Stikkord: noveller

Skakt og vidunderlig

Roskva Koritzinsky er ute med novellesamlingen Jeg har ennå ikke sett verden

Roskva Koritzinsky lar gjerne sine karakterer se hendelser og historiene som de inngår i litt fra siden, med et ståsted som gir godt rom for det som er skakt, underfundig og underlig. Vi blir stadig overrasket, her er ingenting A4, pyntelig eller pent. Til gjengjeld er observasjoner og innsikter skrevet fram ytterst konsist, i et språk vi slett ikke kjenner igjen – fordi det er nytt, originalt og typisk bare for Koritzinsky.

Av Kari J. Spjeldnæs

Hun fanger inn tanker som ennå ikke gjenfinnes i tidsånden. Som når kvinnen i novellen «Ingenting om kjærlighet» tenker på eget kjærlighetsliv: «Hun lette ikke etter Den Rette Mannen eller Den Rette Måten. Alt var bestandig rett og hun ble rastløs og gjorde slutt på forholdene, men ikke i påvente av noe bedre.»

«En enkelt rynke i pannen» er en smått absurd fortelling der avstanden mellom mor og datter manifesterer seg i jakten på noen valper som er blitt helt borte. Kan moren ha spist dem? «Historien om hendene» blir en rystende fortelling i brevform fra datter til far, der hun beskuer den moderne familien, helt uten faste plasser og trygge rammer. «Du er dette bildet. Du er ungdommen. Du er det uflidde, sultne, kritiske, lykkelige. Du har hender overalt, men du vet ikke hva du griper etter.»

Med årets novellesamling gir Roskva Koritzinsky mange nye innsikter, men veldig få svar. Jeg har ennå ikke sett verden er en stor leseropplevelse i et kompakt litterært format som bare kan anbefales.

Roskva Koritzinsky er ute med novellesamlingen Jeg har ennå ikke sett verden

Last ned en av novellene fra boka her

Jeg har ennå ikke sett verden

En ruskonsulent forelsker seg i klienten sin.
En ballettstudent slutter å møte opp til dansetimene.
En ung kvinne manipulerer elskerne sine.
Et nyfødt valpekull forsvinner sporløst fra et hus på landet.

Jeg har ennå ikke sett verden er en novellesamling om kjærlighet. Om mennesker som iherdig arbeider for lykken, friheten og skjønnheten samtidig som verdens katastrofer og mysterier langsomt rykker nærmere.

Kjøp Jeg har ennå ikke sett verden her

Sår og vond, avsørende og nær.. Avslutningsnovellen er i mesterklassen
– VG

Koritzinsky skriver godt og egenartet med fine bilder og overraskende sammenstillinger. Novellene har en tydelig stemme og et analytisk blikk som er sylskarpt.
– Dagbladet

Tidligere omtaler

Her inne et sted (2013)

 «Novelledebut i stjerneklasse»
– Arne Hugo Stølan, VG

Flammen og mørket (2015)

«Roskva Koritzinsky skriver fram mektige bilder.»
– Sindre Andersen, Klassekampen/Bokmagasinet

Møt debutant Therese Tungen

Therese Tungen

[dropcap custom_class=»normal»]T[/dropcap]herese Tungen er forlagsredaktør i Samlaget og debuterer no sjølv som forfattar med novellesamlinga Ein gong var dei ulvar. Her fortel ho om kvifor ho skriv og hva ho helst les sjølv.

[spacer]

[spacer]

Derfor skriv eg

Det tok nokre år å få til denne første boka, og etter å ha fullført ei novellesamling sjølv, tenkjer eg at det er sprøtt at folk skriv. Det er hardt arbeid. Kvar bokstav, kvart komma skal hamrast ned, så skal kvar setning gjennom ei eller ti endringar, før dei kanskje til slutt blir stroke bort frå teksten. Det er jo noko sjukt over det å halde på med slikt.

Samstundes har skrivinga vore ein utruleg fin fristad, noko som er berre mitt og ingen andre sitt. Eg har sagt opp ein god jobb som redaktør for å skrive, eg har skrive i staden for å vere i hop med ungane mine i helgene, i staden for å møte venner. Og det har vore eit riktig val. Når eg kjenner at eg får det til, at det skjer noko i skrivinga, da er det ei revne inn i noko anna enn den litt skitne og stressa verda som eg trakker rundt i til dagleg. Stort sett blir det eg skriv ikkje så godt som eg gjerne vil, men alt er verdt det dei augeblikka og partia som eg merkar har eit løft i seg. Kvar setning treng heller ikkje å vere fullkommen, for det har ein verdi i seg sjølv å sleppe seg laus, og eg skjønte etterkvart at eg ikkje trengde å vere så redd for transportetappar, å forklare nokre samanhengar og den slags, dei fine tinga kan dukke opp på overraskande stader.

 

Sjølv les eg mest

Eg les mange bøker samstundes og fullfører altfor få av dei. Men det er nokre bøker eg må lese ferdig. Stoner av John Williams er ei av dei, tenk for eit tap det ville vore for oss i det 21. århundre om den romanen ikkje hadde dukka opp på nytt. Novellene til George Saunders tenkjer eg stadig på, dei er så skrullete og fine. Det same gjeld den siste boka til Dag Johan Haugerud, Små atonale stykker for barn. Verden av i går av Stefan Zweig er ei anna slik bok som ikkje slepper taket, men som eg heller ikkje vart heilt ferdig med. Eg tek ho alltid med i kofferten når eg dreg på ferie. Eg er open for alle sjangrar, men har lese for lite poesi dei siste åra, det skammar eg meg over.

 

Favorittforfattaren min

Dei siste åra har eg ikkje hatt éin favorittforfattar, eg er nok litt for rastlaus av meg for tida. Eg har ei dragning mot noveller, og høyrer på The New Yorker: Fiction-podcasten, kor ulike forfattarar vel ei novelle frå arkivet, og snakkar om den med Deborah Treisman, litterær redaktør i New Yorker. Ikkje alle novellene er heilt fantastiske, men nokre er det, og samtalene er nesten alltid fruktbare, underhaldande og smarte.

 

Den første boka eg las

Det veit eg ikkje, men når eg plukkar fram gamle bøker og les for ungane mine, opnar det seg verder som eg heilt har gløymt, men som tydelegvis har sett spor. Det kan vere Serafin og hans makeløse mesterverk. Den miniatyrverda som Plym, Serafin og Herkules lever i, er heilt magisk. Det same skjer med bøker av Astrid Lindgren, særleg dei om Lisabet og Marikken, som er meg og storesyster mi (sjølvsagt). Historiene  bringer barndommen attende til meg, og får meg til å forstå at den gongen var røynda og den litteraturen vi las blanda på eit vis som gjer at dei ikkje kan løysest opp att heilt. Eg kan sitte i senga og grine når eg les, dottera mi lurer iblant på om det har klikka for meg.

 

Boka eg hugsar best

Eg hugsar ikkje så mykje av kva vi las, eigentleg, men eg trur vi vart lest mykje for. Fornemmelsen av den kvite steinen i boka som heitte nettopp det, Den hvite stenen. Eventyra med dei grusomme detaljane, at dei skar render i ryggen og strødde salt i. At heksa i Hans og Grete faktisk skulle ete ungane, og sjølv vart drepen på grufullt vis. Alt det mørke der, det tenkjer eg òg høyrer barndommen til.

 

Eg elskar å lese fordi

Eg har sjeldan tid til å sette meg roleg og lese ei bok meir enn ti minutt. Livet med små barn fangar. Men når eg gjer det og ikkje klarar å legge boka frå meg, kan eg få ei kjensle av å bli sugd ut av rommet eg sit i. Både verkeleg god skjønnlitteratur og sakprosa kan ha denne verknaden, og på ulike vis kan bøker endre litt på kva eg tenkjer, korleis eg ser meg sjølv og andre, korleis eg tenkjer på språket. Men eg elskar og å sjå ein god tv-serie, å søkje på lampar på Finn og å sove, så draget mot litteraturen har harde konkurrentar.

 

Mitt beste skrivetips til nye skrivespirer

Skriv så mykje du kan. Finn eit fellesskap, ein eller fleire lesarar. Om du har dårleg med tid, ikkje tenk at du er ein som treng dagar og veker for å kome inn i stoffet, berre skriv, på kafé, i eit kott, på bussen. Skriv dagbok, notat, kva som helst. Finn ein måte å redigere eiga skriving på. Teksten er formbar, han blir ikkje øydelagt om du gjer han om. Det er mange som har noko eigenarta ved skrivinga si, men det er også mange som gir opp, kanskje fordi det for dei fleste krev mykje tid, mange rundar, store endringar undervegs før det verkeleg blir til noko. Om du vil skrive, men ikkje finn tid til det: Bu billeg, ikkje ha gjeld, ikkje jobb deg i hel med andre ting. Kort sagt: Gjer skrivinga di så viktig at du berre må fortsette. (Men få deg ei utdanning i tillegg.)

[spacer]

Dette er en fast, ukentlig spalte der vi ønsker å løfte frem inspirerende leseglade mennesker, bokbloggere, forfattere, bokhandlere og andre som brenner for litteratur og ivrer med leselyst.

[spacer]

Møt fleire som les 

Å skrive om økonomisk teori, kosmisk ensomhet og fiskekaker

Karine Nyborg, forfatter av Balladen om den usynlige hånd

[dropcap custom_class=»normal»]I[/dropcap] fiksjon er alt lov: Ingen regel tilsier at visse ting ikke kan eller bør utforskes litterært.

Tekst: Karine Nyborg

Som økonomiprofessor har jeg lenge vært opptatt av hvor alene menneskene fremstår i økonomisk konsumentteori. Man tar utgangspunkt i individet som en uavhengig enhet, med veldefinerte, upåvirkelige ønsker og mål; deretter kobles slike enheter sammen i teoretiske modellnettverk, der forbindelseslinjene mellom dem utelukkende består av handel.

Jeg karikerer nå. Bare de enkleste modellene er sånn, man kan for eksempel godt lage økonomiske modeller der folk antas å bry seg om hverandre, jeg har ofte gjort det selv. Og likevel, utgangspunktet er nesten bestandig dette: menneskene som uavhengige kjerner, hver sin øy i verden.

Det var som å stå ved sjøen og stirre på vannet: Alt under overflaten er skjult, du aner ikke hva som befinner seg der.

Dette er økonomiprofessorens tanker, ikke novelleforfatterens. Men da jeg startet arbeidet med den tredje boka mi, surret følgende setning rundt i hodet, forstyrrende som en innpåsliten veps:

Et menneske er sine relasjoner.

Hva om bildet av øyer forbundet via handel ikke bare er overforenklet og grovt, hvilket alle vet, men grunnleggende helt på jordet? Er vi noe overhodet uten hverandre?

Slik startet Balladen om den usynlige hånd. Jeg begynte å skrive. Og nesten med det samme forvandlet teksten seg til en figur, et slags kart, det liknet ikke skjønnlitteratur, ikke fag heller, det liknet ingenting jeg kjente, jeg forsto ikke hva det var.

Illustrasjon til Karin Nyborg

Det var som å stå ved sjøen og stirre på vannet: Alt under overflaten er skjult, du aner ikke hva som befinner seg der.

Så jeg spente på meg dykkermaske og snorkel og stupte uti. Jeg hadde ingen plan, ingen misjon, ingen forestilling om hva jeg skulle finne. Jeg lette ikke etter løsninger på konsumentteoriens problemer. Jeg ville bare svømme rundt og se.

Jeg har latt meg forskrekke, beta og fascinere. Jeg har ikke funnet løsninger på konsumentteoriens problemer. Men jeg vet hvordan det går med paret som drar på bryllupsreise til det perfekte frikonkurransemarkedet. Jeg vet om man kan beskrive et indre mørke matematisk. Jeg vet hva som skjer med bedrageren som møter seg selv. Og jeg vet en god del mer enn før om kjærlighet og fiskekaker.

Om Karine Nyborg

Karine Nyborg er skjønnlitterær forfatter og professor i samfunnsøkonomi.