Stikkord: Line Baugstø

Vi skulle vært løver

Vi skulle vært løver er historien om Malin som gleder seg til å få ei ny jente i klassen. Kanskje skal hun endelig få ei bestevenninne? Men Leona viser seg å være sjenert, og hun bærer også på en hemmelighet – som blir brutalt avslørt i garderoben.

En ny jente i klassen! Malin er spent. Kanskje er det en ny bestevenninne? Kanskje er hun en superjente som kan hamle opp med Sarah og de andre som bestemmer i klassen? Men da den nye jenta begynner, er hun svært sjenert. Malin forsøker å bli kjent med henne, men Leona er ikke enkel å komme inn på. Det viser seg at hun skjuler en hemmelighet, en hemmelighet som blir brutalt avslørt i gymgarderoben. Leona er født i feil kropp! Da får Malin får en ny utfordring: Er hun modig nok til å forsvare den som er utstøtt av alle de andre?

Utdrag fra Vi skulle vært løver av Line Baugstø

Men dagen etter er Amina syk og borte fra skolen. I gymtimen skal vi lære en afrikansk dans, og Nils er verdens dårligste danser. Han klarer ikke å huske trinnene i dansen han skal lære bort, og halvveis i timen sier han at vi kan spille kanonball i stedet. Hele klassen jubler. Sarah og Aslak er konger. Jeg blir ikke valgt til sist, men heller ikke først. Jeg er sånn passe god i kanonball. Den som blir valgt til sist, er Leona. Det er kanskje ikke så rart, for ingen har sett Leona spille kanonball før, og hun overrasker mange ved å være kjempegod. Hun kaster hardt og kjapt og treffer både Sarah og Yasmin. «Neste gang blir du ikke valgt sist, Leona», sier jeg.

Inne i garderoben ser jeg at noen av jentene begynner å hviske sammen og kikke bort på henne. Det stikker til i meg: Jeg burde advart henne om det lakenet. Nå er det for sent, og Leona skjønner ingenting. Hun prøver liksom å gjemme seg bort i et hjørne og merker antagelig ikke blikkene. Akkurat som forrige gang knyter hun det merkelige
omkledningslakenet fast i halsen og drar av seg gymtøyet. Og så finner hun fram de nye klærne. Leona er kjapp, men ikke kjapp nok. Før hun rekker å kle på seg, stiller Sarah seg opp ved siden av henne med armene i siden. «Det var da voldsomt, da. Hva er det egentlig du er så redd for?» Kanskje Sarah er sur for at Leona stakk henne i kanonball. Eller kanskje hun vil ha oppmerksomheten bort fra BH-en sin, som vi nå vet er full av gummi. Eller kanskje det bare er det at hun fremdeles er i et grusomt humør og lar det gå ut over alle.

Kjøp Vi skulle vært løver her

Leona kaster et nervøst blikk på henne, men svarer ikke. Hjertet mitt hopper over et slag, men jeg sier heller ingenting. Jeg blir bare helt stille, akkurat som alle de andre.
«Skulle nesten tro at du hadde noe å skjule», sier Sarah. Yasmin og Ebba fniser.
Og så er Sarah lynkjapp. Før noen av oss rekker å protestere, drar hun i båndet som holder Leonas omkledningslaken sammen i halsen. Hun løsner knuten og drar til, sånn
at hele det lyseblå lakenet faller ned rundt Leonas føtter. Og der står Leona nesten naken, i bare trusa, blottet og avkledd.

Leona farer sammen og prøver å dekke seg til. Hun ser så fortvilet ut. Hun sier ikke noe, men det kommer et par spede pip fra henne, som om hun skulle vært en livredd
valp. Ingen av oss gjør noe. Ingen protesterer høyt. Det er som om scenen fryses. Alle står helt stille og stirrer på Leona og Sarah.

Når virkeligheten siver inn i barnebøkene

Line Baugstø om Sofie og Nadia og når virkligheten siver inn i barnebøkene

Det var svart natt ute, og regnet høljet ned. Jeg befant meg inne i en sparsomt opplyst hule i fjellet. Mot meg kom to menn. Høye, mørke og morske. «Hvem er du?» spurte de. «Hva gjør du her?»

Tekst: Line Baugstø

Stotrende begynte jeg å fortelle at jeg jobbet for «Refugees welcome to Norway». Alle kassene med klær og toalettartikler skulle deles ut til nyankomne flyktninger. Og med ett ble de to morske mennene helt myke i øynene.

Høsten 2015 nådde flyktningkrisen i verden også Norge. Brått sto tusenvis av krigsrammede flyktninger og migranter på dørterskelen vår. For meg kom det veldig nært. Jeg bor på Kampen i Oslo og er nabo til Politiets utlendingsenhet på Tøyen. Flere ganger i uken gikk jeg forbi de overfylte lokalene til politiet, som på ingen måte var rustet til å ta i mot slike menneskemengder. Disse menneskene var sultne og slitne, og to ildsjeler, Mona Bentzen og Hilde Hagerup, bestemte seg for å dele ut mat til dem. Jeg ble spurt om å være med.

Historien om «Refugees welcome to Norway» skal ikke gjenfortelles her, men den enkle handlingen, å dele ut mat til sultne mennesker, utløste et skred av godhet og giverglede hos folk. Det var som om vi hakket hull i en demning, og folk strømmet til Tøyen med mat og klær. Arbeidet ble etter hvert godt organisert, men i starten var det nokså kaotisk. Og i dette kaoset, de aller første dagene, fikk vi låne nøkkel til den mørke hulen og brukte den som et midlertidig lager.

Samtidig som dette skjedde, begynte jeg å skrive om to små jenter, Sofie og Nadia. Jeg ville sende dem ut på eventyr, men ante strengt tatt ikke hva den første boken skulle handle om. Mens jeg gikk og grunnet på det, klarte jeg ikke å glemme opplevelsen i hulen vi hadde brukt. Bak en nokså anonym dør i fjellet skjulte det seg et virvar av ganger og rom. Det måtte jeg kunne bruke til noe? Jeg tok noen omveier i manuset, usikker på hvordan jeg skulle løse det, men til slutt slo det meg – jeg kan jo bare skrive det slik det var. Eller nesten slik det var, i hvert fall.

Av og til trenger den politiske virkeligheten seg på når jeg skriver. Den siver inn i teksten og krever sin plass. Det er ikke noe jeg bestemmer meg for på forhånd, og det skjer ikke i hver bok, men det skjedde i Kaja og Stine følger et spor, der to tyver viste seg å være hjemløse tiggere. Og det skjedde i denne nye boken, Døra i fjellet, som er direkte inspirert av det jeg selv var med på høsten 2015.

Sofie og Nadia oppdager en dør i fjellet, og ser to skumle menn som laster opp kasser på en lastebil. De er sikre på at det er tyver, men hvorfor har tyvene stjålet barneleker og klær? I jakten på bevis, havner de to jentene selv inne i hulen. Innelåst i stummende mørke.

Etter min mening bør bøker for de yngste leserne være spennende, i den forstand at barna skal få lyst til å lese videre i dem. Jeg syns helt nye og uerfarne lesere fortjener bøker som vekker leseglede. For meg handler det om å ta barna på alvor. Men spennende bøker kan gjerne inneholde mer enn spenning og underholdning. Også det handler om å ta barn på alvor.

Jeg vet lite om hvordan denne nye boken vil bli lest og hvilke tanker den vil vekke i mine unge lesere, men hvis jeg er heldig, kan den kanskje bidra til noen samtaler rundt flyktningkrisen. Kanskje vil noen barn kjenne igjen frykten til Sofie, som har sett glimt av krig og druknende flyktninger på TV. Og kanskje kan fortellingen både være en spennende historie og åpne for ny innsikt. Hvis jeg er heldig.

Men hva skjedde med de to mennene fra virkeligheten, de jeg møtte inne i hulen den natten? Hvem var de? Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror det var to musikere som hadde øvingslokale lenger inne i hulen. Nå har de i hvert fall gjenoppstått i en bok for barn. Og der har de fått helt andre oppgaver. Det er jo det fine med å være forfatter. Selv om dette er basert på virkelige hendelser, så kan jeg også dikte helt fritt.