Stikkord: krig

Tungtvannssabotøren

Joachim Rønneberg. Tungtvannssabotøren. Lederen for hele aksjonen på Vemork i 1943, den legendariske Linge-karen og SOE-agenten. Tungtvannssabotøren er historien om kaldblodighet, handlekraft og overlevelse, mot alle odds. Rønneberg døde 21. oktober 2018.

Bare 21 år gammel bestemte Rønneberg seg for å ta del i frihetskampen fra Storbritannia. Her ble han rekruttert til Norwegian Independent Company No. 1 av Martin Linge selv, og etter hvert ble han instruktør innen det britiske SOE.

Pocket kun 49,-

Etter tungtvannsaksjonen dro Rønneberg og sprengningslaget i full uniform på ski tvers over Sør-Norge til Sverige – en ferd på om lag 500 km i temperaturer ned mot 20 kuldegrader. Hele det siste krigsåret lå Rønneberg i skjul i de ugjestmilde Tafjordfjellene. Sabotasjegruppen han ledet, «Fieldfare», sto blant annet bak sprengningen av Stuguflåten bro i januar 1945

Fortellingen om tungtvannssabotøren Joachim Rønneberg likner fortellingen om norske polarhelter. (…) I disse avslørende biografiers tid er det egentlig befriende å lese historien om en hedersmann, fra en tid da betegnelsen fremdeles ikke fremkalte en lattermild mistenksomhet.
Cathrine Krøger, Dagbladet

Det har vore skrive mange bøker om tungtvannsaksjonen, og mange av sabotørane har kome med sine bidrag. Likevel er det ingen som på ein så nøktern og lesverdig måte har fortalt heile historia, som det Gunnar Myklebust gjer i denne boka. Ei grunnbok i norsk krigshistorie er det blitt.
Harald Kjølås, Sunnmørsposten

… denne historien om aksjonens frontfigur, Joachim Rønneberg, imponerer uten å ha noen særlig nyhetsverdi. Undertegnede har knapt lest en mer lavmælt biografi. (…) Denne fortellerstilen øker like fullt respekten for de bragdene som ble utført.
Sten Inge Jørgensen, VG (terningkast 5)

Forord av forfatteren Gunnar Myklebust

Joachim Rønneberg er en bemerkelsesverdig mann som gjorde bemerkelsesverdige ting av stor betydning for den allierte krigføringen mot Tyskland og Hitler. Han ledet en av krigens mest spektakulære og vellykkede sabotasjeaksjoner, den militæroperasjonen i Norge som er best kjent internasjonalt. Men i likhet med mange andre nordmenn som deltok i den andre verdenskrigen, var han lenge taus om sin krigsinnsats.

Han liker ikke ord som «krigshelt». Han liker ikke at det han var med på, blir glorifisert. Joachim Rønneberg mener at han den gangen gjorde sin plikt, og at han var heldig. Han kom uskadd fra krigen. Det var det ikke alle som gjorde. De som ga livet sitt i kampen for Norges frihet, det er de som i hans øyne fortjener oppmerksomhet og heder.

Han har aldri vært opptatt av å berette sin historie for historiens egen skyld. Da han etter hvert begynte å fortelle den, var det fordi han ville minne nye generasjoner om at frihet ikke er noe som gir seg selv, men må forsvares. Han har derfor stilt opp og snakket om krigen, til skoleklasser og forsamlinger av ulike slag, både i Norge og i utlandet. For ham har det vært viktig å bruke den erfaringen han gjorde, til å si noe om vår egen tid.

Dette er en bok som Joachim Rønneberg verken har tatt initiativet til eller bedt om. Han har aldri ønsket seg en bok om det han var med på under krigen. Det er derfor heller ikke en bok han har noe ansvar for.

Joachim Rønnebergs krigsår fortjener likevel en bok. Dette er et forsøk på å skrive den boka. Hans beretning er sentral, men fortellingen er basert på en rekke kilder. Framstillingen er min, og feil og mangler mitt ansvar alene.

Joachim Rønneberg har, til tross for sine forbehold, brukt mange timer av sin tid på å rekapitulere krigsårene og sin oppvekst i Ålesund for meg. Han har vist meg stor imøtekommenhet, tillit og grenseløs tålmodighet etter min første henvendelse.

For meg har samtalene vært en eneste lang rekke gledesstunder.

Gunnar Myklebust / Oslo, juni 2011

 

Litterær og poetisk sprengkraft

Gode bøker øker leselysten! Gode bøker må til for å skape gode lesere! Det å lese er nødvendig for så mye – for å lære, for å bli klok, for å forstå seg selv og andre – for å kunne drømme, for å kunne være. Lesing er grunnleggende for oss som enkeltindivider og for samfunnet, sa direktør Kari Spjeldnæs under dagens presentasjon av høstens bøker.

Aschehougs høstliste gir grunn til optimisme fordi den bærer bud om så mange gode bøker. Vi er umåtelig stolte over en liste full av bøker som flytter følelser, tøyer språket og forstørrer innsikt. Bøker som engasjerer seg i verden.

Se katalogen her 

Litterær og poetisk sprengkraft

Aschehougs bokhøst utmerker seg med romaner som bryr seg med vår samtid. Lars Petter Sveen, Johan Mjønes, Maria Kjos Fonn, Adelheid Seyfarth, Ole Asbjørn Ness og Simon Stranger skaper med sine romaner unike kombinasjoner av litterær og politisk sprengkraft. Sumaya Jirde Ali, Helene Guåker, Eldrid Lunden, Inger Elisabeth Hansen gjør det samme med sine dikt. Med tysk-jødiske Edgar Hilsenrath og danske Lone Aburas fortsetter Sidespor-serien å markere seg med engasjementet i og for samfunnets randsoner, marginaler og konflikter.

Sumaya Jirde Ali leser fra samlingen Melanin hvitere enn blekemiddel

God krim inviterer til innlevelse

Gode krim er aldri bare spenningslitteratur! God krim får oss alltid på innsiden noe annet. I Unni Lindells Dronen møter vi dem som ikke egentlig passer inn. «Dronen byr på alt det som har gjort Unni Lindell til Norges krimdronning», skriver VG. Krimelskere kan også glede seg til Kurt Aust og Kin Wessel, Lars Gallefoss, Stefan Ahnhem, Anders de la Motte, Jens Henrik Jensen. Les om høstens krimbøker her.

For de litt yngre har Bobbie Peers har skapt et univers av spennende eventyr med bøkene om William Wenton. I høst kommer fjerde bok i serien, Akopalypsegeneratoren, og serien er under oversettelse til mange språk. I Ingar Johnsruds første barnebok, Fargerne, begynner biene å sverme utenfor sesong …

Kjærlighet og vennskap

Paret – kjærlighetsforholdet – er et av litteraturens store temaer. Jostein Gaarders og Geir Gulliksen kaster lys over den dype kjærligheten og den noe mer flyktige. Gaarder skriver vakkert om de avgjørende øyeblikk i menneskers liv i Akkurat passe. En liten fortelling om nesten alt. I Se på oss nå beveger Gulliksen seg uanstrengt mellom det komiske, det pinlige og det inderlige. Det handler om hvor lett mennesker knytter seg til hverandre, hvor lett vi mister oss selv til en annen, og hvor vanskelig det kan være å hente seg inn igjen. Fortellingen om den ensomme 30-åringen Eleanor Oliphant treffer leseren midt i hjerte i Gail Honymans debutroman, Eleanor Oliphant har det helt fint har truffet millioner av lesere. En humoristisk og skarp roman, med alvorlige undertoner.

En rekke pinlige, morsomme og såre situasjoner utspiller seg også i debutromanen til Marte Magnusdotter Solems romandebut, Jeg har mer jeg vet du vil like. Hva skjer når du ta med deg din nye kjæreste på hyttetur og resten av familien bestemmer seg for å dukke opp?

I Anton den store lar Gudrun Skretting Anton gape over litt for mye når han plutselig får smaken på det gode liv. Problemet er bare at pappa bruker alle pengene sine på det forestående bryllupet. Anton må finne andre måter å bli rik på.

Kjærlighet for voksne og vennskap for barn. Mange vennskap med varig betydning begynner akkurat der – mellom barnet og boka – i barndommen. Prisvinnende Liv Marit Weberg og Marianne Kaurin skriver godt om vennskap. Hasse Hope har kanskje skrevet høstens varmeste dystopi om vennskap og hva det egentlig vil si å være kul i debutromanen, COMPis. Hysterisk morsomt.

Hysterisk morsomme er også bøkene til David Walliams, Englands mestselgende forfatter. Denne høsten kan barna glede seg til Midnattsgjengen og Verdens verste barn 2. En historie om vennskap, teater og magi – og om å gjøre drømmer til virkelighet.

I Verdens beste pappa skriver Endre Lund Eriksen om Mads som har en altfor tøff pappa og en altfor redd mamma, og om alt det ikke går an å snakke høyt om. Helt til han begynner å skrive brev til en gutt han aldri har møtt. Brevene kommer fram. Og de blir lest – men av noen helt andre enn de var ment for.

Leksikon om lys og mørke og Nittitallet

Allerede tidlig i august inntok Simon Stranger bestselgerlistene og har fått fantastiske anmeldelser for romanen Leksikon om lys og mørke. «Fulltreffer om smerte og tilgivelse», skriver Fredrik Wandrup i Dagbladet. «Simon Stranger har skrevet en medrivende og leken dokuroman om krysningspunktene mellom familiehistorien og krigshistorien. Måtte denne boka få mange, og ikke minst unge, lesere!», skriver Janneken Øverland i Klassekampen.
Ketil Bjørnstad viderefører kraftprestasjonen «Verden som var min» med Nittitallet. Selvransakende episk fortelling forenes med kollektiv historie og gir en sjelden sjanse til reflekterende gjenkjennelse.

«Mange har skrevet godt om at det er for jævlig å være ung. Men få har gjort det bedre enn Maria Kjos Fonn», skriver VG om Kinderwhore. Er det mulig å komme seg ut av en barndom med så destruktive mønstre?

Romanen Heim av Johan Mjønes er en sterk og gripende historie om gårdsdrift gjennom flere slektsledd, og om forsoning med livet, sånn som det ble. En praktfull roman, skriver Jan Askelund i Stavanger Aftenblad.

Myter og fakta

Historiker Ole Kristian Grimnes har skrevet fram standardverket om Norge under andre verdenskrig der han sammenfatter nyere forskning og får fram de kontroversielle temaene innen okkupasjonshistorien. Hilde Hagerups biografi over Anne Karin Elstad har vi også store forventninger til.

Gravning er spesialisten som skriver om vår aller viktigste muskel: Hjertet. Wenche Mühleisen tar for seg kvinnekroppen i aldring og slår fast fakta, avliver myter og gjør livet levelig i Hetetokt. Christie Watson, britisk sykepleier og bestselgerforfatter, skriver om hvordan vi tar – og ikke tar – vare på hverandre på innsiden av sykehuset i Godhetens språk. Morten Traavik tar oss med på innsiden av verdens mest lukkede land i Forræderens guide til Nord-Korea.

Kunsten å oppdra verdensmestre

En høstliste skal ha noen utestemmer. Reidar Müller er geologen som blir så besatt av skog at han til får en intens trang til å ule med ulver. Knut Arild Hareide skrur opp volumet i sin bok om KrFs politiske prosjekt for fremtiden. Nils Arne Eggens stemme er hørbar uten bok. I den store biografien Nils Arne er det ikke bare ham som blir tydelig, hele fotball-Norge, Rosenborg og Trøndelag får en ropert. Og det er ingen er i tvil om hvem som er lederen i Team Ingebrigtsen. Pappa Gjert gir oss hemmeligheten i Kunsten å oppdra en verdensmester. 

– Vi må være nysgjerrige, sier Nils Arne Eggen.

Fra Salt Lake City til Veggli

Verdens beste matblogger er amerikansk, skriver om tradisjonell norsk mat og bor i Veggli i Numedal. Nevada Bergs oppskrifter og historiene er inspirert av tradisjoner og historie på den ene siden, og av nyskapende tilnærminger til norske ingredienser på den andre.

Både Anett Opheim og Pia M. Øye Amundsen står begge bak enormt populære instagramkontoer. Det har resultert i de to flotte strikkebøkene Gutten og strikkemor og #weknit.

Vi ønsker alle en riktig god bokhøst!

Eldrid Lunden avsluttet med å lese fra Det er berre eit spørsmål om tid

Sommerpocket

Jo Nesbø, Maja Lunde, Helga Flatland, Jan Kjærstad, Carl Frode Tiller, Ingar Johnsrud, Aslak Nore Fjorårets bestselgere får du nå i pocket. Fyll opp sekken. Eller gå for den lettere eboka. Fortellingen er like god.

Sitter som et bitt

Et drapsoffer blir funnet i sitt hjem med bitemerker i halsen. Kroppen er tappet for blod. Kan det være vampyrisme – et svært omdiskutert felt i psykiatrien.

Tidligere etterforsker Harry Hole vet bedre enn noen at flere av krimhistoriens verste seriemordere har vært diagnostisert som nettopp vampyrister.

Men Harry har et annet motiv for å bistå politiet – morderen som slapp unna.

Kjøp Tørst her

Godt for klimasaken og litteraturen

2017: Signe er snart 70 år, men lar seg ikke skremme av havet. Alene seiler hun vekk fra barndomsbygda på Vestlandet, for å konfrontere mannen hun en gang elsket. Det er bare henne, båten og en underlig last.

2041: David kjenner seg for ung til å være far, likevel er han blitt alene med sin lille datter. De to er på flukt gjennom et tørkerammet Sør-Europa, hvor nord står mot sør, og det ikke lenger finnes nok vann til oss alle. Alt forandres den dagen de oppdager en seilbåt i en forlatt hage langt inne i landet.

Kjøp Blå her

Skarpt og klokt

Etter førti års ekteskap bestemmer Torill og Sverre seg for å skilles. De er sytti år, nylig pensjonert – og føler seg ferdige med familieprosjektet.

Det gjør ikke deres tre voksne barn: Liv, Ellen og Håkon. For dem er familien fremdeles et viktig omdreiningspunkt, og opphavet til deres egne verdier, valg og ambisjoner.
Når foreldrene skiller seg, rokker det ved grunnlaget for hver og en av søsknene – men også ved den balansen og dynamikken som finnes i familien.

Gjennom de tre søsknenes ulike blikk, fortelles en historie om tilhørighet, oppbrudd og konsekvenser – og om hva som egentlig utgjør en familie.

Kjøp En moderne familie her

Svart og sterkt

Miljøvernaren Terje ligg på sjukehuset etter å ha tatt sitt eige liv. Vi følger han bakover i tid, først som vaksen, deretter som ungdom og til slutt som barn. Gradvis blir vi kjente med ei sår familiehistorie, Terjes glødande kjærleik til naturen og alle vala han tok eller ikkje tok. Kvifor blir eigentleg livet som det blir, og kva er samanhengen mellom enkeltmennesket og det store kretsløpet vi alle er ein del av?

Begynnelser er ein vakker og svært aktuell roman om den komplekse menneskenaturen og naturen vi held på å øydelegge.

Kjøp Begynnelser her

Praktfull og solid roman

En augustdag i 2008 blir Ap-nestoren Arve Storefjeld og flere i familien hans funnet drept i hytta ved Blankvann i Nordmarka. Fem mennesker med strupene skåret over. Alle går ut fra at terrorister står bak ugjerningen.

Journalist Ine Wang har følt seg akterutseilt i den siste tiden. Men Storefjeld-saken endrer alt. Tingrettsdommer Peter Malm lever et tilbaketrukket liv. Det siste han ønsker er å få oppmerksomhet på grunn av denne saken.

Nicolai Berge var i flere år kjæreste med Gry, Arve Storefjelds datter. Så gjorde hun det slutt. Nå er hun død.

Berge er en historie om en grufull hendelse, fortalt fra tre ulike synsvinkler: En journalist, en dommer og en eks-kjæreste.

Kjøp Berge her

Intens og sitrende thriller

Politietterforsker Fredrik Beier kommer til seg selv på et sykehus i Oslo. Smertestillende og alkohol, sier legen – et selvmordsforsøk. Fredrik husker ingenting.

En enke er forsvunnet. I villaen hennes oppdages de ferske levningene av en mann som ble erklært død for over tjue år siden. I en kloakkum i Groruddalen er et menneske blitt rottemat. En hemmelig militæroperasjon etter jernteppets fall knytter de to døde til hverandre.

For en hevner er tiden i ferd med å renne ut. Alt står på spill i møte med ondskapen. Kalypso er andre bok om politietterforskeren Fredrik Beier.

Kjøp Kalypso her

Strålende spionroman

Henry Storm vender tilbake til Oslo sommeren 1942. Ved østfronten har han hørt rykter om et tysk vidundervåpen som vil kunne avgjøre krigen. Da han får tilbud om å gjenoppta studiene i Berlin, øyner han muligheten til å gjøre opp for sine synder.

Han oppretter kontakt med motstandsbevegelsen og reiser inn i Hitlers rike for å finne ut sannheten om det hemmelige våpenet. I Tyskland undersøker den fremadstormende SS-offiseren Werner Sorge lekkasjer knyttet til et rakettprogram ved Østersjøkysten.

Etterforskningen leder ham etter hvert til Henry Storm. For å stanse nordmannen setter han ut en ulvefelle, i form av en vakker, polsk dobbeltagent.

Jakten er i gang, og utfallet av andre verdenskrig står på spill.

Kjøp Ulvefellen her

 

Anne Franks Dagbok i ny drakt

Historien om Anne Frank er kjent for de fleste. Hun var den unge jødiske jenta som satt i skjul, i et hemmelig anneks, under andre verdenskrig, og drømte om livet utenfor. Tankene og følelsene delte hun med Kitty; dagboken sin. Ordene hennes gir oss innblikk i frykten, håpet og hverdagen til mennesker som lever livet på vent. Nå kan du lese Anne Franks berømte dagbok som grafisk roman, noe som gir ordene helt nytt liv.

Jeg husker godt første gangen jeg leste Anne Franks Dagbok. Jeg var noen og tjue, og på sommerhuset ved havet. I bokhylla, høyt oppe til venstre, så jeg permen på boka – og bestemte meg for at nå var det på tide å lese den.

Fortellingen griper om hjerterota di fra første stund. Og jeg kjente meg sånn igjen i unge Anne. Drømmeren. Hun som ønsker noe mer av livet, som lurer på hva verden vil bringe. Dermed blir jeg også så knust når hun må gå i skjul, når hun må stenge drømmene inne bak blendingsgardinene.

Jeg leste hele boka på en knapp helg. Og i det jeg lukket den, fullstendig revet i fillebiter, ønsket jeg ikke noe annet enn å snu boka – og begynne på nytt.

Å åpne den grafiske romanen om Anne Frank er rørende, og historien hennes får helt nytt liv gjennom illustrasjonene. Det gjør inntrykk å se tegningene av annekset hvor Anne gjemte seg under krigen, og det er så sårt å se den unge tenåringsjenta krype opp i senga til faren mens flyalarmene uler over Amsterdam.

Anne Franks Dagbok må leses. Den fortjener å bli lest, og Annes ord fortjener å bli hørt. Dette er den første grafiske romanen av Anne Franks Dagbok som er godkjent av Anne Franks Fonds.

Les den, og la deg påvirke.

Boka er oversatt av Ina V. Steinman.

 Bla i boka

Skjebnekamp – norsk idrett under okkupasjonen

Idrett og fysisk fostring var viktige elementer i nazistisk ideologi. Allerede i 1940 gikk Nasjonal Samling, med okkupasjonsmaktens velsignelse, inn for å nyordne idretten i Norge. Skjebnekamp bygger på omfattende, ny forskning om norsk idrett under okkupasjonen.

Heretter skulle den tjene NS-staten og styres etter førerprinsippet. Fremstøtet vakte sterk motstand og boikott av offentlige idrettsarrangement. Slik ble idretten tidlig en viktig arena for sivil motstand. Det var duket for en skjebnekamp av dimensjoner.

Skøyteboikotten på Hamar

UTDRAG: Skøytesporten var Norges nasjonalidrett når det gjaldt publikumsoppslutning og medieinteresse. Norske skøyteløpere var i 1930-årene best i verden (unntatt når det var fellesstart eller bløt is), og de beste av dem var helter og forbilder. Tyskerne var selvsagt klar over dette. Det var om å gjøre å få skøytesporten i gang og i hvert fall få arrangert noen store stevner.

Ingen løpere stilte opp til det terminfestede norgesmesterskapet i januar 1941. Men det fantes en del kjente skøyteløpere som ville fortsette å gå under det nye regimet: Hans Engnestangen, Finn Hodt, Edward Wangberg og Arve Sinnerud. Engnestangen var den eneste virkelige idrettsstjernen som trosset idrettsstreiken. I 1940 var han over toppen, men var tross alt tidligere verdensmester sammenlagt og regjerende verdensrekordholder på 500 og 1500 meter.

Et stort skøytestevne med hurtigløp for menn og kunstløp for kvinner ble lagt til Hamar 8.–9. mars 1941. Mjøsbyen Hamar var fra gammelt av et skøytesentrum. Det var der den moderne formen for skøyteløp, der løperne vekslet mellom indre og ytre bane, var oppfunnet («Hamar-systemet»). Stadig sto skøytesporten sterkt i byen. Engnestangen, Wangberg og Sinnerud var alle medlemmer av Hamar Idrettslag. Hodt representerte Drammens Skøiteklub. Lederen for skøytegruppen i Hamar Idrettslag, Aksel Dæhli, gikk også inn for å fortsette med aktiv idrett og arrangere stevnet på Hamar. Senere ble han skøyteleder i Norges Idrettsforbund (NS).

Skøyteløperen Hans Engnestangen var det eneste virkelige idrettsstjernen som trosset idrettsstreiken.
Her blir han intervjuet av radioreporter Storm Sørlie på Frogner stadion i desember 1941.

Motstanden var imidlertid kompakt. Hovedstyret i Hamar Idrettslag avslo å arrangere noe skøyteløp. Da tok Norges Idrettsforbund (NS) selv på seg arrangementet. Men banen måtte leies av Hamar IL. Hovedstyret i klubben avslo med en finurlig begrunnelse: «Da sesongen for året har vært kortere enn vanlig, finner hovedstyret det ønskelig å holde banen oppe 8. og 9. mars for idrettslagets medlemmer og avslår derfor Norges Idrettsforbunds andsøgende om leie av banen i disse dage.»

Dette var knapt i tråd med prinsippene og maktforholdene i det nye Norge. Norges Idrettsforbund (NS) lot seg ikke stoppe og arrangerte likevel stevnet. Hamar Idrettslags hovedstyre og gruppestyrer ble av generalsekretær Kaare Methi i NIF (NS) pålagt møteforbud i tiden fram til 8. mars – «og den som på noen som helst måte gjør forsøk på å omgå dette forbud, må være forberedt på å bli rammet av de aller strengeste konsekvenser». Rammet ble i hvert fall de to styremedlemmene som sendte ut en stensilert redegjørelse til medlemmene om klubbens holdning til stevnet. De måtte bøte med to måneder i fengsel.

Hovedstyrets formann, lærer Bjarne Røhne, var også i forhør, men ble sluppet ut etter 24 timer. Han dro til Oslo og Drammen for å få fram Hamar ILs standpunkt «og hvordan Hamar som første idrettslag måtte tjene de nye herrer». Samtidig ble den stensilerte redegjørelsen spredt til klubber og enkeltpersoner på Hedmarken.

Løpene var av god kvalitet, het det i Aftenposten dagen etter. Det var imidlertid bare fire startende: Engnestangen, Hodt, Wangberg og Sinnerud. Det ble ingen junior- eller gutteklasse, slik det visstnok hadde vært meningen. Kunstløpet ble avholdt som norgesmesterskap for juniorer med fire deltakere. For jentene ble det også arrangert en klubbkonkurranse mellom Hamar og Drammen med fem deltakere.

Publikum boikottet stevnet, og det var forsøk på sabotasje. Det går også fram av interne tyske kilder: Under trening i Hamar ble søstrene Helland-Bjørnstad, som skulle holde kunstløpoppvisning, pepet og buet ut. Kona til skøyteløperen Wangberg ble truet, angrepet og slått ned. Natten mellom stevnedagene strødde ukjente gjerningsmenn sand på isen. Ifølge en rapport fra Sikkerhetspolitiet til Reichskommissariat hadde det da skøyteløpet startet, samlet seg en stor mengde som åpenbart bare var kommet for å se hvem som gikk inn. At det ikke kom til uroligheter, skyldtes at «sterke politikrefter» var til stede.

Aftenposten meldte at «en mengde tilskuere» var møtt fram, med en «interessert og begeistret» idrettsfører Reichborn-Kjennerud i spissen. Ifølge hjemmefronten var sannheten en annen: Hele den tyske garnison på Hamar – 2000 mann – hadde fått innbydelse til å overvære stevnet, men bare 70 kom. I tillegg var det tolv betalende tilskuere. Det var naturligvis et partsinnlegg. Men øyenvitner sier omtrent det samme: «‘Vi bodde nær Hamar stadion og kunne følge med i at Engnestangen og Hodt gikk sine runder i flomlys. Ellers var det komplett boikott av bana, også av vanlige unger. Før krigen var det ofte et yrende liv der når det var musikk i høyttalerne, men da idrettsstreiken satte inn i 1941, ble det full stopp. Bana lå død’, forteller Tor Fuglseth.»

6 bøker du bør lese om krigen

Vi blir ikke ferdig med andre verdenskrig, fordi historien endrer seg hele tiden, med nye meninger, nye fakta, nye mentaliteter, skriver Hans Fredrik Dahl i Krigen som aldri tar slutt. Vi må aldri glemme, og bøkene er med på å gi oss ny kunnskap om krigsårene.

Skjebnekamp – norsk idrett under okkupasjonen 1940–1945

Under okkupasjonen var idretten den første delen av sivilsamfunnet NS-regiment gikk løs på – og dermed ble idrettsstreiken også ett av de aller første utslagene av sivil motstand i Norge. Den skulle få vidtrekkende konsekvenser.

Skjebnekamp bygger på omfattende, ny forskning og presenterer fakta som er lite kjent fra før. Boken er lettlest og teksten befolket med levende mennesker. Leseren blir kjent med sentrale aktører på begge sider i striden, for eksempel skihopperlegenden Birger Ruud, som motsatte seg alle framstøt fra tysk side, og skøyteløperen Finn Hodt, som avfant seg med «nyordningen». Resultatet er en spennende fortelling som byr på både analyse og dramatikk. Denne rikt illustrerte boken vil gi noe til alle typer lesere – så vel spesialister på okkupasjons- og idrettshistorie som det brede publikum.

Krigen som aldri tar slutt

Vi blir ikke ferdig med andre verdenskrig, fordi historien endrer seg hele tiden, med nye meninger, nye fakta, nye mentaliteter. Og selvfølgelig: med nye medier og nye ideer.

Mange forhold har hatt betydning for vår endrede forståelse av krigen – og hva den egentlig gikk ut på. Den erfarne historikeren Hans Fredrik Dahl tilbyr oss her et utsyn over krigslitteraturen, med utgangspunkt i oppgjøret i Nürnberg og rollen det fikk for ettertidens bedømmelse. Han tar også for seg virkningen av den kalde krigen mellom øst og vest, den økte oppmerksomheten rundt biologi og rasepolitikk, og utviklingen i synet på fascismen.

Historien vil bli skrevet om – uansett, sier Hans Fredrik Dahl, og slik må det være. Det gjelder ikke minst andre verdenskrig. Det er ingen grunn til å utsette det.

Det norske folkemord

Det norske folkemord var et resultat av Hitlers forrykte jødehat, som bunnet i en oppfatning av verdenshistorien som et skjebnedrama der jødene var roten til alt ondt, i helt konkret og bokstavelig forstand.

Det var ikke snakk om en rangering der nazistene hatet jøder mest, afrikanere litt mindre, indere og kinesere enda litt mindre – jødene var rett og slett ikke-mennesker. Og farlige.

Tanken om jødene som en kosmisk fiende ble aldri forstått i Norge. Quisling og hans hjelpere hadde ikke engang noen grunnleggende ideologi å gjemme seg bak når de lot de norske jødene sendes i døden. Det trengte de ikke. Det var nok med en velutviklet sans for eget beste, en evne til å se en annen vei, til å late som ingen ting – en evne til ikke å føle noe.

Hitlers innerste krets kunne ikke satse på at det fantes mange nok som delte deres ideologiske overbevisning til at man kunne myrde hver eneste jøde i hele Europa. Det de satset på, var at det fantes mange nok som delte deres mangel på medfølelse og moral til at man kunne myrde hver eneste jøde i hele Europa.

Disse fant de, også i Norge.

Første verdenskrig

I britenes klør – Norge og første verdenskrig

Første verdenskrig var katastrofen som la fire imperier i grus, og der millioner av unge menn møtte døden i et inferno av stål, blod og gjørme. Hadde det nøytrale Norge noen rolle i dette?

Svaret er ja. Nedslaktningene ved Verdun og Somme ville ikke ha vært mulig uten bidrag fra norske bedrifter. I britenes klør er historien om skyttergravskrigens to mørkeste år, 1915 og 1916. For Sam Eyde og andre norske krigsprofitører, derimot, kunne disse årene knapt ha vært lysere. Ammonium­nitrat, hvalolje, nikkel og svovelkis fra norske fabrikker og gruver smurte krigsmaskineriet på begge sider og skapte formuer som savner sidestykke i norsk historie. Industrieiere, skipsredere og børsspekulanter opplevde gylne tider, mens regjeringen sto under voldsomt press for å forsvare landets nøytralitet.

I 1915 erkjente britene at blokadevåpenet var det eneste som kunne bringe tyskerne i kne. Men fra Norge fortsatte fisk og andre varer å strømme til Tyskland. Britene skydde ingen midler for å få tettet dette smutthullet. I Kristiania truet den engelske ministeren med å fryse nordmennene til lydighet ved å stanse kulleksporten, og i London ble det lagt planer om å ta kontroll over den norske handels­flåten. Midt i kampen sto utenriksminister Nils Ihlen og kjente de britiske klørne trenge stadig dypere inn.

Les utdrag fra I britenes klør her

Ulvefellen

Ulvefellen

Den unge frontkjemperen Henry Storm vender nedbrutt og desillusjonert tilbake fra Østfronten sommeren 1942. Med seg har han Jernkorset og vissheten om at han har kjempet på feil side. Da en høyerestående tysk offiser foreslår at Henry gjenopptar sine tekniske studier i Tyskland, øyner han muligheten for å tjene motstandsbevegelsens sak.

I Berlin er den fremadstormende SS-offiseren Werner Sorge på jakt etter «Griffen» – en tysk spion som lekker informasjon om det topphemmelige rakettprogrammet V2 til de allierte. Da Sorge skjønner at nordmannen Storm kan lede ham til Griffen, legger han ut en ulvefelle: en vakker, polsk kvinne som opererer som dobbeltagent.

Hvis Henry lykkes med sine planer, kan han forandre krigens gang, men Sorge rykker stadig nærmere.

En strålende spionroman.
–Fredrik Wandrup, Dagbladet

Som så mange andre nordmenn vokste jeg opp med historier fra krigen. Morfaren min hadde vært motstandsmann, blitt arrestert og sittet på Grini og i Sachsenhausen. Han målbar på mange måter den kollektive fortellingen om krigen vi alle vokste opp med. Ikke noe galt i det, forresten, men etterhvert var det andre historier fra den tiden som begynte å interessere meg. Fortellinger om tvil og opportunisme. Les Aslak Nores tekst om arbeidet med romanen.

Mannen fra underverdenen

I mellomkrigstiden var Johannes Sigfrid Andersen (1898-1970) alias «Gulosten» Norges mest kjente kriminelle. Politiet hevdet at han var en ytterst farlig forbryter; andre så på ham som en gentlemanstyv og rømningsekspert i klasse med Ole Høiland og Gjest Baardsen.

Per E. Hem har i denne boken trengt gjennom de mange mytene om denne mangslungne personligheten og hans omtumlede liv. Johannes Andersen mente selv at han nærmest var dømt til å havne på skråplanet. Ved å bli plassert på skolehjemmene Toftes Gave og Bastøy begynte han tidlig på forskolen til Botsfengslet, som han sa.

Under krigen ville Andersen gjøre opp for gamle synder, og klarte det kunststykke å bli medlem av Kompani Linge. Han framstod som en modig patriot som oppnådde manges sympati. Tilbake i Norge sommeren 1945 gikk det imidlertid galt igjen. Krigen hadde lært ham å ta liv, og på jakt etter sprit drepte han to forsvarsløse tyske krigsfanger i Vadheim i Sogn.

Likevel ble krigshelten reddet ved påtaleunnlatelse av Kongen i statsråd. Han fikk også hjelp til å etablere eget snekkerverksted i Horten, men vanket fremdeles i tvilsomme miljøer. Hans balansegang mellom det lovlige og det ulovlige var hårfin. I denne småbyen – med Bastøy som nærmeste nabo – var det nesten umulig å bli ordentlig akseptert. Johannes Andersen forble mannen fra underverdenen enten han ville eller ikke.

Det har vært skrevet bøker om Johannes «Gulosten» Andersen før, men aldri så detaljert og grundig dokumentert som den boken Per E. Hem har skrevet.
– Knut G. Bjerva, Gjengangeren

Krigens kjøpmenn – Norge og første verdenskrig

Første verdenskrig

Første verdenskrig var katastrofen som la fire imperier i grus, og der millioner av unge menn møtte døden i et inferno av stål, blod og gjørme. Hadde det nøytrale Norge noen rolle i dette?

Svaret er ja. Nedslaktningene ved Verdun og Somme ville ikke ha vært mulig uten bidrag fra norske bedrifter. I britenes klør er historien om skyttergravskrigens to mørkeste år, 1915 og 1916. For Sam Eyde og andre norske krigsprofitører, derimot, kunne disse årene knapt ha vært lysere. Ammonium­nitrat, hvalolje, nikkel og svovelkis fra norske fabrikker og gruver smurte krigsmaskineriet på begge sider og skapte formuer som savner sidestykke i norsk historie. Industrieiere, skipsredere og børsspekulanter opplevde gylne tider, mens regjeringen sto under voldsomt press for å forsvare landets nøytralitet.

I 1915 erkjente britene at blokadevåpenet var det eneste som kunne bringe tyskerne i kne. Men fra Norge fortsatte fisk og andre varer å strømme til Tyskland. Britene skydde ingen midler for å få tettet dette smutthullet. I Kristiania truet den engelske ministeren med å fryse nordmennene til lydighet ved å stanse kulleksporten, og i London ble det lagt planer om å ta kontroll over den norske handels­flåten. Midt i kampen sto utenriksminister Nils Ihlen og kjente de britiske klørne trenge stadig dypere inn.

Roy Andersen er klar med I britenes klør, oppfølgeren til 1914 – inn i katastrofen.

Første verdenskrig

Artilleriet spilte en sentral rolle i de voldsomme slagene som ble utkjempet både på Øst- og Vestfronten.
Ammunisjonsforbruket var enormt, og norske bedrifter tjente store penger på salg av nitrat, nikkel, svovelkis og hvalolje som ble brukt til fremstilling av sprengstoff. Foto: Imperial war museum

Krigens kjøpmenn

UTDRAG: Avtalen Norsk Hydros Sam Eyde inngikk med franskmennene, var gullkantet. Den innebar at Hydro kunne forsyne både tyskere og franskmenn med det de trengte for å ta livet av hverandre på slagmarken. Men også de andre krigførende maktene hadde et skrikende behov for sprengstoff. Forbruket av kuler, bomber, miner og granater de første krigsmånedene hadde vært enormt, og ingen av dem hadde tatt høyde for det. Ingen hadde heller trodd at krigen skulle vare ut over noen måneder. Derfor var ammunisjonslagrene i ferd med å gå tomme allerede på nyåret 1915.

Verst stilt var Russland. Landets industri var ikke på langt nær stor nok til å forsyne den russiske hæren med våpen og ammunisjon. Opprustningen før krigen hadde i all hovedsak vært basert på fransk våpenhjelp, men etter krigsutbruddet hadde franskmennene bruk for hver kule og granat selv. Det var heller ikke enkelt å skaffe krigsmateriell annet steds fra. Stengningen av Bosporosstredet hadde en dobbelt effekt. Den stanset den russiske korneksporten, og dermed forsvant inntektene landet skulle kjøpe våpen for. Samtidig ble den viktigste importruten blokkert.

Etter krigsutbruddet var det kun to veier forsyninger kunne nå Russland. Den ene gikk sjøverts til Arkhangelsk ved Kvitsjøen. Men den var åpen bare i sommerhalvåret. Den andre gikk gjennom Sverige, og var dermed prisgitt et land som så på Russland som sin hovedfiende.

Russland hadde med andre ord store problemer med å forsyne sin hær med nok våpen og ammunisjon. Skulle de greie å stå imot det tyske presset i det lange løp, måtte landet bygge opp en egen våpenindustri. Den tanken slo Eyde våren 1915. Og hvem var bedre egnet enn ham til å få i gang det? Eyde manglet ikke tro på egne evner. Han hadde dessuten forbindelser som forhåpentligvis kunne hjelpe ham med å få dette stablet på beina. Året før hadde han forsøkt å få russerne til å starte salpeterproduksjon, basert på lisens fra Hydro. Fremstøtet hadde blitt stanset av krigen, men nå tok han opp igjen kontakten. Planen ble støttet av Hydros franske eiere, som så en mulighet til både å tjene penger og å gi sin allierte sårt tiltrengt hjelp. Men det var ikke nok for Eyde. Han trengte også støtte fra politisk hold. I juni dro han derfor til London og Paris for å ha samtaler med myndighetene i de to landene. Både i Downing Street og Élyséepalasset lyttet de interessert til det Hydros generaldirektør hadde av planer. Begge steder ble han lovet full støtte. Også de var bekymret for tilstanden til de russiske styrkene. Den siste tiden hadde de vært på retrett over hele fronten.

Men å bygge en ammunisjonsfabrikk i Russland måtte foregå i privat regi, ble det understreket. Til tross for at de var på samme lag, var russerne skeptiske til alt som smakte av innblanding fra andre land, forklarte deres allierte. Og det måtte skje i en fart, før de russiske styrkene var tvunget i kne. Løsningen ble at Eyde skulle dra til Petrograd som representant for et fransk-engelsk bankkonsortium og presentere forslaget for russiske myndigheter. Bankene skulle finansiere byggingen av en ny fabrikk, som skulle stå ferdig i løpet av seks måneder.

Før Eyde dro av sted til Petrograd, oppsøkte han kong Haakon. Han kjente det russiske systemet godt nok til å vite at uten kontakter på toppen av tsarriket var det små sjanser for å lykkes. En anbefaling fra tsarens norske fetter ville komme godt med. Den 12. juli var han i audiens på Slottet. Kongen lyttet interessert til Eydes planer. Den tyske fremrykningen mot den russiske hovedstaden hadde også bekymret ham. Hvis Eyde kunne hjelpe russerne, skulle kongen selvsagt gi ham de varmeste anbefalinger.

Det gjorde han også. Samme dag skrev han brev til tsaren. «Man kan ikke annet enn å bli forbløffet over å se hvor godt Tyskland har forberedt seg til denne forferdelige krigen. Det ser ut som de hittil er de eneste som har hatt nok av alt, til og med granater,» innledet han. Derfor ville han nå be tsaren ta imot den norske forretningsmannen, som kunne avhjelpe tilstanden. «Herr Eyde er mannen som har startet vår store salpeterindustri, og jeg forstår at han skal til Russland for å forsøke å starte fabrikasjon av eksplosiver, så hvis du trenger mer av dette, kan du be krigsministeren din om å møte ham,» oppfordret han.

Nå hadde ikke Eyde særlig greie på produksjon av eksplosiver. Men han hadde kontakter. To år tidligere hadde Hydro inngått kontrakt om levering av salpetersyre til AS Nitroglycerin Compagniets sprengstoffabrikk på Engene på Hurum. Fabrikkens hovedprodukt var dynamitt til gruver og anleggsvirksomhet. På kundelisten sto også Raufoss ammunisjonsfabrikk og Marinen. Selskapets direktør var en annen av Eydes bekjente, Axel Aubert.

Etter møtet med kongen oppsøkte Eyde Aubert og tilbød ham å bli med på det russiske eventyret. Aubert var av samme støpning som Eyde, offensiv og risikovillig, og så hvilke enorme gevinstmuligheter som lå i det russiske ammunisjonsmarkedet. Han slo til og lovet å stille all teknisk kompetanse til rådighet for bygging og drift av den nye fabrikken. Som betaling skulle Nitroglycerin Compagniet få provisjon for hvert kilo sprengstoff fabrikken produserte.

I juli dro Eyde til Petrograd sammen med Aubert. Der fikk han audiens både hos tsar Nikolai II, som «ga på meg et ganske overordentlig sympatisk inntrykk, som man kunne sitte og snakke med som det var en gammel bekjent», som han oppsummerte det senere, og hos russiske ministre.58 Men til tross for iherdig lobbyvirksomhet og hjelp fra franske og norske diplomater og innflytelsesrike forretningsforbindelser, lot en avtale vente på seg. Hele sommeren forsøkte Eyde å overbevise russiske generaler og politikere om å satse på hans idé. Han tilbød både det ene og det andre – en fabrikk til å produsere salpetersyre etter Hydros lisens, en ny sprengstoffabrikk rett utenfor Petrograd basert på import av ammoniumnitrat fra Hydros anlegg i Norge, modernisering av en eldre kruttfabrikk ved bruk av Nitroglycerin Compagniets metoder, opplæring av russiske ingeniører ved selskapets fabrikk på Hurum. Til ingen nytte.

For Eyde var ikke den eneste forretningsmannen som luktet penger i Petrograd. Sommeren 1915 trakk dødens kjøpmenn fra alle verdens kanter til den russiske hovedstaden. «En ekkel eim av profittbegjær spredde seg i Petrograd etter hvert som den ene snylteren etter den andre svingte inn dørene på hotell Astoria, fra engelske fiksere som tilbød seg å skaffe rifler fra bandittsjefer i Bolivia via japanske mellommenn, til mer garvede fiskere i det russiske våpenmarkedets rørte vann. […] Amerikanere og kanadiere stilte med forventninger om et nytt gullrush; kanadierne Mackay og Clergue kom anstigende i kompaniskap med en viss Allison, av britiske Foreign Office betegnet som ‘Canadas største svindler’, for å etablere Canadian Purchasing Syndicate, som skulle produsere granater for Russland i fabrikker finansiert gjennom forskudd på ordrer,» skriver den britiske historikeren Norman Stone.

Som de fleste andre måtte Eyde forlate Petrograd med uforrettet sak. Først langt utpå høsten kom en russisk delegasjon til Norge for å se om fabrikken på Hurum kunne produsere granater for det russiske ingeniørvåpenet. Etter omvisning lovet den å anbefale kjøp av granater. Men det ble med løftet. Noen avtale om å bygge sprengstoffabrikken utenfor Petrograd kom heller ikke i stand.

Ifølge Eydes biograf, Ole Kristian Grimnes, skyldtes fiaskoen økende motvilje blant Hydros eiere og samarbeidspartnere til hans russiske eventyr. De mente at «Eyde blandet sine privatøkonomiske interesser inn i arbeidet og tenkte å sko seg personlig på de prosjekter han fremmet».

Tilliten hos de politiske myndighetene i London og Paris var også dalende. Eyde fremsto som en kynisk forretningsmann som kun var opptatt av egen vinning, og som ikke vek til side for noe hvis det var penger å tjene. Avtalen han hadde fremforhandlet for Hydro om å fortsette leveransene av ammoniumnitrat til Tyskland, samt hans engasjement i nikkelverket i Kristiansand, gjorde dessuten at mange oppfattet ham som tyskvennlig.

Kjøp boka

Første verdenskrig

Inn i katastrofen