Stikkord: Lene din ensomhet langsomt mot min

5 spørsmål med Klara Hveberg

Klara Hveberg debuterte med Lene din ensomhet langsomt mot min, våren 2019. Boken fikk strålende kritikker. Vi har stilt noen spørsmål til debutanten slik at du kan bli bedre kjent med henne.

Hva er den siste boka du har lest?

Jeg er akkurat ferdig med Naja Marie Aidts «Har døden tatt noe fra deg, så gi det tilbake», en sterk, vakker og vond bok om sorg. I tillegg er den bygd opp på en måte som minner om noen matematiske figurer som kalles fraktaler. Det betyr at teksten er ganske fragmentert, og at det stadig dukker opp tekstbiter som gjentar seg med små variasjoner. For eksempel blir hendelsesforløpet gjentatt med stadige utvidelser, som om historien gradvis vokser frem etter hvert som hovedpersonen er i stand til å ta innover seg det forferdelige som har hendt. Jeg synes formen gjenspeiler innholdet på en utrolig fin måte. Det er som om den fragmenterte strukturen understreker hvordan både språket og tilværelsen truer med å bryte sammen.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

Jeg må vel nesten si Aurora-bøkene av Anne-Cath. Vestly, for det var de som vekket interessen min for litteratur da jeg var liten. Men det er mange bøker som har betydd mye for meg i ulike faser av livet. Jonas Wergeland-triologien av Jan Kjærstad vekket litteraturinteressen min på nytt etter at jeg i studietiden nesten bare hadde lest matematikkbøker. Og debutromanen til Kjersti Skomsvold ga meg lyst til å begynne å skrive selv.

Hva inspirerte deg til å skrive debutromanen din?

Jeg hadde lyst til å se om jeg kunne bruke matematikken på en litterær måte, både i innholdet og i oppbygningen av strukturen. Jeg hadde lenge vært fascinert av historien om Sofja Kovalevskaja, den første kvinnen som ble professor i matematikk. Spesielt var jeg fascinert av personligheten hennes, hvordan hun virket både altfor sterk og altfor skjør på samme tid. Men det føltes problematisk å skulle dikte fritt om en historisk person, så det var først da jeg fikk idéen om at jeg kunne la hovedpersonen Rakel være en slags kopi av Sofja i nåtiden, at det virkelig løsnet. For da kunne jeg dikte fritt. Og den ideen fikk jeg gjennom matematikken, gjennom fraktaler, for de består nettopp av flere kopier som speiler hverandre og gjentar seg med små variasjoner. I tillegg er boka bygget opp av mindre fragmenter på to-tre sider, som består av utvidede øyeblikk fra Rakels liv. Mye av utfordringen i arbeidet med romanen, var å få disse bitene til å spille sammen så det ble en helhetlig mosaikk.

Når begynte du å skrive?

Jeg har egentlig skrevet så lenge jeg kan huske. I barndommen og ungdomsårene ble det mest dikt, og jeg fikk publisert noen dikt i lokale aviser og blader. Men etter at jeg begynte å studere matematikk, forsvant på en måte skjønnlitteraturen ut av livet mitt. Så ble jeg syk og måtte gi opp jobben min som forsker på universitetet. Dagene føltes helt innholdsløse, og jeg måtte prøve å finne noe jeg kunne greie å gjøre selv om jeg var mye sengeliggende. På en måte var det altså sykdommen som gjorde at jeg fant tilbake til litteraturens verden. Jeg begynte å skrive for å gi meg selv et slags håp.

Hva var det vanskeligste i arbeidet med denne boka?

Det aller vanskeligste var nok at jeg var syk og bare kunne skrive noen få setninger eller stikkord per dag. Sånn sett passet den fragmenterte strukturen perfekt. Jeg slet også lenge med den siste delen av romanen, for jeg ville at dette ikke bare skulle være en historie om kjærlighet, men også om ensomhet og om det å prøve å bruke kunsten til å skape seg en mening i tilværelsen. Men det var enklere for meg å skrive om kjærlighet enn om ensomhet, så jeg strevde mye med å få det mørke og det lyse til å være til stede i teksten samtidig. Det var også en utfordring å flette sammen de ulike trådene om Rakel, Sofja, kjærligheten, matematikken og musikken på en naturlig måte. Samtidig var det kanskje i denne delen av arbeidet jeg følte at jeg kunne dra mest nytte av å ha tatt en doktorgrad i matematikk. Da lærte jeg å forholde meg til et stort og komplekst materiale, og å elte og kna stoffet til det finner en form som får brikkene til å falle på plass. Det er en slags følelse av å skulle avdekke noe som allerede er der, som om stoffet egentlig har en form som du bare må oppdage.

Kjøp Lene din ensomhet langsomt mot min

Lene din ensomhet langsomt mot min

Rakel har aldri forstått hvordan man får venner. De beste vennene hennes er bokstavene, tallene og fantasivennen David. Dessuten har hun et stort talent for misforståelser. Der andre ser fergekryss på fjorden, ser hun fergekyss.

Når hun flytter til Oslo for å studere, møter hun matematikkprofessoren Jakob. Han arbeider med en roman om Sofja Kovalevskaja, den første kvinnen som ble professor i matematikk. Hun hadde et nært forhold til veilederen sin, og Rakel og Jakob innleder også et hemmelig kjærlighetsforhold.

Men Rakel blir syk, og fra sengen fabulerer hun om Sofjas liv. Kan Sofja hjelpe henne med å forstå seg selv og forholdet til verden og kjærligheten?

Lene din ensomhet langsomt mot min er en usedvanlig vakker, sår og morsom roman om å finne mening og sammenhenger akkurat når man trenger det.

En herlig historie om kjærlighetens mange aspekter og om søken etter skjønnhet i livet.
– Vigdis Moe Skarsten, Adresseavisen, terningkast 6

Denne knallsterke debutromanen gjør matte til musikk og livet til lyrikk. Bravo!
– Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen

Nytt år – helt nye forfattere!

Noe av det aller beste – nei, det aller beste – med å jobbe i forlag, er at du hele tiden blir kjent med nye tekster og nye forfattere. Her kan du lese mer om to av vårens debutanter. Det er all grunn til å glede seg! 

Da redaktøren presenterte debutromanen til Klara Hveberg for nesten et år siden, ble jeg straks nysgjerrig. «Det er en helt, helt spesiell tekst,» sa hun og det er på alle måter sant. Sjelden har jeg blitt så glad i en hovedperson som jeg blir i Rakel i Lene din ensomhet langsomt mot min.

Jeg ble både betatt og ikke så rent lite forelsket i Rakel. Klara Hveberg har skrevet en vakker kjærlighetssonate i d-moll, som gir sterke forhåpninger for hennes videre forfatterskap. Jeg føler meg rett og slett mindre ensom med denne boken på nattbordet. – Gabriel Moro, VG

Sven Petter Næss har skrevet en kløktig, troverdig og underholdende politikrim. Gjør deg klar for en ny politihelt i Den stille uke. 

I mars kommer Trygve Kallands Hundene i Raqqa – en nervepirrende og virkelighetsnær thriller om et gisseldrama i Raqqa i Syria, og om en redningsaksjon helt utenom det vanlige.

Lene din ensomhet langsomt mot min

Rakel har aldri forstått hvordan man får venner. De beste vennene hennes er bokstavene, tallene og fantasivennen David. Dessuten har hun et stort talent for misforståelser. Der andre ser fergekryss på fjorden, ser hun fergekyss.

Når hun flytter til Oslo for å studere, møter hun matematikkprofessoren Jakob. Han arbeider med en roman om Sofja Kovalevskaja, den første kvinnen som ble professor i matematikk. Hun hadde et nært forhold til veilederen sin, og Rakel og Jakob innleder også et hemmelig kjærlighetsforhold.

Men Rakel blir syk, og fra sengen fabulerer hun om Sofjas liv. Kan Sofja hjelpe henne med å forstå seg selv og forholdet til verden og kjærligheten?

Lene din ensomhet langsomt mot min er en usedvanlig vakker, sår og morsom roman om å finne mening og sammenhenger akkurat når man trenger det.

Klara Hveberg er født i 1974 og vokste opp i Molde. Etter å ha snust på studier i musikk og litteratur endte hun opp med å ta doktorgraden i matematikk med en avhandling om fraktal geometri.

UTDRAG: det er tolv etasjer i Abels hus. Tohundreogfjorten trappetrinn. Rakel har alltid vært fascinert av trapper. Vindeltrapp, spindeltrapp, L-trapp, U-trapp, S-trapp, repostrapp, rettløpstrapp, rulletrapp. Da hun var liten, lekte hun at trinnene var tangenter. Gikk trapper ved å spille sanger med føttene. «Nøtteliten» oppover. «Kjerringa med staven» nedover. Hvis trappen var lang, måtte hun spille flere vers for å komme helt ned. Hun spilte «Fløy en liten blåfugl» også. Men siste tone var skummel. Hun måtte hoppe fem trinn ned.

I syvende etasje holder matematikerne til. Hun sniker seg bortover gangen og studerer navneskiltene. Finner kontordøren hans med det samme. Men tør ikke banke på. Blir bare stående og lese navneskiltet. Jakob Krogstad. Hun har prøvd å gjette hvem han er når hun går forbi kantinen i første etasje hvor matematikerne drikker morgenkaffe. For hun har ikke møtt ham ennå. Har bare møtt stemmen hans i en artikkel han skrev for noen år siden om den russiske matematikeren Sofja Kovalevskaja. Den første kvinnen som ble professor i matematikk. Hun avla doktorgraden i august 1874, nøyaktig 100 år før Rakel ble født. Da Sofja var liten, leste hun matematikkbøker i smug under dynen om kveldene fordi faren hennes ikke syntes at jenter skulle studere matematikk. Senere ble hun yndlingsstudenten til Karl Weierstrass, Europas største matematiker. Men hun døde ung, bare 41 år gammel.

Trapper er fine å tenke i. Alle burde ha en tenketrapp. Tolv etasjer er perfekt. Det tar tre minutter og tjueseks sekunder opp. To minutter og atten sekunder ned. På den tiden rekker hun å løse en middels vanskelig tankenøtt. Plystre «Måneskinnssonaten» av Beethoven. Eller tenke på byen hun har flyttet fra.

Kjøp boka her
 

Den stille uke

Kripos-etterforsker Harinder Singh vender motvillig tilbake til småbyen han vokste opp i for å bistå det lokale politiet med å oppklare en drapssak. Den halvt indiske Singh ble aldri helt godtatt i Elvestad, og møtet med hjemstedet får gamle konflikter til å vekkes til live. Mye er ved det samme i byen han forlot. Familien Davidsen eier fremdeles Elvestads hjørnestensbedrift og tilhører fortsatt byens maktelite. Men nå er Axel, fabrikkdirektørens sønn, drept. Tjue måneder tidligere forsvant dessuten en ung jente som vanket i samme gjeng som Axel sporløst. Når Singh begynner å nøste i trådene, viser det seg snart at mange har noe å skjule, og at langt fra alle forteller sannheten om hvor de var drapsnatten.

Jeg håper vi får møte Harinder Singh i mange flere saker!

Sven Petter Næss er 45 år gammel og jobber i databransjen. Han vokste opp i Oslo.

UTDRAG: Carina kunne se ut gjennom den lille åpningen i plasten de hadde pakket henne inn i, men mørket gjorde det vanskelig å orientere seg. Hun så trær, luktet gress og jord og kjente den friske kveldsluften. Skjønte at hun ikke lenger var innesperret i den grusomme kjelleren. De nye omgivelsene var likevel ikke stort bedre. Underlaget var kaldt og hardt. Hun var naken under plasten, og frøs så mye at hele kroppen skalv. Hun følte seg sår og rå. Det verket i ledd og bein. Hun kjente seigt, størknet blod klebe mot plasten.

Blikket fanget opp en plastpose som noen måtte ha slengt på bakken uten å bry seg om å knytte den sammen først. Innholdet var i ferd med å tyte ut. Hun så den hvite sommerblusen sin med rosemønster ligge sammenkrøllet blant blodige filler.

I nærheten hørte hun dempete stemmer som konverserte rolig, som om dette var en helt normal kveld for dem som snakket. Hun gjenkjente en av stemmene. Etter alt han hadde gjort, lød den stemmen som kråkeskrik i ørene hennes.

Jeg stolte på deg, tenkte hun. Du skulle være min trygge havn. Men i stedet for å trekke meg opp i sikkerhet holdt du hodet mitt under vann.

En lyd av metall som støtte mot jord, ga gjenlyd i natten. To spader i ferd med å grave et hull. Hun begynte å ane hva de drev med. De hadde hengt henne opp etter lenker og kroker som et stykke kjøtt. Gjort unevnelige, grusomme ting. Nå som de var forsynt, skulle de kaste henne fra seg som restavfall. Like ubetydelig som posen med klær og filler. Hun visste at så fort lyden av graving opphørte, hadde hun bare slutten å se frem til.

Urettferdig.

Hvordan kunne dette allerede være slutten? Hun var bare 18. Ikke engang ferdig med skolen. Hun hadde så mange planer. Drømte om å studere sang på et anerkjent musikkonservatorium. Å kunne leve av å synge. Kanskje kom hun til å gifte seg med Vegar, hvis forholdet deres overlevde det siste skoleåret og alle forandringene som ville komme etterpå. Han var en god gutt, og de var glad i hverandre, men hun var heller ikke naiv når det kom til disse tingene. Folk forandrer seg og glir fra hverandre. Det var langt fra sikkert at det ble de to. Men hun håpet det.

Rart.

Hun hadde egentlig aldri fått reflektert så mye over hva slutten innebar. Selvfølgelig tenkte hun på det fra tid til annen, slik alle andre gjorde, men ethvert tilløp til refleksjon ble raskt skjøvet til side av troen. Skriften forteller oss at slutten av det jordiske livet bare er begynnelsen på noe
nytt og vidunderlig. Troen var en viktig del av livet hennes, akkurat som musikken og familie og venner. Den fylte henne med kjærlighet og ga henne trøst og styrke i tunge stunder.
Så hvorfor klarte hun ikke å finne den nå? Hvor var troen nå som hun trengte den mer enn noen gang? Fortvilet kjente hun at hun hadde mistet den. Nei, ikke mistet.

De hadde tatt den fra henne. Tatt den slik de hadde tatt alt annet som de så grådig forsynte seg av. Det var den ene tingen hun ikke kunne tilgi. Smertene og fornedrelsene var ingenting i forhold til det kalde hulrommet i sinnet hennes, der hvor det tidligere fantes tro og håp.

Slutten nærmet seg, og hun kunne ikke engang møte den med håp om noe bedre på den andre siden. Alt hun kunne se, var det endelige og ugjenkallelige mørket som ventet.

Den andre stemmen, den hun ikke kjente, sa: «Vi bør skynde oss. Vi har ikke hele kvelden.»

«Jeg jobber så raskt jeg kan.»
«Hva om hun våkner?»
«Ikke på en stund. Dosen jeg ga henne, bør være tilstrekkelig.»
«Bør? Det er ikke veldig tillitvekkende.»
«Jeg brukte det som var igjen. Slapp av, det er mer enn nok.»
«Hva om hun våkner etterpå?»

Den andre tok en tenkepause. «Det burde hun ikke, men det er vel egentlig ikke vårt problem, er det vel?»


Kjøp boka her

Hundene i Raqqa

Når norske Hege Kvalvåg blir tatt som gissel av IS i Syria, blir det hett for PST og E-tjenesten. Og enklere blir det ikke når de får høre om et planlagt terroranslag mot Stortinget.

Når den ensomme unggutten Sjur Larsen møter somaliske Gaal, får han endelig en venn han kan stole på. Og når Gaal overtaler ham til å konvertere til Islam og joine brødrene De tålmodige på Grønland i Oslo, opplever Sjur kameratskap og tilhørighet for aller første gang i livet. Men når gruppa planlegger å utføre et kaldblodig terrorangrep i Oslo, blir det vanskelig å være Sjur. Men enda vanskeligere blir det når PST, i all hemmelighet, sender ham – av alle mennesker – til Syria for å redde Hege Kvalvåg.