Stikkord: noveller

Djevler og demoner

I boken Quiz og grøss har krimforfatterne Kurt Aust og Tom Egeland samlet over 1200 spørsmål om koder, demoner, drap, monstre, storspioner, mesterforbrytere og det det som verre er. I tillegg til spørsmålene får du åtte spesialskrevne noveller og en haug med notater, gåter og koder. Perfekt til Halloween.

Djevler og demoner

Tekst: Tom Egeland

Finnes de – djevlene og demonene, spøkelsene og de underjordiske, trollene og heksene? Hvem vet. Selv tror jeg ikke på dem. Men det er det mange som gjør. Det finnes dem som påstår å ha sett dem …

Det jeg nå skal fortelle, er en helt sann historie: For over tretti ar siden, da eldste datteren var Jorunn var liten, pleide vi a ta helgeturer til det gamle huset til konas tante på Odnes nord ved Randsfjorden. Min kone Åse hadde advart meg før vi reiste dit den første gangen. Det var noe mystisk med det huset.

En kveld vi var på besøk i det gamle huset, skjedde det. Vi bar Jorunn opp den smale, knirkete trappen og la henne i barnesengen vi hadde tatt med. Hun var vel tre år på den tiden. Vi leste litt for henne i en eventyrbok og klemte henne god natt. Sa listet vi oss ned til stuen i første etasje. Der vi satt og snakket lavt med hverandre, var det som om vi hørte stemmer ovenfra. Lave, udefinerbare stemmer som sivet gjennom gulv og tak og vegger.

Etter tur gikk Åse og jeg opp for a sjekke om Jorunn hadde sovnet. Men nei. Blid og fornøyd stod hun oppreist i barnesengen og bablet i vei. Det samme gjentok seg flere ganger.

Vi la Jorunn under dynen, sa natta og forlot henne. Og en stund senere måtte vi opp igjen fordi vi syntes vi hørte lyder. Det var den sjette eller sjuende ganger vi var oppe for a se til henne at ordene kom. De ti småordene som fremdeles, tretti ar senere, sender iskalde gys gjennom kroppen min bare jeg tenker på dem.

De ti små ordene lød slik: «Hvem er han mannen som kommer hver gang dere går?»

Demoner

1. Hvilket band har en sanger som kaller seg The Demon og opptrer med en ansiktssminke som ser slik ut:

2. «Demon» stammer fra ordet «daimon» – på hvilket språk?

3. Hvilken kjent demon knyttes til betegnelsen Fluenes herre?

4. Hvilken demon er det Max von Sydow skal jage bort fra den besatte jenta i grøsserfilmen Eksorsisten fra 1973?

a) Beelzebub

b) Belphegor

c) Pazuzu

d) Sylvanlisthag

5. Hva kalles en demon i islam med ett ord som begynner på D og som høres ut som navnet på et bestemt brennevin?

6. Hvem har skrevet thrilleren Det tapte symbol hvor vi moter antagonisten og demonen Mal’akh/Moloch?

7. Ifølge middelalderens legender ble den kvinnelige demonen avbildet med vinger

og hale. Hun var kjent for å forføre menn i drømmene deres og ha samleie med dem. Hva heter en slik demon?

a) Incubus

b) Succubus

c) Antibus

d) Flybus

8. Han er en av Batmans verste fiender og navnet hans er arabisk og betyr Demonens hode. Hvem?

 

Svar

1. Kiss (symbolet brukes av bassist og vokalist Gene Simmons – han lengst til venstre på bildet).

2. Gresk.

3. Beelzebub/Beelsebul.

4. e) Pazuzu.

5. Djinn. (Og brennevinet er selvsagt gin!)

6. Dan Brown.

7. b) Succubus.

8. Ra’s al Ghul.

Aschehougs debutantstipend til Therese Tungen

Tungen skriv om menneske som på ulike vis møter noko nytt og ukjent i liva sine i novellesamlinga Ein gong var dei ulvar. Ho utforskar kva som skjer når uventa ting skjer i livene til folk. Korleis skal ein fortsette når alt rundt ein endrar form? Kva gjer til dømes tre ungar åleine i ei leiligheit midt i jula, mor er borte og straumen forsvinn?

Tungen debuterte i februar 2017 med novellesamlinga Ein gong var dei ulvar. Ei stilsikker samling med seks noveller som viser eit breitt register.

Møt debutant Therese Tungen

Den første novella, «Flaumen», startar slik: «Det hadde regna og tora i ti dagar. Husa rundt hans stod tome og mørke, og fukta la seg som eit lag på huda og gjorde det tungt å puste.» Denne uroa vi finn her pregar heile samlinga.

Last ned Flaumen gratis her

Store ting i en liten tekst. Therese Tungen i samtale med Roskva Koritzinsky og Thorbjørn Harr.

Novellesamlinga er ført i eit medrivande og sikkert språk, med karakterar som får eige liv og som raskt tar grep om lesaren.

Novellesamlinga fekk svært mange og positive meldingar. Brynjulf Jung Tjønn i VG omtalte novellene som «superaktuelle og skakande». «I Therese Tungens glimrende debut følger vi folk i ekstreme livssituasjoner. … Tankene i hjerner der det kognitive truer med å svikte, er skrevet med et språk så friksjonsfritt og levende at jeg føler at det er mine egne tanker jeg leser.», skrev Bjørn Hatterud i Hamar Arbeiderblad.

Disse novellene er et velkomment, voksent og stilsikkert bidrag til norsk novellekunst. Et par av dem er på høyde med våre aller beste.
Janneken Øverland, Klassekampen

Ein gong var dei ulvar er óg nominert til Ungdommens kritikerpris 2017.

Therese Tungen (født i 1977) kjem frå Kvam i Gudbrandsdalen og bur i Oslo. Ho jobbar som forlagsredaktør for dokumentarlitteratur i Samlaget, og har vore litteraturanmeldar i Morgenbladet og Klassekampen. Ho har gått på forfattarstudiet i Bø og på Aschehougs forfattarskule.

 

 

 

Store ting i en liten tekst

En novelle lar oss tre inn i et liv, men gir oss ikke nødvendigvis et svar, eller en avslutning. Lytt til podcasten for å bli med inn i novellens verden.

Novellen er en liten tekst som tar opp store ting. I ukas episode av podcastfestivalen får vi være med å dykke ned i kortformatet sammen med forfatterne Roskva Koritzinsky og Therese Tungen, og skuespiller Torbjørn Harr.

  • Hva er det novellen kan få til, som en roman ikke får til? Spør Harr.
  • Novellen er i prinsippet en like åpen sjanger som romanen, svarer Koritzinsky. – Men jeg tror novellen sliter med det at folk tror det finnes masse regler for hvordan den skal være. Novellen kan også være hva som helst, slik som romanen, den eneste forskjellen er at den er litt kortere, og dermed blir det naturlig at den er litt mer åpen.

Les mer om Ein gong var dei ulvar Les mer om Jeg har ennå ikke sett verden

Frigjørende

Både Koritzinsky og Tungen syns det er frigjørende å skrive novellesamlinger.

  • Jeg skrev en roman, forteller Koritzinsky. Nærmest som et trassprosjekt, og jeg opplevde det som klaustrofobisk å skulle være sammen med bare én karakter over lang tid.

Harr opptatt av karakterbeskrivelser. I en roman har du god tid til å beskrive karakterer, slik som moderne tv-serier, men i novellen må du være så mye mer konsis.

  • Jeg forsøker å gå inn i fortellerstemmen, og karakterens måte å se verden på, forteller Tungen. – Jeg kan tre inn i ulike karakterer, tilstander og aldere, i stedet for å oppholde meg i ett sinn over lang tid, slik som en roman ofte gjør.

Novellen gir oss mulighet til å tre inn i et liv, se oss omkring og ta til oss en stemning, men gir oss ikke nødvendigvis alltid et svar, eller en avslutning. Lytt til podcasten for å bli med inn i novellens verden.

Novellen og andre fremmede jeg forelsket meg i

Roskva Koritzinsky er ute med novellesamlingen Jeg har ennå ikke sett verden

En gang forelsket jeg meg i en mann jeg møtte på et tog mellom Istanbul og Budapest.

Tekst: Roskva Koritzinsky

Jeg var enogtjue år gammel og hadde nylig gjort det slutt med kjæresten min, og i stedet for å møte opp på universitetet den høsten, reiste jeg på tvers av Europa fra august til oktober.

Nå, syv år senere, husker jeg ikke stort av hva vi pratet om. Bare at han spurte om å få sette seg, og at vi satt sånn, tvers over for hverandre, i flere timer. Jeg husker at han ga meg hodetelefonene sine og spilte noe musikk for meg som jeg ikke hadde hørt før. Jeg husker at han fortalte om studiene sine, om livet han levde i Østerrike, han delte noen morsomme historier fra reisen sin. Og så gikk han av toget og vi så hverandre aldri igjen. Resten av turen var jeg skjelven.

Dette var selvfølgelig verken første eller siste gang jeg forelsket meg i en fremmed som jeg ikke kom til å treffe igjen. Det skjedde på leirskolen i syvende klasse, på seminar i Danmark, på fester jeg tilfeldigvis havnet på uten å ha noen tilknytning til dem som bodde der. De fleste av oss har opplevd slike møter og kjent den intense følelsen av å befinne seg i kjernen av eksistensen, der hvert ord og hvert blikk dirrer av mening.

Samtidig hører disse opplevelsene – for de fleste av oss – sjeldenheten til. Livet består stort sett av hverdager, for å bruke et forslitt uttrykk. Derfor blir det så tydelig når enkelte mennesker ser ut til å leve av disse tilfeldige møtene. Det er noe mistenkelig ved mennesker som konsekvent unnviker forpliktende relasjoner, som foretrekker å være på loffen heller enn å pleie langvarige vennskap eller stifte familie, disse typene som plutselig bare er der en sommer, før de forsvinner igjen, for så å dukke opp på facebook-bilder ved leirbål, under italienske oliventrær eller på strender i Sør-Amerika, mysende og solbrune og med armen rundt et menneske som tilsynelatende er deres beste venn, men som h*n etter all sannsynlighet møtte kvelden før.

Så, hvorfor skriver jeg om alt dette? Kanskje fordi tilfeldige møter mellom mennesker som aldri kommer til å møte hverandre igjen, har noe akutt ved seg – de oppleves som hyper-virkelige og derfor litt uvirkelige – og på samme måte som jeg retter et mistenkelig blikk mot mennesker som tilsynelatende lever hele livet sitt slik, hastende fra det ene intense, forgjengelige møtet til det neste, ser jeg tidvis på min egen novelleskriving med den samme mistenksomheten.

Fornemmelsen av at noe har unnsluppet

I et essay om billedkunst skriver Siri Hustvedt:

I have never loved a painting I can master completely. My love requires a sense that something has escaped me.

Jeg synes den er så vakker, den setningen. Og ikke bare beskriver den Hustvedts opplevelse av å betrakte kunst, den fanger også noe grunnleggende ved det å lese – og skrive – noveller.

For to og et halvt år siden ferdigstilte jeg min første roman, Flammen og mørket. Og kanskje skrev jeg en roman etter å ha debutert med noveller fordi jeg ville bevise for meg selv at jeg kunne bli i én fortelling uten å stikke av. Når jeg skriver noveller, hopper jeg fram og tilbake mellom tekster, eller så skriver jeg som en galning i en uke eller en måned eller hvor lang tid det tar å ferdigstille en tekst. Når jeg har skrevet på lange tekster derimot, får jeg ofte en guffen følelse av å være fastlenket, som om personene jeg skriver om er fanget i en loop.

Da Flammen og mørket var levert til korrektur, var jeg allerede i gang med det jeg trodde at kom til å bli en ny roman. Etter et halvt års tid stagnerte den. Det var som om teksten, eller jeg, eller begge to, manglet surstoff. Som et slags pedagogisk tiltak bestemte jeg meg for å legge manuset på is og skrive noveller.

Misforstå meg rett, jeg skulle ikke skrive noveller igjen, ikke på ordentlig; jeg kjente en sterk motvilje mot å legge romanprosjektet på hylla. Jeg likte å tenke på skrivingen som et arbeid, og som vi alle vet, er et skikkelig stykke arbeid både tungt, monotont og litt kjedelig. Å skrive noveller kjentes for mye som å forelske seg i en fremmed nettopp fordi han er fremmed; det lignet for mye på flukt.

Novellen er forførende.

Den er også unnvikende.

Den fascinerer og irriterer meg. Kanskje skyldes denne dobbeltheten at novellen er et symbol – den har noe konkret og nesten tinglig ved seg. På samme måte som et bilde, er den helt konkret og helt abstrakt på samme tid. I et foredrag om novellesjangeren fra 1982, sammenligner den argentinske forfatteren Julio Cortazár novellen nettopp med et bilde, eller nærmere bestemt et fotografi:

Fine photographers define their art as an apparent paradox; that of cutting out a piece of reality, setting certain limits, but so that this piece will work as an explosion to fling open a much wider reality (..)

*

En venn av meg pleier å si at folk trekkes mot det de forstår minst av. Jeg vet ikke om det stemmer. I mange sammenhenger tror jeg tvert imot at vi trekkes mot det vi gjenkjenner, forstår og mestrer. Når det kommer til kunst tror jeg imidlertid at han har et poeng. Kunst som framstår som hemmelighetsfull, unnslipper tidvis den skarpeste kritikken, fordi selve mysteriet er tiltrekkende i seg selv.

I Norge har jeg inntrykk av at mange lesere, forfattere og kritikere opplever at nettopp det usagte – selve fornemmelsen av at noe er utelatt eller holdt tilbake – i seg selv blir ansett som en kvalitet når det kommer til novellesjangeren. Følelsen av at teksten rommer noe den ikke røper hva er, blir viktigere enn hva dette noe er. Undertekst er novellens adelsmerke.

Til tross for hederlige unntak, synes Askildsen-idealet å leve i beste velgående. Det er ikke helt uproblematisk. Misforstå meg rett: Kjell Askildsen er en strålende forfatter. All god kunst har undertekst, en slags ekstra dimensjon som trigger intuisjonen framfor intellektet vårt. Men når nye forfattere mer eller mindre ubevisst eller ukritisk ­kopierer en stil, risikerer vi en litterær sjanger på tomgang, at novellens kjennetrekk blir gimmick.

At fornemmelsen av noe usagt er viktigere enn det som faktisk skrives, der oppfyllelsen av formkonvensjoner blir viktigere enn språk og originalitet, der følelsen av at noe holdes tilbake blir viktigere enn det som står igjen.

Min første bok, Her inne et sted, føyde seg til en viss grad etter dette tradisjonelle novelleparadigmet. I arbeidet med min tredje bok, novellesamlingen Jeg har ennå ikke sett verden, har det vært nødvendig og befriende å lese bøker fra helt andre tradisjoner enn den ovennevnte. De kanskje viktigste «samtalepartnerne» har vært kortromaner av Georges Perec (En mann som sover) og Eduard Levé (Selvmord og Selvportrett), og novellesamlinger av blant annet tyske Judith Hermann (Sommerhus, senere) og østerrikske Jaeggy Fleur (Jeg er broren til XX),

Disse novellesamlingene bryter med det vi i Norge er vant til å tenke på som noveller. De er verken underspilte eller tilbakeholdne, de har ingen stram dramaturgisk oppbygning eller overraskende sluttpoenger, i Jaeggys tilfelle har de ofte ikke engang noen ytre handling å snakke om. Er de da noveller? Skal vi gidde å stille oss det forslitte spørsmålet hva er en novelle?

Kraften i det som snart skal dø

Det er noen faste karakteristika som går igjen når forfattere og litteraturforskere forsøker å fange novellen: Novellen er som et bilde, novellen er som en drøm. Novellen er undertekst. Kort fortalt: Novellen har noe ikke-helt-virkelig ved seg, noe magisk eller mystisk.

I essayet «Things out of words: Towards a poetic of the short story» skriver den amerikanske litteraturprofessoren Clare Hanson at novellen, på grunn av dens begrensede lengde, i større grad peker ut mot verden enn romanen som peker inn mot sin egen tekststrøm. Noen åpenbare eksempler er at personene i novellene gjerne dukker opp og forsvinner uten å komme tilbake igjen, at det sjeldent finnes gjentagelser eller speilinger av motiver, og slik blir  teksten stående som en portal ut mot verden. Dette gir novellen det drømmeaktige preget som mange opplever at kjennetegner sjangeren.

Hansons poeng er interessant, og står i tydelig slektskap til Cortázars. Samtidig er det åpenbart at denne definisjonen på langt nær favner alle noveller. Selv blant våre største novellister er det flere som vil falle utenfor. Se på så ulike forfattere som Alice Munroe og Kjell Askildsen, for eksempel. Alice Munroes noveller er som korte romaner, Askildsens er underspilte og knappe. At vi kan lese så forskjellige tekster med en distinkt følelse av å lese en novelle, betyr at det kan være fruktbart å se på hva slags modus leseren befinner seg i når hun setter seg ned for å lese en novelle.

En av dem som var tidligst ute med å definere novellen, var 1800-tallsforfatteren Edgar Allan Poe. Poe skriver  et sted at den korte fortellingen gjør det mulig for forfatteren å utfolde sin intensjon på en fullkommen måte – for under den korte, men konsentrerte lesningen er leserens sjel under forfatterens kontroll.

I ettertid har denne definisjon møtt  kritikk, blant annet fordi Poe kun fokuserer på novellens lengde, og ikke på hvilke språklige og formmessige konvensjoner som preger sjangeren. Men i forkastelsen av Poes definisjon, overser man kanskje også en helt grunnleggende implikasjon ved hans argument: at det skjer noe helt bestemt med en leser som setter seg ned og leser en kort historie. Man kan selvfølgelig innvende at noveller ikke nødvendigvis leses i ett strekk og at Poes litteratursyn er i overkant instrumentalistisk og i verste fall bare kaster lys over hans egne noveller. Likevel synes jeg det er interessant at Poes tekst, i så stor grad vektlegger hva som skjer med leseren, hvilken tilstand vi går inn, når vi vet at det er en kort tekst vi skal lese. Kanskje vissheten om at vi skal lese noe som snart er over, forandrer moduset vi går inn i teksten med. Og at denne tilstanden av akutthet må tas med i regnestykket når vi skal forstå hvordan en novelle virker, hva den gjør med oss.

La oss gå tilbake til mannen på toget, til kraften i de flyktige møtene med mennesker man aldri kommer til å møte igjen. På samme måte som disse fremmede ikke er distinkt annerledes enn andre venner eller bekjente jeg måtte ha, er heller ikke novellen, for meg, noe distinkt annet enn romanen. Men følelsen jeg har når jeg leser eller skriver en novelle, er annerledes – den ligner den opplevelsen av å møte noen for en kort stund og vite at det er disse timene, denne kvelden man får.

Jeg tenker at det å trekkes mot novellen som sjanger, handler om å være tiltrukket av en bestemt form for konsentrasjon. Slik møtet på toget ikke først og fremst handler om hva slags samtaler som utspilte seg eller hva slags menneske jeg møtte, men om en bestemt måte å sortere informasjon på, en bestemt måte å lete etter mening på. En bestemt måte å vise seg fram på og skjule seg på. Det handler om å komme helt inntil og gi slipp på noe samtidig.

 

Les novellen INGENTING OM KJÆRLIGHET gratis

 

Om Roskva Koritzinsky

Roskva Koritzinsky (f. 1989) utga sin første bok i 2013, novellesamlingen Her inne et sted. For denne boka ble Koritzinsky nominert til Tarjei Vesaas´ debutantpris og hedret med Aschehougs debutantpris. For sin neste bok, romanen Flammen og mørket (2015), fikk hun også strålende anmeldelser. I 2016 ble Koritzinsky valgt ut av NORLA til første pulje av yngre forfattere til å representere Norge og ny norsk litteratur på internasjonale bokmesser og seminarer. Jeg har ennå ikke sett verden (2017) er Roskva Koritzinsky andre novellesamling.

Skakt og vidunderlig

Roskva Koritzinsky er ute med novellesamlingen Jeg har ennå ikke sett verden

Roskva Koritzinsky lar gjerne sine karakterer se hendelser og historiene som de inngår i litt fra siden, med et ståsted som gir godt rom for det som er skakt, underfundig og underlig. Vi blir stadig overrasket, her er ingenting A4, pyntelig eller pent. Til gjengjeld er observasjoner og innsikter skrevet fram ytterst konsist, i et språk vi slett ikke kjenner igjen – fordi det er nytt, originalt og typisk bare for Koritzinsky.

Av Kari J. Spjeldnæs

Hun fanger inn tanker som ennå ikke gjenfinnes i tidsånden. Som når kvinnen i novellen «Ingenting om kjærlighet» tenker på eget kjærlighetsliv: «Hun lette ikke etter Den Rette Mannen eller Den Rette Måten. Alt var bestandig rett og hun ble rastløs og gjorde slutt på forholdene, men ikke i påvente av noe bedre.»

«En enkelt rynke i pannen» er en smått absurd fortelling der avstanden mellom mor og datter manifesterer seg i jakten på noen valper som er blitt helt borte. Kan moren ha spist dem? «Historien om hendene» blir en rystende fortelling i brevform fra datter til far, der hun beskuer den moderne familien, helt uten faste plasser og trygge rammer. «Du er dette bildet. Du er ungdommen. Du er det uflidde, sultne, kritiske, lykkelige. Du har hender overalt, men du vet ikke hva du griper etter.»

Med årets novellesamling gir Roskva Koritzinsky mange nye innsikter, men veldig få svar. Jeg har ennå ikke sett verden er en stor leseropplevelse i et kompakt litterært format som bare kan anbefales.

Roskva Koritzinsky er ute med novellesamlingen Jeg har ennå ikke sett verden

Last ned en av novellene fra boka her

Jeg har ennå ikke sett verden

En ruskonsulent forelsker seg i klienten sin.
En ballettstudent slutter å møte opp til dansetimene.
En ung kvinne manipulerer elskerne sine.
Et nyfødt valpekull forsvinner sporløst fra et hus på landet.

Jeg har ennå ikke sett verden er en novellesamling om kjærlighet. Om mennesker som iherdig arbeider for lykken, friheten og skjønnheten samtidig som verdens katastrofer og mysterier langsomt rykker nærmere.

Kjøp Jeg har ennå ikke sett verden her

Sår og vond, avsørende og nær.. Avslutningsnovellen er i mesterklassen
– VG

Koritzinsky skriver godt og egenartet med fine bilder og overraskende sammenstillinger. Novellene har en tydelig stemme og et analytisk blikk som er sylskarpt.
– Dagbladet

Tidligere omtaler

Her inne et sted (2013)

 «Novelledebut i stjerneklasse»
– Arne Hugo Stølan, VG

Flammen og mørket (2015)

«Roskva Koritzinsky skriver fram mektige bilder.»
– Sindre Andersen, Klassekampen/Bokmagasinet

Møt debutant Therese Tungen

Therese Tungen

Therese Tungen er forlagsredaktør i Samlaget og debuterer no sjølv som forfattar med novellesamlinga Ein gong var dei ulvar. Her fortel ho om kvifor ho skriv og hva ho helst les sjølv.

Derfor skriv eg

Det tok nokre år å få til denne første boka, og etter å ha fullført ei novellesamling sjølv, tenkjer eg at det er sprøtt at folk skriv. Det er hardt arbeid. Kvar bokstav, kvart komma skal hamrast ned, så skal kvar setning gjennom ei eller ti endringar, før dei kanskje til slutt blir stroke bort frå teksten. Det er jo noko sjukt over det å halde på med slikt.

Samstundes har skrivinga vore ein utruleg fin fristad, noko som er berre mitt og ingen andre sitt. Eg har sagt opp ein god jobb som redaktør for å skrive, eg har skrive i staden for å vere i hop med ungane mine i helgene, i staden for å møte venner. Og det har vore eit riktig val. Når eg kjenner at eg får det til, at det skjer noko i skrivinga, da er det ei revne inn i noko anna enn den litt skitne og stressa verda som eg trakker rundt i til dagleg. Stort sett blir det eg skriv ikkje så godt som eg gjerne vil, men alt er verdt det dei augeblikka og partia som eg merkar har eit løft i seg. Kvar setning treng heller ikkje å vere fullkommen, for det har ein verdi i seg sjølv å sleppe seg laus, og eg skjønte etterkvart at eg ikkje trengde å vere så redd for transportetappar, å forklare nokre samanhengar og den slags, dei fine tinga kan dukke opp på overraskande stader. 

Sjølv les eg mest

Eg les mange bøker samstundes og fullfører altfor få av dei. Men det er nokre bøker eg må lese ferdig. Stoner av John Williams er ei av dei, tenk for eit tap det ville vore for oss i det 21. århundre om den romanen ikkje hadde dukka opp på nytt. Novellene til George Saunders tenkjer eg stadig på, dei er så skrullete og fine. Det same gjeld den siste boka til Dag Johan Haugerud, Små atonale stykker for barn. Verden av i går av Stefan Zweig er ei anna slik bok som ikkje slepper taket, men som eg heller ikkje vart heilt ferdig med. Eg tek ho alltid med i kofferten når eg dreg på ferie. Eg er open for alle sjangrar, men har lese for lite poesi dei siste åra, det skammar eg meg over.

Favorittforfattaren min

Dei siste åra har eg ikkje hatt éin favorittforfattar, eg er nok litt for rastlaus av meg for tida. Eg har ei dragning mot noveller, og høyrer på The New Yorker: Fiction-podcasten, kor ulike forfattarar vel ei novelle frå arkivet, og snakkar om den med Deborah Treisman, litterær redaktør i New Yorker. Ikkje alle novellene er heilt fantastiske, men nokre er det, og samtalene er nesten alltid fruktbare, underhaldande og smarte.

Last ned ei av novellane her

Den første boka eg las

Det veit eg ikkje, men når eg plukkar fram gamle bøker og les for ungane mine, opnar det seg verder som eg heilt har gløymt, men som tydelegvis har sett spor. Det kan vere Serafin og hans makeløse mesterverk. Den miniatyrverda som Plym, Serafin og Herkules lever i, er heilt magisk. Det same skjer med bøker av Astrid Lindgren, særleg dei om Lisabet og Marikken, som er meg og storesyster mi (sjølvsagt). Historiene  bringer barndommen attende til meg, og får meg til å forstå at den gongen var røynda og den litteraturen vi las blanda på eit vis som gjer at dei ikkje kan løysest opp att heilt. Eg kan sitte i senga og grine når eg les, dottera mi lurer iblant på om det har klikka for meg. 

Boka eg hugsar best

Eg hugsar ikkje så mykje av kva vi las, eigentleg, men eg trur vi vart lest mykje for. Fornemmelsen av den kvite steinen i boka som heitte nettopp det, Den hvite stenen. Eventyra med dei grusomme detaljane, at dei skar render i ryggen og strødde salt i. At heksa i Hans og Grete faktisk skulle ete ungane, og sjølv vart drepen på grufullt vis. Alt det mørke der, det tenkjer eg òg høyrer barndommen til.

Eg elskar å lese fordi

Eg har sjeldan tid til å sette meg roleg og lese ei bok meir enn ti minutt. Livet med små barn fangar. Men når eg gjer det og ikkje klarar å legge boka frå meg, kan eg få ei kjensle av å bli sugd ut av rommet eg sit i. Både verkeleg god skjønnlitteratur og sakprosa kan ha denne verknaden, og på ulike vis kan bøker endre litt på kva eg tenkjer, korleis eg ser meg sjølv og andre, korleis eg tenkjer på språket. Men eg elskar og å sjå ein god tv-serie, å søkje på lampar på Finn og å sove, så draget mot litteraturen har harde konkurrentar.

Mitt beste skrivetips til nye skrivespirer

Skriv så mykje du kan. Finn eit fellesskap, ein eller fleire lesarar. Om du har dårleg med tid, ikkje tenk at du er ein som treng dagar og veker for å kome inn i stoffet, berre skriv, på kafé, i eit kott, på bussen. Skriv dagbok, notat, kva som helst. Finn ein måte å redigere eiga skriving på. Teksten er formbar, han blir ikkje øydelagt om du gjer han om. Det er mange som har noko eigenarta ved skrivinga si, men det er også mange som gir opp, kanskje fordi det for dei fleste krev mykje tid, mange rundar, store endringar undervegs før det verkeleg blir til noko. Om du vil skrive, men ikkje finn tid til det: Bu billeg, ikkje ha gjeld, ikkje jobb deg i hel med andre ting. Kort sagt: Gjer skrivinga di så viktig at du berre må fortsette. (Men få deg ei utdanning i tillegg.)

Dette er en fast, ukentlig spalte der vi ønsker å løfte frem inspirerende leseglade mennesker, bokbloggere, forfattere, bokhandlere og andre som brenner for litteratur og ivrer med leselyst.

Møt fleire som les 

Å skrive om økonomisk teori, kosmisk ensomhet og fiskekaker

Karine Nyborg, forfatter av Balladen om den usynlige hånd

I fiksjon er alt lov: Ingen regel tilsier at visse ting ikke kan eller bør utforskes litterært.

Tekst: Karine Nyborg

Som økonomiprofessor har jeg lenge vært opptatt av hvor alene menneskene fremstår i økonomisk konsumentteori. Man tar utgangspunkt i individet som en uavhengig enhet, med veldefinerte, upåvirkelige ønsker og mål; deretter kobles slike enheter sammen i teoretiske modellnettverk, der forbindelseslinjene mellom dem utelukkende består av handel.

Jeg karikerer nå. Bare de enkleste modellene er sånn, man kan for eksempel godt lage økonomiske modeller der folk antas å bry seg om hverandre, jeg har ofte gjort det selv. Og likevel, utgangspunktet er nesten bestandig dette: menneskene som uavhengige kjerner, hver sin øy i verden.

Det var som å stå ved sjøen og stirre på vannet: Alt under overflaten er skjult, du aner ikke hva som befinner seg der.

Dette er økonomiprofessorens tanker, ikke novelleforfatterens. Men da jeg startet arbeidet med den tredje boka mi, surret følgende setning rundt i hodet, forstyrrende som en innpåsliten veps:

Et menneske er sine relasjoner.

Hva om bildet av øyer forbundet via handel ikke bare er overforenklet og grovt, hvilket alle vet, men grunnleggende helt på jordet? Er vi noe overhodet uten hverandre?

Slik startet Balladen om den usynlige hånd. Jeg begynte å skrive. Og nesten med det samme forvandlet teksten seg til en figur, et slags kart, det liknet ikke skjønnlitteratur, ikke fag heller, det liknet ingenting jeg kjente, jeg forsto ikke hva det var.

Illustrasjon til Karin Nyborg

Det var som å stå ved sjøen og stirre på vannet: Alt under overflaten er skjult, du aner ikke hva som befinner seg der.

Så jeg spente på meg dykkermaske og snorkel og stupte uti. Jeg hadde ingen plan, ingen misjon, ingen forestilling om hva jeg skulle finne. Jeg lette ikke etter løsninger på konsumentteoriens problemer. Jeg ville bare svømme rundt og se.

Jeg har latt meg forskrekke, beta og fascinere. Jeg har ikke funnet løsninger på konsumentteoriens problemer. Men jeg vet hvordan det går med paret som drar på bryllupsreise til det perfekte frikonkurransemarkedet. Jeg vet om man kan beskrive et indre mørke matematisk. Jeg vet hva som skjer med bedrageren som møter seg selv. Og jeg vet en god del mer enn før om kjærlighet og fiskekaker.

Om Karine Nyborg

Karine Nyborg er skjønnlitterær forfatter og professor i samfunnsøkonomi.