Stikkord: natur

Drivende om skog og ulv

Jeg satt inne en hel søndag ettermiddag for å få vite om Müller til slutt fikk møte ulven, og en bedre attest enn det er vanskelig å gi, skriver Dag O. Hessen om Reidar Müllers Skogens historie.

Tekst: Dag O. Hessen

Reidar Müller er geolog, og har med stor innsikt skrevet om ”Det som ble Norge. Om fjell, is og liv gjennom 2901 millioner år”.  Her har han bokstavelig talt begitt seg ut i ukjent terreng ved å snakke om intet mindre enn skogens historie, i vekselvirkning med en stadig mer altoppslukende jakt på ulven i disse skogene. Ikke jakt med gevær, for Müllers sympati ligger på ulvens side, men en jakt etter først å få se sporene etter ulven, så få høre den ule i skogdypet, og så det ultimate målet: å få se den ute i det fri.

Müller innleder med å nærmest kokettere over hvor lite han kan om skog og livet i skogen: ”Trass i at jeg vokste opp rett ved Krokskogen i Bærum, tok jeg meg i å dure gjennom skogen uten å vite hvorfor vi har høstfarger. Så jeg et spor i snøen, ante jeg ikke hvilket dyr det stammet fra. Jeg maktet knapt å skille de ulike treslagene fra hverandre”. Men så, katalysert av besøk hos barndomskameraten Mats som har overtatt gården Svarverud dypt inne i skogene i indre Østfold, skjer en gradvis oppvåkning. Mats er ikke bare skogeier, han er også biolog, arbeider for statens naturoppsyn, og har blitt en del av bygda. Som ser på ulven med tvisyn. Han blir både læremester og inspirator, og Müller trenger i enhver forstand dypere inn i skogen. Han blir fascinert av skogen, og etter hvert besatt av ulven. Talløse dager og netter går med til ulvesporing og søken etter ulvene i Østmarka, i grensetraktene og på svensk side. Her med svenske Stefan, selveste ”vargmannen”, som los.

Müller beveger seg ubesværet mellom trærne, veksler mellom skogens historie og ulven, historie og nåtid. Ulvefascinasjonen, mytene om ulven – og det nærmest ubegripelige hatet den også er gjenstand for. Han skriver uten å bruke alle de inflaterte superlativene vi drukner i eller (fabelaktig, utrolig, fantastisk…), men nettopp nøkternheten gjør boka lesverdig uten et øyeblikk å bli kjedelig. Begeistringen for boka steg utover, også etter hvert som ulvene rykket nærmere. På visse områder minner den om Morten Strøksnes´ ”Havboka”. Det er kameratskapet, jakten på det myteomspunne dyret, god dramaturgi ispedd store doser kunnskap uten at det virker påtrengende. Her er bare Vestfjorden byttet ut med de østlandske granskoger, og håkjerringa med ulven.

Jeg satt inne en hel søndag ettermiddag for å få vite om Müller til slutt fikk møte ulven, og en bedre attest enn det er vanskelig å gi.

 

Dag O. Hessen er biolog og mest kjent for sin forskning innen vann, økologi og evolusjon, samt sitt engasjement i krysningsfeltet mellom biologi, miljø og filosofi.

 

Reidar Müller har satt seg et mål. Han vil utforske skogens historie dens betydning som livsmiljø for planter og dyr, og dens plass i menneskenes forestillingsverden. Bli med! 

Skogens historie

Alle har, bevisst eller ubevisst, et forhold til skogen. I uminnelige tider har vi høstet av den – og ikke minst byr skogen på rekreasjon og ro.

Men hvor godt kjenner vi egentlig skogen? Hva betyr den egentlig for oss? Noe som bare er der, nesten som en dekorasjon? En ansamling av trær som vi passerer på turer inn i marka? Et sted der vi finner stillhet og ro, der vi suger inn den umiskjennelige duften av skau og ser sollyset spre seg i tretoppene? Reidar Müller har satt seg et mål. Han vil utforske skogens historie dens betydning som livsmiljø for planter og dyr, og dens plass i menneskenes forestillingsverden. Bli med!

Sagt om skogens historie:

«Medrivende og spenningsfylt om skogen.»
– Arne Dvergsdal, Dagbladet, terningkast 5

«Drivende om skog og ulv. På visse områder minner den om Morten Strøksnes´ Havboka. Müller beveger seg ubesværet mellom trærne, veksler mellom skogens historie og ulven, historie og nåtid.

Det er kameratskapet, jakten på det myteomspunne dyret, god dramaturgi ispedd store doser kunnskap.

Jeg satt inne en hel søndag ettermiddag for å få vite om Müller til slutt fikk møte ulven, og en bedre attest enn det er vanskelig å gi.»
– Dag O. Hessen, Tidsskriftet Biolog

Kjøp Skogens historie her

La det bli skog

UTDRAG: Denne turen skal bli annerledes, tenker jeg mens Oslo forsvinner bak meg med sine blokker, sin asfalt og sin eksosdis en iskald vinterdag. Og allerede etter ti minutters kjøring møter den meg: skogen. Ikke slik som på en biltur gjennom Europa, lys og fragmentert som grønne flekker i åkerlandskapet, men mørk og massiv.

Hvis jeg hadde ønsket det, kunne jeg ha fortsatt å kjøre i skogen nesten 6000 kilometer mot øst. For studerer vi et satellittbilde, viser det et enormt grønt belte av barskog, taigaen, som strekker seg fra Norge i vest til Stillehavet i øst, nesten som et grønt skjerf rundt jordkloden.

Det finnes ikke et større sammenhengende økosystem, eller biom, på landjorda i dag. Mange tar den for gitt, skogen, men livet på jorden ville ikke vært det samme uten den. Ikke bare huser den millioner av arter, men skogen fungerer også som en enorm temperaturregulator; den kjøler kloden, fukter og hindrer tørke, og binder klimagasser. Den demper flommer og holder på jordsmonnet. En klode uten skog ville vært en fremmed jord, en ugjenkjennelig planet av ørkener, savanner, prærier, åkrer og tundra.

Som en bred gate gjennom skogen snor motorveien seg. Men et par mil fra Oslostykkes den igjen opp, fortrengt av jorder, boligfelt, industri og gårder. Bare små skogteiger av gran og bjørk hviler flekkvis i et landskap av snødekte åkrer og enger langs motorveien. En stor, åpen hogstflate med stubber og hauger av kvister griner imot meg, og minner meg om at skogens tømmer har gitt oss husly og ved til oppvarming, dessuten farkoster, redskaper og papir. Tømmer var en forutsetning for sivilisasjonen, slik den romerske filosofen Lukrets påpekte for to tusen år siden, og grekernes og romernes ord for treverk var henholdsvis hulae og materia, begge synonyme med «grunnstoff». Etter mange tusen år med sivilisasjon har vi mennesker fortsatt ikke klart å produsere et byggemateriale som er like sterkt, fleksibelt og bestandig mot vær som treets ved.

Etter å ha passert Mysen, et tettsted en drøy times kjøring fra Oslo, tar jeg av fra motorveien mot målet for turen, Svarverudskogen og gården til Mats, en kompis helt siden tenårene. Etter at jeg har kjørt et stykke innover en humpete grusvei langs en smal kile av spredte beitemarker, myrer og vann, dukker endelig det hvite våningshuset på Svarverud gård opp, og en tilsynelatende endeløs skog fyller synsranden fra øst mot vest.

Alle har, bevisst eller ubevisst, et forhold til skogen. Men hva betyr den egentlig for oss? Noe som bare er der, nesten som en dekorasjon? En ansamling av trær som vi passerer på turer inn i marka? Et sted der vi finner stillhet og ro, der vi suger inn den umiskjennelige duften av skau og ser sollyset spre seg i tretoppene? Eller er skogen åsted for jakta, fisketuren og sankeferden om hosten? De fleste vil nikke bekreftende til noen av disse spørsmålene, og jeg fortsetter: Hvor godt kjenner vi egentlig skogen? Den kronglete veien frem til at den ble et livsviktig økosystem som huser fugler, krypdyr, pattedyr, insekter og amfibier? Og hvordan skogen er formet og fortolket av oss mennesker?

Det var nettopp slike spørsmål jeg hadde begynt a stille meg. Trass i at jeg vokste opp rett ved Krokskogen i Bærum, tok jeg meg i å dure gjennom skogen uten a vite hvorfor vi har høstfarger.Sa jeg et spor i snøen, ante jeg ikke hvilket dyr det stammet fra. Jeg maktet knapt a skille de ulike treslagene fra hverandre. Dessuten, selv om jeg er geolog, har skogens dype historie fremstått som dunkel og fjern. Har skogen som farer forbi langs landeveien i Østfold, alltid sett ut slik som nå? Hvordan har den endret seg? Jeg følte det litt som a vare nordmann uten å kjenne til Harald Hårfagre, 1814 og 9. april. Skogen var som en kulisse jeg ikke forsto meg noe særlig på – den fremsto som et mysterium av cellulose og lignin som jeg måtte utforske.

Trangen til å dra ut i skogen og granske den, som nå har fått meg til a ta fri fra jobben denne vinterdagen, kom ikke helt plutselig, men litt etter litt. Allerede da jeg skrev min forrige bok, boret jeg i myr, studerte pollendiagrammer og var innom skogens flyktige historie etter istiden. Og sist sommer hadde datteren min og jeg et eget treprosjekt. Hun var motvillig med, men med en far som stadig ble mer opptatt av skog, var det ingen vei utenom. Vi samlet blader, presset dem i bøker, laget et lite herbarium. Målet var å få med flest mulige treslag. Endelig lærte jeg meg navnet på selje og or og forskjellen på alm og ask. Og da jeg skjønte at det merkelige treet nede ved hytta var en lind, kunne jeg meddele min datter fersk og nyervervet kunnskap om at Linne (og Linnea) og paradegaten Unter den Linden i Berlin alle har sitt opphav fra denne tresorten. Senere på sommeren dro jeg på felttur til øde Svalbard, hakket frem bladfossiler, forsteinede trebiter og kull, spor etter for lengst svunne skoger, og jeg stanset opp, betraktet dem med ærefrykt og nysgjerrighet. En av dem, en 150 millioner år gammel forsteinet trebit, så nærmest ut som om den stammet fra vedstabelen bak boden min hjemme. Da jeg holdt den opp og betraktet den, okergul og med tydelige årringer, var det som om tiden mellom meg og den var visket ut. Men hva slags historie den fortalte, ante jeg ikke.

Selv om jeg lenge har vært fascinert av skogen, var det først for et par uker siden at jeg bestemte meg for å gå mer systematisk og helhjertet inn for a utforske den. Uforsvarlig lite bevandret i botanikk og zoologi begynte jeg a lese meg opp om skog. Da jeg erkjente hvilket ufattelig omfattende tema jeg hadde begitt meg inn på, et tema jeg forsto det kun var mulig å tilnærme seg overfladisk og fragmentarisk, var det at jeg ringte Mats. Siden han bor i skogen, er biolog, skogeier og forsker, er det ingen jeg kjenner som vet mer om skogen og dens liv enn ham. Jeg foreslo at vi sammen kunne dra ut på en mini-ekspedisjon i utmarka hans. Mang en gang har jeg vært på Svarverud – festet, sanket sopp og bar, latt barna bli kjent med dyrene på garden, eller bare ruslet innover i marka. Når Mats har lagt ut om skogen der – om bruken av den, treslagene, tiurleiken og elgbestanden – har jeg aldri hørt ordentlig etter. Men denne turen skal bli annerledes, for nå skal vi sammen utforske skogen.

Vårblomster i Norge

Hestehov, blåveis og hvitveis. Våren er endelig her! I boken Ville blomster i Norge får du en vakkert illustrert flora med 800 av våre viltvoksende planter.

Hva heter blomsten? Hvilken familie tilhører den? Denne floraen er illustrert med flotte og fargelagte tegninger for best å få frem plantenes kjennetegn. I tillegg beskrives familienavn, latinsk navn, utbredelse, biologi og hvilken nytte og bruk vi har og har hatt av plantene. Ta gjerne boken med på turer i skog og mark, ved stranden eller på fjellet som en veiviser i naturen og i den rike norske blomsterverdenen.

Ville vårblomster

Liljekonvall Convallaria majalis
10‑25 cm. Flerårig, opprett urt med vannrett jordstengel. Bladene er bredt lansettformete. De velduftende, hvite blomstene er 5‑9 mm lange. Klasen er ensidig med 6‑12 blomster. De svært giftige bærene er skinnende røde. Liljekonvall har bl.a. vært brukt mot hjertesykdommer. Vokser i løvskog, skogbryn og kratt. Mai–juni. Vanlig i Sør-Norge og Nordland.

Maiblomst Maianthemum bifolium
5‑20 cm. Flerårig, opprett urt med trådaktig, vannrett jordstengel. Bladene er stilkete og hjerteformete. De stjerneformete blomstene er hvite. Klasen er opprett og har blomster til alle sider. De giftige bærene er høyrøde. Vokser i skog, skogbryn, kratt og enkelte ganger i tørreng. Mai–juni. Vanlig i Sør-Norge, sjeldnere nordpå.

Sverdlilje Iris pseudacorus
40‑100 cm. Flerårig, opprett urt med kraftig jordstengel. Bladene er grønne og sitter kant mot kant. De gule blomstene med røde tegninger i midten er 70‑100 mm brede. Griflene er gule og minner om kronblad. Kapselen er 4‑5 cm lang. Vokser på innsjøbredder, i myr, grøfter og dammer. Juni–juli. Forholdsvis vanlig i Sør-Norge og Nordland.

Les mer i Ville blomster i Norge

Kjøp boka her

Les også

Plukk ville matvekster – dette kan du spise om våren
Redd en humle
Ord om våren
Fem bøker for deg som lengter etter vår og sommer  
Si det med blomster

 

Gull av gråstein

Denne boka er så underholdende, innsiktsfull og spennende at jeg nærmest vil kalle den en pageturner, skriver Dagbladets anmelder om Henrik Svensens bok Stein på stein  – på sporet av den største masseutryddelsen i jordas historie.

Svensen har en sjelden evne til å levendegjøre stoffet. Han får gråstein til å fremstå som hieroglyfer, og gir oss innsikt i forskningens forunderlige verden.
– Cathrine Krøger, Dagbladet

På sporet av den største masseutryddelsen i jordas historie

Jorden for 252 millioner år siden: En planet i krise. Enorme vulkanutbrudd. Dyr og planter som bukker under, et ødelagt ozonlag og et surt og livløst hav. Slik har det vært her. På jorden. Før oss. Men hvordan vet vi det?

Kjøp boka her

Henrik Svensen samler stein, studerer steinene i mikroskop og leter etter noe som kan løse et av de aller største spørsmålene innen vitenskapen i dag: Hvorfor forsvant 90 prosent av livet på jorden den gangen, under den største av alle masseutryddelser? I sin jakt etter svar på store og små spørsmål møter forfatteren akademiske kjendiser og akademiske fiender, uforutsigbare russere, sørafrikanske gårdeiere og en pågående dobbeltgjenger. Fortidens hendelser nøstes opp, millioner av år komprimeres til noe håndgripelig, til noe som kan gi svar på hva som kan skje med en planet som står på terskelen til antropocen, vår egen tidsalder.

En svunnen tidsalder

UTDRAG: Jeg bøyde hodet ned mellom beina og spydde så stille jeg kunne. Et tårevått blikk mot mannen jeg delte sete med, men han hadde ikke merket noe, var altfor opp­tatt med geologien, så jeg snurpet igjen plastposen og la den forsiktig i ryggsekken. Gjennom bilvinduet skim­tet jeg størknet lava som benker i terrenget, som en sta­bel mørk sjokoladekjeks. I undergrunnen hadde lava­en fosset frem, flere titalls kilometer horisontalt, før den rant ut av brede sprekker. På venstre side ruvet en bratt skrent med lavastrømmer. Til høyre lå det karrige ark­tiske landskapet, med lave busker, lyng, myr og en lang­strakt innsjø i det fjerne. Sommerlyset føltes drepende. Terrengbilene stoppet. De seks–syv personene om bord gikk ut og strakte på beina, gikk bort mot de andre bilene. Folk grupperte seg, pratet og fotograferte. Jeg snek meg unna, stakk plastposen under en busk og tok bilder av fjellsiden.

I et blaff av munterhet og lettelse over å være på bedringens vei tok jeg opp kameraet, og knipset et par bilder av oppsprukne lavastrømmer før jeg lusket tilba­ke til bilen. Jeg tenkte på festen i går, der vodkaen gikk på rundgang og talene trillet som terninger, jeg tenkte på svovelrøyken som sved i øynene da jeg åpnet hotell­vinduet mot byen i dag tidlig. Fjellsidene omkring byen var dekket av et blast slør av røyk, fulle av sår etter gruvedrift. Tipphauger store som fjell gjorde det vanskelig å bedømme hvor mye av landskapet som var naturlig og hvor mye som var konstruert ved hjelp av bulldosere og dynamitt. Gruvedriften i Norilsk startet i slutten av 1930-årene og baserte seg på på arbeids­kraften til folkene som Stalin deporterte til Sibir. Mel­lom fjellene og byen lå et vidstrakt område med rør, hauger med skrapmetall, lagerhaller og fabrikker med rykende skorsteiner. Ute i de brede gatene gikk gule busser i skytteltrafikk til industrianleggene, busser pry­det med en gul og hvit logo tilhørende hjørnesteins­bedriften Norilsk Nickel, en av verdens største metall­produsenter. Norilsk er vanligvis lukket for besøkende, så det var ikke annet å gjøre enn å takke og bukke for at vi fikk lov til å komme. Jeg var sammen med en stor gruppe geologer på ekskursjon. Malmforekomstene i Norilsk var verdenskjent i geologimiljøet, og mange av deltakerne hadde drømt i årevis om å besøke gruve­ne. Bare en håndfull utenlandske forskere hadde vært her tidligere.

Hele følget gikk tur oppover fjellsiden langs en liten bekk. Nederst i lia lå sandsteinen lagdelt, med linser av kull. Etter fem minutters gange sto jeg ved det vi hadde kommet for. Lava. Den første lavastrømmen lå som et knivriss i terrenget og markerte starten på verdens stør­ste vulkanprovins. Flere millioner kubikkilometer med lava hadde rent ut fra sprekker i Sibir, nok til å dekke Norge med et 20 kilometer tykt lag av rykende, svart stein. De gamle lavastrømmene var rødlige på utsiden, rustne, men svarte på innsiden og hadde rent ut såpass tett på hveraandre at det ikke var nok tid til å danne jordsmonn mellom hvert utbrudd.

Jeg satte fingeren på toppen av den gamle landover­flaten, rett under lavastrømmen. Etter at lavaen rant utover landskapet, forsvant mer enn 90 prosent av livet på jorden. Vi befinner oss 252 millioner år tilbake i tid, akkurat på grensen mellom to tidsperioder som kal­les henholdsvis perm og trias. Livet i perm var kjen­netegnet av store øgler på land og trilobitter i havet, men utryddelsen førte til at mange av de karakteristis­ke artene forsvant. Etter massutryddelsen gikk livet på jorden inn i en kriseperiode som varte i hele ti millio­ner år. Da svingte klimaet kraftig, havet var surt, korall­revene forsvant, skogene døde. Slik var starten på jor­dens middeltid. Det nye livet som til slutt utviklet seg i trias-perioden, var helt annerledes enn livet i perm. Først 100 millioner år senere, en avgrunn av tid, var artsmangfoldet tilbake på samme nivå som før selve masseutryddelsen. Så mye av det vi i dag tar for gitt i naturen, ja mennesket også for den saks skyld, kan spo­res tilbake til krisen. Men svaret på hva som egent­lig skjedde, det store hvorfor, lar vente på seg. Hvor­for ble utslippene i Sibir så katastrofale? Hva var det med den store vulkanprovinsen som var dødelig? Det er forskning in progress, det er en haug med løse trå­der, det er det jeg forsker på. Jeg drømmer om å samle trådene til en enhetlig hypotese som kan forklare det største vendepunktet i jordens historie.

Fra toppen av fjellet, med flere enn ti tykke lava­strømmer under føttene, skimtet jeg Øst-Sibirs hjerte: Putoranaplatået. Hundrevis av kilometer med tykke lag av størknet lava. Mørk lava. Synet var vakkert, arkaisk, og jeg kunne ikke la være å tenke på det som et dødens landskap, et landskap med en hukommelse om det som skjedde da livet på jorden var nær utryddelse.

Plukk ville matvekster

Skvallerkål. Vi kan luke, sprøyte, spa og vende: Opp kommer den, struttende av livskraft! Forhatt som få av alle hageeiere. Et kjært vårtegn for andre som har lengtet lenge etter en årstid full av grønne, gode smaker. Naturens spiskammer byr på spennende smaker. I Plukk ville matvekster tar Beate Slipher deg med gjennom årstidenes gang, forteller hva som finnes hvor og når, og gir praktiske råd til turen. Og nå er det endelig vår. Se hva du kan plukke med deg!

Opplev våren

Så snart snøkanten trekker seg litt tilbake i solhellinga, skjer det noe. En trassig liten hardhaus vil opp og frem. Midt i vårbløyta, blant skitt og søle og tørre gresstuster fra i fjor, står den der og strutter full av saft og kraft: Grønn! Lys levende lysegrønn! Nå gjelder det å gripe dagen og suge i oss av den flyktige årstiden som farer så altfor fort forbi.

Kjøp boken her

Sanking om våren

Du skal ikke gå lange turen utenfor stuedøra før du kan finne vårens gaver i form av gratisgrønt fra grøftekanten. De første vårturene legger vi ikke til skogs. Da søker vi i stedet til lyse og åpne landskap der sola får godt tak. Det er der vi finner de grønne urtene idet de folder ut sine nye, spede blader – mens de er på sitt møreste og mildeste.

Dra på urtetur eller sopptur. I Plukk ville matvekster får du råd om hva slags utstyr du trenger, gode tips om kjennetegn, bruksområder og om hvor du kan finne herlighetene. Du finner også mange nydelige oppskrifter.

Sisselrot

De klamrer seg fast i bratt terreng og i bergsprekker, de vakre sisselrotbregnene. Er du villig til å klatre litt, får du lønn for strevet. Under mosen er det lett å lirke frem skogens lille «lakrisstang».

Sisselrotens lakrissmak kan trekkes ut i hvitvinseddik eller med 40 % sprit. Røttene renses og deles smått, dekkes med væske og får trekke på tett glass noen uker før de siles fra. Siden kan lakrissmaken brukes til så mangt: i krydderkaker, i glasurer og til aperitiff à la Pernod. Eller som raffinert smaksforsterker i sauser og supper. En teskje eller to i bearnaisesausen, eller en skvett av sisselrotspriten i fiskesuppen kan anbefales!

Vinterkarse

Blomsterknoppene ser ut som bitte små brokkolibuketter når de er på sitt fineste plukkestadium: tett i tett i toppen av en stilk. Og det beste av alt, de smaker slik også! Kanskje litt villere, kanskje litt grønnere og mindre kålaktig – veldig anvendelige og gode.

Knoppene trenger bare et kort oppkok i lettsaltet vann, så er de møre og delikate – i supper og stuinger, i gratenger og paier. Tilsett en klatt smør eller rømme, litt hvitløk og kanskje purre, så har du lekkert tilbehør både til kjøtt og fisk.

Skvallerkål

Vi kan luke, sprøyte, spa og vende: Opp kommer den, struttende av livskraft! Forhatt som få av alle hageeiere. Et kjært vårtegn for andre som har lengtet lenge etter en årstid full av grønne, gode smaker.

Skvallerkålbladene er best når vi plukker dem purunge før de har rukket å folde seg helt ut. Da er de litt blanke i overflaten og mer gulgrønne i fargen enn de eldre bladene. På dette stadiet er de et friskt og fint innslag i salatbollen, milde og fine i smaken og møre i konsistensen. Prøv også å hakke dem som grønt dryss over potetene. Tørket skvallerkål er et fint krydderdryss som gir farge og aroma med vårfornemmelser i når vinteren kommer. Plukk gjerne mye mer enn du kan knaske unna daglig.

FRA PEST TIL PESTO

100 g blader av lovetann og skvallerkal uten stilker

100 g parmesan

1 dl pinjekjerner

2 store hvitløkbåter

1 ts salt

1 dl olivenolje

 

Her «moser» vi hagens to mest forhatte ukrutt. Vask og tørk bladene og ha dem i matprosessor sammen med hvitløk, pinjekjerner og parmesan i biter. Kjør til alt er en jevn masse. Tilsett olivenoljen i fin stråle. Rør inn salt til slutt. Oppbevar pestoen på lufttett glass. Fargen mørkner raskt i kontakt med luft. Bruk den til pastaretter, for eksempel blandet med strimler av stekt kyllingfilet, som har fått en liten ekstra smak av soya og balsamicoeddik.

Om våren kan du også plukke løvetann, nesle, ramsløk, karve, almefrø, heggeblomst, gjøksyre og flere andre spennende vekster. Beate Slipher viser oss også hva vi kan spise av sommeren og høstens vekster. Boken gir samtidig et innblikk i plantenes forunderlige historie. Det er knyttet mye overtro og gamle tradisjoner til vår hjemlige flora. Hvert planteslag blir fyldig behandlet med bilder og beskrivelse som fremhever sikre kjennetegn og gjør det enkelt å plukke og trygt å spise.

Hva venter du på?

Fra boken Plukk ville matvekster

Bøker med klima som tema

Klimakrisa er på vei inn i litteraturen. I høst har vi flere bøker hvor klima, og menneskets forhold til naturen, ligger øst utover sidene i sort blekk.

Begynnelser av Carl Frode Tiller

Miljøvernaren Terje ligg på sjukehuset etter å ha tatt sitt eige liv. Vi følger han bakover i tid, først som vaksen, deretter som ungdom og til slutt som barn. Gradvis blir vi kjente med ei sår familiehistorie, Terjes glødande kjærleik til naturen og alle vala han tok eller ikkje tok. Kvifor blir eigentleg livet som det blir, og kva er samanhengen mellom enkeltmennesket og det store kretsløpet vi alle er ein del av? Begynnelser er ein vakker og svært aktuell roman om den komplekse menneskenaturen og naturen vi held på å øydelegge.

«Først da sommarfuglen letta frå raudkløveren og eg prøvde å følge han med blikket mens han flaksa med rykkvise sikksakkbevegelsar innover i skogen, merka eg at auga mine var fylte opp av tårer. Vi menneske burde utvide nestekjærleiksbodet, tenkte eg, vi burde leve slik at dei andre artane saknar oss den dagen vår art er borte frå kloden.»

Svart og sterkt.
Torborg Igland, Fædrelandsvennen, terningkast 6

Intens og troverdig.
– Guri Hjulstad, Trønder-Avisa, terningkast 6

Tillers bøker er like sosiologisk som psykologisk samansette, og på den måten gode (…) Dei naturmytiske scenene kan minne om Jon Fosses språk og bildebruk (…) utvidar og fortettar skildringar av arv, miljø og slekters gang i en roman på heilt øvste hylle i forfattarskapen.
– Margunn Vikingstad, Morgenbladet

Kjøp Begynnelser her

Ankomst av Gøhril Gabrielsen

En forsker skal overvintre ved et fuglefjell lengst nord i Norge. Hun er nylig blitt separert, datteren bor hos eksmannen, og hun venter på sin nye elsker.

Etter hvert blir det klart at forskningsoppholdet også er en flukt. Hvem har hun egentlig overlatt datteren til? Og hvorfor kommer ikke elskeren?

Ankomst er en intens roman om utsatthet. Om å søke en forutsigbar virkelighet, men oppleve nærværet av nye, foruroligende krefter i og utenfor seg selv.

Måten forfatteren får det ville landskapet til å lukke seg opp og stenge seg igjen, i et språk som kan være hardt som granitt, gjennomskinnelig som marmor og mykt som kleberstein, er mesterlig.
– Stein Roll, Adresseavisen, terningkast 6

Spenningen knyttet opp til om det kommer til å skje noe på denne øya, og i så fall hva, gjør leseropplevelsen sterkere i det at man nesten holder pusten sammen med hovedpersonen.
– Ida Vågsether, Stavanger Aftenblad, terninkast 5

Med ‘Ankomst’ viser hun hvilken stilsikker og treffsikker forfatter hun er blitt.
– Turid Larsen, Dagsavisen

Kjøp Ankomst her

Blå av Maja Lunde

I 2015 tok Maja Lunde verden med storm med Bienes historie. Nå følger hun opp suksessen med en ny roman om menneskenes og naturens sårbarhet. Denne gangen står kampen om det mest livsnødvendige som finnes: vann.

2017: Signe er snart 70 år, men lar seg ikke skremme av havet. Alene seiler hun vekk fra barndomsbygda på Vestlandet, for å konfrontere mannen hun en gang elsket. Det er bare henne, båten og en underlig last.

2041: David kjenner seg for ung til å være far, likevel er han blitt alene med sin lille datter. De to er på flukt gjennom et tørkerammet Sør-Europa, hvor nord står mot sør, og det ikke lenger finnes nok vann til oss alle. Alt forandres den dagen de oppdager en seilbåt i en forlatt hage langt inne i landet.

Maja Lundes nye roman er godt nytt, både for klimasaken og litteraturen.
– Marie Kleve, Dagbladet, terningkast 5

Bunnsolide skjebnefortellinger og utsøkt samspill i Maja LundesBlå.
May Grethe Lerum, Bok365, terningkast 5

Solid og imponerende. Hennes første bok erobret verden. Med denne boken gjør hun det igjen.
– Susanne Hedemann Hiorth, Dagens Næringsliv

Kjøp Blå her

Øyloffing i Oslofjorden

Bor du i Oslo eller skal du en tur til Oslo i sommer? Hvorfor ikke dra på øyloffing i Oslos skjærgård. Øyene er vårt nære paradis, først og fremst som et sted for badeliv, sol og fritid hele sommeren igjennom.

Oslos nærmeste øyer er vårt felles sommerparadis. Geografisk så utrolig nær byen, men med en idyllisk ro som får dem til å virke uendelig langt borte fra storbyens kjas og mas. Den gang Oslo het Kristiania og var en båtenes by var denne sommeridyllen en del av byens utvikling med industri, militæranlegg og flyplass. Leif Gjerland har skrevet en rekke bøker om Oslo og er av byens mest anerkjente byvandrere som virkelig evner å formidle øyens fortid og nåtid både humoristisk og spennende. Boken har gode turforslag, er rikt illustrert med gamle og nye bilder.

Oslos øyrike før og nå

Hovedøya

Som en inngangsport til Oslos øyrike ligger den 400 mål store Hovedøya bare 400 meter fra Vippetangen. Den 49 meter høye kollen nærmest byen har navngitt øya, for det norrøne «hofud» betyr høyde. Hovedøya er Oslofjordens største historiske skattekammer, der spennet mellom middelalder og vår tid blant annet rommer barokk båtbygging, 1800-talls forsvarsbygg og et nedlagt lasarett.

Mariaklosteret ved verdens ende

Cisterciensernes Mariakloster på Hovedøya må ha vært et mektig byggverk. Den som vil oppleve ruinen, bør respektfullt gå den i møte. Gå inn der det en gang var en dør, bruk trappene der de fortsatt står, vandre stille rundt i klostergangen og ta en hvil ved brønnen. Inne i klosterkirken står restene etter søylene som en gang bar taket og ga det sjeldne todelte kirkerommet.

Da bad var kultur

Fra midt på 1800-tallet kom det badeanlegg i Kristianias indre havnebasseng. Da var allerede svømmekunsten en etablert kultur, i alle fall blant kondisjonerte. Og så tidlig som i 1802 krevde man svømmerferdigheter av soldatene på Akershus festning. 50 år senere vrimlet det av annonser for svømmeundervisning. Ved overgangen til 1900-tallet begynte man å fokusere på vannets kvalitet, og skjønte snart at Akerselvas mange forurensende industrier hadde gjort indre havnebasseng svært lite egnet til bading. Da en stadig økende skipstrafikk i tillegg trengte stadig mer plass, forsto Kristianias ledelse at badevirksomheten måtte flyttes ut fra indre by.

Fra 1914 leide Kristiania kommune hele den sørlige stranden på Hovedøya, der hvor cisterciensermunkene hadde hatt sin brygge 900 år tidligere. Nå kunne ingen festningskommandant kreve adgangsbevis og regulere besøkstiden, for i ekte sosialdemokratisk ånd skulle det være gratis adgang til de kommunale badene på Hovedøya. Kommunen sørget også for fri båtskyss. Det ble bygget et storslått badeanlegg med sand fra Larkollen og separate avdelinger for herrer og damer. Dette ble raskt populært, og to år etter åpningen var det årlige besøkstallet på over 120 000. Årsrekorden kom i 1925 med det utrolige antallet 336 000 badende!

Men byens forurensning innhentet etter hvert også badeanlegget på Hovedøya, og etter krigen sank vannkvaliteten merkbart. Da myndighetene i 1951 fant det uforsvarlig å fortsette det kommunale badeanlegget på grunn av den dårlige vannkvaliteten, kunne Hovedøya Friluftsbad se tilbake på et eventyrlig antall besøkende i løpet av sine 37 års levetid: Rundt åtte millioner mennesker, en nesten ufattelig mengde i løpet av så få år! Det er ellers et tankekors at da kommunen endelig fikk kjøpt Hovedøya av staten, ble det kommunale badet stengt. Da ble det i stedet satset på Langøyene som det nye store badestedet, lenger ute i fjorden og derfor med renere vann. Tilbake ved Sørstranden ligger nå kun noen pilarer og andre murrester samt noen få badebygg som ikke ble revet.

Flere tusen besøkte hver dag Hovedøyas friluftsbad, som oppnådde å ha rundt åtte millioner badende i løpet av de 37 årene badet eksisterte. (Foto: Oslo Bymuseum)

Gressholmen

Navnet forteller at Gressholmen var et sted hvor man en gang fant fôr. Men ingen ting varer evig, kaninene som skvatt omkring er borte, og serveringen på Gressholmen kro ble midlertidig avsluttet i 2015. Egentlig ligger det tre øyer her, et spennende trekløver der Heggholmen hadde oljemølle, Rambergøya var skyttermål og Gressholmen rommet både skytebane og landets første hovedflyplass.

Langøyene

Fra sjøen er det lett å se at den store sletten er som et fremmedlegeme mellom de to opprinnelige øyene. Sundet imellom ble fylt igjen fra 1910, men fortsatt lever navnet i flertall. Her venter historien på alle som går i land. Midt på 1800- tallet huset Langøyene Norges første sementfabrikk, og fikk senere småfine Kristiania-familier som sommergjester. Slikt setter spor.

Lindøya, Bleikøya og Nakholmen

I begynnelsen av 1920-årene fikk teltokkupanter lov til å bygge nesten 600 små trehytter på tre av Oslos nære øyer. Siden den gang har både prisene og eierfølelsen økt kraftig på de tre øyene. Og nå vil allmennheten ha friområde her.

Fem øyregler

  1. Nyt naturen på øyene uten å ødelegge den.
  2. Følg gjerne gamle stier, men uten å lage nye.
  3. Fryd deg over blomstene, men uten å plukke dem.
  4. Studer gjerne fuglene, men uten å forstyrre.
  5. Ha gjerne med hund, men hold den i bånd.