Stikkord: lesetips

Det som står på spill

Om livet. Om døden. Om skriving. Om research. Bli med krimforfatterne Trude Teige, Tom Egeland, Aslak Nore og Øystein Wiik på denne ukas podcastfestival.

Hva skjer med oss når vi dør?

Som vanlig er det de store spørsmålene det handler om i Tom Egelands nye roman, Lasaruseffekten. Hva skjer med oss når vi dør? Arkeologen Bjørn Beltø leter etter et babylonsk-egyptisk oldtidsverk kalt De dødes bok. – Det er en bok som etter sigende røper store hemmeligheter om dødsriket og om hva som venter oss på den andre siden, forteller Tom. Les mer om dette i  På leting etter dødens mysterium.

Tom Hartmann på dypt vann

Øystein Wiik er ute med sin syvende bok om Hartmann. – I Dødsrytteren kaster du Tom Hartmann ut i storpolitikken, sier Trude Teige. – Ja. Plottet beveger seg fra Nord-Korea via Østerrike og til Svalbard. Min kontrakt med Tom er at hvis han overlever, får han en ny bok. Men han er slettes ikke trygg, humrer Øystein Wiik. Jeg har jobbet mye med research. Siden Nord-Korea undertegnet Svalbard-traktaten i februar 2016 har Nord-Korea hatt rett til å drive næringsvirksomhet på Svalbard. Det er spennende. Hva kan Kim Jung-un drive med på Svalbard? Jeg hadde da ingen anelse om at Trump og Jung-un skulle sette verden på hodet i 2017.

Når én mann kan endre historien

Som mange andre nordmenn har jeg vokst opp med historier fra krigen, forteller Aslak Nore. I Ulvefellen er hele handlingen lagt til andre verdenskrig. – Jeg er inspirert av gamle syttitallsthrillere. Fra thrillerlitteraturens storhetstid. Det gjelder blant annet Ken Folletts tidligere bøker og bøker av Fredrik Forsythe. Jeg leste Nålen og tanken på at én man kan endre hele krigens gang er et forlokkende premiss. Da fortellingen om Asker-gutten Sverre Bergh dukket opp, tenkte jeg at her har jeg muligheten til å skrive den boka jeg drømmer om å lese selv. Aslak forteller mer om dette i  Hvor begynner jobben med en roman?

Inn i psykiatrien

– Jeg holder meg til Norge, forteller Trude Teige om Pasienten – den femte boken i serien om Kajsa Koren. Kajsa blir kontaktet av en mann og spør om hun kan se på en gammel forsvinningssak der en liten jente forsvant for mange år siden. Underveis avdekkes det flere forbrytelser. – Da jeg begynte å gjøre research rundt psykiatrien, kom jeg over fortellingen om en pasient, Krøsus. Han kom til Dikemark som pasient på 1930-tallet og der ble han værende til han døde femti år senere. Jeg lot meg inspirere av denne fortellingen. Les mer om Krøsus i  Historien bak fiksjonen.

Møt alle fire i en spennende og morsom samtale om bøker, research og om skriving. Kanskje du får noen gode tips.

 

Novellen og andre fremmede jeg forelsket meg i

Roskva Koritzinsky er ute med novellesamlingen Jeg har ennå ikke sett verden

En gang forelsket jeg meg i en mann jeg møtte på et tog mellom Istanbul og Budapest.

Tekst: Roskva Koritzinsky

Jeg var enogtjue år gammel og hadde nylig gjort det slutt med kjæresten min, og i stedet for å møte opp på universitetet den høsten, reiste jeg på tvers av Europa fra august til oktober.

Nå, syv år senere, husker jeg ikke stort av hva vi pratet om. Bare at han spurte om å få sette seg, og at vi satt sånn, tvers over for hverandre, i flere timer. Jeg husker at han ga meg hodetelefonene sine og spilte noe musikk for meg som jeg ikke hadde hørt før. Jeg husker at han fortalte om studiene sine, om livet han levde i Østerrike, han delte noen morsomme historier fra reisen sin. Og så gikk han av toget og vi så hverandre aldri igjen. Resten av turen var jeg skjelven.

Dette var selvfølgelig verken første eller siste gang jeg forelsket meg i en fremmed som jeg ikke kom til å treffe igjen. Det skjedde på leirskolen i syvende klasse, på seminar i Danmark, på fester jeg tilfeldigvis havnet på uten å ha noen tilknytning til dem som bodde der. De fleste av oss har opplevd slike møter og kjent den intense følelsen av å befinne seg i kjernen av eksistensen, der hvert ord og hvert blikk dirrer av mening.

Samtidig hører disse opplevelsene – for de fleste av oss – sjeldenheten til. Livet består stort sett av hverdager, for å bruke et forslitt uttrykk. Derfor blir det så tydelig når enkelte mennesker ser ut til å leve av disse tilfeldige møtene. Det er noe mistenkelig ved mennesker som konsekvent unnviker forpliktende relasjoner, som foretrekker å være på loffen heller enn å pleie langvarige vennskap eller stifte familie, disse typene som plutselig bare er der en sommer, før de forsvinner igjen, for så å dukke opp på facebook-bilder ved leirbål, under italienske oliventrær eller på strender i Sør-Amerika, mysende og solbrune og med armen rundt et menneske som tilsynelatende er deres beste venn, men som h*n etter all sannsynlighet møtte kvelden før.

Så, hvorfor skriver jeg om alt dette? Kanskje fordi tilfeldige møter mellom mennesker som aldri kommer til å møte hverandre igjen, har noe akutt ved seg – de oppleves som hyper-virkelige og derfor litt uvirkelige – og på samme måte som jeg retter et mistenkelig blikk mot mennesker som tilsynelatende lever hele livet sitt slik, hastende fra det ene intense, forgjengelige møtet til det neste, ser jeg tidvis på min egen novelleskriving med den samme mistenksomheten.

Fornemmelsen av at noe har unnsluppet

I et essay om billedkunst skriver Siri Hustvedt:

I have never loved a painting I can master completely. My love requires a sense that something has escaped me.

Jeg synes den er så vakker, den setningen. Og ikke bare beskriver den Hustvedts opplevelse av å betrakte kunst, den fanger også noe grunnleggende ved det å lese – og skrive – noveller.

For to og et halvt år siden ferdigstilte jeg min første roman, Flammen og mørket. Og kanskje skrev jeg en roman etter å ha debutert med noveller fordi jeg ville bevise for meg selv at jeg kunne bli i én fortelling uten å stikke av. Når jeg skriver noveller, hopper jeg fram og tilbake mellom tekster, eller så skriver jeg som en galning i en uke eller en måned eller hvor lang tid det tar å ferdigstille en tekst. Når jeg har skrevet på lange tekster derimot, får jeg ofte en guffen følelse av å være fastlenket, som om personene jeg skriver om er fanget i en loop.

Da Flammen og mørket var levert til korrektur, var jeg allerede i gang med det jeg trodde at kom til å bli en ny roman. Etter et halvt års tid stagnerte den. Det var som om teksten, eller jeg, eller begge to, manglet surstoff. Som et slags pedagogisk tiltak bestemte jeg meg for å legge manuset på is og skrive noveller.

Misforstå meg rett, jeg skulle ikke skrive noveller igjen, ikke på ordentlig; jeg kjente en sterk motvilje mot å legge romanprosjektet på hylla. Jeg likte å tenke på skrivingen som et arbeid, og som vi alle vet, er et skikkelig stykke arbeid både tungt, monotont og litt kjedelig. Å skrive noveller kjentes for mye som å forelske seg i en fremmed nettopp fordi han er fremmed; det lignet for mye på flukt.

Novellen er forførende.

Den er også unnvikende.

Den fascinerer og irriterer meg. Kanskje skyldes denne dobbeltheten at novellen er et symbol – den har noe konkret og nesten tinglig ved seg. På samme måte som et bilde, er den helt konkret og helt abstrakt på samme tid. I et foredrag om novellesjangeren fra 1982, sammenligner den argentinske forfatteren Julio Cortazár novellen nettopp med et bilde, eller nærmere bestemt et fotografi:

Fine photographers define their art as an apparent paradox; that of cutting out a piece of reality, setting certain limits, but so that this piece will work as an explosion to fling open a much wider reality (..)

*

En venn av meg pleier å si at folk trekkes mot det de forstår minst av. Jeg vet ikke om det stemmer. I mange sammenhenger tror jeg tvert imot at vi trekkes mot det vi gjenkjenner, forstår og mestrer. Når det kommer til kunst tror jeg imidlertid at han har et poeng. Kunst som framstår som hemmelighetsfull, unnslipper tidvis den skarpeste kritikken, fordi selve mysteriet er tiltrekkende i seg selv.

I Norge har jeg inntrykk av at mange lesere, forfattere og kritikere opplever at nettopp det usagte – selve fornemmelsen av at noe er utelatt eller holdt tilbake – i seg selv blir ansett som en kvalitet når det kommer til novellesjangeren. Følelsen av at teksten rommer noe den ikke røper hva er, blir viktigere enn hva dette noe er. Undertekst er novellens adelsmerke.

Til tross for hederlige unntak, synes Askildsen-idealet å leve i beste velgående. Det er ikke helt uproblematisk. Misforstå meg rett: Kjell Askildsen er en strålende forfatter. All god kunst har undertekst, en slags ekstra dimensjon som trigger intuisjonen framfor intellektet vårt. Men når nye forfattere mer eller mindre ubevisst eller ukritisk ­kopierer en stil, risikerer vi en litterær sjanger på tomgang, at novellens kjennetrekk blir gimmick.

At fornemmelsen av noe usagt er viktigere enn det som faktisk skrives, der oppfyllelsen av formkonvensjoner blir viktigere enn språk og originalitet, der følelsen av at noe holdes tilbake blir viktigere enn det som står igjen.

Min første bok, Her inne et sted, føyde seg til en viss grad etter dette tradisjonelle novelleparadigmet. I arbeidet med min tredje bok, novellesamlingen Jeg har ennå ikke sett verden, har det vært nødvendig og befriende å lese bøker fra helt andre tradisjoner enn den ovennevnte. De kanskje viktigste «samtalepartnerne» har vært kortromaner av Georges Perec (En mann som sover) og Eduard Levé (Selvmord og Selvportrett), og novellesamlinger av blant annet tyske Judith Hermann (Sommerhus, senere) og østerrikske Jaeggy Fleur (Jeg er broren til XX),

Disse novellesamlingene bryter med det vi i Norge er vant til å tenke på som noveller. De er verken underspilte eller tilbakeholdne, de har ingen stram dramaturgisk oppbygning eller overraskende sluttpoenger, i Jaeggys tilfelle har de ofte ikke engang noen ytre handling å snakke om. Er de da noveller? Skal vi gidde å stille oss det forslitte spørsmålet hva er en novelle?

Kraften i det som snart skal dø

Det er noen faste karakteristika som går igjen når forfattere og litteraturforskere forsøker å fange novellen: Novellen er som et bilde, novellen er som en drøm. Novellen er undertekst. Kort fortalt: Novellen har noe ikke-helt-virkelig ved seg, noe magisk eller mystisk.

I essayet «Things out of words: Towards a poetic of the short story» skriver den amerikanske litteraturprofessoren Clare Hanson at novellen, på grunn av dens begrensede lengde, i større grad peker ut mot verden enn romanen som peker inn mot sin egen tekststrøm. Noen åpenbare eksempler er at personene i novellene gjerne dukker opp og forsvinner uten å komme tilbake igjen, at det sjeldent finnes gjentagelser eller speilinger av motiver, og slik blir  teksten stående som en portal ut mot verden. Dette gir novellen det drømmeaktige preget som mange opplever at kjennetegner sjangeren.

Hansons poeng er interessant, og står i tydelig slektskap til Cortázars. Samtidig er det åpenbart at denne definisjonen på langt nær favner alle noveller. Selv blant våre største novellister er det flere som vil falle utenfor. Se på så ulike forfattere som Alice Munroe og Kjell Askildsen, for eksempel. Alice Munroes noveller er som korte romaner, Askildsens er underspilte og knappe. At vi kan lese så forskjellige tekster med en distinkt følelse av å lese en novelle, betyr at det kan være fruktbart å se på hva slags modus leseren befinner seg i når hun setter seg ned for å lese en novelle.

En av dem som var tidligst ute med å definere novellen, var 1800-tallsforfatteren Edgar Allan Poe. Poe skriver  et sted at den korte fortellingen gjør det mulig for forfatteren å utfolde sin intensjon på en fullkommen måte – for under den korte, men konsentrerte lesningen er leserens sjel under forfatterens kontroll.

I ettertid har denne definisjon møtt  kritikk, blant annet fordi Poe kun fokuserer på novellens lengde, og ikke på hvilke språklige og formmessige konvensjoner som preger sjangeren. Men i forkastelsen av Poes definisjon, overser man kanskje også en helt grunnleggende implikasjon ved hans argument: at det skjer noe helt bestemt med en leser som setter seg ned og leser en kort historie. Man kan selvfølgelig innvende at noveller ikke nødvendigvis leses i ett strekk og at Poes litteratursyn er i overkant instrumentalistisk og i verste fall bare kaster lys over hans egne noveller. Likevel synes jeg det er interessant at Poes tekst, i så stor grad vektlegger hva som skjer med leseren, hvilken tilstand vi går inn, når vi vet at det er en kort tekst vi skal lese. Kanskje vissheten om at vi skal lese noe som snart er over, forandrer moduset vi går inn i teksten med. Og at denne tilstanden av akutthet må tas med i regnestykket når vi skal forstå hvordan en novelle virker, hva den gjør med oss.

La oss gå tilbake til mannen på toget, til kraften i de flyktige møtene med mennesker man aldri kommer til å møte igjen. På samme måte som disse fremmede ikke er distinkt annerledes enn andre venner eller bekjente jeg måtte ha, er heller ikke novellen, for meg, noe distinkt annet enn romanen. Men følelsen jeg har når jeg leser eller skriver en novelle, er annerledes – den ligner den opplevelsen av å møte noen for en kort stund og vite at det er disse timene, denne kvelden man får.

Jeg tenker at det å trekkes mot novellen som sjanger, handler om å være tiltrukket av en bestemt form for konsentrasjon. Slik møtet på toget ikke først og fremst handler om hva slags samtaler som utspilte seg eller hva slags menneske jeg møtte, men om en bestemt måte å sortere informasjon på, en bestemt måte å lete etter mening på. En bestemt måte å vise seg fram på og skjule seg på. Det handler om å komme helt inntil og gi slipp på noe samtidig.

 

Les novellen INGENTING OM KJÆRLIGHET gratis

 

Om Roskva Koritzinsky

Roskva Koritzinsky (f. 1989) utga sin første bok i 2013, novellesamlingen Her inne et sted. For denne boka ble Koritzinsky nominert til Tarjei Vesaas´ debutantpris og hedret med Aschehougs debutantpris. For sin neste bok, romanen Flammen og mørket (2015), fikk hun også strålende anmeldelser. I 2016 ble Koritzinsky valgt ut av NORLA til første pulje av yngre forfattere til å representere Norge og ny norsk litteratur på internasjonale bokmesser og seminarer. Jeg har ennå ikke sett verden (2017) er Roskva Koritzinsky andre novellesamling.

En moderne familie

En moderne familie er en bok jeg lest flere ganger med stor interesse. For dette er et tema som engasjerer meg. Møt Helga Flatland i samtale med Sissel Gran.

Hør første episode i podcastfestivalen her:

Etter førti års ekteskap bestemmer Torill og Sverre seg for å skilles. De er sytti år, nylig pensjonert – og føler seg ferdige med familieprosjektet. Det gjør ikke deres tre voksne barn: Liv, Ellen og Håkon. For dem er familien fremdeles et viktig omdreiningspunkt, og opphavet til deres egne verdier, valg og ambisjoner. Gjennom de tre søsknenes ulike blikk, fortelles en historie om tilhørighet, oppbrudd og konsekvenser – og om hva som egentlig utgjør en familie.

Hva gjør denne skilsmissen med de tre voksne barna til Torill og Sverre? De reagerer høyst ulikt på nyheten og skilsmissen påvirker barna på ulikt vis. – Jeg tenker at man har ganske faste roller i en søskenflokk og disse blir med oss hele livet. Hvis noen forsøker å bryte ut, blir det uro i rekkene. Her er det foreldrene som trer ut av rekka og skaper et enormt brudd. Hele familien rykkes litt ut av balanse, forteller Helga Flatland.

– For voksne barn er det ikke sikkert at dramatikken rundt en skilsmisse er så mye mindre. Den er bare annerledes, sier Helga.  – Ja, hvordan en skilsmisse påvirker voksne barn er nesten ikke beskrevet i litteraturen, påpeker Sissel.

Bli med på Aschehoug podcastfestival! Hver lørdag frem til jul kan du møte en rekke av høstens forfattere. Podcastfestivalen lages i samarbeid med lydboktjenesten FABEL. Ønsker du deg to ukers gratis lytting, så gå inn på Fabel.no. Vi høres!

Hør en smakebit av podcasten:

Kjøp En moderne familie her

Høstferie = Leseferie

Nettopp! Enten dere skal reise bort eller ikke i høstferien, så ta en tur innom biblioteket. Les deg bort, les deg hjem, les deg klok, les deg glad – og gjør høstferien til en leseferie.

Bøkene åpner for å besøke nye verdener. Bli kjent med karakterer, det gode, onde, vanskelige, det fine. Men for å ta del i en ny fortelling, bli ett med alle historiene, må permen åpnes – og ordene slukes.

Høstferien er en gylden anledning for å ta med seg barna på biblioteket og virkelig fråtse i historier – enten du velger boka eller lydboka.

Bli med Anikken og Marie til Biblo – barnas eget bibliotek:

Anikken og Marie starter sin leseferie på Biblo – barnas eget bibliotek

Slik gjør du høstferien til leseferie

Bygg en hytte med bøkene. Bruk romaner som grunnmur, og leksikon til bæreveggene. Pledd danner flotte tak og skaper den rette stemningen. Høytlesning er selvfølgelig obligatorisk så voksenbesøk må beregnes når plantegningen påbegynnes.

Sett opp teater med karakterene fra favorittboka. Stuegulvet blir til Nationalteateret når barna inviteres til rollespill.

Sett på en lydbok. Demp belysningen, sett frem noe godt, hvil skulder mot skulder og la ordene trille inn i hukommelsen.

Bytt på å lese annenhver side. Hvem av dere leser med mest innlevelse? Bruk bursdagshatter for komisk effekt.

Anikken og Marie starter sin leseferie på Biblo – barnas eget bibliotek

Lag tegneserie av favorittboka, eller favorittinteressen. Bruk så mange lydeffekter som mulig. Hvordan beskriver du en ufo som krasjer mot jorda? Hvordan høres det ut når pappa promper?

Gå på biblioteket. La barnehender skli langs bokryggene til en av dem vekker oppmerksomheten. Ikke bli overrasket om barnet ikke vil hjem. Eget lånekort blir så klart høyst nødvendig.

Leselek fører til lesestjerner. Og lesestjerner vil en dag skape nye verdener, nye historier.

Boksluker

 

Når drømmenes tid er forbi

Lottomillionær

Odd W. Surén er klar med ny roman! En humoristisk og burlesk fortelling der hovedpersonen stiller seg det ikke helt ukjente dagdrømmerspørsmålet: Hva skulle jeg gjort hvis jeg ble lottomillionær? Og hva skjer med ham når han faktisk blir det?

Tekst: Hilde Rød-Larsen

Det er først i seinere tid jeg har skjønt at ikke alle folk dagdrømmer. Hva de folka fyller hodet sitt med, skjønner jeg imidlertid ikke. Oi, så mye tid jeg bruker på å drømme meg bort. Jeg somler med middagen for å få utviklet en ny plot-twist, går omveier til jobben for å pønske ut en herlig happy ending, legger meg lenge før jeg er trøtt for å klekke ut et nytt scenario. Hva jeg drømmer om? Hah, det sier jeg ikke. Men jeg kan røpe såpass at jeg tar meg godt ut i de drømmene, jeg hevder meg – og av og til legger jeg kanskje inn en ørliten hevn også.

Er det en annen som dagdrømmer så det monner, er det Kjell Idar Holter, hovedpersonen i Odd W. Suréns roman Krem med et hint av kuruke. Kjell Idar er en mann som aldri har opplevd noe av betydning, og som fyller fritida si med detaljert dagdrømmeri – der hevnen ikke er helt uvedkommende. De fleste av oss har vel streifet innom de drømmene tankene (og notatbøkene!) hans kretser rundt: Hva skulle jeg gjort hvis jeg ble lottomillionær? Vel, Kjell Idar får oppfylt dagdrømmen sin, han. Men det betyr ikke at alt går sånn som han drømte om. For med lottogevinsten er også drømmenes tid forbi.

Forresten, «drømme seg bort,» heter det, og jeg ser jeg har skrevet det selv, men strengt handler det i hvert fall for min del ofte om å «drømme seg inn». Inn til det jeg egentlig ønsker meg, og ikke det jeg syns jeg bør ønske meg. Det en krevende øvelse! Som kan føre til mye fint. Og akkurat det er kanskje ikke Kjell Idar så rå på. Uansett er det mye rørende innsikt – og hysterisk moro – å få ut av Suréns fortelling om en ganske alminnelig mann som får sin aller største dagdrøm oppfylt.

Gaveboken, eller: Kuruke med krem

UTDRAG: Jeg har aldri vært noen gambler, men i mange år leverte jeg håpefullt inn tippekupongen, og etter hvert også Lottokupongen, hver eneste uke. Etter noen år sluttet jeg med fotballtippingen, og konsentrerte meg om Lotto, eller, rettere sagt, det ble det eneste pengespillet jeg deltok i, jeg konsentrerte meg ikke akkurat om det, men jeg deltok da, i det minste, og leverte de samme tretti rekkene til hver trekning, for før eller siden ville jeg vel slumpe borti en gevinst av nevneverdig størrelse, tenkte jeg, hvis det nå kan klassifiseres som tenkning. Med de samme rekkene hele tiden så jeg det som å ha garn stående i tilfeldighetshavet, jeg holdt meg til mitt sted, og de samme garnene. Så kom kanskje premien sigende. Ja, den gjorde vel det? Før eller siden, tenkte jeg. Før eller siden. Og da!

Med tiden begynte jeg å fantasere om hva en eventuell kjempegevinst skulle brukes til. Det var bare noen behagelige dagdrømmer til å begynne med, jeg sa til meg selv at det var en lek, man må da ha lov til å leke med tanken, selv om den er aldri så usannsynlig. Jeg hadde åpenbart behov for å presisere dette overfor meg selv, for drømmene ga meg nok dårlig samvittighet, var nå dette noe for en voksen mann å bruke tid på! Sitte i en stol og fable om millioner og hvordan de skulle brukes, for ikke å si misbrukes. Himmel og hav! Men etter noen måneder tror jeg innvendingene falt helt bort, det var så herlig å hengi seg til fantasiene, og i løpet av et par år ble det rett og slett en hobby. Pengene. Hva de skulle sette meg i stand til. Hvor klokt og edelt jeg kom til å håndtere dem. Eller hvor euforisk og spontant. Det var nesten som om jeg hadde vunnet allerede, som om den faktiske og enn så lenge uteblitte gevinsten bare var en formalitet, og ikke noe å bry seg det minste om.

Pengene. Hva de skulle sette meg i stand til. Hvor klokt og edelt jeg kom til å håndtere dem. Eller hvor euforisk og spontant.

Hvordan aktet jeg så å forholde meg når den store premien om ikke lenge ville materialisere seg? Jeg skulle i hvert fall gi bort en hel del, det sa jo seg selv. Syntes jeg. Klart jeg skulle gi bort! Så mye til den, så mye til den. Min mulige arving, som jeg må komme tilbake til, måtte selvsagt få noe, ja, mye, men hvordan det skulle gå til, hadde jeg ikke klart for meg. Dessuten var det jo så mye usikkerhet knyttet til denne mulige arvingen, denne muligens innbilte arvingen, men det var jo andre som burde få, andre jeg kunne gi, ikke bare av gavmildhet, men også av andre grunner, helt andre. Hvis jeg for eksempel vant ti millioner, skulle Joakim, broren min, få en million, selv om jeg kunne ha gode grunner til å la det være, ja, jeg tenkte vel egentlig å overrumple ham med en slik gave, dupere ham og kanskje irritere ham også, eller ikke kanskje, helt sikkert irritere ham med det, for ikke å snakke om konen hans, Live, jeg ville irritere dem begge ved å gi Joakim en kilevink av en gave, og jeg skulle gi en halv million til hver av ungene hans, eller deres, bør jeg vel si, de irriterende drittungene, som forresten nå vel må regnes som voksne, de skulle plutselig oppleve meg som en hovedperson i livet deres, en som helt uventet forandret tilværelsen for dem, eller aspekter ved tilværelsen, og min anseelse ville nok vokse betydelig, min anseelse i deres verden, som følge av en stor kilevink av en gave til faren deres, og noen mindre ørefiker av uventede gaver til dem, ja, ørefiker, ikke til dem, men til Joakim, de også. Gavene til dem ble ørefiker til ham, det var en tanke jeg fant betydelig glede i. Ikke minst gledet jeg meg over å ha forstått dette, at gavene til ham og barna ville ramme ham hardt. Og enda mer at det ville ramme Live hardt. For jeg hadde da en viss anelse om hvordan jeg ble betraktet der i gården, og det var nok ikke videre flatterende for meg. Riktignok hadde jeg ingen sikre holdepunkter for en slik oppfatning, men de få gangene jeg ikke hadde klart å vri meg unna en såkalt anledning, en familiær hendelse, hadde jeg alltid følt på meg at jeg hadde blitt snakket om, og at det som hadde blitt sagt om meg i mitt fravær neppe var til min fordel. Det var noe jeg nok kunne ane i blikkene, men langt tydeligere merke på en del uttalelser, først og fremst, for ikke å si ene og alene, av Live, som alltid klarte å irritere meg med de såkalte meningene sine. Ikke minst om vinnere og tapere. Hun snakket alltid, eller nesten alltid, om det, og Joakim motsa henne aldri, det merket jeg meg. Nei, han motsa henne ikke. Hun snakket om ungkarer de kjente, menn jeg ikke visste noe som helst om, og hun kalte dem alltid tapere. Det var tydelig at hun regnet seg selv som en vinner. Det fantes altså bare en eneste arena hvor menneskets verdi skulle og kunne måles, og på den arenaen var hun en vinner. Hun feiret sitt ekteskap med Joakim og sin bekreftede forplantningsevne som noe enestående, en seier av samme verdi som en hvilken som helst olympisk gullmedalje. Forresten må jeg korrigere meg selv en smule her, det var ikke det at hun var gift med Joakim som, slik hun så det, gjorde henne til en vinner, det var det at hun var gift. Jeg lurer på om Joakim har forstått det? Og det var ikke de barna de to hadde fått sammen, eller disse barnas personligheter, egenskaper eller prestasjoner som sikret hennes status som vinner, men det at hun hadde fått barn. Vinnerne ble gift og fikk barn, derfor var de vinnere, taperne oppnådde ikke disse høydepunktene, derfor var de tapere. Spesielt gjaldt dette mennene. Ungkarer var tapere, det sto ikke til å nekte. Hun nevnte aldri meg i disse monologene sine, men siden jeg var ungkar, og det var ungkarer hun snakket om, visste jeg at det ikke bare var slik at kategorien tapere også omfattet meg, men først og fremst meg. Jeg var prototypen på en taper, slik Live så det, slik hun likte å se det, slik hun likte å vise meg at hun så det, ja, likte det uten å legge bånd på seg, det ga henne nytelse å si slike ting, sadistisk nytelse, idet hun trodde at hun såret meg, hun ønsket det. Og jeg kunne se at Joakim delte hennes oppfatning, om enn, muligens, ikke hennes nytelse. Oppfatningen om ungkarer og om tilværelsens tapere og vinnere delte han fullt ut. Ja, i grunnen forekom det meg at han var opphavet til den. Live representerte Joakim, hun var hans munn, hans talerør, om enn et talerør som opplevde en rent personlig nytelse nettopp ved å gi uttrykk for Joakims meninger. Derfor hadde jeg tenkt at om jeg vant den store gevinsten, og virkelig ga Joakim en stor pengesum, en kilevink av en pengesum, skulle jeg skrive «fra taperen» i meldingsfeltet på giroen i nettbanken. Kanskje kom de ikke til å lese dette, men muligheten var tross alt til stede. Som en ekstra snert i kilevinken. Og siden premien fremdeles lå et stykke inn i framtiden, i det blå, så å si, forestilte jeg meg at jeg, når tiden for den store premien kom, ville ha endret min status, at jeg skulle gjøre min endrede status kjent, min status når det gjeldt den hemmelige, mulige, men kanskje ikke helt sannsynlige arvingen. For et sjokk akkurat det ville bli for Live og Joakim! Ja, for alle. Men jeg tvang meg til å tenke mindre på denne mulige arvingen enn på den nesten helt umulige premien, det var så mange vanskeligheter knyttet til arvingen, så mye som måtte tenkes grundig igjennom, og vedkommende måtte ikke nevnes, det ville bli oppfattet som et tegn på demens om jeg plutselig lanserte en mulig livsarving, det ville fortone seg helt umulig for alle som kjente meg, som hadde kjent meg lenge, for slekten. Men pengene kunne jeg tenke på, premien, og hvordan den skulle brukes, og jeg kunne unne meg mange tanker om hvordan det ville bli for min svigerinne Live når jeg vant, når jeg helt uventet var rik, rett og slett styrtrik, hun ville ta det tungt, det er jeg sikker på, hun ville mene at jeg ikke fortjente noen premie overhodet, jeg som var ungkar og dermed i ett og alt en taper.

Les mer

Odd W. Surén

Om Krem med hint av kuruke

Kjell Idar Holter er mannen som aldri har opplevd noe av betydning, inntil han som noen og femtiåring får oppfylt sin store drøm og blir lottomillionær. Men med dette er drømmenes tid forbi, og alt er flokut som før. Kjell Idar begynner å grunne over hvem han er, og hva slags forbindelse han har til menneskene rundt seg. Vi møter blant annet husvertinnen Ada Opaker, med rumpe av gelé, og Vernon Jensen, som gjør seg stadige ærend i garasjen for å karnøfle båndspoileren eller slusspumpe gefrikkelstaget på bilen sin. Og midt oppi det hele blir vår mann gjenstand for en anonym forfatters litterære terror – eller oppmerksomhet.

Høst på Ugla Bar – og bakgården er åpen!

Endelig er det bokhøst! Ta deg en tur innom UGLA BAR. Drikk en kopp kaffe, les i en bok eller bare sitt og heng. Bli med på boklanseringer, kom på konsert og møt en redaktør. Vi åpner 08.00 mandag til fredag.

SEPTEMBER

 

Husk også: Forfattermandag hver mandag 16-20 / Vintirsdag, hver tirsdag, hele dagen / Bransjetorsdag, hver torsdag 16-20, og søndagspilsen, hele søndagen.

Tirsdag 19 / 19.00-22.00 / QUIZ MED NILSEN

 Onsdag 20 / 20.00 / TWIN BEAKS CLUB

 Lørdag 23 / 21.00-01.00 / DJ 13 O CLOCK

 Mandag 25 / TBA / LANSERING / TERJE HOLTET LARSEN & HANS PETTER BLAD:

 Tirsdag 26 / 19:00 /POESISYNDIKATET

 Onsdag 27 / 19:00 / LANSERING / HANNE ØRSTAVIK: Over fjellet

 Torsdag 28 / RELEASE / ANE BJERKAN

 Fredag 29 / TBA / KONSERT / HARIS

 Lørdag 30 / 21-01 / DJ 13 O CLOCK

 

Følg UGLA på Facebook og på Instagram!

Har du en god idé, forslag til arrangement , ris eller ros? Ta kontakt med Christelle Ravneberget.

@eatinginoslo elsker Ugla bokbar og skriver: «Ugla combines two of my must haves. Books with a chance of wine? Umm yeah, count me in. A good cup of coffee too, this place is so golden👏😊Jeg er enig, og et annet pluss er at det ligger sentralt i Oslo sentrum rett ved Tinghuset😃👍 #unikesteder i #oslo #uglabar #uglabokbar
UNIKESTEDER.NO

 

Vil du bli med på laget?

Barnebok

Det er ikke hver dag at en av landets morsomste stillinger lyses ut! Vår barnebokredaksjon søker etter ny redaktør. Søknadsfrist mandag 11. september.

Forlagsredaktør i norsk barne- og ungdomslitteratur

Aschehoug forlag utgir landets ledende forfattere av barne- og ungdomslitteratur. Redaksjonens utgivelser spenner vidt, fra billedbøker og illustrerte barnebøker til ungdomsromaner og faktabøker.

Vi ønsker å styrke vår satsing på illustrerte barnebøker og utlyser et toårig engasjement. Vi søker en engasjert person som kan være med på å videreføre og utvikle en sterk litterær liste, forsterke bredden og bringe fram utgivelser som treffer dagens og fremtidens unge lesere. Redaktøren vil hovedsakelig jobbe med norske forfattere og manus.

Arbeidsoppgaver:
Idéutvikling og prosjektstyring
Manusbearbeiding
Oppfølging av forfattere og illustratører
Rekruttere forfattere og illustratører
Markedsplanlegging og informasjonsarbeid

Vi ønsker søkere med interesse for norsk og internasjonal barne- og ungdomslitteratur, samt evne til å veilede forfattere og illustratører i manusarbeidet.

Søkere må ha sikker språkfølelse, god skriftlig og muntlig framstillingsevne. Det er ønskelig med praksis fra redaksjonelt arbeid i forlag eller annen publiseringsvirksomhet.

Stillingen krever utdanning på universitets- eller høgskolenivå.

Forlaget har subsidiert kantine, sommertid, fleksitid, pensjons- og forsikringsordning. Lønn etter forlagets lønnssystem.

Spørsmål om stillingen kan rettes til forlagssjef Sverre Henmo tlf. 22 400 400 / 993 35 251 / e-post: sverre.henmo@aschehoug.no

Vi ser frem til å motta din søknad innen 11.09.2017.

Se høstens liste fra barn- og ungdom her.

Lesestjerne

Lesestjerne
Unge bokelskere
barnebok