Stikkord: poesi

Vindtorn-prisen til Eldrid Lunden

Eldrid Lundens dikt balanserer på grensa mellom det sansa, det tenkte og det som er kjent. Eit sterkt indre trykk – på minimalistisk vis. Dikta set difor merke i lesaren. Dei har ein retorisk snert, ofte med feministisk tilsnitt, sa juryen under kveldens utdeling. Les hele talen her.

Om å vere fylt til forstanden av gråt

Tale til utdelinga av Vindtorns Minnepris 2019

Det var ein gong at diktaren Gro Dahle gjekk på skriveskule. Læraren sa om Dahles dikt: “kast og begynn på nytt”! Gro Dahle mista motet og kasta dikta før gjennomgangen. Rett i søpla ved kopimaskina. Ikkje lenger etter fann læraren dikta i søpla, gjenkjente dei som Dahles, og gjekk til henne og sa “Her skal du begynne.”

Slik byrja Dahles diktarskap. Og i 2015 fekk ho Vindtornprisen. Det var berre eit spørsmål om tid før skrivelæraren skulle få prisen. Læraren får prisen for sitt kontrære, nyskapande, stundom rebelske, stundom naudsynte og essensielle forfattarskap. Men samtidig, med sin poetiske praksis, vart altså prisvinnaren den første professoren i sitt fag, og har betydd så mykje for så mange. Som til dømes Dahle, som seier:

Ordene hennes har blitt grunnloven min, mine bud.
Jeg kaster det meste jeg skriver og begynner på nytt og på nytt og på nytt.
Og så er det: “Gå dit det brenn», «Du må bryte meir stein», «Ikkje ver så flink og snill pike»
og ikke minst: «Du får vere den du er til det går over av seg sjølv!».

“Gå heim og skriv om mjølka, gut,” skal prisvinnaren ha sagt til ein annan elev. Denne direkte og kanskje småfrekke tonen har vore der i prisvinnarens over femti år lange forfattarskap. Då forfattaren i sitt åttiande år gav ut ei diktsamling som viste atter ei ny side, var juryen einstemmig i å innstille Eldrid Lunden som vinnar av Triztan Vindtorn Poesipris.

*

Tabu er område der vi ikkje vil vite om vi vil skade nokon, står det i Eldrid Lundens siste bok, Det er berre eit spørsmål om tid. Slike tvetydige fråsegner har vore med Lunden sidan oppveksten. Lunden kommenterer fenomenet i eit intervju (Vinduet 4-18): Eg vaks opp i eit bygdesamfunn som dyrka språkleg evne på sin måte, og då helst som forteljing eller ironi. Det siste kom gjerne til uttrykk som tvetydigheit. Eg har aldri vakse frå dette språket.

Lunden leitar såleis sjølv i heimen når ho skriv. Lunden diktar for tanken og kroppen – særleg i dei tre diktsamlingane som ho skreiv på søttitalet:

Har ho mørker i kroppen? skriv Lunden i samlinga hard, mjuk
Nei, ho har augnevipper
som stryk dagen over
i skugge.

“Hard i kantene og mjuk i fingertuppane,” skreiv poetkollega Liv Lundberg om Lundens poesi.
Ein kunne òg ha sagt om poesien det same som var sagt om Robert Frost ein gong: “Han var aldri nøgd med å si éin ting viss han kunne seie to eller fleire.”

Sidan 1968 har Lunden inviterert lesaren inn til fleirtydige, ureine poetiske univers. Då kom F.eks. juli. Lunden var då ein del av krinsen kring Profil. Sidan har ho gitt ut femten bøker. Fire av dei essays, resten dikt. Ho har fått Doblougprisen, Brages heiderspris og er slått til Ridder av 1. klasse av St. Olavs orden. Kanskje får Lunden Nordisk Råds litteraturpris for den siste boka si. Ho er iallfall nominert.

Lunden var med på å starte Forfattarstudiet i Bø, og var allereie i 1996 professor i skjønnlitterær skrivekunst. Ho veit kva ho gjer med teksten når ho gjer den både hard og mjuk og formidliande så mykje som muleg når den først skal trykkast.

Motpolane i Lundens dikt er der både i form og i motiv. Lundens krasse ironi blir elegant kontrastert av store, sentrallyriske motiv og naturtablå. Dei er skrive fram med ei hand som er stø men likevel kjenner skjelva av motpolenes møte. Retorisk fast, men språkleg vart og nyansert.

Og så dette fantastiske: AT motpolar møtest! Lundens dikt balanserer på grensa mellom det sansa, det tenkte og det som er kjent. Eit sterkt indre trykk – på minimalistisk vis. Dikta set difor merke i lesaren. Dei har ein retorisk snert, ofte med feministisk tilsnitt.

(Kvinnelege subjekt møter mannen. Det kvinnelege subjektet møter mannen i seg, og ho møter andre jenter/ kvinner. Dei tøtsjar ikkje alltid tabu, men noko står alltid på spel, for diktarsubjektet.

“Eg tenkjer meg sjølv som halvt skuggelagt. Så er diktinga eit forsøk på å få lys inn på alle område, ei insistering på at alle område tel.” sa Lunden til Arild Stubhaug i 1978, på den tida då ho skreiv desse dikta. Lundens poesi er like insisterande. Temperaturen er høg. Nervene er nakne.

Kritikk og sorg

Vil du bli ei undertrykt jente/ skal du seie at du er ei undertrykt jente/ du vil ganske enkelt bli tatt/ på ordet, skriv Lunden i eit mykje sitert dikt frå Gjenkjennelsen, 1982.

Tematikken er eksplisitt, som naudsynt kanskje var på den tida. Lunden var tidleg ute med å skrive om kvinner sine doble posisjonar i samfunnet. Dualiteten finst også i Lundens form. Ho kan vere eksplisitt, men samtidig sober.

Ho kan vere kritisk, ja. Men formidlar òg sorg. Diktet eg las peiker fram mot Det er berre eit spørsmål om tid.

((Lundens dikt gjer vondt, og er personlege, eksistensielle og politiske på same tid. Dikta skriv oss inn i ein sosial, kulturell, eksistensiell og politisk samanheng. Slik blir den individuelle røynsla politisk: Individets utfordringar er kollektive. Dei er brotne gjennom prismet til individet.
Det er sjølvsagt ikkje enkelt, hos Lunden. For Lunden gjer diktet klokare enn både seg sjølv og alle oss andre. Hennar slentrande og cool måte til tross: Innst inne har nok Lunden vyrdnad for diktet. Ho tar det på den største alvor fordi diktet gir innsikt i mørkret i menneska.

Tilsynelatande cool og liksom tilbakelent har ho aldri slutta å vere. Frå ei styla rufsetheit i tidlege samlingar, har sisteboka tilsynelatande likeframme – men varme dikt.))

I livsveven til eit menneske kan det vere slått inn
trådar med stor nødvendigheit. Det hende du redda
meg frå meg sjølv. Siste gongen det skjedde var
lyset i ferd med å bli oppslukt av mørkret
Du sat så roleg resten av kvelden
Varmen slo ut av kroppen din som frå ein glødeomn

Lunden skriv, I det er berre eit spørsmål om tid, slik at ein kjenner varma i veven, altså varma i teksten. Ordet vev betyr tekst, og Lunden kjem særleg nært innpå forteljinga om å leve.Her blir det å skrive like sjølvsagt som å puste. Og puste, det gjer desse dikta.

Gjennom femti år har Lunden stått utanfor tradisjonane, og slik stått i tradisjonen av dei som Steinar Opstad (i Himmelretninger) kallar dei ekte geni. Men éin tradisjon blir Lunden, etter si siste bok, henta inn av: Forfattarskapa som begynner som eksperimentelle og nyskapande, og som blir formmessig enklare, men innhaldsmessig meir kompliserte. Slik finn ein motpolar også i det overordna nivået, mellom bøker: mellom dei rebelske førstedikta og dei, på sitt vis endå meir opne – forsonande – nye dikta. Motpolane finst òg i setningsnivået. Ein kan vere fylt til forstanden av gråt. Det er for alt dette, for den skarpe tanken og det store, bankande, sterke hjartet at Eldrid Lunden får Triztan Vindtorn Poesipris 2018.

Vindtorn Poesipris’ jury – Birgit Hatlehol, Carina Beddari, Fredrik Høyer, Mette Karlsvik og Stein Versto

Ord om våren

Du legg handa di i mi. Verda tek ei pause, skriver Helge Torvund i diktsamlingen Opp i dagen. Les flere nydelige sitater om våren og en ny start.

Sagt om våren

Om alt annet i livet slår feil, vet du i alle fall med ganske stor sikkerhet at knoppene på epletrærne kommer i mai.
– Marianne Storberg (Eplehagen)

Nokre gongar snør det i april. Nokre gongar gjør det vondt i april. Nokre gongar blør det i april. Nokre gongar er det perfekt i april.
– Frode Grytten (@frodegrytten på Twitter)

En morgen våknet jeg helt av meg selv.
Her finnes en mulighet, tenkte jeg.
– Kim Hiorthøy (Mer ren poesi)

Våren er vakker for den som lenge har hatt vinter.
– Bjørnstjerne Bjørnson (Arne)

Det er morgen igjen, vesle håp
og verden frotterer seg med nyvasket solskinn.
– Kolbein Falkeid (Mer ren poesi)

Tross alt seirer våren og varmen og viljen,
tross alt seirer livet som grønnes og gror.
Og er du en slektning av blåveisfamilien
så har du en gjerning å gjøre på jord.
 – Arne Paasche Aasen (Blåveisfamilien)

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
 – Karin Boye (För trädets skull)

Rør ikke ved mitt hjerte i dag.
Våren har gjort det alt.
 – Inger Hagerup (Inger Hagerup Samlede dikt)

O Foraar! Foraar! red mig!
Ingen har elsket dig ømmere end jeg.
 – Henrik Wergeland (Samlede skrifter, Dikt, 3. bind)

Skogen var i løvspretten; den sendte god lukt med vinden til alle sider, og minte en om liv i en løvsal.
 – Knut Hamsun

Eldrid Lunden nominert til Nordisk råds litteraturpris

Eldrid Lunden er nominert til Nordisk råds litteraturpris for diktsamlingen Det er berre eit spørsmål om tid.

Eldrid Lunden (født 1940) er en av våre fremste diktere, en lyriker som med stor autoritet og utrettelig engasjement har påvirket vår lesing og våre litterære anskuelser gjennom 50 år – intet mindre. Helt siden debuten i 1968 har hun vært i besittelse av et særpreget språk og en klar og nysgjerrig tilnærming til verden.

Skjebnefellesskap er nok et overordnet stikkord for lesningen av denne dikteren, fra den særegne feministiske åpningen, gjennom den utrettelige utviklingen av forfatterskapet der hun viser en påfallende vilje og evne til å aksentuere en skrift som stadig leter opp nye måter å favne virkeligheten, og frem til den utsøkte fornyelsen i de senere bøkene.

Uansett anslag og format er det alltid en sterk, personlig kraft til stede i Lundens diktning. Hun skriver klokt og kresent. Hun tar i bruk og omformer tradisjonelle motiver og temaer med sin likefremme, flytende stil.

Les hele nominasjonsteksten her

Vinneren offentliggjøres 29. oktober

Vinneren av Nordisk råds litteraturpris 2019 blir presentert 29. oktober i Stockholm i forbindelse med Nordisk råds sesjon. Vinneren mottar prisstatuetten “Nordlys” og 350 000 danske kroner.

Kjøp boka her

Fotograf: Cato Lein

Eldrid Lunden (født i 1940 i Naustdal i Sunnfjord) er utdannet cand. philol. ved Universitetet i Oslo og jobbet en tid som lærer i ungdomskole og gymnas og deretter ved Høgskolen i Volda, før hun i 1982 var med å starte Foratterstudiet i Bø ved Høgskolen i Telemark. I 1996 ble hun Norges første og eneste professor i skrivekunst.

I 1960-årene var Lunden knyttet til kretsen omkring tidsskriftet Profil, der hun også en tid var redaksjonsmedlem, og i 80-årene var hun medredaktør av det svenske tidsskriftet Café Existens. Lunden har også vært medlem av Den norske Forfatterforenings litterære råd.

Eldrid Lunden debuterte med diktsamlingen «F.eks. juli» i 1968. Hennes dikt har blitt oversatt til flere språk, og hun har mottatt en rekke priser. Det særegne ved hennes forfatterskap er hennes lavmælte stemme som stille undersøker språkets vilkår i møtet med (den kvinnelige) erfaring og sansing, samt ser det ukjente i det velkjente. Hun blir i dag sett på som en stilskaper innen norsk og nordisk poesi, og som poet, tidsskriftmedarbeider, kritiker og pedagog har Lunden hatt en sentral posisjon innen samtidslitteraturen de siste 20 år.

Utgivelser:

  • Utgivelser: F.eks. juli. (Dikt 1968)
  • Inneringa. (Dikt 1975)
  • Hard, mjuk. (Dikt 1976)
  • Mammy, blue. (Dikt 1978)
  • Gjenkjennelsen. (Dikt 1982)
  • Essays. (Essay 1982)
  • Det omvendt avhengige. (Dikt 1989)
  • Noen må ha vore her før. (Dikt 1990)
  • Dikt i samling 1968-90. (Dikt 1991)
  • Slik sett. (Dikt 1996)
  • Til stades. (Dikt 2000)
  • Kvifor måtte Nora gå? (Essays 2004)
  • Flokken og skuggen. (Dikt 2005)
  • Modernisme eller litterær populisme. Eit essay om Arne Garborg og Knut Hamsun. (Essays 2008)
  • Kan ein lære å bli forfattar? (Essay 2014)
  • Det er berre eit spørsmål om tid. (Dikt 2018)

Anmelderne om Det er berre eit spørsmål om tid:

Slagferdig grensejeger. Femti år etter debuten skriver Eldrid Lunden fortsatt skarpe og sårbare dikt.
– Carina Elisabeth Beddari, Morgenbladet

Berørende om død og kjærlighet (…) Det er berre eit spørsmål om tid inneholder ikke bare kjærlighetsdikt, sorgpoesi og krass samfunnskritikk, men selve leserhenvendelsen har blitt et uttrykk for den vare og risikable kjærligheten. Det er mesterlig gjort.
– Freddy Fjellheim, Vårt Land

Lundens enkle dikt veks seg større. (…) Berre det at dikta på overflata er så klare og sterkt avdempa, gjer at kjenslene, saknet eller fråværet trykker på frå under- eller utsida av dikta. Det er verkeleg flott. Sjølv når nokre av dikta nærmast liknar eit raskt skrive notat, vert dei ståande og dirre på punktet dei okkuperer.
– Sindre Ekrheim, Dag og Tid

Dette er ein meister i arbeid.
– Hadle Oftedal Andersen, Klassekampen

Genuin og personlig diktsamling fra Eldrid Lunden. (…) På mange måter er samlinger som dette den egentlige virkelighetslitteraturen, fordi den behandler, observerer, anskueliggjør, aktualiserer og iblant også ironiserer over både det virkelige og det personlig-private. Samtidig er den kjemisk renset for enhver form for pinlig narsissisme (…) Her og nå krever man egentlig bare én ting fra Lunden: La det ikke gå tretten år til neste gang!
– Kurt Sweeney, Ny Tid

Dumpa?

Ikke alle gleder seg til 14. februar. Denne samlingen er en hyllest til den mørke, brutale poesien. Til den rå og upolerte delen av sjangeren. Den kan treffe deg i mellomgulvet så det svir. Eller gi deg en deilig latter. Leser du Skitten poesi, vil du uansett ikke forbli uberørt.

Tekst: Ellen Wisløff

Noen dikt egner seg som opplesning i tante Astas 80-årsdag, andre på oppslagstavla på jobben. Noen dikt er perfekte til å skrives på kortet til et forelsket brudepar, mens andre igjen får deg til å føle deg litt mindre alene når du ligger fyllesjuk og stusselig i senga etter å ha blitt dumpa på byen kvelden før.

Ellen Wisløff har samlet de beste i Skitten poesi, og her har du noen smakbiter. Du kan også følge Instagramkontoen @renpoesi for flere herlige dikt.

***

Du kunne
Du kunne gjøre meg en tjeneste
Du kunne dra til helvete
Du kunne gjøre meg en tjeneste
Du kunne bli

Gene Dalby

***

og selv om livet føles best i medvind
blir sveisen kulere i motvind

@smakavpoesi

***

du drikker deg fullere
og hevder så med sikkerhet
at Norges nasjonaldyr må
være fossekalven

Kristian Bergquist

***

det er sånn med sorgen
den treffer

kjeven
nesebeinet
mellomgulvet

rammer nakken
korsryggen
og begge kneskålene

Endre Ruset

***

To tekanner
kjøpte han til meg
på de årene vi var sammen

Den ene stappet jeg ned
i en svart plastsekk da jeg flyttet
tuten stakk opp
av hullet på toppen
og smalt mot dørkarmen
da jeg gikk

Det ble det siste vi gjorde som par
med knærne bøyd i entreen
sope sammen små hvite sår

Sandra Lillebø

***

Ikke la meg falle for deg
da blir jeg bare liggende.

Nikoline Riis Lindahl

****

Ikke visste jeg
at dagene som kom
med henting i barnehagen der jeg sitter utenfor i bilen i fem minutter
til fordi jeg ikke ennå klarer møte verden i form av en liten kropp og
spiser godteri og hører på boyband og er så sliten og forbanner alle
som sier DU FÅR TRENT AKKURAT SÅ MYE DU PRIORITERER
var selve livet

Kristin Storrusten

Orker du ikke tanken på å gå ut? Kjøp eboka her:

Kr. 149,-

Vi tar alltid heisen

Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind. Kjærleik gjer klok. Morsdag og Valentinsdagen. Februar byr på de største forventninger. Men du trenger ikke blakke deg. Hvorfor ikke si det med et vakkert dikt? Først ut er kjærlighetsdikt av Halldis Moren Vesaas.

Valentinsdagen – også kalt alle hjerters dag. Forventningene er kanskje store, men ikke stress. Bruk magi. Bruk ord.

ORD OVER GRIND

Du går fram til mi inste grind
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjaldt oss to.
Anten vi møttes titt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
fell det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bor du.

Så lenge eg veit du vil kome iblant
Som no over knastrande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

LYSET

Kjære, alt som du viser meg no
– så utenkt som mangt av det er –
kan det vel hende eg ikkje forstod
om du ikkje var meg så kjær.

Eg stansa vel uviss, utan svar,
som framfor eit ukjend land,
om ikkje min kjærleik til deg var
for meg som ei lykt i mi hand.

Den lyser meg fram, så eg kan gå inn
og gjere meg kjend i kvar krok.
Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.
Kjærleik gjer klok.

FERDAMINNE FRÅ SOMMAREN 1985

Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?

Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.

Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt
så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set i gang.

Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.

Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning:
Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?

Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.
Vi tar alltid heisen.

Alle diktene finnes i DIKT I SAMLING av Halldis Moren Vesaas. 

Vinterdikt

I diktsamlingen Fyste gong me møtest som snø møter vi dikteren der han haster gjennom snøvær på vei til et stevnemøte. Boka blir etter hvert til en slags krimhybrid der poesien møter Twin Peaks. Vinteren er som skapt for diktlesing. Her får du noen smakebiter. 

Frå Fyste gong me møtest som snø av Sondre H. Bjørgum

i dag tidleg høyrde eg på radioen at fleire bilar hadde
sklidd inn i kvarandre på Hardangervidda

på min vinterveg kjedekolliderer kjenslene når du brått
dukkar opp i mitt køyrefelt

du lasta med lyse dagar glade

smeller inn i frontallappen som ein morosam tanke eg
lenge har gløymt å tenkja på

du er noko
eg vil knyta frakken min rundt
før vinteren
blæs deg vekk frå meg

Boka er ei nedteljing. 60 sekundar. 60 tankar. 60 dikt. Tankar, minne, fantasiar, sansningar og drømmebilete frå diktarens umedvitne fér gjennom han der han hastar gjennom eit snøvêr på veg til stemnemøte. For den nyforelska mannen står sjølve kjærleiken på spel og alskens tankar om kva som kan gå gale dreg han inn i stadig villare mentale tilstandar. Boka blir etterkvart til ein slags krimhybrid der poesien møter Twin Peaks. Ein nasjonalromantisk mordhistorie.

Kjøp boka her

Frå Det er berre eit spørsmål om tid av Eldrid Lunden

Mytisk 1997. Skituren starta på nesten 900 m over havet
På heimvegen bles det opp, snødrevet svei i ansiktet og
blinda sikten – snart ville du snu deg
og sjå om eg hang på tenkte eg, du var langt den best trena
av oss. Men du berre gjekk og gjekk, og sikten blei mindre
og mindre, også kvistane i løypa var i ferd med å forsvinne
da ein grå skugge skimta fram i det kvite. Ein skugge som
blei til ein husvegg. Du hadde gatt inn, og da eg opna døra
stod du og sag på meg med eit lite smil om munnen
*
≪You gave me more than I could ask for≫?
*
Du gav meg det eg hadde sakna mest

Dialog har alltid vore eit sentralt motiv hos Eldrid Lunden. I Det er berre eit spørsmål om tid møter vi ei rekke samtalepartnarar, frå neolittiske relieff og Seneca d.y. til eit knippe forfattare i nyare tid. Tekstane kombinerer uventa synsvinklar med intenst nærvær på ein måte som er typisk for dette forfattarskapet – kanskje klårare og meir effektivt enn nokon gong tidlegare.

Kjøp boka her

Fra Beste dikt av Hans Børli

Snøløkt
Jeg trenger ingen refleks. Du ser meg
på veien i mørket. Hjertet mitt
lyser dimt rødt
på innsiden av ribbeina. Jeg er som
ei vandrende snøløkt
med et stearinlys inni.

Trolsk natur, drømmer, blodslit, sorg og glede. I sin kamp med ordene førte han oss inn i politikk, til fremmede kulturer og ble i økende grad opptatt av eksistensielle problemer som ensomhet, krig, fangenskap, angst, tro, tvil og død. Du skal ikke lete lenge før du kommer over et nydelig sitat av Hans Børli.

Kjøp boka her

Fra diktsamlingen Mer ren poesi

Kjærleik
Du berre kom
Heilt umerkeleg
slo deg ned her hos meg
flytta inn i hjarta mitt
ingen trudde du ville bli
særleg lenge
så aude som det var her

Mer ren poesi er den tredje samlingen samlingen i serien med de mest populære diktene fra Instagramkontoen @renpoesi. Igjen blir det en sanselig og mangfoldig samling av kjente og kjære dikt, men også nye, spennende stemmer.

Her er dikt av Gro Dahle, Trygve Skaug, Ruth Lillegraven, Kristian Bergquist, Kolbein Falkeid, Nils-Øivind Haagensen, Frode Grytten, Helge Torvund og mange, mange flere.

Kjøp boka her

Frå Alt brenner av Helge Torvund

OPPNÅ
Ein dag gjekk gjennom meg.
Både den og eg var gjennomsiktige.

Stranda eg såg frå vindauget ved baren
og isen i glaset som klinka blankt.

Eg lærer av smil og lått.
Eg lærer av mine hender som er så usikre.

I dag er dagen meg og eg er
eit glimt av lys der ute over måkene.

Når eg ikkje bryr meg om å oppnå noko
forstår eg alle tings verdi.

Alt brenner er en bok full av takknemlighet, av lys og mørke. Og det er en omfattende og svært ambisiøs diktsamling. Her står det om å leve i et evig paradoks. Her står det om å slenge ut broer for å lage kontakt mellom punkter som har vanskelig for å høre sammen. Her står det om at alt, absolutt alt, brenner. Her står det om ilden som ødelegger og setter alt i gang. Som tennes når vi blir født og brenner hensynsløst i oss hele livet. På alle måter. Og så brenner den ut.

Helge Torvund skriver om skjønnheten i alt som er skapt, og fortrøstningen i det skjønne for den som er oppmerksom og ser. Og magien i at denne gnisten i skapelsen kan overføres via bilde, skrift, lyd til den seende, lyttende, lesende. Og han skriver om liv, død og kjærlighet.

Kjøp boka her

Bedrøvet fugl

I biografien André Bjerke – i kampens glede byr forfatteren Peter Normann Waage på en rekke morsomme fortellinger om den stilsikre språkkunstneren. Som den gangen da Bjerkes kone fikk ham til å justere diktet «Bedrøvet fugl».

Fra André Bjerkes ABC

 

Bedrøvet fugl

En fugl som heter Pindia – Pampistiko – Pampibanon,
har aldri bodd i India,
og aldri bodd i Libanon.
Den er av farve mørkegul,
og er en svært bedrøvet fugl.

Den er nok svært tungsindig, ja.
Men blir den aldri blid, da mon?
Nei, spør du hvorfor Pindia –
Pampistiko – Pampibanon
er så bedrøvet som den er,
så skal jeg gi deg svaret her.

Og svaret er at Pindia –
Pampistiko – Pampibanon
som aldri sang i India,
og aldri fløy i Libanon,
den sørger som en fanget prins
fordi den slettes ikke fins!

Da André Bjerkes kone Mette fikk diktet opplest, svarte hun: «Nei, nei! Det der kan du ikke lese for barn. Det er altfor trist. Barna vil begynne å gråte. Du må finne på noe annet.» Bjerke tenkte litt, og føyde til et siste vers:

Men hvorfor nettopp Libanon?
Og hvorfor nettopp India?
Og kan vi ikke si da, mon,
at vi har laget Pindia –
Pampistiko – Pampibanon?
Så får den sove godt ikveld
fordi den fins allikevel!