Stikkord: Mjønes

#sykehjemserfaringer II

Johan Mjønes er aktuell med romanen Heim som har fått fantastisk mottakelse. – En praktfull roman, skriver Stavanger Aftenblad. Heim gir leseren et nært og bevegende blikk inn i et menneskeliv mens det avslutter seg selv, skriver NRK. Her forteller Mjønes om sine egne sykehjemserfaringer.

#sykehjemserfaringer Fru Dahl

Det ene hjulet på serveringstralla har hengt seg opp. Nå piper og skjelver den bortover korridoren og gjør sannsynligheten for å bli oppdaget større.

Alle, med unntak av én beboer, har fått lunsj. Det har vært flere dobesøk, og så rakk jeg ti minutter for meg selv for å spise matpakken min. Nå må sistemann få lunsj, og da kan jeg ikke hjelpe noen andre. Derfor må jeg unngå å bli oppdaget. For ser de meg ikke, hører de meg ikke, roper de heller ikke. Å snike seg forbi de gamle uten å bli oppdaget, er som å være med i en zombiefilm. Når de ser deg, strekker de seg etter deg med sine langsomme og ukoordinerte bevegelser mens de med skurrende og rallende stemmer forsøker å få deg til å hjelpe dem. Jeg konsentrerer meg om å trille tralla forsiktig så de gamle ikke skal høre lyden av hjulene som piper, så ingen av dem skal strekke de krokete fingrene etter meg, våkne fra zombiedvalen og kreve at jeg hjelper dem. For jeg har ikke tid til det, ikke nå.

Om man ikke skal bli helt utkjørt, kan man ikke hjelpe alle. Det gjør vondt å prioritere. Én beboer har ennå ikke fått lunsj. Så er det vaktskifte. Det er ikke tid til mer enn det. Og rekker jeg ikke vaktskifte, må jeg finne og rapportere direkte til den som skal følge opp beboerne mine videre. Det tar tid. Og tid er penger, også i denne jobben. Så da følger jeg klokka, trekker pusten og sniker meg bortover korridoren. Jeg gjør den jobben jeg får betalt for, og jeg gjør den så godt jeg kan, men jeg kan ikke jobbe gratis, ikke når det de betaler meg er så lite som det er.

Hjulene skriker fortsatt når jeg nærmer meg døren til fru Dahl. Jeg stanser. Var hun på fellesrommet? Jeg husker ikke. Fru Dahl pleier alltid å rope om hjelp til å gå på do. Hele dagen. Vi kan ikke nekte dem å gå på do. Og det vet fru Dahl.

Jeg har fulgt henne på do, igjen og igjen og igjen, selv om hun ikke trenger det, selv om det bare blir ekstraarbeid, har jeg holdt ut og fulgt henne på do. Igjen og igjen og igjen. Har fått høre at jeg er for snill for denne jobben.

Jeg merker hvordan jeg har endret meg, hvordan jeg fylles av irritasjon hver gang fru Dahl roper etter meg nå. Kjenner sinnet vokse i meg mens jeg tenker på alle de gangene hun har ropt og bedt meg følge henne på do, alle minuttene jeg har stått utenfor og ventet, arbeidet med å tørke henne, stelle henne, følge henne tilbake og så, like etterpå, hvordan hun på nytt ber meg om å følge henne på do. Jeg kan ikke la meg utnytte av noen som bare ønsker oppmerksomhet.

Jeg setter tralla inntil veggen. Vakten er snart slutt. Bare én igjen å mate. Kan ikke bruke tid på noen som likevel ikke trenger å gå på do. Med brettet i hendene kan jeg løpe forbi døren til fru Dahl uten at hun ser meg. Jeg trekker pusten, griper brettet, snur meg, og der sitter hun. Rett foran meg. Jeg skvetter så jeg nesten mister brettet, og et øyeblikk forstår jeg ingenting av hvordan hun har greid å trille rullestolen ut i gangen, rett foran meg, uten at jeg merket det? Hun ser rasende ut.

– Jeg har ikke vært på do i hele dag, sier hun og ser på meg med et blikk som er fullt av sinne, sorg og lidelse. Hun vrir ansiktet til siden, fordreier ansiktet i en grimase så jeg skal forstå at hun har smerter. Jeg greier ikke avgjøre om det er virkelig eller tilgjort. Jeg har sett ansiktet hennes vri seg sånn så mange ganger før. – Det er ingen som hjelper meg, sier hun, og nå er det rett før hun begynner å gråte. På nytt vrir hun ansiktet som om hun er i store smerter. – Ingen hjelper meg. Ingen.

– Er du sikker på at du må på do nå da? spør jeg og blir skremt av hennes reaksjon. Hvordan hun greier å sette opp et ansikt så fullt av sorg og skuffelse og smerte på samme tid, er mer enn jeg kan forstå, og langt mer enn jeg er i stand til å stå imot. Jeg sukker. Ser meg om etter noen andre pleiere, ser om jeg ikke kan se hun som har ansvaret for fru Dahl i dag. Hun er sikkert inne hos en annen beboer, og jeg står alene i gangen, med fru Dahl som ser opp på meg, bebreidende og sørgende på en gang. Griper rundt brettet så neglene hvitner før jeg irritert svarer. – Jeg skal hjelpe deg. Jeg skal følge deg på do. La meg bare sette fra meg brettet først. Jeg løper forbi henne, løper ned korridoren mens jeg banner for meg selv.

Det er mørkt inne på rommet til han som ennå ikke har fått mat. Jeg setter fra meg brettet og smyger meg ut. Han må vente litt til. Maten blir kald, men det er ikke noe å gjøre med det nå.

Fru Dahl smiler når hun ser meg løpende mot henne. Hun er alltid så trivelig når hun får viljen sin, er en av få beboere det faktisk går an å snakke med. Det er derfor jeg har gitt henne ekstra tid og oppmerksomhet så lenge. Men hun må forstå, fru Dahl må forstå at det går utover andre, hun må forstå at den tiden vi bruker på henne, tar hun fra noen andre beboere, eller, det er ikke helt riktig, for jeg kan ikke droppe han som ikke har fått mat, han må ha maten sin, og jeg skal gi den til ham, så hun stjeler ikke tid fra beboerne, ikke egentlig, hun stjeler tid fra meg. Det er min tid dette går ut over, og det er ingen som kommer til å kompensere meg for min ekstra bruk av tid.

– Så, fru Dahl, da var det oss, sier jeg og presser frem et stivt smil. Hun smiler mot meg som mot en hun var forelsket i, som om jeg var elskverdigheten selv og hun aldri hadde trengt å manipulere meg til å følge henne på do. Nå er vi de beste, mest fortrolige venner. Jeg bøyer meg ned mot henne, tar tak i rullestolen og begynner å trille mot do. Hun lukter av løk og Spenol.

– Jeg venter utenfor, sier jeg til fru Dahl som ser opp på meg med stor takknemlighet.

Tiden går. Fem minutter. Ti. Jeg gikk vekk fra henne én gang, jeg måtte hjelpe en annen beboer, da jeg kom tilbake hadde hun dratt i alarmsnora og noen andre hadde løpt til for å hjelpe. Hun ga meg en skyllebøtte da hun så meg igjen. I tillegg fikk jeg påpakning for å ha etterlatt noen alene på toalettet. Det var ikke trygt, fikk jeg høre, de kunne forsøke å reise seg selv, falle, og, ja, jeg får bare bli stående. Femten minutter. Fortsatt er det ingen tegn til at hun er ferdig. Det begynner å koke i brystet på meg. Jeg kan fortsatt rekke vaktskiftet om hun blir ferdig nå, og om jeg bare greier å gi maten til han som ikke har fått mat ennå, fort nok.

Jeg åpner døren forsiktig selv om hun ikke har ringt. Hun rykker forskremt til. Jeg vekket henne. Her har jeg stått utenfor, uten mulighet til å flytte meg, uten mulighet til å gjøre noe annet enn å vente på henne, så har hun satt seg til å sove på do. Jeg trekker pusten, teller til ti, hjelper henne som jeg skal, puster ut, og løper videre.

Jeg lukker døren etter meg. Alle mine beboere har fått mat. Endelig. Det er langt på overtid. Vaktskifte har vært. Jeg stirrer ned i gulvet mens jeg raskt går mot kjøkkenet som er forbundet med den ene stuen. Setter fra meg brettet og går mot vaktrommet. Idet jeg skal forlate stuen ser jeg fru Dahl strekke seg mot meg, hører det knirke i rullestolen som er på vei mot meg.

– Jeg må på do, hører jeg henne si på sitt tiggende, skurrende og inntrengende vis. Jeg later som om jeg ikke ser henne, later som om jeg ikke hører henne.

Hun må ikke på do, sier jeg til meg selv.

Hun er bare ensom.

Om Heim

Jørgen Heim er døende. Han spiser ikke og smertene er store. Alene i sykehjemssenga glir han inn og ut av tid, tilbake til livet på familiegården Heim i Trøndelag.

Da storebroren omkommer i en ulykke, må Jørgen overta rollen som odelsgutt. Dyra kan ikke vente, jorda kan ikke vente, og Jørgen blir bundet til jorda og dyra og arven fra generasjonene før ham. For odel er ikke noe valg, det er en plikt og et privilegium.

Romanen Heim er en sterk og gripende historie om gårdsdrift gjennom flere slektsledd, og om forsoning med livet, sånn som det ble.