme handlinger, ting vi ikke hadde vært i stand til å gjøre ellers. Så det gir oss en mulighet til å forstå og identifisere oss med en drapsmann. Og det gjør selvfølgelig fortellingen mer interessant, rikere, gir den flere fasetter og muligheter for flere emosjonelle forløp.

Et sted i boka skriver du: «En vill og helt uakseptabel tanke selvfølgelig, men hjernen er dårlig på sensur.» Når jeg leser Politi og de andre bøkene dine, tenker jeg at ville og uakseptable tanker uten sensur kanskje er en måte å forstå hvordan du jobber på. Kjenner du deg igjen i det?

Ja. Ta noe ekstremt. Ta dyresex og tenk på det å bli penetrert av en hest. Alle har tenkt tanken et stykke, men så grøsset og avvist resten. Sannsynligvis hadde du måttet tvinge deg selv om du skulle tenke tanken helt ut i alle dens detaljer og konsekvenser. Og det er kanskje der forskjellen ligger, at jeg ikke behøver å tvinge meg. Jeg kjenner motstand, men samtidig er jeg nysgjerrig på hva som er på den andre siden av den tanken. Noen dykker etter hai eller går til Sydpolen, jeg dykker i utedoer og tenker på detaljene rundt hestepuling.

En tryllekunstner er ekspert på å lede bort publikums oppmerksomhet. Leserne av Politi vil også få seg noen betydelige overraskelser underveis. Har krimforfattere og tryllekunstnere flere fellestrekk enn vi tror? Hvordan jobber du med illusjonskunsten?

Mest instinktivt. Men det er fint å vite et par ting om hvordan en leser oppfatter teksten, hvilke forventninger som skapes. Jeg har et eksempel fra den forøvrig glimrende boka The Conversations, hvor forfatteren Michael Ondaatje intervjuer Francis Ford Copppolas filmklipper Matthew Murch om nettopp hvordan vi leser et filmbilde.

Hvis den som snakker, er midt i bildet, oppfatter vi som regel det som sies som sant. Men om vedkommende er til venstre eller høyre i billedrammen, slik at det er ute av balanse, tror vi ikke på det han sier. Vi oppfatter ubevisst at det er noe som ikke stemmer. For meg handler det ofte om sånne små ting, bare omvendt. At jeg – billedlig talt – plasserer en person ute i kanten av bildet for at leseren skal TRO at vedkommende lyver.

Og det er DER du kan plante sannheten, avsløringen som forhåpentligvis skal få leseren til senere i boken å tenke «a-ha!» Og så: «Søren også, jeg hadde jo fått det fortalt, jeg så det bare ikke!» På en god dag funker det i alle fall sånn …

Poly betyr mange, skriver du. «Altså poly-ti. Som i politi.» Tittelen er både enkel og deskriptiv, men hva er det som ligger under her?

Det var en arbeidstittel som jeg så tvilte meg frem til som endelig tittel. Siden den er så enkel og direkte, både har og har den ikke undertekst, du kan velge selv. Jeg vurderte «Åsted» som har mer språklig undertekst i seg, men det ble så blast, så ordinært. Så i stedet for å gå for noe mer litterært tenkte jeg at vi kan kalle den noe mer «in your face» som er en på sett og vis dårlig tittel, men likevel har noe insisterende, bråkete og kantete i seg. Jeg synes Politi har det. Det høres ut som en lurvete, dritkommersiell paperback på 120 sider med halvnaken dame på coveret. Jeg kuttet imidlertid ut utropstegnet den da burde hatt: Politi!

Jeg blir ikke helt klok på perspektivvalgene dine. Mange tradisjonelle spenningsforfattere (tenk Follett eller Forsyth) kjører ofte et todelt perspektiv. The hunter and the hunted, liksom. Er du ikke redd for at mange perspektiver skal forvirre og ødelegge framdriften?

Jo, det er jeg redd for. Og jeg ser fordelene ved å være streng på synsvinkler. Men det gir flere kameravinkler, en karakter kan belyses bedre når han eller hun sees gjennom flere par øyne. Det handler som regel om hvor fort du greier å tegne en karakter og gjøre leseren villig til å se handlingen gjennom vedkommende øyne.

I am the world’s greatest living crime writer. Jo Nesbø is a man who is snapping at my heels like a rabid pitbull poised to take over my mantle when I dramatically pre-decease him. – James Ellroy

Når jeg leser bøkene dine, kommer tydelige faser til syne: De to backpackerkrimmene fra 90-tallet, Oslo-trilogien (eller kanskje kvartetten?), horror-vendingen i Snømannen og Panserhjerte, mer realistisk The Wire-inspirert narkokrim i Gjenferd. Hvor vil du plassere Politi i dette landskapet?

Bra analyse. Den har vel skrekkelementer fra Snømannen, men slekter kanskje mer på Marekors og Frelseren.

I den sammenheng: Gjenferd har en nesten direkte homage til The Wire, når politi og lokalpolitikere manipulerer overdosestatistikken med dopet «fiolin». I Politi finnes også et komplisert lokalpolitisk bakteppe, samtidig som boka er mer av en grøsser enn den forrige. Hva er artigst å skrive – urban sosialrealisme eller skrekkfilm i bokform fra mørke skoger?

Det er ikke så viktig, det viktige er at jeg tror på idéen, at jeg våkner hver dag og kan tenke: nu, jävlar. At jeg ikke må overbevise meg selv hver dag om at dette er bra greier. Det skjedde med en bok som jeg heldigvis til slutt skjønte jeg måtte delete.

Oslo som by har forandret seg siden Harry Hole vendte hjem i Rødstrupe. Byen har vokst, nye høyhus er reist i Bjørvika, det er ingen som raner banker lenger, og gamle gjengmedlemmer har blitt med i Profetens Ummah. Hva tenker egentlig Harry om den byen han ser? Er han optimist eller pessimist?

Harry er pessimist. Alltid pessimist.

Hvordan ville egentlig Tom Waaler og Mikael Bellman kommet overens?

Interessant. Som rumblefish, kanskje. Nei, jeg tror de begge er tilpasningsdyktige, vet sitt eget beste og ville jaget i flokk.

Både Harry og Bellman (og Truls Berntsen) kommer fra Østensjøområdet. Er det noe der oppe som passer i en kriminalfortelling?

Tilfeldig.

Bellman klatrer, får vi vite. Er det et tegn på at du har begynt å identifisere deg mer med antagonisten enn med Harry?

Jeg må alltid identifisere meg med begge. Ofte sier antagonistene ting jeg er hjertens enig i. Noen ganger ikke helt bra ting, antar jeg.

Er det noen av personene i de tidligere bøkene dine du angrer på å ha tatt livet av? Og hvem synes du mest synd på?

Tatt livet av, aldri. Det eneste jeg har angret på, er at jeg i Panserhjerte tok volden og sadismen et knepp for langt i to konkrete scener.

Det ses mye på TV-serier i Politi. Gjelder det samme forfatteren? Hva slags ting leser du? Hva ser du egentlig på?

Jeg ser mye TV-serier. Kan ikke se at noen har klådd Mad Men ennå. Homeland er bra, jøsses, men litt tydelig og opplagt i dramaturgien. Sømmen synes, om du skjønner. Det er der Mad Men er så bra, den bryter så mange regler at man ikke vet hva man kan vente. Selv ikke etter fem sesonger.

The Wire eller Breaking Bad?

Liker begge, men velger The Wire.

Stephen King eller Dennis Lehane?

Dennis Lehane, selv om Stephen King foreløpig har et viktigere forfatterskap bak seg.

Sitter som et bitt. Om Jo Nesbøs Tørst
Et streif gjennom Harry Holes musikksmak 
Harry Hole sier 
I Harry Holes fotspor 

Sitter som et bitt!

Genialt. Mesterlig. Et driv som savner sidestykke. Sitter som et bitt. Jo Nesbø i storform. Anmelderne er svært begeistret for Tørst! Etter tre år i relativ harmoni braker helvete igjen løs i Oslo. Unge kvinner som har vært aktive på sjekkeappen Tinder blir drept i sine egne hjem, og Harry Hole trekkes på ny inn i etterforskningen.

– Jeg har bestandig vendt tilbake til Harry Hole, han er min sjelekompis. Men det er jo en ganske mørk sjel, så det har som vanlig vært både en glede og emosjonelt utmattende. Men Harry og historien gjør det verdt de søvnløse nettene, sier Jo Nesbø.

Tørst er en ekte og solid Harry Hole-roman, med alt det innebærer av galskap, korrupsjon, maktbegjær, utspekulerte drapsmetoder og en etterforsker som aldri unnslipper helt helskinnet. Dette er en bok vi gleder oss stort til å utgi, sier Nesbøs redaktør Nora Campbell.

 

Prolog

Han stirret inn i det hvite intet.

Slik han hadde gjort i nesten tre år.

Ingen så ham, og han så ingen. Bortsett fra hver gang døra gikk opp og nok damp ble sugd ut til at han et øyeblikk kunne skjelne en naken mann, før døra gled igjen og alt ble innhyllet i tåke.

Badet stengte snart. Han var alene.

Han trakk den hvite frottékåpen tettere rundt livet, reiste seg fra trebenken og gikk ut, forbi det mennesketomme bassenget, inn i garderoben.

Ingen sildrende dusjer, ingen konversasjon på tyrkisk, ingen nakne føtter som tasset mot gulvflisene. Han betraktet seg selv i speilet. Dro en finger langs arret som fortsatt syntes etter den siste operasjonen. Han hadde brukt tid på å venne seg til det nye ansiktet. Fingeren fortsatte nedover halsen, over brystet, stoppet der tatoveringen begynte.

Han åpnet hengelåsen til garderobeskapet, dro på seg buksene og tok frakken utenpå den fortsatt fuktige frottékåpen. Knyttet skoene. Forsikret seg igjen om at han var alene før han gikk bort til skapet med kodehengelåsen med blå malingsflekk på. Skjøv frem tallene 0999. Hektet av låsen og åpnet skapdøra. Betraktet et øyeblikk den store, vakre revolveren som lå på innsiden, før han grep rundt det røde skjeftet og stakk revolveren i frakkelomma. Så tok han ut konvolutten og åpnet den. En nøkkel. En adresse og mer detaljert informasjon.

Det lå én ting i skapet.

Svartmalt, lagd av jern.

Han holdt det opp i lyset med én hånd, betraktet smijernsarbeidet med fascinasjon.

Han kom til å måtte vaske det, skrubbe det, men han kjente alt opphisselsen ved tanken på å ta det i bruk.

Tre år. Tre år i hvitt intet, i en ørken av innholdsløse dager.

Det var på tide nå. På tide at han fikk drikke av livet.

På tide at han vendte tilbake.

Harry våknet med et rykk. Stirret ut i soverommets halvmørke. Det var ham igjen, han var tilbake, han var her.

«Mareritt, kjære?» Stemmen som visket ved siden av ham var rolig og varm.

Han snudde seg mot henne. De brune øynene hennes studerte hans. Og spøkelset bleknet og forsvant.

«Jeg er her», sa Rakel.

«Og jeg er her», sa han.

«Hvem var det denne gangen?»

«Ingen», løy han og la en hånd på kinnet hennes. «Sov nå.»

Harry lukket øynene. Ventet til han var sikker på at hun hadde lukket sine før han åpnet dem igjen. Studerte ansiktet hennes. Han hadde sett ham i en skog denne gangen. Myrlandskap, innhyllet i hvit tåke som blåste rundt dem. Han hadde løftet hånden, rettet noe mot Harry. Han kunne skimte det tatoverte demonansiktet på det nakne brystet hans. Så hadde tåken tetnet, og han var borte. Borte igjen.

«Og jeg er her», hvisket Harry Hole.»

Kniv lanseres 6. juni

Harry Hole har rykket tilbake til start. Han har begynt å drikke igjen, Rakel har kastet ham ut og han bor i Sofies gate, i samme bygård. Men i leiligheten under. I tung bakrus våkner han med blod – mye blod – på hender og klær. Han husker ingenting. Og det verste som kunne skje ham, har skjedd. Snart er jakten på en livsfarlig gammel fiende i gang, samtidig som Harry stilles overfor sitt hittil verste personlige helvete …

Jo Nesbøs Macbeth

I Jo Nesbøs Macbeth handler det ikke om kampen om kongetronen, men om kampen om politimestertittelen. Og handlingen er lagt til en korrupt by i et sted i Europa på 70-tallet. Les utdrag fra boka som lanseres 15. mars.

Forhåndsbestill boka her

Når makt betyr alt, vil blodet flyte

Den korrupte politimesteren som har styrt industribyen ned i en hengemyr av korrupsjon, kriminalitet og kaos, er endelig død. Med dette er folkets håp tent, og maktkampen i gang.

Førstebetjentene Macbeth og Duff, tidligere bestevenner fra barnehjemmet de vokste opp på, har begge markert seg i kampen mot byens to rivaliserende narkotikabander. Nå slåss de om samme høyere stilling i politiet. Imens legger Lady, byens mektige kasinoeier, ambisiøse og morderiske planer for seg og elskeren sin, Macbeth.

Bli med på lansering på VIPPA 15. mars

Ville signere 10 000 bøker med eget blod

UTDRAG «Hva?» Han blunket i soverommets mørke. Hun gjentok ordene. «Du må drepe Duncan.»

Lady hørte lyden av sine egne ord, kjente dem vokse i munnen og overdøve det bankende hjertet.

Macbeth satte seg opp i senga, så nøye på henne. «Er du våken, eller snakker du i søvne nå, elskede?»

«Nei. Jeg er her. Og du vet at det må gjøres.»

«Du har hatt en vond drøm. Og nå …»

«Nei! Tenk på det. Det er logisk. Det er ham eller oss.»

«Mener du at han vil oss noe vondt? Han har akkurat forfremmet meg.»

«I navnet er du kanskje sjef for Orgkrim, men i praksis er du prisgitt Duncans ønsker. Om du vil stenge Obelisken, om du vil jage dopselgerne fra strøket rundt Inverness og øke patruljeringen i gatene her så folk føler seg trygge, må du være politimester. Og det er bare de små tingene. Tenk på alle de store tingene vi kunne få til med deg i politimesterstolen, elskede.»

Macbeth lo. «Men Duncan vil gjøre store ting.»

«Jeg tviler ikke på at han ærlig og oppriktig vil, men for å få til store ting må en politimester ha støtte hos det brede lag av folket. Og for folket i denne byen er Duncan bare nok en snobb som har havnet i en sjefsstol, akkurat som Kenneth var, akkurat som Tourtell på rådhuset. Det er ikke fagre ord som vinner folket, det er hvem du er. Og du og jeg er en av dem, Macbeth. Vi kjenner det de kjenner. Vi vil det de vil. Hør her. ’Av folket. For folket. Med folket.’ Skjønner du? Det er bare vi som kan si det.»

«Jeg skjønner det, men …»

«Men hva?» Hun strøk hånden over magen hans. «Vil du ikke styre? Er du ikke en mann, vil du ikke være på toppen? Er du fornøyd med å slikke andres støvler?»

«Naturligvis ikke. Men hvis vi bare venter, vil jeg kanskje havne der uansett. Som sjef for Orgkrim er jeg tross alt nummer tre fra toppen.»

«Men du er ikke tiltenkt politimesterkontoret, kjære! Tenk deg om. Du er gitt denne jobben for at det skal se ut som vi er like bra som dem. De vil aldri gi deg toppkontoret. Ikke frivillig. Vi må ta det.»

Han snudde seg over på siden med ryggen mot henne. «La oss glemme dette, elskede. Slik du har glemt at det er Malcolm som blir politimester om Duncan skulle falle fra.»

Hun tok tak i skulderen hans, dro ham tilbake så han ble liggende vendt mot henne igjen.

«Jeg har ikke glemt noe. Jeg har ikke glemt at Hekate har sagt at du skal bli politimester, og det betyr at han har en plan. Vi tar oss av Duncan, så får han ta seg av Malcolm. Og jeg har ikke glemt den kvelden du tok deg av Ernest Collum. Duncan er Collum, elskede. Han holder en pistol mot hodet på drømmen vår. Og du må finne det motet du hadde den kvelden. Du må være den mannen du var den kvelden, Macbeth. For meg. For oss.» Hun la hånden mot kinnet hans, myknet i stemmen. «Livet gir ikke sånne som oss så mange sjanser, kjære. Vi må gripe de få som byr seg.»

Han lå der. Taus. Hun ventet. Lyttet, men ingen ord overdøvet hennes bankende hjerte nå. Han hadde ambisjonene, drømmene og viljen, det visste hun, det var de som hadde løftet ham opp fra det hullet han hadde befunnet seg i, forvandlet en narkoman ungdom til en politistudent og senere leder for Garden. Det var det slektskapet de hadde, de hadde begge slått seg opp, betalt prisen. Skulle han stoppe nå, halvveis, før de fikk nyte belønningen? Nyte respekten og utsikten?

Han hadde motet og den brutale handlekraften, men også en mangel som kunne bli kostbar. Mangelen på ondskap. Den ondskapen som trengtes, om enn bare i ett, avgjørende øyeblikk. Det øyeblikket da du må tåle å ikke ha den trangsynte moralen på din side, da du ikke må miste det store bildet av syne, ikke må plage deg selv ved å spørre om du gjør det gode i dette ene, lille. Macbeth elsket det han kalte rettferdighet, og denne lojaliteten til andres regler var en svakhet hun kunne elske ham for. I fredstid. Og forakte ham for nå, når krigsklokkene slo. Hun lot hånden gli fra kinnet nedover halsen hans, langsomt over brystet, magen. Og opp igjen. Lyttet. Pusten hans var jevn, rolig. Han sov.

***

Macbeth pustet dypt, som om han sov. Hun tok vekk hånden. Flyttet seg der bak ryggen hans. Pustet rolig, hun også nå. Han prøvde å puste i samme takt som henne.

Drepe Duncan? Umulig. Selvfølgelig var det umulig.

Så hvorfor greide han ikke å sove? Hvorfor fortsatte ordene hennes, tankene å svirre som blinde flaggermus rundt i hodet hans?

Livet gir ikke sånne som oss så mange sjanser, kjære. Vi må gripe de få som byr seg.

Han tenkte på de sjansene livet hadde gitt ham. Den på barnehjemmet den natten, den han ikke hadde grepet. Og den Banquo hadde gitt ham, som han hadde grepet. Hvordan det første nær hadde ødelagt ham og det andre hadde reddet ham. Men er det ikke slik at det er noen sjanser man ikke ønsker å bli bydd, fordi noen sjanser dømmer deg til ulykke uansett, sjanser som vil medføre anger resten av livet enten fordi man tok den, eller fordi man ikke tok den? Å, den snikende misnøyen som alltid skal forgifte den mest perfekte lykke. Og likevel. Hadde skjebnen åpnet en dør, som snart ville smelle igjen? Var det motet som skulle svikte ham igjen, slik det hadde sviktet ham den natten på barnehjemmet?

Han så for seg den sovende, intetanende mannen i senga den gangen. Forsvarsløs. Og likevel en mann som stod mellom ham og friheten ethvert menneske fortjente. Mellom ham og verdigheten ethvert menneske burde kreve. Mellom Macbeth og makten han kunne oppnå. Og respekten. Og kjærligheten.

Det var begynt å lysne utenfor da han vekket Lady.

«Om jeg skulle gjøre dette …,» sa han, «ville jeg stå i gjeld til Hekate.»

Hun hadde slått øynene opp som om hun hadde vært våken hele tiden. «Men hvorfor tenker du slik, elskede? Hekate har bare spådd at noe vil skje, og det gir ham da ingen gjeld å innkreve.»

«Så hva har han å vinne på at jeg blir politimester?»

«Det får du spørre ham om, men det er klart – han har vel fått med seg at Duncan har sverget at han ikke skal hvile før han har tatt Hekate. Og han vet vel at det ikke er utenkelig at du heller vil prioritere jakten på de narkotikaligaene som bruker vold og skyter hverandre i gatene.»

«Norse Riders, som alt ligger med brukket rygg?»

«Eller prioritere å stoppe etablissementer som svindler til seg godtfolks sparepenger.»

«Obelisken?»

«For eksempel.»

«Hm. Du sa noe om store ting vi kunne få gjort. Tenkte du på sånt som er bra for byen?»

«Selvfølgelig. Husk at som politimester bestemmer du hvilke politikere som skal under lupen og ikke. Og alle som kjenner det minste til bystyret, vet at alle som har fått maktposisjoner de siste ti årene, har betalt på måter som ikke tåler dagens lys. Og at de i sin tur har tatt seg betalt. Under Kenneth behøvde de ikke anstrenge seg stort for å kamuflere korrupsjonen sin, så bevisene ligger der. Vi vet det, de vet, og det betyr at vi kan styre dem som vi vil, elskling …»

Hun strøk pekefingeren over leppene hans. Hun hadde sagt det alt den første natten, at hun elsket leppene hans. At de var så myke og så tynnhudede at hun kunne smake blodet hans med bare et lite bitt.

«Få dem til endelig å holde løftene om å iverksette tiltakene som skulle redde denne byen,» hvisket han.

«Nettopp.»

«Få Bertha tilbake på sporet.»

«Ja.» Hun bet ham i underleppen, og hun kjente sitringen, sin egen og hans, hjertene deres som rasket på. Han grep henne.

«Jeg elsker deg,» hvisket han.

Macbeth og Lady. Lady og Macbeth. De pustet i takt nå.

TØRST? Møt opp på Tanum Karl Johan!

[dropcap custom_class=»normal»]T[/dropcap]ØRST er rett rundt hjørnet! 21. mars braker det løs, men du kan være med på feiringa allerede 20. mars! Nå kan du også sniklese første kapittel av den 11. boka om Harry Hole.

[spacer]

Som den aller første bokhandelen i verden slipper Tanum Karl Johan den blodferske Harry Hole-thrilleren «Tørst» natt til 21. mars. Opplev krimkongen Jo Nesbø i samtale med Trond-Viggo Torgersen. Fra midnatt kan du få kloa i den rykende ferske boka. 
Vi lover signerte bøker til alle! Tanum byr på hygge og uhygge – samt lett servering og musikk. Velkommen til en grusomt hyggelig kveld!
Lurer du på hvordan det går med Harry Hole? Ventetida er snart over …

[spacer]

[spacer]

LES 1. KAPITTEL AV TØRST:

Fire gjester klokka halv tolv på en septemberkveld i det beste barområdet på Grünerløkka. Det var for dårlig og kunne ikke fortsette. Det hendte at han spurte seg selv hvorfor han hadde sagt opp jobben som barsjef på byens hippeste hotell for mutters alene å overta den nedslitte baren med det fordrukne klientellet. Kanskje var det fordi han mente at han ved å jekke opp prisene ville få skiftet ut de gamle gjestene med dem alle ville ha: nabolagets halvunge, betalingsdyktige, uproblematiske.

[spacer]

[spacer]

[spacer]

Tørst er den bok nummer elleve om Harry Hole, skrevet av Jo Nesbø

Et streif gjennom Harry Holes musikksmak

Jo Nesbø og Harry Holes musikksmak

Harry Hole er til enhver tid omtrent på alder med forfatteren selv, kanskje et par år eldre. Mange lurer på om Hole også er en tvillingsjel av popsangeren Jo Nesbø, for bøkene er fulle av musikkreferanser.

AV ØYVIND PHARO

Det følgende munner imidlertid ikke ut i påstander om Nesbøs musikksmak – det er et forsøk på å skape et musikalsk Harry Hole-univers, gjort av undertegnede som har vært Nesbøs forlagsredaktør siden Rødstrupe (2000). Av disse bøkene er det altså mulig å utlede noe som kan kalles Harry Hole-musikk, men ikke Jo Nesbø-musikk. Denne musikken utvikler seg over tid, etter som Harry Hole blir eldre og de musikalske trendene og subkulturene endrer seg.

Musikkreferanser i Nesbøs univers

Noe som startet som en observasjon av Nesbøs bruk av musikk i fiksjonen er etter hvert blitt til et forsøk på å lage en musikalsk inventarliste fra Harry Hole-bøkene. Den er ikke komplett, og i disse listetider vil det ikke forundre om en Nesbø-fan eller en populærkulturell analytiker har laget en komplett og kvalitetssikret liste over alle titler og artistnavn i de ti bøkene. Det er i så fall ca 5000 boksider å finlese. Undertegnede har mest systematikk over den senere delen av forfatterskapet, der de mest omfangsrike romanene også er.  Inntrykket er at musikkreferanser kommer tettere i de senere bøkene til Nesbø.

Wild roses

Første gang vi møter Harry Hole, er i Flaggermusmannen (1997), der handlingen er lagt til backpacker- og homsemiljø i Australia. En sang som blir referert til i flere sammenhenger, er «Where the Wild Roses Grow» med Nick Cave & The Bad Seeds.  Hole går til og med på impuls inn i en platebutikk og spør etter den.  Et mer sjanger- og tidsriktig soundtrack fra Australia kunne knapt finnes. Her hører vi Australias musikalske mørkefyrste i duett med den hjemlige popdronningen Kylie Minogue. Her tar jeg sjansen på å fastslå grunnakkorden i Holes musikksmak: Vakker og dyster. Denne sangen er en musikalsk gavepakke til soundtracket i Nesbøs debutroman. Men for all del, skill musikk som er tidskoloritt fra det som Hole liker. Det er ikke alltid det er sammenfall.

Sansen for Prince?

I Rødstrupe (2000), Nesbøs tredje Hole-roman, er hovedhandlingen for første gang lagt til Oslo. Musikkreferansene er flere. Tidskoloritten er fanget inn av Prince-låter, Shania Twain og et 17. mai-orkester som spiller «Just A Gigolo/I Ain’t Got Nobody» som er beskrevet på en måte som kan tyde på at Hole foretrekker Louis Prima fremfor versjonene til Village People og David Lee Roth. Harry Hole har ikke mye til overs for Freddy Mercury og Queen. Et Mojo-magasin fra 1999 med Freddy Mercury på omslaget har havnet i papirkurven hans på kontoret på Politihuset, men det virker som om Harry begynner å få sansen for Prince til tross for at rivalen på Politihuset, Tom Waaler, spiller ham på full guffe i sin Mazda kabriolet.

Konturene av Harry Hole i musikken

I de følgende bøkene blir musikkhenvisningenes blanding av tidskoloritt og mentale lydspor til en slags spilleliste, og det er mulig å ane en Harry Hole-smak. Den blir til underveis.  Etter hvert reflekterer musikkreferansene også det som skjer med Oleg, sønnen til kjæresten Rakel. Oleg blir tenåring, og Harry ønsker å følge med på hva gutten hører på. Harry prøver å velge mellom Slipknot eller Slayer. I Gjenferd (2011) avtaler han ved en anledning å treffe Oleg på Valle Hovin, en arena han assosierer med sommerlige konserter i selskap med Stones, Prince og Springsteen.  Han minnes uten en glede en gang da Rakel hadde overtalt ham til å bli med og se U2. Harry har alltid vært en klubbmann og hater stadionkonserter.

Rakel har på sin side prøvd å oppdra Oleg ved å ordne Harrys platesamling alfabetisk. Hun omtaler Harrys grunnleggende musikksmak ved å kalle Frank Zappa, Miles Davis, Supergrass, Neil Young og Supersilent for Harrys plater. Et annet sted omtales grunnstammen av platesamlingen hans å bestå av Elvis Costello, Jayhawks, Count Basie, Muddy Waters, Led Zeppelin og Aztec Camera. Jeg tror vi også kan føye til Johnny Cash, R.E.M. og annen amerikansk 80-tallsrock av typen Long Ryders. Di Derre får han ikke noe ut av, skal det absolutt være noe norsk så er det Jokke og Valentinerne og Gluecifer.

Selv om det er lettere å si hva Harry Hole ikke liker enn liker, aner vi konturene av hvilken vei det bærer.

En jazzmann med countrysmak

Jeg tror han ender som en jazzmann med countrysmak. Han liker allerede Duke Ellington, Miles Davis og Coltrane. Countrysmaken er ispedd en dash retro-americana. Det passer med noirstemningen i Gjenferd. Når denne boka åpner, han Hole egentlig etablert seg i Shanghai som pengeinnkrever, men han må tilbake til Oslo for å hjelpe Oleg som sitter i fengsel. Det går fra vondt til verre i løpet av handlingen, og et øyeblikk ønsker han seg tilbake til Shanghai hvor han kan glemme sitt forrige liv. Han følte seg hjemme i Shanghai, «… han likte å gå inn på Old Jazz Bar og høre de eldgamle jazzmusikerne knirke seg gjennom standardlåtene sine».

HARRY HOLES SPILLELISTE

  1. I will survive – Gloria Gaynor
  2. Walking On Sunshine – Katrina & The Waves
  3. Where The Wild Roses Grow – Nick Cave & the Bad Seeds feat. Kylie Minogue
  4. Y.M.C.A – Village People
  5. 1999 – Prince
  6. That Don´t Impress Me Much – Shaina Twain
  7. Let´s Go Crazy – Prince & The Revolution
  8. Don´t Get Around Much Anymore / Duke Ellington
  9. Theme From «The Conversation» – David Shire
  10. Wild Horses – The Rolling Stones
  11. Transmission – Joy Division
  12. Perfect Skin – Lloyd Cole
  13. Raining Blood – Slayer
  14. Vermillion – Slipknot
  15. Thunder Road – Bruce Springsteen
  16. A Love Supreme, Part 2: Resolution – John Coltrane
  17. Stratusphunk (Out of the Cool) – Gil Evans
  18. Blue In Green – Miles Davies
  19. Welcome To the Jungle – Guns N´Roses
  20. Come As You Are – Nirvana
  21. Pulse Of The Maggots – Slipknot
  22. Better by You, Better Than Me – Judas Priest
  23. It´s the End of the World As We Know it (And I feel fine) – R.E.M
  24. Alt kan repareres – Jokke & Valentinerne
  25. Powderfinger – Neil Young
  26. Suffragette City – David Bowie
  27. Boots of Spanish Leather – Bob Dylan
  28. Thriller – Michael Jackson
  29. Mannish Boy – Muddy Waters
  30. I Fought The Law – Bobby Fuller Four

Fra lanseringskonserten av Politi på Rockefeller 6. juni 2013