Stikkord: Liv Køltzow

Det norske akademis pris til Liv Køltzow

Akademiets pris til Liv Køltzow

Liv Køltzow er en av sin tids betydelige norske forfattere. Hun har sin egen stemme og ikke minst sitt eget skarpe blikk og er i det hele tatt sin egen, akkurat som den lille katten til Piet Hein.

Alle hennes romaner og noveller er sett i kvinneperspektiv, og mange av dem tematiserer maktforholdet mellom mann og kvinne. Ifølge en artikkel i Norsk Biografisk Leksikon er Liv Køltzow «den tydeligste og mest konsekvente representant for de feministiske strømningene i tiden» – og den tiden man da snakker om, er 1970-årene, som var en tid for kamp på mange fronter, ikke minst kvinnefronten. Likevel vil Liv Køltzow ha seg frabedt etiketten «feministisk forfatter». Liv Køltzow kjempet ikke på barrikadene. Hun skriver i et essay om sin «mangel på fanatisk legning», og et annet sted slår hun fast at: «Jeg skriver aldri bare om én ting».

Liv Køltzow er en utpreget litterær forfatter. Hun er en språkbevisst og analytisk forfatter som vet hva hun gjør, og hun gjør ikke det samme hver gang. Hun har sin egen stemme, ja, men stemmeleiet kan skifte og tonen kan moduleres. Hun debuterte med en samling modernistiske noveller i 1970, skrev deretter en sosialrealistisk kortroman som ble oppfattet som særlig feministisk – med tittelen Hvem bestemmer over Bjørg og Unni? – og det er vel også det nærmeste hun har kommet i retning av en tidstypisk tendensroman.

«Det å skrive romaner er aldri ‘bare å fortelle’. Det er ikke så lett som man tror», har Liv Køltzow notert i et essay. Gjennom sitt forfatterskap har hun funnet stadig nye vinkler å fortelle fra, samtidig med at hun har avspeilet sin generasjons livserfaring i romanenes skiftende uttrykk. De modernistiske fortellergrepene fra debutboken videreføres mer dempet i de senere romanene, med titler som Hvem har ditt ansikt?, Verden forsvinner og Det avbrutte bildet. Her rendyrker hun en psykologisk hyperrealisme med mesterlige gjengivelser av sinnets brå stemningsskift i et rollespill uten klare regler.

Også i den fremragende biografien om Den unge Amalie Skram, benytter hun originale romantekniske virkemidler på en nyskapende måte. Det er litterær sakprosa på sitt beste.

Liv Køltzows siste roman, Melding til alle reisende, ble til på tross av en kronisk hemmende nervesykdom, med gode hjelpere og tekniske hjelpemidlers assistanse, men først og fremst takket være en sterk vilje til å gjennomføre prosjektet.

Komiteen for Det norske akademis pris til minne om Thorleif Dahl har bestått av Hilde Sejersted, Per Qvale og Tom Lotherington.

For hennes rike forfatterskap gjennom nærmere femti år med en gjennomført musikalsk anvendelse av det norske riksmålets fulle orkester – ønsker komiteen å hedre Liv Køltzow med Akademiets pris, og Det norske Akademi for språk og litteratur har enstemmig sluttet seg til komiteens innstilling.

Les mer om Liv Køltzow her

Det finnes ikke hverdager

Liv Køltzow har vært en av Norges mest anerkjente forfattere siden hun debuterte på 70-tallet. 56 år gammel fikk hun diagnosen Parkinsons sykdom, men hun har likevel fortsatt å skrive

I 1997 fikk Liv Køltzow Brageprisen for Verden forsvinner. Forfatteren forteller hvordan det er å lese boken nå på nytt, 19 år senere.

TEKST: Nora Campbell

– Da jeg skrev Verden forsvinner, gjorde jeg enormt med research. Det var som om jeg forberedte meg på at jeg skulle bli syk. Prosessen hjalp meg med legeskrekken. Jeg fikk slippe innenfor, fikk så god kontakt med toppspesialistene som alle er så redde for og har så stor respekt for. Jeg husker jeg intervjuet en nevrolog, med masse skjønnlitteratur på kontoret, og jeg gjettet alle svarene hans: Det beste med jobben var diagnostikken, det verste var at det var så få av sykdommene som han egentlig kunne gjøre noe med. Legen, som fem år senere diagnostiserte meg med Parkinsons sykdom, takket meg for boken og trodde jeg hadde klart å diagnostisere meg selv. Han trodde jeg visste alt om medisin, men det gjør jeg jo ikke.

Verden forsvinner er en bok som holder seg fast i øyeblikket. Hovedpersonen Nina Blindheim er lege og slipper ikke unna det som skjer rundt henne. Hun slipper ikke unna å bli rammet selv. Dette er absolutt en kriseroman. Balansen mellom nåtid og fortid er spesiell. Hun slipper ikke unna nåtiden, men hun får ro til å reflektere over fortiden.

– Jeg var redd mens jeg jobbet for at dagliglivet skulle virke grått, men ordet hverdag er helt håpløst. Det finnes ikke hverdager. Det finnes en fryktelig spennende prosess inni hvert menneske som er logisk og som fører til valg og handlinger. Det er det som er hverdager, og det er ikke småting.

Romanens handling er lagt til høsten 1989, da Muren falt. Nå er det 25 år siden, og verden fremstår kanskje ikke like fredelig.

– Man er aldri sikker når man skriver, men jeg er glad for å ha fastholdt et slikt øyeblikk, en slik hendelse. Det ser annerledes ut nå, enda riktigere. Den fredelige måten de østlige lederne løste den farlige situasjonen på var ikke en seier akkurat, men viste noen kvaliteter ved systemet. Ikke alle kan erkjenne et nederlag. De sparte mange liv på det. Jeg har levd i en fredstid hele mitt liv, mens det har vært så mange hundre tusen kriger, det er egentlig helt vanvittig! Det perspektivet har blitt min måte å betrakte verden på. Jeg ser på krisene fra en fredsposisjon i et velstandsland. Mitt ståsted er det alle andre så gjerne vil frem til, og da kan man jo ikke drive og forakte det som snevert.

Men blikket på verden blir et utenfrablikk, distansert?

– Ektemannen i romanen, Audun, er historiker, ekspert på Svartedauden, han har avstand til alt som skjer. Auduns blikk på verden er også mitt. Men jeg er ikke så pessimistisk som ham.

Og han er kanskje ikke noen god ektemann?

– Audun er voldelig, og Nina har fortrengt det. Hun – en lege! – har fortrengt det. Men det er slike ting som holder verden sammen, både på mikro- og makronivå. Hvordan opprettholdes freden? Ved at noen finner seg i det som skjer.

Og hvordan er det å lese boken nå, 18 år etter den kom ut for første gang?

– Jeg liker hele boken bedre nå enn da jeg skrev den. Og når jeg blar i den, blir jeg faktisk ganske imponert over mitt eget arbeid. Jeg tror det er en bok som vil holde seg.

Melding til alle reisende – en fortelling du ikke har lest før

I fjor kom Liv Køltzow med en ny roman. Det ble intet mindre enn en stor litterær begivenhet.

Liv Køltzows forfatterskap er sentralt i norsk litteratur. Hun er kjent for sitt skarpsindige psykologiske blikk. Med romanen, Melding til alle reisende, utvider hun sitt register med en ny opprørsk energi. Melding til alle reisende er en sterk roman om penger og kjærlighet. Det er også en unik sykdomsskildring og en forfatters kamp for fortsatt kunstnerisk utfoldelse.

Melding til alle reisende er fortelling du ikke har lest før. Romanen svinger fra desperasjon til eufori, bryter tabuer, leker, og etterlater leseren et par hakk klokere.

– Maja Troberg Djuve, Dagbladet

Bokens hovedperson, forfatteren Kaja Baumgarten, blir diagnostisert med parkinson en januardag i 2002 og tenker med seg selv: «Hit skulle jeg. Jeg ville levd på en annen måte hadde jeg visst det.» Diagnosen leder til en gjennomgang og revurdering av livet, og romanens første del viser glimt av en kontrollert og borgerlig tilværelse og skildrer krisen som inntreffer etter diagnosen. I 2008 møter forfatteren en mann på et rehabiliteringssenter. Kaja er syk, og det er Vegard Vinsnes også. De to innleder likevel et forhold som endevender og setter på spill alt som har vært til nå. Vegard finner Kajas notater til en roman om ham, og kjærlighetsforholdet settes på prøve. Hvis det er et kjærlighetsforhold, da. For hvem er det egentlig som utnytter hvem her?

Melding til alle reisende viser en Liv Køltzow i særdeles heftig modus. Hun skriver mer frekt, direkte og omsvøpsløst om erotikk, sjalusi, penger og sykdom i denne romanen enn i sine foregående.

– Turid Larsen, Dagsavisen

Liv Køltzow har vært en av Norges mest anerkjente forfattere siden hun debuterte på 70-tallet. 56 år gammel fikk hun diagnosen Parkinsons sykdom, men hun har likevel fortsatt å skrive

Livs Liv

Lørdag 29. oktober er det premiere på filmen Livs Liv. 56 år gammel fikk hun diagnosen Parkinsons sykdom, men hun har likevel fortsatt å skrive, dels ved bruk av skriveassistent og diktafon. Da legen ba henne om å bruke mobilkamera for å dokumentere hvordan sykdommen preget henne, oppdaget Liv et nytt fortellerverktøy. Dokumentaren følger Køltzov på nært hold, gjennom private videoopptak og intervjuer gjennomført mens hun ferdigstiller sin første roman etter at sykdommen inntraff.

En samtale med Liv Køltzow

Liv Køltzow

I 1997 fikk Liv Køltzow Brageprisen for Verden forsvinner. Forfatteren forteller hvordan det er å lese boken nå, 18 år senere.

TEKST: Nora Campbell

Da jeg skrev Verden forsvinner, gjorde jeg enormt med research. Det var som om jeg forberedte meg på at jeg skulle bli syk. Prosessen hjalp meg med legeskrekken. Jeg fikk slippe innenfor, fikk så god kontakt med toppspesialistene som alle er så redde for og har så stor respekt for. Jeg husker jeg intervjuet en nevrolog, med masse skjønnlitteratur på kontoret, og jeg gjettet alle svarene hans: Det beste med jobben var diagnostikken, det verste var at det var så få av sykdommene som han egentlig kunne gjøre noe med. Legen, som fem år senere diagnostiserte meg med Parkinsons sykdom, takket meg for boken og trodde jeg hadde klart å diagnostisere meg selv. Han trodde jeg visste alt om medisin, men det gjør jeg jo ikke.

Verden forsvinner er en bok som holder seg fast i øyeblikket. Hovedpersonen Nina Blindheim er lege og slipper ikke unna det som skjer rundt henne. Hun slipper ikke unna å bli rammet selv. Dette er absolutt en kriseroman. Balansen mellom nåtid og fortid er spesiell. Hun slipper ikke unna nåtiden, men hun får ro til å reflektere over fortiden.

Jeg var redd mens jeg jobbet for at dagliglivet skulle virke grått, men ordet hverdag er helt håpløst. Det finnes ikke hverdager. Det finnes en fryktelig spennende prosess inni hvert menneske som er logisk og som fører til valg og handlinger. Det er det som er hverdager, og det er ikke småting.

Det finnes ikke hverdager. Det finnes en fryktelig spennende prosess inni hvert menneske som er logisk og som fører til valg og handlinger. Det er det som er hverdager, og det er ikke småting.

Romanens handling er lagt til høsten 1989, da Muren falt. Nå er det 25 år siden, og verden fremstår kanskje ikke like fredelig.

Man er aldri sikker når man skriver, men jeg er glad for å ha fastholdt et slikt øyeblikk, en slik hendelse. Det ser annerledes ut nå, enda riktigere. Den fredelige måten de østlige lederne løste den farlige situasjonen på var ikke en seier akkurat, men viste noen kvaliteter ved systemet. Ikke alle kan erkjenne et nederlag. De sparte mange liv på det. Jeg har levd i en fredstid hele mitt liv, mens det har vært så mange hundre tusen kriger, det er egentlig helt vanvittig! Det perspektivet har blitt min måte å betrakte verden på. Jeg ser på krisene fra en fredsposisjon i et velstandsland. Mitt ståsted er det alle andre så gjerne vil frem til, og da kan man jo ikke drive og forakte det som snevert.

Men blikket på verden blir et utenfrablikk, distansert?

Ektemannen i romanen, Audun, er historiker, ekspert på Svartedauden, han har avstand til alt som skjer. Auduns blikk på verden er også mitt. Men jeg er ikke så pessimistisk som ham. 

Og han er kanskje ikke noen god ektemann?

Audun er voldelig, og Nina har fortrengt det. Hun – en lege! – har fortrengt det. Men det er slike ting som holder verden sammen, både på mikro- og makronivå. Hvordan opprettholdes freden? Ved at noen finner seg i det som skjer.

Og hvordan er det å lese boken nå, 18 år etter den kom ut for første gang?

Jeg liker hele boken bedre nå enn da jeg skrev den. Og når jeg blar i den, blir jeg faktisk ganske imponert over mitt eget arbeid. Jeg tror det er en bok som vil holde seg.