Stikkord: Kvinne ser på menn som ser på kvinner

Pocketfest i januar!

Det fine med januar er at det kommer en hel del godbiter i pocket! Både Demian Vitanza, Chris Kraus og Siri Hustvedt er klare for våren.

Dette livet eller det neste

«Uansett hvor jeg gikk, var det Syria. TV, Syria. Facebook, Syria. Radio, Syria. Fredagsbønn, Syria. Jeg husker en av imamene kalle Assad for en sønn av et esel og rase mot hvordan han slakter folket sitt. Jeg dro inn til moskeen i Oslo med onkel, og det var akkurat det samme, Syria, Syria, Syria.» Dette er fortellingen om norskpakistanske Tariq, som reiser fra Halden til Aleppo for å kjempe med de muslimske opprørsgruppene mot Assads regime. Dette livet eller det neste er en roman basert på en virkelig historie.

Dette livet eller det neste kr.169,-

 

I love Dick

I LOVE DICK er et feministisk geriljaskrift. Det er rett og slett en av de viktigste bøkene skrevet om menn og kvinner i det forrige århundret. «Jeg vet at det fantes en tid før jeg leste Chris Kraus I LOVE DICK (Det er faktisk bare fem år siden), men det er vanskelig å forestille seg; noen kunstverk har en sånn innvirkning på deg.» skrev anmelderen Sheila Heti om I love Dick. Det er noe eget ved denne boka som ser ut til å merke enkelte lesere for livet. I LOVE DICK har som de fleste andre et skjelett. Den handler om den eksperimentelle filmskaperen Chris Kraus som er gift med den betydelig eldre franske kulturteoretikeren og filosofen Sylvère Lotringer. Forholdet deres skranter. En kveld spiser de middag med den amerikanske kulturkritikeren Dick og Chris blir hodestups forelsket. Hun begynner å skrive brev til ham, mannens hennes er behjelpelig med brevskrivingen og er vel tilbøyelig til å se på det som et kunstprosjekt. Få av brevene blir sendt, men vi får lese dem. Men romanen er også så mye mer. Den kan også leses som et konseptuelt kunstobjekt, hyperbevisst metaroman, kjønnsfilosofisk manifest, kunstpolitisk kritikk eller skandaløs bekjennelseslitteratur.

I love Dick kr. 169,-

I love Dick» bør på leselista di i vår! Camilla Norli, VG

Kvinner ser på menn som ser på kvinner

Siri Hustvedt har et stort og beundrende publikum, og hennes bøker er oversatt til en rekke språk. Nå er hun aktuell med en ny samling essays, som handler om kunst, kjønnskamp og identitet. De elleve livlige essayene i samlingen bærer preg av den karakteristiske personlige grunntonen vi finner i alt Hustvedt skriver, og vi kjenner igjen forfatterens lidenskap for kunst, humaniora og vitenskap. Essayene ble opprinnelig skrevet mellom 2011 og 2015, flere av dem på oppdrag. Alle er publisert tidligere i svært forskjellige sammenhenger; alt fra lettere bidrag til avisspalter, bidrag til vektige utstillingskataloger og dyptpløyende forelesninger. «Essayene kan stort sett leses av et bredt publikum. Tonen varierer mellom det lette og det alvorlige, men det trengs ingen spesielle kunnskaper for å lese dem,» skriver Hustvedt selv i en introduksjon til samlingen. Hustvedt undersøker hvordan fordommer om kjønn og persepsjon påvirker hvordan vi ser på kunst, litteratur og verden som sådan. Hun skriver om legendariske figurer som Picasso, De Kooning, Jeff Koons, Louise Bourgeoisie, Anselm Kiefer, Susan Sontag, Robert Mappelthorpe, The Guerilla Girls og Karl Ove Knausgård – alt sett i lys av forfatterens feministiske ståsted.

Kvinne ser på menn som ser på kvinner kr. 169,-

Little Bee

Sarah og Andrew er på ferie i et eksotisk ferieparadis i Vest-Afrika for å forsøke å reparere ekteskapet. En dag går de utenfor hotellets bevoktede området og møter to søstre på vill flukt fra soldater som har utslettet landsbyen deres. Sarah og Andrew befinner seg plutselig i en situasjon hvor de må ta et umenneskelig valg.

To år senere banker den ene søsteren, Little Bee, på ekteparets dør i England. Igjen konfronteres Sarah og Andrew med den dagen de så døden i hvitøyet, den dagen som forandret deres liv fullstendig. Little Bee er en sterk og rørende skildring av en ung jentes ustoppelig vilje til å skape seg et nytt liv.

Little Bee kr. 169,-

Hvite tenner

I denne prisbelønte romanen møter vi familiene Jones, Iqbal og Chalfen. Tre familier på tampen av det 20. århundre. Når deres veier krysser hverandre og deres sønner og døtre kysser hverandre, aktiviseres rasemotsetninger, klasseforskjeller og religiøse konflikter.

Zadie Smith mestrer en unik kombinasjon av humor og ettertanke, som gjør bokens temaer aktuelle i alle land der mennesker med ulik kulturbakgrunn skal leve sammen.

Hvite tenner kr. 179,-

André Bjerke – jubileumsår

I 2018 er det hundre år siden André Bjerke ble født. Ved siden av å være lyriker, kriminalforfatter, gjendikter og vitenskapsteoretiker var han en skarp polemiker som bidro i etterkrigstidens store kulturdebatter. I anledning jubileet, utgir vi De dødes tjern og Døde menn går i land. I april kommer Peter Normann Waages store biografi, André Bjerke. I kampens glede.

 

 

Feministiske bøker

Fra skjede-glede til geriljaskrift og essays. Her er noen feministiske bøker du bør lese denne våren.

Fra skjede-glede til geriljaskrift og essays. Her er noen feministiske bøker du bør lese denne våren.

De beste bøkene etterlater meg full av nye tanker og ideer. De gir meg en input jeg ikke ville fått noe annet sted, og gjør meg så oppslukt at jeg bare leser og leser og leser. Helst i en park hvor ingen kan finne meg, med pledd, grill, vannmelon og et hav av tid.

Her er noen feministiske bøker som i alle fall står på min leseliste denne våren:

LOLLO

LOLLO er historien om et vennskap mellom to både skjøre og harde jenter, Lollo og Lidija. Språket er røft og ømt om hverandre og samfunnskritikken er beskt. Linna Johansson har skrevet en roman som treffer leseren midt i magen.

Lollo og Lidija vet ikke hva de vil med livene sine. De vet bare hva de ikke vil: voksenlivets konvensjoner og lenker, familie, jobb og kjedsomhet. Etter videregående velger de i stedet bare å drive rundt, drikke øl og naske snacks på den lokale ICA-en. Men nå begynner tiden å renne ut, pengene er brukt opp og rastløsheten plager dem. Da skjer et uventet møte. En karismatisk leder ønsker dem velkommen inn i sin krets, der den ene festen avløser den andre, der webcam er bedre enn NAV og penger ikke er noe problem. Det virker som en drøm, en plutselig og uventet utvei. Men det viser seg snart å være noe helt annet.

Når historien begynner er Lollo 28 år og ser tilbake på det som skjedde da hun var 20 og tilbragte dagene sammen med Lidija, som i Lollos øyne var skamløs, grenseløs og sinnsykt morsom.

I love dick

I LOVE DICK har som de fleste andre et skjelett. Den handler om den eksperimentelle filmskaperen Chris Kraus som er gift med den betydelig eldre franske kulturteoretikeren og filosofen Sylvère Lotringer. Forholdet deres skranter.

En kveld spiser de middag med den amerikanske kulturkritikeren Dick og Chris blir hodestups forelsket. Hun begynner å skrive brev til ham, mannens hennes er behjelpelig med brevskrivingen og er vel tilbøyelig til å se på det som et kunstprosjekt. Få av brevene blir sendt, men vi får lese dem.

Men romanen er også så mye mer. Den kan også leses som et konseptuelt kunstobjekt, hyperbevisst metaroman, kjønnsfilosofisk manifest, kunstpolitisk kritikk eller skandaløs bekjennelseslitteratur.

I LOVE DICK er et feministisk geriljaskrift. Det er rett og slett en av de viktigste bøkene skrevet om menn og kvinner i det forrige århundret.

«Jeg vet at det fantes en tid før jeg leste Chris Kraus I LOVE DICK (Det er faktisk bare fem år siden), men det er vanskelig å forestille seg; noen kunstverk har en sånn innvirkning på deg.» – Sheila Heti

Gleden med skjeden

Er du sikker på at du kjenner ditt eget underliv? Selv om kvinnens kjønnsorganer ikke akkurat er en ny oppdagelse, er det utrolig mye kvinner ikke vet om sin egen kropp. Vet du egentlig hvorfor mensen gjør vondt? Finnes jomfruhinnen? Hvorfor sliter du med å få orgasme? Hvor lenge kan du vente med å få barn?

Ved å kombinere kjent medisinsk kunnskap med ny forskning, inneholder Gleden med skjeden alt du trenger å vite om underlivet. Her vil du lære om klitoris sin dype hemmelighet, den ville hormondansen som styrer mensen og hvordan prevensjon fungerer i kroppen. Du blir også kjent med en rekke vanlige kvinnesykdommer.Boken gir med andre ord svar på spørsmålene som det ofte er vanskelig å stille, på en lettlest og morsom måte.

Kvinne ser på menn som ser på kvinner

Siri Hustvedt har et stort og beundrende publikum, og hennes bøker er oversatt til en rekke språk. Nå er hun aktuell med en ny samling essays, som handler om kunst, kjønnskamp og identitet.

De elleve livlige essayene i samlingen bærer preg av den karakteristiske personlige grunntonen vi finner i alt Hustvedt skriver, og vi kjenner igjen forfatterens lidenskap for kunst, humaniora og vitenskap.

Det litterære superparet

Paul Auster og Siri Hustvedt

Et intervju med Siri Hustvedt og Paul Auster

De har begge skrevet fra barnsben av, de lever sammen og leser hverandres tekster. Paul Auster og Siri Hustvedt forteller her om livet som forfatter, hvorfor de ble forfattere og hva de tenker om litteraturens fremtid i en stadig mer digital verden.

– Bøker blir en del av deg, de er deg. Siri Hustvedts stemme er klokkeklar, nesten ungpikeaktig. Den kler hennes elegante, vevre, likevel nordiske, åsyn. Ivrig og med sterkt engasjement snakker hun om de mange bøkene og tekstene hun har lest opp gjennom årene, noen av dem om igjen og om igjen. – Vi sluker bøker, fortsetter hennes mann, forfatterkollega og bestevenn. Austers stemme er naturlig nok betraktelig dypere, men også sterkt karismatisk, ru, og med et tydelig preg av New Jersey-aksent. – Jeg har lest så mange bøker; lyrikk, romaner, filosofi, historie … Men Paul Auster leser ikke lenger bøker med samme hastighet som før, innrømmer han.

Det litterære superparet fra Brooklyn er en svipptur innom Oslo. Likevel har de satt av tid til et eksklusivt lite intervju. Dagene her er få, og det er mye på agendaen. Så selv om klokka ikke er mer enn litt over ni, er de godt i gang med dagen allerede – dog noe mot sin egen vilje. For når man først har så celebert besøk i byen, er det mange som vil hilse på. Første punkt på dagens agenda var en bokprat for alle ansatte i Aschehoug forlag.

På plassen foran forlagshuset er fontenen stille, vannet er stengt av for sesongen. Damen av sten i midten har fått en hvit kappe over seg, hun troner over snøbadet under den kalde grå himmelen. Inne i forlaget er det varmt, og det blir servert kaffe og croissanter til en fullsatt kantine. Stemningen er spent og forventningsfull. Tett i tett sitter vi, med tente lys på bordene og venter.

Auster og Hustvedt kommer, de er punktlige – og de leverer. Knapt våkne, med hendene godt knyttet rundt hver sin kopp varm drikke, setter de seg i sine tildelte stoler på scenen. Siri slanger sine slanke lange ben om hverandre, og lener seg godt tilbake. Paul, på motsatt side av scenen, halvt sitter, halvt ligger, tilsynelatende avslappet med beina strakt fremfor seg. Anklene henger lett utenfor scenekanten. Velvillig til sinns, men ikke uten et lite spor av motvilje. Dette er et ugudelig tidspunkt å stå opp på, skal en tro Paul Austers lille kommentar: Kunne vi ikke heller ha invitert dem på ettermiddagen? Man kunne tro dette var to kunstnere som jobbet hele natta og sov halve dagen. Slik er det ikke.

– Jeg står opp tidlig og starter arbeidsdagen i sju–åtte-tiden. Jo tidligere jeg starter, jo bedre er det. For da får hun også gjort mer, og lest mer på ettermiddagen, sier Siri.

– Hvis jeg er i begynnelsen av boka jeg skriver, våkner jeg i sju–åtte-tiden, litt senere enn min kone. Paul trenger litt mer tid på seg om morgenen. Da leser han avisen, drikker te, og når han så begynner å våkne, spaserer han til en leilighet i nabolaget, hvor han skriver. Men om han er på slutten av boka, våkner han gjerne enda tidligere.

I’ve been wanting to write since I was 15, which means I’ve been writing for 50 years now.
– Paul Auster

Paret er ikke Norge kun for å besøke Oslo. De er nærmest på en liten turné i Skandinavia. Etter en svært vellykket åpning av Litteraturhuset i Bergen, hvor de begge var hovedattraksjonen, har de tatt turen innom Oslo, før veien går videre til Stockholm og Skavlan. Men først rekker vi en prat om forfatterrollen, inspirasjon og litteratur. Vi har skjermet oss en halvtimes tid inne i Aschehougs fineste møterom, det med utsyn mot piazzaen midt i Oslo sentrum.

– Its funny, I walk around feeling that … Auster nøler litt, før han fortsetter. – Vi er alle en del av samme familie. Kleist, Kafka, Montaigne … de er så integrert i den jeg er nå. Det betyr ikke noe hvor lenge de har vært døde, inni meg er de fullt ut levende. Det er som om jeg forestiller meg at vi skal møtes i himmelen og ha samtaler der.

Siri bryter inn. – Jeg tror dette gjelder alle forfattere. Men jeg tror at kvinners posisjon i litteraturen er annerledes, det har vært annerledes. Det er ikke så lett for kvinner å føle seg som en del av familien, som menn gjør. Det er en stor sorg for meg må jeg si … Auster kremter, Siri fortsetter tankerekken, – … at når folk huker av alle store forfattere, er det svært få kvinnelige forfattere blant dem.

Auster: – Men Siri, jeg snakker igjen og igjen om outsiderne … Så var de i gang igjen. Ekteparet som er hverandres beste venner, kollegaer, foreldre til musikeren Sophie, som leser hverandres tekster og som sitter oppe om kveldene og drøfter litteratur og filosofi, har kommet til et tema hvor de tydeligvis ikke enes til fulle.

Vi skal tilbake til kvelden før, da Siri og Paul ble intervjuet av psykiateren Finn Skårderud på Victoria Jazz Scene på Karl Johan. Med fullsatt sal, og det kunne vært tre ganger så mange gjester om det hadde vært plass, drøftet de også da hvordan kvinner ikke alltid har hatt det like lett som forfattere. Eksempelet de trakk fram da, som nå, er Emily Dickinson. Dette er kvinnen Siri ser til for å illustrere forfatterrollen. – Uansett hva folk sier, når de kritiserer deg, sier de ikke vil ha deg, må noe i deg være noe stort, hardt og insisterende på at du har noe viktig du vil dele. – Du må virkelig være tøff, sier Siri om forfatterrollen. Man må være like tøff som Emily Dickinson.

Finn Skårderud spør Paul Auster om hva det er som driver ham som forfatter.

– I tend to look at writing and the compulsion to write an illness. Han forklarer det med at friske mennesker trenger ikke skrive. – Svært få mennesker som er integrert i samfunnet, lykkelige mennesker, ønsker å sitte alene i et rom og skrive. De fleste mennesker er fornøyd med livet sitt, og kanskje leser de en roman en gang iblant, sier han. Men kunstnere, som Auster kaller ”walking wounded”, mener han må utforske ting på en måte folk flest ikke har lyst til. Han hevder videre at det må et begjær til for å skrive, og at det er forfatterens bidrag til verden, ved å utgi bøker. Når unge skrivende kommer opp til Paul Auster og sier de vil bli forfattere, svarer han – Ikke gjør det! Du kommer ikke til å tjene noen penger. Du får ingen glorie. Du kommer til å lide. Men – du vil kanskje oppleve å ferdigstille noe.

Med dette friskt i minne, konfronterer jeg dem begge med dette:

Mener de virkelig å advare strebende unge forfattere så sterkt mot å bli forfattere?

– Det er Paul som sier det, ikke jeg, parerer Hustvedt. Men hun tror ikke at man kan bli forfatter uten å elske bøker og andre forfattere, og man må ha lyst til å bli som disse forfatterne. – Det blir så viktig, som en utenfra og inn-prosess, sier hun. Men så, når du opplever at du blir forfatter, som hun og Auster har blitt, blir det en innenfra- og ut-prosess: – Du bestemmer deg for at du har noe å si, noe som er en arrogant holdning, men du må ha det: du  tro at du har noe å si som er verdifullt.

Auster vil fortsatt ikke anbefale hvem som helst å bli forfatter. Likevel. De setter begge pris på å være inspirasjonskilder til andre som har lyst å skrive.

– Det er en flott ting, å vite at vi inspirerer andre til å skrive, sier Hustvedt om den saken. Det er en av de beste komplimenter hun kan få.

Du må tro at du har noe å si som er verdifullt.
– Siri Hustvedt

Så hvilke forfattere har Auster og Hustvedt selv lest og latt seg inspirere av?

Nå for tiden, leser de helst sine venner. Coetzee, Rushdie, DeLillo. Men det var klassikerne som satte dem i gang:

Det var den sommeren Siri var 13 det hele startet. Den sommeren leste hun roman etter roman. Noe hadde skjedd; hun hadde krysset terskelen til å lese bøker med liten skrift. Hun mener det sannsynligvis var noe i hjernen som gjorde at hun da klarte å lese mer komplisert tekst. Hun hadde lagt sin elsk på klassikere som Brontë, Austen og Dickens, i særdeleshet. Så kom hun til David Copperfield. – I thought to myself that … if this is what books are like, this is what I want to do.

For Auster startet det litt tidligere. – Da jeg var åtte – ni var jeg allerede en pasjonert leser. Jeg leste sportsromaner. Hustvedt nikker gjenkjennende. Slik var det for henne også, men hun leste jenteromaner. R.L. Stevenson var den første forfatteren Auster var knyttet til. – Jeg begynte forresten å skrive da jeg var ni, men bare for moro skyld, det var dikt – virkelig dårlige dikt.

Her bryter Hustvedt inn – Hvis det er slik du skal datere det … Jeg var ni, og jeg skrev en roman da jeg var 11. Den hadde kapitler, og et av dem var kalt ”Danger”, ler hun.

– Jeg var 12 da jeg skrev en kriminalroman. Senere enn deg, I was a little slower …, skyter Auster inn. Da han var 14, begynte han å bevege seg inn i de voksne, mer alvorlige ting. Nå leste han Voltaires Candide, noe han syntes var ”absolutely funny”. Som 15-åring leste han Dostojevskijs Forbrytelse og straff. Og tenkte det samme som Siri: – If this is what books can be, I wanna write books. Siden har han skrevet. Hans forfatterskap har nå vart i 50 år. Og han har ennå flere bøker på lager.

Men hva tror de om litteraturens fremtid i en stadig mer digital verden? 

Auster lener seg tilbake i stolen, vipper på de to bakerste beina. – It doesn’t matter! Han tror ikke papirbøker vil dø ut, men at litteraturen vil finnes i mer varierte utgivelser. Han ramser opp: Selv om tv kom på markedet, døde ikke radioen ut. Fly eliminerte heller ikke tog. Slowfood er kommet som en motvekt til fastfood.

Men den utviklingen han frykter mest, er at enhver forfatter blir sin egen forlegger. At det er forfatterne med det beste forretningstalentet som vinner. Men, som Auster sier: – Litterature will never die!

Artikkelen sto på første gang på trykk i Aschehoug Litteratur høsten 2013