Stikkord: langlesing

Hvor begynner jobben med en roman?

Som så mange andre nordmenn vokste jeg opp med historier fra krigen. Morfaren min hadde vært motstandsmann, blitt arrestert og sittet på Grini og i Sachsenhausen. Han målbar på mange måter den kollektive fortellingen om krigen vi alle vokste opp med. Ikke noe galt i det, forresten, men etterhvert var det andre historier fra den tiden som begynte å interessere meg. Fortellinger om tvil og opportunisme.

Av: Aslak Nore

Besteforeldrene mine hadde en venn ved navn Sverre Bergh. Han kom fra samme sted, men under krigen hadde han studert ingeniørfag i Dresden. Det forekom meg å være et merkelig valg, men til min overraskelse bar ingen i familien noe nag til mannen; de holdt tett kontakt etter krigen, også etter at Bergh emigrerte til USA. Alle visste at det var ”noe” med Bergh, men ingen visste hva. Eller de fortalte det ikke.
Det var først på slutten av livet den virkelige historien om Bergh begynte å komme ut. Sommeren 1941 hadde han blitt rekruttert til spionasje for etterretningsorganisasjonen XU gjennom onkelen Theo Findahl, Aftenpostens korrespondent i Berlin. I samarbeid med den antinazistiske tyske spionen ”Griffen” hadde Bergh overlevert oppsiktsvekkende etterretning til de allierte. Blant annet rapporterte han om utviklingen av raketter på en hemmelig base ved Østersjøen høsten 1941, lenge før de allierte ante hva som foregikk der. Først to år senere, i august 1943, bombet de stedet.
Historien om Bergh, som stod i boken Spion i Hitlers rike, var såpass oppsiktsvekkende at jeg bestemte meg for å gå nærmere inn i materien. Hendelsene som involverer nordmenn er ofte bare en blek avskygning av dem man finner i den store verden. Hvis lille Norge hadde sånne operatører, tenkte jeg, måtte vel Storbritannia og USA ha hundrevis?
Dess mer jeg undersøkte, jo større var forbløffelsen. Fra USA var det få, om noen, som spionerte inne i Tyskland før 1944. Britene, som hadde snudd tyske agenter på britisk jord og tvunget dem til å sende falsk etterretning til Tyskland, var livredde for at samme metode skulle anvendes på eventuelle agenter i Tyskland. De hadde ingen. Bortsett fra sovjetrussernes Rote Kapelle og den polske hjemmearmeen var norske høyskolestudenter de viktigste spionene i Tyskland!

Dess mer jeg undersøkte, jo større var forbløffelsen.

Folk som vinner verden, men mister seg selv

Det er en bok, tenkte jeg. Men problemet med Sverre Bergh var at hans egen beretning, uansett hvor dramatisk den enn var, manglet indre drama. Han virket ikke det minste plaget eller nervøs av det han drev med. Kanskje var han født sånn, eller kan hende var menn av hans generasjon uvillige til å utlevere følelseslivet sitt. For en forfatter er dette et stort problem. Vi leter etter motsetningsfylte, tragiske helter. Folk som vinner verden, men mister seg selv på veien. Folk som har noe å gjøre opp for. Det er en grunn til at filmen om Max Manus ble en enorm suksess, mens det aldri er laget film om Kjakan. Begge var helter – bare Manus var en tragisk helt.
Jeg jobber som forlagsredaktør for dokumentarisk sakprosa, og på denne tiden hadde jeg redigert noen høyprofilerte utgivelser fra krigen. Forfatterne mine har alltid inspirert meg, og jeg stjeler skamløst fra researchen deres som forfatter. Uansett begynte jeg å få andre verdenskrig under huden. Jeg begynte å lese alt jeg kunne komme over av bøker om spionasje fra krigen, og da mener jeg alt.

Les mer om Ulvefellen her

Skal du kunne skrive troverdig om et historisk emne, uten at koloritten bare blir namedropping og briefing, må du lese enormt mye. Ikke én bok, ikke fem, eller ti. Som et minimum (og her snakker jeg altså om historiske romaner) bør du lese 50 fagbøker, foruten kunnskapen du har med deg. Jeg mener å ha hørt at forfatteren av De velvillige, Jonathan Littell, leste flere hundre bøker i arbeidet. Det merkes; bedre gjengivelse av Det Tredje Riket enn den finnes etter min mening ikke i litteraturen.

Jeg begynte å lese alt jeg kunne komme over av bøker om spionasje fra krigen, og da mener jeg alt.

Research og inspirasjon

Selvsagt reiste jeg til Berlin (som jeg kjente relativt godt) og rakettbasen i Peenemünde (som i dag er museum), men i motsetning til tidligere skjedde det meste av researchen på biblioteket. Jeg var inspirert av Ken Folletts thriller Eye of the Needle – der britene jager en tysk spion med avgjørende etterretning om D-Dagen – og tenkte at premisset hans kunne snus på hodet. Her var det nordmannen som satt på avgjørende etterretning, og tyskerne som forsøkte å stoppe ham!
Den todelte strukturen ledet meg inn i vilnisset som er all litteraturen om SS og de tyske sikkerhetsorganisasjonene. De utskjelte memoarene til Albert Speer og særlig Walter Schellenberg var gullgruver. Her kunne man lese om alt fra maktkamper til personkarakteristikker og masse detaljer fra dagliglivet. Det er sånn en tekst forhåpentligvis lever. Jeg studerte også andre memoarer, forskning, romaner og gamle kart over Berlin. Det er en fantastisk prosess, og det som egentlig gjør skriving til det mest meningsfulle jeg vet om. I starten er du som en bambi på isen, du må sitte og slå opp hver minste ting. I sluttfasen er det som koloritten og dialogen skriver seg selv.
For den norske heltens del ble gjennombruddet da jeg fant ut at han skulle være frontkjemper med amfetaminavhengighet. Det var opprinnelig en last jeg hadde tenkt å gi den tyske antagonisten, men snart forstod jeg at det var her de virkelig interessante spørsmålene ville dukke opp: Kan du gjøre opp for deg etter å ha vært med på noe sånt? Er det mulig å skifte side under krigen?
Selv om jeg har vært soldat i utlandet, er det et godt stykke til krigshandlingene på Østfronten i 1941. Men jeg visste at soldater i utlandet alltid har noen fellestrekk: Raseriet mot politikere og papirtigere i Norge. Samholdet. At de egentlig ikke sloss for fedrelandet, men for lagkameratene. Dette kunne brukes, og interessant nok var heller ikke Waffen-SS’ militærtekniske taktikk på lagsnivå så vesensforskjellig fra den vi lærte på slutten av nittitallet.

Selv om jeg har vært soldat i utlandet, er det et godt stykke til krigshandlingene på Østfronten i 1941.

Omfattende research er ingen garanti for noe som helst

Sånn var den prosessen. Men omfattende research er ingen garanti for noe som helst. Denne gangen bestemte jeg meg også for å lage et ordentlig synopsis før jeg begynte å skrive. Spenningsforfattere er forskjellige: George R.R. Martin skriver på impuls (som kanskje merkes etterhvert i A Song of Ice and Fire), Ken Follett bruker like lang tid på synopsis som på boken. I de to foregående bøkene hadde jeg aldri klart å lage noe tight synopsis, og alltid endt opp med diverse nødrim for å få det hele til å gå opp. Det ville jeg unngå, og det var digg å vite hvordan det hele skulle ende når jeg begynte skrivingen.
Noen mener at du ødelegger den kreative skriveprosessen ved å disponere grundig. Jeg er uenig. Et synopsis er et helt livløst handlingsreferat på kanskje 20 sider. Det kreative kommer senere uansett, og du skriver med en helt annen selvtillit når du vet hvor du skal.
Et undervurdert siste poeng når du skriver spenning handler om tempo. Før trodde jeg at man skulle peise på med action, vendinger og cliffhangere fra første side. God krim beskrives ofte sånn. Men leser du det mer inngående, ser du at de beste forfatterne har forstått Hitchcocks gamle maksime: ”The terror is not in the bang, only in the anticipation of it.” Det er først når du tør holde igjen, bruke tid på koloritt og karakterbygging at vi bryr oss om folkene i boken. Det er da det blir spennende. Og det håper jeg at Ulvefellen har blitt.
God lesning!

Aslak Nore

Aslak Nore

Aslak Nore er fra Oslo. De siste årene har han etablert seg som en av de tydeligste stemmene i norsk offentlighet, blant annet med dokumentarbøkene «Gud er norsk» (2007) og «Ekstremistan» (2009). Nore er også kommentator i VG, og sammen med Asbjørn Slettemark skriver han krimbloggen op-5.no. Den kritikerroste thrilleren «En norsk spion» (2012) var Nores første roman om Peter Wessel, og den har fått sin oppfølger i «Oslo Noir» (2014). Hans siste roman Ulvefellen (2017) har høstet gode kritikker.

Avdeling Q-feber

Jussi Adler-Olsen sitter for øyeblikket og skriver på en ny fortelling om Avdeling Q. I mellomtiden kan du lese deg opp på hele serien. Selfies får du nå i pocket. Perfekt for late sommerdager.

Startet som en provokasjon

Jussi er Danmarks best selgende forfatter og har solgt 17 millioner bøker på verdensbasis. Tirsdag 15. mai mottok han prisen «Æreshåndværker 2017» utdelt av Haandværkerforeningen i København. H. M. Dronning Margrethe var blant de mange festkledde gjestene. – Jeg vant ikke bare den prisen for mine bøker, sier Jussi om den noe utradisjonelle prisen. Sammen med sin kone, Hanne, har han bygget og restaurert 16 hus, han har bygget opp firmaer og mener at det å fysisk bygge noe også styrker hodet. Samtidig er den lange fortellingen om Avdeling Q også litt av et byggverk. Hvordan startet det hele? – Det startet som en provokasjon. Jeg ble invitert til et møte med en produsent i Nordisk Film. Jeg var sikker på at vi skulle snakke om de bøkene jeg allerede hadde skrevet, og ble temmelig forbauset da de ville ha med til å skrive en politiserie. Nei, det vil jeg ikke, sa jeg. Jeg hadde til da skrevet internasjonale thrillere og hadde ikke noe ønske om å skrive om danske forhold. Det ville innebære altfor mange restriksjoner. Men så tenkte jeg at jeg kan jo oppfinne en person som er fullstendig likegyldig til jobben og bare venter på å bli kastet ut med full pensjon. I stedet blir han kastet ned i en kjeller og må begynne å jobbe. Planen min var å skrive 10 bøker på 10 år. Det krevde at jeg måtte oppfinne karakterer jeg liker å være sammen med. Personer med hemmeligheter. Personer som utfyller hverandre, men som samtidig er hverandres rake motsetning. Det ble Carl, Assad og Rose. Nå er jeg på 12 året og holder på med bok 8.

Planen min var å skrive 10 bøker på 10 år. Det krevde at jeg måtte oppfinne karakterer jeg liker å være sammen med.

Rettferdighetssans og oppriktig harme

Avdeling Q er egentlig en oppbevaringsplass hos Københavnpolitiet for den trøblete inspektør Carl Mørck. Mørck er en mann som har blitt utsatt for mye urettferdighet. Han er opprørsk og trakasserende, og han går på ingen måte tjenestevei. Men han har også en sterk rettferdighetssans og en oppriktig harme som han gir fantastisk godt uttrykk for. Sist, men ikke minst, er han en drivende god etterforsker. Avdelingen består for øvrig av den uutgrunnelige Assad, den høyst motvillige sekretæren Rose og flinke, omsorgsfulle Gordon. Avdeling Q er et sted for de kaldeste av de kalde sakene. Sakene som skal forbli uløste. Tror alle.

Jussi har et godt hode for å utvikle spennende og intrikate plot. Han har én hovedregel: Hver historie skal være ny og annerledes. Han finner ofte stoff i avisene. Små historier kan få hjernen til å begynne å spinne. De kan være nokså uskyldige, men nok til å bygge videre på. Når han går i gang med å skrive, er hele historien allerede på plass. Bøkene spenner over mange temaer, men det er ett tema som går igjen: Maktmisbruk. Det skjer overalt. I familier, på arbeidsplasser og i politikken. Jussi har tidligere nevnt at han har alle synopsisene til de ti bøkene klare. Er han alltid like skråsikker? – Jeg er svært selvkritisk når jeg skriver. Men jeg får god hjelp. Man kan være bevisst selvkritisk eller ubevisst selvkritisk. Å være ubevisst selvkritisk er konstruktivt. Det er som i musikk. Jeg vet om jeg er på riktig sted. At det er balanse i det jeg gjør. Jeg merker med én gang om det fungerer eller ikke. I tillegg til en ny historie for hver bok, følger vi også Carl, Assad og Roses egne historier. Hva skjedde da Carl og makkerne ble utsatt for et bakholdsangrep? Hvorfor er Assad så hemmelighetsfull om sitt tidligere liv. Og hvem er egentlig Rose? Som personer blir de tydeligere for hver bok. – Kort oppsummert kan vi si at Carl søker etter fred fra fortiden, Assad innhentes hele tiden av fortiden. Og Rose? Rose fornekter fortiden.

Leserrelasjoner

– Jeg tenker mye på leseren når jeg skriver. Samtidig merker jeg godt når en forfatter har meg som leser i tankene når han skriver. At fortellingen ikke bare er en eksponering av forfatterens interesser. Jeg har to prinsipper jeg har levd etter helt siden jeg jobbet i Bonnier. De kan høres banale ut, men de er viktige for meg: Du må regne med at leseren vet mer enn deg. Og du må regne med at leseren har lest flere bøker enn deg. Jeg er selvfølgelig opptatt av å holde på leserens oppmerksomhet. Å stjele timer fra nattesøvnen din.

Du må regne med at leseren vet mer enn deg. Og du må regne med at leseren har lest flere bøker enn deg.

Overfladisk og selvsentrert

I Selfies har Jussi tatt utgangspunkt i en samtale med en sosialarbeider. I København er det 800 spesielle kvinner mellom 25 og 35 år som går på sosialen. De kan ingen ting, men krever mye. Samtidig blir de ikke stilt krav til. De er på mange måter et symbol på vår tid. Og krimforfatteren har som oppgave å gjøre verdens tryggeste sted til verdens farligste. – Hva om sosialarbeideren, hun som har som jobb å hjelpe deg, blir den farligste personen i verden?

Selfies handler om det overfladiske og det selvsentrerte. – Jeg ville sette fokus på et stort problem som gjennomsyrer hele samfunnet. Et individualiserende, asosialt samfunn. De fleste – er jeg redd – vil oppleve en enorm ensomhet. Smarttelefonene har gjort det mulig å trekke seg tilbake. Barn er ikke lenger gode til å leke. De mobber hverandre på nettet og foreldrene lar dem gjøre det. De vokser opp uten behov for de tette relasjonene. Hvordan kan vi rette på dette? Ved å være sammen med barna våre fra de er små. Gi dem mer av vår tid enn vi gjør nå. Leke med dem. Lære dem at vi er sosiale vesener som trenger andre.

De fleste – er jeg redd – vil oppleve en enorm ensomhet.

I denne fortellingen kommer vi også tettere på Rose og hennes fortelling. Rose er sykemeldt og en dag er hun plutselig borte. Carl, Assad og Gordon gjør det de kan for å finne henne. Men Rose bærer på en forferdelig hemmelighet. – Rose er min favorittperson. Hun er den smarteste i Avdeling Q. Hun er energi og kaos, sier Jussi.

Den åttende boka om Avdeling Q er underveis, og Jussi røper at denne gangen er det Assad som står i sentrum. – Det kommer til å bli en veldig vanskelig historie å skrive, sier han.

Jeg kjenner at jeg gruer meg. Og gleder meg.

Bøker av Jussi Adler-Olsen