Stikkord: poesi

Aschehougprisen til Rimbereid

«Faen ta diktet», messet årets vinner av Aschehougprisen fra scenen på Bergens-festivalen Audiatur for omtrent et tiår siden. I et dryppende ironisk dikt fikk poesien gjennomgå.

Den vender seg bort, den vil være seg selv, den vil ikke snakke som oss andre. Men som vi vet: Den som vender seg bort fra oss, vender seg samtidig mot noe annet. Den som ikke vil snakke som oss, lager seg nye språk, nye måter å se på, nye måter å tenke på.

Årets prisvinner har vendt poesien sin i overraskende retninger, og han har funnet øyeåpnende måter å bruke språket på. Faktisk har han stilt grunnleggende spørsmål ved den romantiske tenkningen som ligger til grunn for så å si alt som er skrevet i moderne norsk litteratur. I et essay fra 2006 argumenterte han for at vi burde lese den førromantiske poesien med større nysgjerrighet, og i brorparten av det han har skrevet de siste 15 årene, har han vist hva som vinnes på en slik nysgjerrighet. For å låne en formulering fra en av prisvinnerens sterkeste lesere: Denne poeten har gjort diktet til et verktøy i det store fremtidslaboratoriet, han har sørget for at «litteraturen har funnet veien inn i eksperimentariet».

Prisvinnerens poesi viser oss med all mulig tydelighet at litteraturen skal brukes til å tenke med.

Prisvinnerens poesi viser oss med all mulig tydelighet at litteraturen skal brukes til å tenke med. Diktet kan ta for seg intellektuelle problemkomplekser, politiske omkalfatringer, materielle realiteter – og forsyne oss med erkjennelsesredskaper. Med en forbløffende evne til idévekkende bilder, kan årets vinner slå opp døren for en diktsamling med følgende strofe: «Verdens største golv /dekket av seksti millioner år / gamle filleryer. / Om morgenen: like nye.» Og det svimlende lerretet får sine første farger og streker når han fortsetter: «Men det er belgen under / som får alt til å røre seg. / Den sløser med hele sin lunge / og blåser i ventiler / mennesket ikke kan telle.» Hvem andre enn årets prisvinner er i stand til – i poesiens form! – å spille et Bach-partitur på det gigantorgelet som utgjøres av den norske kontinentalsokkelen?

Nettopp kontinentalsokkelen er åstedet for det diktet som vi våger å hevde at er blant de sterkeste skrevet i Norge overhodet. Fylt av en Olaf Bullsk nysgjerrighet griper diktets forteller ordet med et spørsmål som vår litteraturhistorie aldri vil glemme: «WAT vul aig bli / om du ku kreip fra / din vorld til uss?» Mesterverket Solaris korrigert fra 2004 har allerede funnet seg en trygg plass i kanon, og er et av flere eksempler på at forfatteren skaper et poetisk språk med tid og sted som byggesteiner. I andre diktsamlinger har denne viljen gitt stavangerdialekten vidunderlig luft under vingene.

En forfatters betydning kan blant annet måles på hans eller hennes innflytelse. Årets prisvinner har, både gjennom den uanstrengte dialektbruken og utvidelsen av poesiens intellektuelle aksjonsradius, satt et oppsiktsvekkende sterkt preg på generasjonen etter ham.

Fra juryens begrunnelse ved Bernhard Ellefsen

Rimbereid

Om Aschehougprisen

Aschehougprisen deles hvert år ut av Aschehoug forlag. Prisen ble innstiftet i 1972 til Aschehoug 100-års jubileum. Aschehougprisen tildeles norske forfattere som en ærespris uten hensyn til hvilket forlag de er knyttet til. Utdelingen skjer etter bindende innstilling fra seksjonsutvalget for Litteratur i Norsk kritikerlag. Les mer om Aschehougprisen og tidligere vinnere.

#HANS BØRLI

Vi har samlet noen av Hans Børlis vakreste dikt

[dropcap custom_class=»normal»]8[/dropcap]. desember 2018 er det 100 år siden Hans Børli ble født. Dette skal naturligvis markeres over det ganske land. Her på forlaget begynner vi i det små med en ny Instagram-konto, @hansborli.

[spacer]

Folkets Hans Børli

Trolsk natur, drømmer, blodslit, sorg og glede. I sin kamp med ordene førte han oss inn i politikk, til fremmede kulturer og ble i økende grad opptatt av eksistensielle problemer som ensomhet, krig, fangenskap, angst, tro, tvil og død. Du skal ikke lete lenge før du kommer over et nydelig sitat av Hans Børli. Diktene og sitatene er perfekte å dele, og derfor har vi laget en egen konto til alle dere Børli-fans der ute. Her poster vi våre favorittdikt. Både de du vet om og de du ikke vet om. Kanskje har du noen dikt du vil dele med oss?

[spacer]

[spacer]

Vi har samlet noen av Hans Børlis vakreste dikt

[spacer]

Sigbjørn Johnsen om Hans Børli

En novemberdag i 1945 kom Hans Børli innom Morgenposten i Oslo. Der møtte han Jack Fjeldstad, da journalist, senere en av våre fremste og mest folkekjære skuespillere. «Je har skrivi ei bok,» sa Hans Børli.

[spacer]

[spacer]

Vi har samlet noen av Hans Børlis vakreste dikt

[spacer]

Det vakreste – Halldis Moren Vesaas

Vi har samlet noen av Halldis Moren Vesaas sine vakreste dikt

[dropcap custom_class=»normal»]N[/dropcap]ylig ble ORD OVER GRIND kåret til det vakreste kjærlighetsdiktet. Halldis Moren Vesaas er kanskje en av våre aller kjæreste lyrikere. Her har vi samlet noen av de klokeste, fineste sitatene.

[spacer]

Det er mange ikring deg som frys, ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Tung tids tale (1945), Tung tids tale.

Vi har samlet noen av Halldis Moren Vesaas sine vakreste dikt

Det hjelper alltid bra på forståinga når fordommene fell.
Den kjærleik som aldri vart liv, som aldri vart anna enn ein draum, kan vere den varigste.

Sett og levd, Sang om død og liv (1967).

 

For er det grunn til å si noe godt til mennesker, så er det ingen grunn til å la være.
Du går fram til mi inste grind,
o
g eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

I ein annan skog (1955), Ord over grind.

Vi har samlet noen av Halldis Moren Vesaas sine vakreste dikt

 

Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind. Kjærleik gjer klok.

I ein annan skog (1955), Lyset.

 

Vi har samlet noen av Halldis Moren Vesaas sine vakreste dikt

Barn, ikkje le av den fuglen
som flaksar så hjelpelaust av stad.
Vinden har skilt han frå dei andre …

Utvalde dikt (1957), Einsamflygar.

 

No står vi her tomhendte alle i hop
og ser mot ei attlæst dør.
Vi skulle ha bydd deg all varme vi eig.
Vi skulle ha gjort det litt før.

Treet (1947), Karin Boye funnen død.

Ord av André Bjerke

Bjerke

[dropcap custom_class=»normal»]H[/dropcap]ermed hylder jeg uten forbehold VÅREN som det eneste effektive middel mot sne! Hva er vel bedre enn å møte vinteren med ord av André Bjerke?

 

 

Tro ikke mørket når lyset går ned

i skumringens fang.

Alltid er det på jorden et sted

soloppgang.

Med alle mine fugler (1965), På jorden et sted

 

I Moralens navn velsigner jeg bakrusen: Uten den ville jeg for lengst ha forherdet meg i dyd!

Den hemmelige sommer (1951), Bakrusen

 

Det seiler en skumring i lønnetrekroner;

hvert kvelddugget strå står bedrøvet og toner

døgnets farvel.

En skrift er rundt oss (1966), Kveld

 

Å møte et barn i blikket

er mer enn et møte med vår:

Det er som å dra på en reise

tilbake titusener av år.

Fakkeltog (1942), Barnet

Noen av André Bjerkes vakreste dikt

Men aldri vil du fatte hva som hendte,

når to som elsket, ikke elsker mer.

Slik frøet bærer skissen til et tre (1954), Aldri

 

Mister du evnen til lek, da mister du livet.

Den hemmelige sommer (1951), Kunstneren II

 

Morgenens luft er som bølgeskum.

Dagen har varme å gledes ved.

Kvelden har fred.

Men bare natten har verdensrom!

Syngende jord (1940), Natten

 

Det drømmer et regn mot ruten,

en stille, unnselig larm

av vannet som varsomt lister

seg ned langs min vinduskarm.

En hellig almindelig lek (1973), Regn

 

Hermed hylder jeg uten forbehold VÅREN som det eneste effektive middel mot sne!

Den hemmelige sommer (1951), Sneløsning

 

 

HANS BØRLI. SKOGSUS.

Hans Børli Skogsus omslag

[dropcap custom_class=»normal»]E[/dropcap]n novemberdag i 1945 kom Hans Børli innom Morgenposten i Oslo. Der møtte han Jack Fjeldstad, da journalist, senere en av våre fremste og mest folkekjære skuespillere. «Je har skrivi ei bok,» sa Hans Børli.

TEKST: Sigbjørn Johnsen

Boka var «Tyrielden», hans første diktsamling. På noen få linjer i avisa beskriver Jack Fjeldstad dette møtet, om en kar som alltid har likt å skrive. Om trangen etter å utdype horisonten ved hjelp av det trykte ordet. Til slutt spør Jack Fjeldstad: «Og bygdefolket synes vel det er morsomt dette at De skal bli forfatter?» Og Hans Børli svarer: «Ja, bokhandleren i bygda har fått mange forhåndsbestillinger på boka mi.»

[spacer]

I mange av diktene sine viser Børli den samme ydmykheten over å være en del av noe som er større enn seg selv. Et av hans aller beste, «Under Himmelen» avsluttes slik:

Jeg er et menneske. Jeg har

erkjent storheten i dét

å være så uendelig liten.

 

Han var skogsarbeider og ble derfor også kalt «skogens dikter». Han var ikke alltid like begeistret over tilnavnet. Men det var her han hadde både livets og inspirasjonens røtter. Han eide skogene med alt fra maurstienes små fotefar til himmelranda med stjernehimmelen over, selv om slekta aldri hadde eid et tre. Det er denne evnen til å se helhet og sammenheng som gjør at diktene bærer i seg et budskap langt utover den tiden de er skrevet i. Børli har noe på hjertet som ikke tæres av tidens tann. Der hadde han mye til felles med Alf Prøysen, en av dem som Hans Børli selv satte aller høyest. Det er noen tidløse verdier som all verdens materielle verdier aldri kan erstatte. Når vi tenker nøye etter, kan også vi stille sulten i hjertet. Ved å holde sinnet mjukt og hjertet varmt, ved aldri å gi slipp på drømmen og på håpet. Det kan synes vanskelig i en verden av så mye ufred og ondskap. Men gir vi slipp, så mister vi også etter hvert evnen til medmenneskelighetens gave.

[spacer]

Jeg oppdaget for alvor Børli tidlig på syttitallet. Ikke minst gjennom arbeidet i Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) og boka Vers fra skogen. Denne ble utgitt i forbindelse med Skogsarbeiderdagene i 1975. Siden har han vært med meg nesten overalt og i mange ulike sammenhenger. Jeg føler meg på en måte i slekt med Hans Børli. Vi deler de samme røttene. Folket mitt har heller aldri «eid et tre». De var husmenn, småbrukere, skogsarbeidere og landarbeidere. Fra deres arbeid vokste mine muligheter fram i det nye Norge. De bygde et land og en nasjon som vi høster fruktene av. Vi skal skape vår egen tid, men vi må ikke glemme hvor vi kommer fra. Det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom landet og folket. Hva vi er og hva vi blir, avhenger av det store vi. Vår evne og vår vilje til fellesskap og samarbeid, at vi ser hverandre. At vi kan skimte lyset i hverandres øyne. At vi gjør vår plikt og krever vår rett. Børli skriver om dette i diktet «Mitt liv»:

Jeg takker deg, land

Og her har du mi hand –

Ho er svart, ja – men skitten er rein.

Jeg har gradvis utviklet min kjærlighet til lyrikk og dikt etter at pliktøvelsene med analyser av dikt fra Gymnaset var lagt bak meg. Og jeg trengte ikke gå langt for å finne den. Den gir meg inspirasjon, rom for tanke og ettertanke. Jeg slutter heller aldri å forundre meg over hvor enkelt og jordnært det kan sies. Denne kunsten å få sagt mye med små bokstaver og få ord. Evnen til å tegne bilder med ord, slik at folk forstår. Mitt forhold til Hans Børlis dikt kviler i stor grad på akkurat dette. Denne evnen til formidling og til å være tydelig kan være god å ha, også i politikken.

[spacer]

Derfor er det heller ikke så underlig at jeg lot Hans Børli «slippe inn» i Finanstalen. Og at jeg nå i stille stunder tenker på hvem som skal lese Børli for statens finanser? Jeg lever også av ord; vi lever alle av ord. Derfor bør vi tenke over hva ord gjør med oss. Og vi må lære oss til å lytte, ikke bare høre. Lytte til naturen og de stumme tingene. Lytte til det som snakker uten ord og språk.

[spacer]

Hans Børli var opptatt av språket og språkets rolle for menneskene. Det er ordene og språket som gjør et folk til et folk. Ordene, dialektene og språket bærer våre røtter og vår identitet. All verdens informasjonsteknologi kan aldri erstatte ordene. Foruten selve livet, er bokstavene og ordene det viktigste vi har. Ord om glede og om sorg, ord om kjærlighet og om det å være menneske. Altfor ofte bruker vi de vonde ordene. Ord som sårer, de harde orda, ord som dreper. Vi burde bruke de gode ordene om vennskap og forsoning. Ord som bygger broer mellom kulturer, raser og folkeslag – ord om fred.

[spacer]

Det handler om å finne små nok bokstaver for å sette ord på de store følelsene, sa Hans Børli. Den som har noe på hjertet, trenger ikke å bruke de store ordene. Folk vil lytte likevel. Så kan vi lytte til hans ord – om ordene.

Jeg har levd av ord

i døgn som var bare netter.

Ord av lærdom, ord av poesi, ord

som dufter av sommer i

mitt vinterføkne sinn.

Jeg plukker dem møysomt opp

ett for ett

slik rådyret i snø om vinteren

rusker i seg strå langs sledesporet

der bonden kjørte høylass heim fra utslåtten

Ideen til denne boka kom fra naturfotografen Jørn Areklett Omre. Han har jobbet med prosjektet i flere år, og som dere vil se har det blitt en fantastisk visualisering av Børlis hjemtrakter. Spennet i Børlis forfatterskap er stort, her er mange emner og temaer. Utvalget viser mangfoldet i hans diktning; forbindelsen mellom det nære og det fjerne og hvordan vi som mennesker er en del av en større helhet. Børli vendte ofte tilbake til det livsfilosofiske, undringen over å være en del av denne store helheten. Livet har ikke bare en start og en ende.

[spacer]

Det lever videre i tingene, i solefallet og i stjernehimmelen. Bestandigheten, det som varer lenger enn oss selv – tingene sørger aldri – heller ikke det blå dikterbordet. På sin vei gjennom livet og fra sine vandringer gjennom fjell-skogene, deler han dette med oss og gjør oss i stand til å lytte og se det som skjer rundt oss. Samtidig setter han det i en større sammenheng så vi må lette blikket slik at «det lille nære ikke skygger så stort for det fjerne». I vår tid med en uendelig strøm av informasjon og fjernsynskanaler er det lett å se alt «på avstand». Dersom det blir vanlig, er ikke likegyldigheten langt unna. «Du må forsøke,» sier Hans Børli – « å løfte heile jorda med dine korte vinger.» Om du vil «løfte ditt eget liv opp i en høgere sfære, da må du samtidig løfte alt omkring deg». Det er nettopp da det gjelder å holde sinnet mjukt og hjertet varmt. Da kan det «store vi» en dag – og først da – skape fred blant menneskene. For å komme dit må vi gå veien om kjøkkentrammen. Jeg har mange timer på kjøkkentrammen hos bestemor og bestefar i Auggedal i Gausdal. Der satt vi i lune sommerkvelder og så på solefallet over storskogen i baklia. Nedenfor rant

[spacer]

Augga stille på sin ferd mot Storelva, Mjøsa og havet. Kjøkkentrammen ble vårt vindu mot verden. Jeg tenkte nok ikke så mye på det dengangen. I dag gjør det at jeg bedre kan se storheten i Børlis dikt «Junikveld».

Å, flytt deg nærmere inn til meg

her på kjøkkentrammen!

Den er så svinnende kort den stund

vi mennesker er sammen.

 

Teksten er fra forordet i HANS BØRLI – SKOGSUS med foto av Jørn Areklett Omre.