Stikkord: krimforfatter

Historisk krim – bra for helsa!

Å lese historisk krim er som å drive med intervalltrening, veldig sunt og du kan gjøre det i sofaen!

Du står på badet med en fjernkontroll i den ene hånden, en hammer i den andre og et tomt uttrykk i ansiktet. Du blunker mot speilet og lurer på hva du holder på med.

Tekst: Kurt Aust

Akkurat nå står vi på badet. Norge, nordmenn. Verden. Med hammer og fjernkontroll og spør: Hvordan er vi kommet hit? Hva er det vi er i gang med? Hvor er vi på vei?

Ting går så raskt at vi mister oversikten. Jorden blir større og mindre på samme tid, vi vet mer om masaiene i Afrika enn om naboen. Kulturer og verdier blir mikset og endrer seg over natten, føler vi. Vi kjøper en dings i dag som er foreldet i morgen. Nåtiden er forvirrende. Fremtiden er tåke.

Den historiske romanen lar oss ta et par skritt tilbake, stoppe opp og undre: hvor kommer vi fra, hvem var vi, hvordan var verden tidligere sammenliknet med nå? Den hjelper oss å få ned pulsen og å få litt oversikt.

Danmark-Norge 1700-tallet

Med serien om Thomas av Boueberge og Petter Hortten tar jeg tre hundreårs skritt tilbake i tid, og forsøker å tegne et portrett av Danmark-Norge slik dobbeltmonarkiet så ut på starten av 1700-tallet.

Også den perioden hadde sine omveltninger: Gud mistet sitt faste tak i menneskesinnet som hadde oppdaget Vitenskapen. Fornuften forsøkte iherdig å ta knekken på overtroen. Vanlige mennesker begynte å lese bøker. Kaffe og te fikk Mor-Karen til å gå på ti-talls besøk hos venninner og likevel komme edru hjem – motsatt da øl, vin og brennevin rådet grunnen alene. Store endringer den gang som vi nå ser som selvfølgelige.

1700-tallet er Ludvig Holbergs tid. Og Tordenskjolds tid. To nordmenn som også er dansker. Og de er begge venner av den ene hovedpersonen min, Petter Hortten. Han er en norsk lausunge og gårdsgutt fra Vestfold.

I første bok blir Petter kjent med professor Thomas av Boueberge og får tilbud om å bli hans sekretær hvis han kan lære seg å skrive og lese latin. Analfabeten klarer det i løpet av to år og flytter til Kiøbenhavn. Petter er kristen, men har vokst opp med svarteboka og overtro under huden. Professor Thomas avskriver Guds eksistens fra første bok og er genuint opptatt av logikk. De to står for hvert sitt livssyn og braker stadig sammen i diskusjoner og krangler om hvordan detaljer i verden skal forstås.

Geografisk beveger serien seg i en langstrakt sveip fra sør i Danmark til nordvest i Norge og ned igjen, bok for bok. Sønder-Jylland, Viborg, Fredrikstad, Akershus, Bergen, Trondheim. Ned til Anholt. Sjette bok foregår i kongens København.

Bok for bok blir vi kjent med bønder, fiskere, prester, handelsmenn, adelsmenn og naturligvis med kongen, dette eneveldige mennesket som kan skalte og valte med sine undersotter som han ønsker. Og gjennom motoren i bøkene, den kriminelle handlingen, blir vi kjent med hverdagsmennesker og deres problemer, sjalusi, maktsyke, griskhet, hevn, både i det små og i stormaktsdimensjoner.

Slaveskipet «Christianus Quintus»

I Skipet med det onde øye er Petter og Thomas på flukt fra kongens vrede og reiser fra Kiøbenhavn, ut på Atlanterhavet, hvor det kalde dypet og den store himmelen råder, sammen med en uforutsigbar kaptein.

På skipet som er på vei til Afrika etter slaver, er en person som har myrdet en kaptein to år tidligere. Og han vil myrde igjen hvis han føler seg truet. Om bord finner vi også en person som jakter morderen. En som reiser inkognito. Hvem vil avsløre hvem?

Å lese en historisk krimroman er derfor som å drive med intervalltrening, veldig sunt og du kan gjøre det i sofaen!

Om den historiske romanen kan hjelpe med å få pulsen ned, så sørger krimromanen for å få den opp igjen. Å lese en historisk krimroman er derfor som å drive med intervalltrening, veldig sunt og du kan gjøre det i sofaen!

Les mer om Skipet med det onde øye

En ener i historisk krim. Han har virkelig grepet om dette, Kurt Aust. Igjen viser han ferdigheter i krimskriving som gjør ham til noe forfriskende annerledes i norsk samtidskrim.
– Finn Stenstad, Tønsbergs Blad

Finn alle bøker av Kurt Aust her

Anders de la Motte og Stefan Ahnhem til Krimfestivalen

[dropcap custom_class=»normal»]9[/dropcap]. mars starter Krimfestivalen 2017 og i tre hele dager kan vi glede oss over 55 ulike programposter med store norske og internasjonale krimforfattere.  Foruten det beste laget av norske krimforfattere og nye spennende stemmer fra Aschehoug forlag, kommer også Stefan Ahnhem og Anders de la Motte – to av Sveriges mest hotte krimforfattere for tiden. 

[spacer]

Svensken Stefan Ahnhem erobrer stadig flere lesere, og opplever stor suksess både hjemme i Sverige og i utlandet. Flere utroper han til å være Stieg Larssons og Henning Mankells etterfølger, og nylig gikk han rett inn på topplisten i prestisjetunge Der Spiegel i Tyskland. Mye av suksessen handler om karakteren Fabian Risk, en ganske vanlig fyr vi alle kjenner oss godt igjen i.

[spacer]

Les mer om Sveriges nye stjerneskudd her

[spacer]

Anders de la Motte regnes som en av Sveriges aller beste krimforfattere og bøkene hans leses og elskes av tilhengere over hele verden. Ultimatum er en skarpladd thriller om et Stockholm og et Sverige der ingenting er som det ser ut, der makten kan nås med alle midler. Boka vant den prestisjetunge prisen «ÅRETS BESTE SVENSKE KRIM» i 2015.

[spacer]

Krimfestivalen 2017

[spacer]

 

Program Krimfestivalen 2017

Krimfestivalens nettside, blir programmet presentert slik:

Nesten hele den norske eliten kommer bl.a. Jørn Lier Horst, Unni Lindell, Anne Holt, Gunnar Staalesen, Hans Olav Lahlum, Hanne Kristin Rohde og Eystein Hanssen.

Det kommer også flere internasjonale stjerner enn tidligere bl.a. John Hart, Stefan Ahnhem, Yrsa Sigurdardottir, Peter Swanson og Juan Pablo Escobar. Som tidligere år blir det forfatterintervjuer, paneldiskusjoner, krimteatersport, quiz og mye mer.

Hver kveld avrundes programmene med en festkveld på Centralteatret der det både er «kryssforhør» med noen av de mest sentrale forfatterne og krimteatersport med noen av Norges dyktigste på improvisasjonsteater: Helen Vikstvedt, Jan-Paul Brekke og Kim Haugen.

Alle arrangementene er gratis.

Se programmene her:

[spacer]

Jussi Adler-Olsen: danskenes yndlingsforfatter

Jussi Adler-Olsen

Jussi Adler-Olsen er dansk krims fremste eksportvare. Forfatteren har tre år på rad fått hedersbetegnelsen Danskenes Yndlingsforfatter» av danske lesere. Nå er han straks klar med sin nye roman Selfies, som handler om overfladiskhet og selvopptatthet.

Hvor henter du inspirasjon til bøkene dine?

Ideene strømmer på om man har øynene med seg. Aviser, andre media, folk rundt deg, ideene finnes overalt. Det kan være når noen oppfører seg merkelig, eller tar en gal avgjørelse. Alt kan bli til byggeklosser i en større fortelling. Det er likevel viktig når fortellingen begynner å ta form, at forfatteren spør seg selv: Hvorfor vil jeg skrive denne boka? Hovedplottet står sterkere når man kan gi et svar på dette spørsmålet.

Hvordan utviklet du Carl Mørck-karakteren?

Carl Mørck og jeg har noen fellestrekk. Jeg heter Carl Valdemar Henry Jussi Adler-Olsen. For eksempel er vi begge egentlig svært late. Mens jeg har litt vanskelig for å akseptere akkurat det, er Carl tilfreds med å slenge beina på bordet og ta seg en lur. Carl Mørck er en kompleks type forsynt med en god porsjon ironi – satire og selvironi kombinert med sans for humor. Men ikke bare disse sidene ved ham, i tillegg til en svært omfattende profesjo­nell politikompetanse og et komplisert privat­liv, bør stå igjen som det gjengse bildet av Carl Mørck; han har også arvet noen trekk fra en av min fars pasienter som faktisk het Mørk (uten «c»). Jeg lærte å kjenne denne Mørk som barn og var veldig glad i ham. Faren min fortalte meg at Mørk hadde tatt livet av sin kone, og slik lærte jeg at det gode og det onde er grunnleg­gende elementer i oss alle. Mine minner om denne pasientens kamp med det gode og det onde inni ham selv har vært en viktig drivkraft i utformingen av hovedkarakteren, etterfor­skeren Carl. Det er også grunnen til at han til slutt fikk navnet Carl Mørck.

Hvordan vil du definere den ondskapen som bøkene dine handler om?

Vi kjenner alle til konseptet. Først og fremst som en villet handling som alle mennesker under de riktige (eller kanskje snarere de gale) omstendighetene er i stand til å utføre i en gitt situasjon, ofte med overdreven bruk av fysisk eller psykisk vold som resultat. Min oppfatning er likevel at ondskap vel så mye er påvirket av rett og slett et fravær av bevissthet. Politikerne som starter kriger, holder dette i gang, offentli­ge personer som sprer rasistiske holdninger. Det er selvfølgelig forskjell på typer av ondskap, på om du er en som egenhendig kapper av noens hode, eller en som, i ytringsfrihetens hellige navn, øver press mot en annen slik at hun eller han blir stående igjen som et mulig, framtidig offer. Men resultatet er ofte det sam­me. Ingen kan gi en eksakt definisjon av ond­skap, og ingen vet om det er noe vi er født med. Det er bl.a. derfor jeg finner dette begrepet så fascinerende og en evig kilde til underholdning i litteraturen på så mange ulike måter.

-> Les også dette intervjuet med Jussi Adler-Olsen 

Hva liker du best med å være forfatter?

Jeg setter pris på friheten det gir meg. Jeg kan jobbe når og hvor jeg vil, og jeg kan ta fri når jeg vil. På en måte. Med det mener jeg at med den suksessen jeg har oppnådd, betyr det at jeg ikke lenger har den samme friheten som da jeg begynte, fordi mange vil ha tak i meg. Det er også en av de tingene jeg virkelig liker: å være en forfatter som blir lest av mange mennesker. Det er for meg det fineste kompliment en forfatter kan få.

Hva er mest utfordrende med å være forfatter?

Jeg er alltid spent på hvor­dan en ny bok blir mottatt, ikke så mye av anmelderne, men av den vanlige leser. Liker de det jeg skriver? Eller vil de vende tommelen ned? Jeg skriver jo først og fremst for å bli lest, så det betyr også mye for meg at mine trofaste lese­re liker mitt nye materiale. Det er alltid en utfordring for meg å forene behovet for utvikling som forfatter med det å opprettholde støtten fra leserne mine.

 

Hvilke forfattere inspirerer deg?

John Steinbeck, Charles Dickens, Victor Hugo, absurde verk av forfatte­re som Peter Bischel, Jerzy Kosinsky og dessuten den snåle nordmannen Erlend Loe. Originale forfattere med et originalt språk og plot som får tåre­kanalene til å briste og lattermusklene til å vri og vrenge seg. Mange forskjel­lige og i ulike sjangre.

Finnes det spesifikke emner du ønsker å ta opp i thrillerne dine?

Jeg hater maktmisbruk og urettferdighet, og i alle romanene mine forteller jeg om en form for maktmisbruk og viser måter man kan bryte med den på. Jeg er overbevist om at leserne mine ikke bare ønsker å bli underholdt – de vil selvsagt det også – men de vil også lære noe som de kan ta med seg videre, noe som inviterer til refleksjon. En av grunnene til at jeg valgte å skrive krimthrille­re er at jeg på den måten kan ta opp ethvert tema. Ondskap er et nyttig verktøy, og når man beskriver kontrasten mellom godt og ondt, kan man samtidig formidle et budskap.

Hvilke tema mener du er mest sentrale i din nye bok Selfies?

Overfladiskhet og selvopptatthet.

Ideene strømmer på om man har øynene med seg. Aviser, andre media, folk rundt deg, ideene finnes overalt.

Bestill Selfies her

Dette intervjuet sto første gang på trykk i Krimmagasinet

Stefan Ahnhem: Sveriges nye stjerneskudd!

Stefan Ahnhem erobrer stadig flere lesere, og opplever stor suksess både hjemme i Sverige og i utlandet. Flere utroper han til å være Stieg Larssons og Henning Mankells etterfølger, og nylig gikk han rett inn på topplisten i prestisjetunge Der Spiegel i Tyskland. Mye av suksessen handler om karakteren Fabian Risk, en ganske vanlig fyr vi alle kjenner oss godt igjen i.

Tekst: Vidar Strøm Fallrø

Hvem er Fabian Risk?

Da jeg skapte Fabian Risk ville jeg ha en yngre og mer moderne mann enn mange av hans fiktive kollegaer. Han skulle ikke være alkoholiker, høre på jazz/opera og være helt alene. I stedet har han familie (som han virkelig må kjempe med) og hører på f.eks. Kraftwerk, Kate Bush og Radiohead (han har en veldig bra musikksmak, om jeg skal si det selv). Han går ikke til prostituerte, og til forskjell fra mange andre kommer han aldri til å bli vinekspert eller drikke stadig dyrere viner i takt med at salget av bøkene om han går til himmels. Han er alt annet enn en machomann og har nærhet til sine følelser. I blant litt for nære. Etterforskningen går som regel foran alt annet og han har en egen evne til å snuse seg fram til de rette sporene. Men han er langt ifra perfekt og gjør flere feil og har noen ganger vanskeligheter med å se konsekvensene av sine handlinger. Med andre ord er han som de fleste av oss.

Selv om han er en slags average Joe skaper han mye engasjement og frustrasjon, særlig på grunn av farsrollen?

Ja, det der er interessant. Det finnes ingen grenser for hva en fiktiv karakter kan og får lov til å gjøre. Han kan drepe, være en skikkelig mannssjåvinist, kjøpe sex og dop osv osv. Men å begå feil som går ut over sine egne barn blir betraktet som en dødssynd. Selv om det er noe de fleste av oss gjør hele tiden. Vi vil gjerne, men klarer ikke alltid å være nok tilstede. Vi har vanskeligheter med å se barnas problemer, fordi vi ofte har nok med våre egne. Vi velger altfor ofte den enkle veien og ser heller mellom fingrene og har det hyggelig enn å ta konflikten, hvilket for mange av oss ender med at vi står maktesløse foran våre barns tenåringsår. Det er blant annet det jeg vil skildre i Fabians privatliv. Derfor sender han f.eks. sms til sønnen sin i stedet for å banke på rommet hans, som kanskje er den enkeltstående episoden som har opprørt leserne mest. SKAM er for øvrig et annet bra eksempel på fraværende, men helt normale foreldre, der Fabian kunne passet fint inn.

Bøkene dine har blitt omtalt som «Nattsvermeren møter Seven, blandet med svensk familieangst» og beskrives som ulidelig spennende og underholdende page turnere. Hva slags krim skriver du?

Mange anser det som bøker med flere thrillerelement i seg. Selv prøver jeg bare å skrive så spennende som mulig. «Spennende» misforstås ofte som enkle b-filmløsninger. I selve verket er det strake motsetningen. Det holder ikke med biljakt og masse action for at det skal bli spennende. Man må bry seg om karakterene, overraskes og håpe at alt vil ordne seg. Gjør man ikke det kan det heller aldri bli veldig spennende. Mine lesere har dessuten lest det meste innen krim, og jeg ser på dem som skikkelige eksperter på området. Så for å få dem til trekke pusten, overraskes og føle at de bare må lese ett kapittel til for å se hvordan det går, krever det nye og stadig bedre løsninger. Dessuten skriver jeg tredimensjonalt, noe leserne får erfare i den nye boka Atten grader minus.

Du har bakgrunn fra film og tv, hvor likt er dette å skrive bøker?

Atten grader minusForskjellen er milevid. Når jeg skriver bøker må jeg jo ikke bare skrive og finne på alt. Jeg må også være regissør, skuespiller, klipper, lyd- og musikkmann. Og jeg elsker det!

Vi føler som lesere vi vet akkurat det Fabian vet, men ikke mer. Er det inspirert fra film og tv, hvor det kanskje er mer vanlig?

Det er mulig, men det er ikke noe jeg tenker på. I stedet pleier jeg å kjenne på meg når historien er riktig oppbygget, når den sitter. Før det er det nesten alltid noe som skurrer og må skrives om og da blir det som oftest at vi og Fabian befinner oss på samme punkt i etterforskningen.

Som lesere blir vi skånet for de verste scenene; du fører oss fram til det brutale, men lar leseren måtte fantasere resten selv. Hvorfor gjør du det på denne måten?

Som regel er din egen fantasi veldig mye sterkere enn om du blir tvangsforet med detaljer. Det å selv måtte skjønne og finne ut hva som har hendt involverer også leseren på en helt annen måte. Vold i kriminallitteraturen er i det hele tatt en delikat balansegang. Flere av kollegene mine sier at de helst ikke vil ha vold med i bøkene sine og derfor holder det på et absolutt minimum. Det er en holdning jeg aldri har forstått. En kriminalhistorie handler om liv og død og hvordan du enn vrir og vrenger på det spiller volden en sentral rolle. Jeg hører til og med kolleger si at det ikke er selve forbrytelsen som er det viktige. For meg er det som å holde humoren på et absolutt minimum i en komedie og så si at det ikke er viktig at det er morsomt.

Har du planlagt mange bøker om Fabian Risk?

Det er uten tvil det vanligste spørsmålet jeg får – og det jeg aldri svarer på.

 

Vidar Strøm Fallrø er markedsansvarlig for skjønnlitteratur 

HARRY HOLE: TØRST

Bøkene om Harry Hole er tilgjengelig i ny pocketserie fra 16. januae 2016

[dropcap custom_class=»normal»]E[/dropcap]tter tre år i relativ harmoni braker helvete igjen løs i Oslo. Unge kvinner som har vært aktive på sjekkeappen Tinder blir drept i sine egne hjem, og Harry Hole trekkes på ny inn i etterforskningen.

[spacer]

21. mars er det klart for gjensyn med Harry Hole igjen. Endelig! – Jeg har bestandig vendt tilbake til Harry Hole, han er min sjelekompis. Men det er jo en ganske mørk sjel, så det har som vanlig vært både en glede og emosjonelt utmattende. Men Harry og historien gjør det verdt de søvnløse nettene, sier Jo Nesbø.

 

Tørst er den bok nummer elleve om Harry Hole, skrevet av Jo Nesbø

 

Tørst er en ekte og solid Harry Hole-roman, med alt det innebærer av galskap, korrupsjon, maktbegjær, utspekulerte drapsmetoder og en etterforsker som aldri unnslipper helt helskinnet. Dette er en bok vi gleder oss stort til å utgi, sier Nesbøs redaktør Nora Campbell.

VGs krimanmelder, Sindre Hovdenakk, mener at prologen lover godt: – Vi føres rett inn i en scene som peker framover, og samtidig som vi blir introdusert for hovedpersonen slik han har det akkurat nå. Etter fire års pause er Harry Hole altså tilbake, og det er tydelig at han bærer med seg mye i den mentale bagasjen sin. Vi vet jo fra før at bokens tittel Tørst henspiller på vampyrisme, og vi vet at Harry Hole har en morder han ennå ikke har fått tak i. Hevn, rettferdighet og gjengjeldelse er som kjent også noe man kan tørste etter. Det lover godt, i hvert fall.

[spacer]

Prolog

Han stirret inn i det hvite intet.

 

Slik han hadde gjort i nesten tre år.

 

Ingen så ham, og han så ingen. Bortsett fra hver gang døra gikk opp og nok damp ble sugd ut til at han et øyeblikk kunne skjelne en naken mann, før døra gled igjen og alt ble innhyllet i tåke.

 

Badet stengte snart. Han var alene.

 

Han trakk den hvite frottékåpen tettere rundt livet, reiste seg fra trebenken og gikk ut, forbi det mennesketomme bassenget, inn i garderoben.

[spacer]

Ingen sildrende dusjer, ingen konversasjon på tyrkisk, ingen nakne føtter som tasset mot gulvflisene. Han betraktet seg selv i speilet. Dro en finger langs arret som fortsatt syntes etter den siste operasjonen. Han hadde brukt tid på å venne seg til det nye ansiktet. Fingeren fortsatte nedover halsen, over brystet, stoppet der tatoveringen begynte.

[spacer]

Han åpnet hengelåsen til garderobeskapet, dro på seg buksene og tok frakken utenpå den fortsatt fuktige frottékåpen. Knyttet skoene. Forsikret seg igjen om at han var alene før han gikk bort til skapet med kodehengelåsen med blå malingsflekk på. Skjøv frem tallene 0999. Hektet av låsen og åpnet skapdøra. Betraktet et øyeblikk den store, vakre revolveren som lå på innsiden, før han grep rundt det røde skjeftet og stakk revolveren i frakkelomma. Så tok han ut konvolutten og åpnet den. En nøkkel. En adresse og mer detaljert informasjon.

[spacer]

Det lå én ting i skapet.

[spacer]

Svartmalt, lagd av jern.

[spacer]

Han holdt det opp i lyset med én hånd, betraktet smijernsarbeidet med fascinasjon.

[spacer]

Han kom til å måtte vaske det, skrubbe det, men han kjente alt opphisselsen ved tanken på å ta det i bruk.

[spacer]

Tre år. Tre år i hvitt intet, i en ørken av innholdsløse dager.

[spacer]

Det var på tide nå. På tide at han fikk drikke av livet.

[spacer]

På tide at han vendte tilbake.

[spacer]

Harry våknet med et rykk. Stirret ut i soverommets halvmørke. Det var ham igjen, han var tilbake, han var her.

[spacer]

«Mareritt, kjære?» Stemmen som visket ved siden av ham var rolig og varm.

[spacer]

Han snudde seg mot henne. De brune øynene hennes studerte hans. Og spøkelset bleknet og forsvant.

[spacer]

«Jeg er her», sa Rakel.

[spacer]

«Og jeg er her», sa han.

[spacer]

«Hvem var det denne gangen?»

[spacer]

«Ingen», løy han og la en hånd på kinnet hennes. «Sov nå.»

[spacer]

Harry lukket øynene. Ventet til han var sikker på at hun hadde lukket sine før han åpnet dem igjen. Studerte ansiktet hennes. Han hadde sett ham i en skog denne gangen. Myrlandskap, innhyllet i hvit tåke som blåste rundt dem. Han hadde løftet hånden, rettet noe mot Harry. Han kunne skimte det tatoverte demonansiktet på det nakne brystet hans. Så hadde tåken tetnet, og han var borte. Borte igjen.

[spacer]

«Og jeg er her», hvisket Harry Hole.»

Jo Nesbø

Jo Nesbø feirer i år 20 års jubileum som forfatter. For debutromanen Flaggermusmannen (1997) vant Nesbø både Rivertonprisen og Glassnøkkelen. Politi (2013) hadde et førsteopplag på 220 000 og har til nå solgt over 450 000 eksemplarer. Filmen Snømannen med Michael Fassbender har premiere i oktober 2017.

Bøkene til Jo Nesbø har solgt over 30 millioner eksemplarer på verdensbasis og han er oversatt til 50 språk.

Bøkene om Harry Hole er tilgjengelig i ny pocketserie fra 16. januae 2016

Jeg er en Grorudgutt

Tom Egeland

[dropcap custom_class=»normal»]V[/dropcap]i som på sekstitallet vokste opp i Groru’dar’n – unnskyld, Groruddalen – vi hadde vår egen sosiolekt. Vi gikk aldri tur i skogen, men i skævven. Vi spiste aggurk og bannan.

[spacer]

TEKST: Tom Egeland

[spacer]

Så jeg vet ikke riktig om noen av de gamle groru’gutta – eh, guttene – ser på meg som klasseforræder her jeg står i dag, som glad og stolt mottager av Riksmålsprisen. Det pussige er: Jeg har alltid vært en riksmålsbruker. Jeg visste det ikke selv, en gang, da jeg som syv–åtte-åring fikk opptil flere røde streker av min kjære klasseforstander Karoliussen under ord som «døren» og «solen». Læreplanen tilsa nemlig «døra» og «sola», må vite. For ikke å snakke om artikkelen «ei». Som syv-åring hatet jeg «ei». Hva var det med meg? Jeg sa ikke engang «ei jente». For meg var en jente nettopp – en jente.

Jeg tror det må ha bodd en liten opprører i meg. Alternativt en undertrykt danske. For trass i de røde strekene og formaningene, ble jeg ved å skrive døren og solen. I oldtiden, altså da jeg gikk i første og annen klasse på Nordtvedt skole på sekstitallet, hadde pultene vår fortsatt hull i høyre hjørne. I det hullet, forklarte vår lærer, pleide det å stå et blekkhus. Fortiden hang igjen som et hult ekko også i lærebøkene. Jeg hadde ikke noe forhold til det lodne begrepet samnorsk, og den brokete historien bak denne språkhistoriske lapskaus, men jeg stusset veldig da jeg leste ord som «leike», «heime» og «graset».

Vi «leikte» da aldri – vi lekte. Vi gikk ikke «heim», men hjem. Og gikk vi ut i skolegården for å legge oss i solen, så var det i gresset – og aldri «graset» – vi grorudgutter la oss. «Gauk» for gjøk? «Mjølk»? Men dette var da også på den tid da folk på Oslos vestkant tok trikken til Sognsvatn. Altså Sognsva-T-n. Som det lakonisk heter i Wikipedias omtale av denne absurde, samnorske navngivningen: «Sognsvatn hadde ikke vært i utstrakt bruk blant beboerne i Oslo og Aker».

Det var ikke lett å være en liten gutt som snakket riksmål på svarteste Grorud. – Enn­skjønt, nå tuller jeg bare. Sannheten er at jeg ikke kan huske en eneste gang – ikke én episode – der noen påtalte mine besynderlige språklige særegenheter i et miljø som ubestridelig må ha inspirert Pål Steigan, Tron Øgrim, Finn Sjue, Sigurd Allern og gutta boys da de noen år senere – med lingvistisk, fonologisk og fonematisk fingerspitzgefühl mekka i hop det som skulle bli AKP (m-l)s småsøte prolletar-lingo.

Da jeg i 1983 ble ansatt som journalist i Aftenposten, var det som å komme hjem. I Aftenposten skrev vi «efter» og «sprog» og «sne» på den tiden. Vi skrev «idag» og «igår» i ett ord. Når jeg i dag prøver meg på slike avsindige avvik, retter Word-programmet meg sporenstreks. Jeg får, helt bokstavelig talt, rød strek under – akkurat slik jeg fikk rød strek under riksmålsformene på barneskolen.

Men min aller største fascinasjon i møtet med Aftenpostens rettskrivningsnorm, var det som skulle bli til favorittordet mitt under mine ti år i Akersgaten: «chanse». Med CH, dere! Å kunne skrive chanse med ch frydet meg – av grunner jeg ikke kan forklare – aldeles grenseløst. Så jeg puttet ordet inn i enhver sammenheng der det tilnærmelsesvis ga noen mening. «Sprog» var også en favoritt. «Kursus». Til slutt gikk det sport i å bruke de mest arkaiske stavemåtene. Den gang hadde Aftenposten noe som het – og nå er det bare å spisse ører: korrekturlesere.

I likhet med dinosaurene og mammutene er korrekturlesere en utdødd rase, i hvert fall i avisene, men jeg savner dem hver eneste bidige dag!

I likhet med dinosaurene og mammutene er korrekturlesere en utdødd rase, i hvert fall i avisene, men jeg savner dem hver eneste bidige dag! Det er mer enn jeg kan si om dinosaurene og mammutene. I Aftenposten satt disse korrekturleserne i et eget hjørne på desken og så ut som om de hadde sittet der siden den tid da de ble ansatt for å rette opp tastefeil i Første Mosebok. De var svært, svært gamle. De fleste var menn. De var livstrette. Og de var ualminnelig gretne. Det kan man forstå. Når de fikk ned et avtrykk av en avisside, gikk det ikke lang tid før den så ut som en tegneblokk – full av kruseduller, rettelser og anmerkninger.

Fra korrekturlesernes dunkle hjørne kunne man gjennom hele arbeidsdagen, og natten med, høre dype sukk av fortvilelse og frustrasjon over journaliststandens språklige forfall og derigjennom sivilisasjonens langsomme undergang.  Jeg tror ikke noen av korrekturleserne var journalister. Sannsynligvis var de filologer. Kanskje avdankede norsklærere, hva vet jeg? Men de visste alt. Absolutt alt. De var lingvister, etymologer, morfologer, semantikere, fonetikere, fonologer – enn videre historikere, antropologer og, innerst inne, psykologer og utvilsomt drittlei både jobben og livet.

Jeg husker en formiddagsvakt da en av dem kom bort til meg. Jeg hadde skrevet en nyhetssak med skråblikk for aftenavisen og fryktet det verste i det forestående møte med korrekturlesernes Tyrannosaurus Rex. «Er du denne Egeland?» spurte han bryskt. Jeg måtte, noe nølende, medgi at jeg var denne Egeland. «Du kan jo skrive, du!» sa han. Like bryskt. Og gikk sin vei. Det var første og siste gang han sa noe til meg. Først tenkte jeg: Ja? Jeg er tross alt ansatt i Aftenposten som journalist. Men senere gikk det opp for meg at det var ment som en stor kompliment.

Da jeg senere ble vaktsjef og nattredaktør i Aftenposten, ble jeg kjent som en av disse rødblyant-pedantene som i tide og utide (vel, mest i tide, når sant skal sies) sendte småsinte notater – dette var lenge før epostens tid – til slurvete journalister. Jeg var en slags Per Egil Hegge i miniatyr. Og da jeg i 1992 begynte i TV 2, ble jeg raskt en av tv-kanalens språk-nestorer. Hold det ikke imot meg- Sammen med Davy Wathne og en håndfull andre språkbevisste journalister i TV 2, forsøkte jeg å holde kustus på en gjeng som ikke til enhver tid utpreget seg med et overdrevent presist forhold til det kongelige norske språk. Til slutt ble jeg faktisk innvilget noen ukers permisjon fra funksjonen som redaksjonssjef for å skrive kanalens språkmanual. Forskjellen på ennå og enda. Ansvar og skyld. Kjølvann og kjølevann. Sjanse og risiko. Listen over språklige upresisheter i mediene er lang. Jeg vet at sånne som oss er fryktelig slitsomme. Noen av oss – dog ikke jeg – drives til en slik grad av vanvidd at vi skriver leserbrev.

Jeg vet at sånne som oss er fryktelig slitsomme.

* * *

En gang i tiden var avstanden mellom selv moderat bokmål og riksmål enorm. Men med årene har denne avstanden – heldigvis, mener jeg – minsket. Det er ikke til å komme forbi at visse forne riksmålsformer, både på trykk og i muntlig tale, klinger en smule arkaisk og fremmed.

Ø-en, sier dronning Sonja når hun henviser til det vi andre ville kalle en øy. Øen … Et vitalt og levende riksmål må utvikle seg og tilpasse seg for ikke å bli en pussig anakronisme for blåhårete fruer fra Frogner. Og denne tilpasningen mener jeg riksmålet, og dets forkjempere i Riksmålsforbundet, har mestret. Faktisk er forskjellene på bokmålets mange tillatte former langt større enn forskjellen på det moderate bokmål og riksmål. Radikalt bokmål bærer fortsatt i seg et og annet ekko fra samnorsken, fra dialektene og fra nynorsk. Intet galt i det, men det viser at bokmålet favner over et så vidt spekter av tillatte former at en noen ganger kan spørre seg selv om det er samme målform. De gangene temaet kommer opp – og det er sant å si sjelden – pleier jeg å si at jeg bekjenner meg til «radikalt riksmål». Og med radikalt riksmål mener jeg et riksmål som nærmer seg bokmålets konservative former. Om det er noen forskjell på mitt radikale riksmål og det moderate bokmålet, aner jeg ikke. Hage eller have … Mage eller mave … Sant å si oppfatter jeg mitt eget radikale riksmål og det moderate bokmålet som ett. Så finnes det kanskje et og annet faneord som staves ulikt, det vet jeg ikke, men for meg handler det mer om språkets timbre enn om en og annen staveforskjell. Riksmålet og det moderate bokmålet har en annen klangfarge enn det radikale bokmålet. Slik det åpenbart også adskiller seg fra nynorsk.

Og for å være ærlig, føler jeg meg forvirret noen ganger. Det gjør meg ingenting å skrive «piken», men det sitter langt inne å skrive «jenten». Man er da ikke bergenser! Min sjef i TV 2 i mange år, bergenseren Bjarne Berg, pleide å spøke med bergensernes erkekonservative riksmål og si at der i byen, der er aversjonen mot a-endelser og ing-endelser så inngrodd at de drikker Cocen-Colen og spiser fiskepudd-else.

* * *

Riksmål, bokmål og nynorsk settes ofte opp mot hverandre. Riksmålet latterliggjøres som en dansk etterlevning, og nynorsken demoniseres som en knotete, konstruert blanding av vestlandsdialekter. Intenst misliker jeg denne tidvis gjensidige nedrakkingen på andres målform. Selv behersker jeg ikke nynorsk. Å skulle skrive en tekst på nynorsk, ville for meg føles – for å parafrasere den store dikteren Vladimir Nabokov – som å være en pianist henvist til klaviaturets sorte tangenter. Slik jeg går surr i tysk grammatikks mange regler og unntak, roter jeg meg altfor lett bort i nynorskens syntaktiske særegenheter. Men det er mitt problem. Ikke nynorskens. Jeg synes det er flott å lese bøker på nynorsk. Etter noen få sider glemmer jeg at det ikke er min egen målform jeg leser. Vi må ikke la de mer strukturelle og helt legitime samfunnsdebattene om nynorskens plass i offentlig forvaltning, i skoleverket, i NRK og så videre påvirke vårt syn på nynorskens kvaliteter. Nynorsken har sin musikalitet slik riksmålet har sin. At det finnes kompromissløse fanatikere i begge leirer, skal vi vel ikke underslå. Men finnes det noe mer underholdende, dere, enn en hardbarket og nådeløs språkdebatt?

Begrepet riksmål kan nok få en og annen nynorskbruker til å grøsse og se for seg en gråhåret herre med Mercedes Benz, blå blazer, halstørkle og æresmedlemskap i Kongelig Norsk Seilforening, Rotary, Frimurerlosjen, Rosenkreutzerne og Illuminati. Men slik vi riksmålsbrukere skal respektere nynorsken og nynorskbrukere, forventer jeg den samme respekt tilbake fra dem

* * *

For meg er litteratur lek. En lek med sjangere og en lek med dere lesere. Jeg går ikke av veien for å bryte de såkalte sjangerkonvensjonene – som til tider kan gjøre den ene kriminalroman kjedsommelig lik den neste.  Jeg liker å bryte reglene. Men for å bryte dem, må du kjenne dem!

For meg er litteratur lek. En lek med sjangere og en lek med dere lesere.

I Djevelmasken, som ligger til grunn for årets pristildeling, har jeg villet skrive en klassisk kriminalroman. Mange av mine andre spenningsromaner står krimsjangeren nokså fjernt – de er nok mer actioneventyr og thrillere enn de er kriminalromaner. Men siden jeg nylig ble valgt til president i det kriminallitterære selskapet Rivertonklubben – som samler landets 130 fremste krimforfattere, 130! tenkt det! – fikk jeg lyst til å skrive en klassisk kriminalroman. En roman som byr på ikke mindre enn tre drap – spredt over tre hundre år – og selvsagt et lukket rom-mysterium. For: Hvem kastet kallskapellan Pontius Fjeldberg ut fra det avlåste klokketårnet i Juvdal kirke i 1963, slik at han foran øynene på hele kirkelyden kom svevende ut av klokketårnet, med voldsom fart og kraft, og møtte sin skaper på kirkebakken tyve meter nedenfor? Var det en smart morder som klarte å lure politiet bak en låst dø Var det en demon? Var det Satan selv?

* * *

Hva gjør en bok god? Den som visste det … «God» er nemlig ikke noe som er gitt. En god bok er en bok som er god for deg! Jeg får jevnlig brev fra mine lesere. Alle har de sine egne favoritter. Selv min debutroman, som utkom i 1988 og som sant å si ikke var spesielt god, har fortsatt sine fans. Det er den beste jeg har skrevet, sier de. Etter sytten bøker synes jeg jo det er en smule demotiverende som ros betraktet. Men skitt au! De liker den.

Hva gjør en bok god? Plot er viktig. Litterære figurer – det som folk flest kaller «karakterer», men som strengt tatt er en engelsk betegnelse – er viktig. Men alt står og faller på måten forfatteren forteller historien på: språket! Enhver forfatter har ikke bare sin særegne stil, men kanskje enda viktigere: sin personlige stemme. Noe av det viktigste en forfatter kan gjøre, er å finne og dyrke denne stemmen. Å forklare hva som er godt språk, er umulig. Bare prøv. Det er som å forklare hvorfor en symfoni er vakker, hvorfor en popsang fenger. Språk – for meg – er musikk. Språk er melodier, temposkifter, rytme. Språk er Bellmann og Wagner. Muse og Metallica. Så hvordan jobber jeg med språket? Jeg ser på den å så si musikalsk. Jeg leter etter rytmer. Melodier. Refrenger. Etter et parti med refleksjoner skrur jeg opp tempoet. Jeg kaller på skarptrommen. Jeg vil ha inn en gitarsolo. For så å senke farten og slippe til en langsom bassgang.

Jeg kaller på skarptrommen. Jeg vil ha inn en gitarsolo. For så å senke farten og slippe til en langsom bassgang.

Du blir aldri ferdig med et manus. Å skrive førsteversjonen, råteksten, er bare halve jobben. Like viktig er neste fase: rewriting. Polering. Selv bruker jeg like lang tid på å rewrite et manus som å skrive det første gangen. Det er nå jeg pusser og filer på ordene. Først med høvel, så med grovt sandpapir, til slutt med fint sandpapir. Jeg tilfører litterær ornamentering. Stryker og sletter. Endrer. Ser svakheter. Bruker jeg et år på å skrive råteksten, så bruker jeg neste halvåret på å finpusse den! En krimroman som Djevelmasken består av ulike partier. Noe spenning. Noe mystikk. Noe refleksjon. Språklig leter jeg aktivt etter formuleringer som rommer en dybde – en episk dramatikk – som kan treffe en resonansbunn i leseren. I Djevelmasken møter vi en prest som har mistet troen. Litt av en skjebne for en prest. Alle de seks romanene om Bjørn Beltø formidler mitt eget livssyn. Jeg er ikke troende. Jeg er ateist. Dette til tross for – eller kanskje på grunn av – mine mange møter med troen.

Som helt ung var jeg tensing-kristen. Jeg tapetserte gutterommet mitt med klistremerker med bibelsitater og Jesus lever!-merker. Men da jeg gikk for presten for å konfirmeres, måtte jeg avbryte. Det var ingenting å konfirmere. Noen år senere reiste jeg til USA som utvekslingselev. I ett år bodde jeg hos en mormonfamilie i Salt Lake City. Jeg deltok på deres gudstjenester og i bønnegrupper. Det hele føltes som et sosialantropologisk feltstudium. Men jeg ble ikke frelst. Min skepsis til religionene ble bare forsterket. Selv om jeg ikke tror på noen gud, er jeg – på mitt vis – glad i Bibelen. Ikke bare fordi den forsyner meg med gode ideer til egne krimplots. Bibelen er et fundament for hele den vestlige verdenslitteratur. Ja, deler av Bibelen er – sammen med de greske dramaer – forløperen til vår moderne kriminallitteratur. Historiene om Abraham, om Kain og Abel, om Sodoma og Gomorra, om Judas’ svik og Jesu gjenoppstandelse på den tredje dag – hvilken romanforfatter kunne diktet opp noe bedre? Sågar samler jeg på bibler. Jeg tror jeg må ha ti–femten stykker. Den eldste er fra 1708 og på latin. Men den mest lesverdige, er Bibelselskapets trebinds utgave fra 2011. Der har de fjernet alle de slitsomme vers-nummereringene og kryssreferansene til andre bibelsteder, slik at du kan lese Bibelen som ren litterær tekst. Bjørn Beltø-universet formidler dette grunnsynet mitt. Mitt fravær av troen på guder. Også guden Gud.

Bibelen er et fundament for hele den vestlige verdenslitteratur. Ja, deler av Bibelen er – sammen med de greske dramaer – forløperen til vår moderne kriminallitteratur.

For meg er alle religioner – ikke bare den kristne – menneskets fattige forsøk på å lage et rammeverk rundt forhåpningen om at det finnes noe større enn oss, noen som vil oss vel, noen som passer på oss. Et forståelig håp.  Jeg er personlig kristen, sier noen. Hva betyr det? At de er mer kristne enn andre kristne? At de går i kirken på andre dager enn julaften? Finnes det upersonlig kristne? Finnes det personlig muslimer? Er jeg en personlig ateist? Jeg har beholdt min barnetro, sies det. Jeg hadde også en slik en. Jeg ba min Fader vår hver kveld. Men hva er barnetroen? Er det først og fremst en undring? En tvil? Et ønske? Et håp? At jeg ikke tror på guder, betyr ikke at ikke jeg også er fylt med undring. Undringen er ikke forbeholdt de troende. Hvilket jeg håper at mine romaner om Bjørn Beltø formidler. Som mennesker er vi alle mysterier på to ben.

* * *

Slik er det med ekte bokhandler. Du kan vandre inn om morgenen og tumle ut, stakkåndet og susete i hodet, sent på ettermiddagen.

Slik jeg elsker bøker, elsker jeg bokhandler. Jeg kan tilbringe timer i dem. Fylt av bokelskerens pasjon rusler jeg frydefullt mellom bokhyllene. Blar i et og annet mesterverk. Slik er det med ekte bokhandler. Du kan vandre inn om morgenen og tumle ut, stakkåndet og susete i hodet, sent på ettermiddagen. En ekte bokhandel bugner av bøker – ikke viskelær. Bøker du har hørt om. Bøker du aldri har hørt om. Bøker du blir glad for å oppdage. Selv lukten skiller en ekte bokhandel fra en papirhandel som er vel så opptatt av å selge ransler som bøker. Duften av papirstøv, den skarpe aromaen av fargene på nytrykte omslag. Meter på meter med hyller fulle av de vakreste bokrygger. Jeg er en sånn kunde som står og blar. Jeg blar. Og jeg blar. Jeg leser bøkers kolofonside med nysgjerrighet. Hva slags papir er brukt? Hvilken font, hvilken grad, hvilken knipning? Hvor er den trykt? Når? Hvor mange ISBN-nummere har den? Så, etter dette lille forspillet, lar jeg meg forføre av bokens åpning. De første linjene. Enten blir jeg betatt, ja, bergtatt der og da. Eller så skyver jeg skånselløst boken inn i bokhyllens glemsel. Jeg tenker: Om hundre år – når ebøkene har overtatt – vil ingen kunne oppleve denne gleden. De vil gå inn på nettet og sjekke ut de siste tilbudene på nettbokhandler. Ikke et vondt ord om dem. Men de er bare effektive. De lukter ikke av papirstøv og forgangen lengsel. En bok er også noe sanselig. Ikke et vondt ord om e-bøker heller. De er bare så … annerledes. Sant å si føler jeg meg som en tekno-sinke. Gammeldags. Som en munk på Gutenbergs tid. Jeg liker papirbøker – stoffligheten, vekten, lukten, typografien. Men jeg innser at jeg er en gubbe som tviholder på et døende format.

Men jeg innser at jeg er en gubbe som tviholder på et døende format.

* * *

Jeg har skrevet sytten bøker. Hvem skulle tro det, den gang jeg var en grorudgutt som ble lokalkjendis fordi jeg et par–tre ganger fikk på trykk et innlegg i «Barnas kort og godt» i Dagbladet. Jeg har skrevet kriminalromaner. Ja, sågar grøssere. Jeg har skrevet thrillere. Jeg har skrevet barne- og ungdomsbøker. Jeg har skrevet én såkalt seriøs, skjønnlitterær roman. Jeg håper at hver eneste en av dem formidler den entusiasme jeg, som forfatter, har følt.

Hvordan er det å være forfatter? spør folk meg. Det er i hvert fall bedre enn å jobbe, pleier jeg å svare.

Hvordan er det å være forfatter? spør folk meg. Det er i hvert fall bedre enn å jobbe, pleier jeg å svare. Jeg er én av en håndfull privilegerte norske forfattere som kan leve av mitt forfatterskap, ja, som kan leve godt av å skrive bøker. La oss ikke glemme at de aller fleste norske forfattere – enten de skriver skjønnlitteratur eller sakprosa – ikke er i stand til å brødfø seg selv og familien ved å skrive bøker.

* * *

Å få en pris, er en ære. En stor ære. Å få en pris betyr at noen har sett deg. Verdsatt deg. Og «noen» er i dette tilfelle en kompetent fagjury. Da det ble kunngjort at jeg var tildelt Riksmålsprisen, bemerket en kollega: Jøss, er ikke du grorudgutt, da?Jo. Jeg er grorudgutt.  Som mine gode kolleger Erik Fosnes Hansen og Jan Kjærstad er jeg grorudgutt. Og jeg tror jeg på vegne av oss alle kan si: Det er vi stolte av. Tro det eller ei, men Johan Falkberget var også grorudgutt. I ti år bodde og virket han på Grorud, blant annet i Kirkesvingen bak vakre Grorud kirke, oppført i rødlig grorudgranitt. På Grorud – ikke på Røros – skrev han flere av sine kjente verker, som Bør Børson jr. I 2013 fikk jeg æren av å avduke en plakett på et av husene der Falkberget bodde. Grorud-gutten Falkberget, liksom …

Selv om jeg ikke lenger bor på Grorud, er det grorudgutten i meg som med dette takker Riksmålsforbundet og juryen for Riksmålsprisen.

 

 

Historien bak boka: Pandora

Pandora er Tom Kristensens tiende thriller. Denne gangen handler det om IS, bioterror, NSA og ugjenkallelig svik.

[dropcap custom_class=»normal»]P[/dropcap]ndora er min tiende thriller. Og denne gangen handler det om IS, bioterror, den hemmelighetsfulle amerikanske etterretningsorganisasjon, National Security Agency (NSA) og ugjenkallelig svik.

[spacer]

Av Tom Kristensen

Ideen til Pandora kom under et møte med to kilder med kjennskap til militær etterretning og masseødeleggelsesvåpen. I møtet fikk jeg høre at totalitære stater, som Nord-Korea, bruker fiendtlige aksjoner bevisst for å tjene penger. Nord-Koreas ledelse vet at atomprøvesprengninger og utskyting av raketter kan få valutaer til å bevege seg, f.eks. JPY mot sørkoreanske WON. Ved å posisjonere seg i valutamarkedet på forhånd, kan de derved realisere store gevinster etter utskyting av raketter og atomprøvesprengninger. Så en ting er å analysere politiske motiver som ligger bak slike hendelser, en annen ting er å tenke at utskytninger og atomprøvesprengninger kan ha finansielle motiv i tillegg.

For Nord-Koreas ledelse trenger så mye hard valuta som de kan få fatt i. Saddam Hussein i Irak er et annet eksempel. Flere ganger før invasjonen i 2003 gikk Hussein offentlig ut med uttalelser som han visste ville påvirke oljeprisen. Derved kunne hans folk i blant annet Zurich tjene store penger ved å posisjonere seg. For de var informert på forhånd hva Saddam Hussein kom til å si, og kunne forutsi hvilken vei oljeprisen ville bevege seg. Gevinsten ble plassert i sveitsiske banker.

Tom Kristensen

Men denne måten å tjene penger kan jo også brukes i mindre målestokk, av terroristorganisasjoner. Hva med en terroraksjon mot et cruiseskip? Det vil ganske sikkert påvirke cruiserederiets aksjekurs, og kanskje også spre seg til andre cruiseaksjer. På den måten ville det være penger å tjene ved forhåndsposisjonering i disse aksjene, i tillegg da til å spre død, lidelse og ødeleggelser.

Nord-Koreas ledelse trenger så mye hard valuta som de kan få fatt i.

Og dette er bakteppet for min nye thriller, Pandora. Det finnes usynlige edderkopper med inngående finanskunnskaper som handler i forkant av terroraksjoner, og bidrar til at terroristorganisasjonene tjener store penger. I Pandora jakter etterretningsorganisasjonen, NSA på IS’ usynlige finansedderkopp som kalles Oksen.

Unge Omar Shakir blir en viktig brikke for NSA. De mistenker at hans far kan være nettopp Oksen. Omar, en troende muslim, og homoseksuell, blir dypt forelsket i en mannlig medstudent på London School of Economics. Og det er denne kjæresten som klarer å overtale Omar til å spionere på sin egen far. Så Omar tvinges til å velge side – å følge sin egen fundamentalistiske far, eller trosse, spionere på og kanskje også forråde ham.

Samtidig forbereder en kvinnelig terrorist stadig nye angrep med miltbrannpulver, i samarbeid med Oksen. Og sammen tjener de store penger for IS. Og terroristen kalles Pandora av NSA – kvinnen fra gresk mytologi som ble gitt en eske som inneholdt død, pest og ødeleggelse.

Pandora er et eneste rush av spenning fra første til siste side

– Ingvar Ambjørnsen, Dagbladet