Stikkord: klassikere

Et glemt mesterverk

Vakkert skrevet og full av godt observerte situasjoner. Utgivelsen av Norge og døden burde være en begivenhet for alle som interesserer seg for litteratur og samfunn her i fjorden. Ja, og langt lenger enn som så, skriver Telemarksavisa om Stian Johansens første roman. Her kan du lese om boken som inspirerte ham. En roman verken Stian eller bibliotekaren hadde hørt om, skrevet av  en anerkjent og mye lest forfatter i sin tid – Magnhild Haalke.

Les utdrag fra Norge og døden her

Tekst: Stian Johansen

Norge og døden dreier omkring Tulla som jobba som taus i Trøndelag på 30- og 40-tallet, via industrien på Herøya, Porsgrunn, hvor mannen hennes får jobb i 1960, til Radiumhospitalet i 2010 hvor hun skal dø. Noen ganger i uka kommer barnebarnet på besøk. En mann som kan reise hvor han vil og jobbe med det han vil.

Da jeg jobba med romanen forsto jeg på et tidspunkt at jeg måtte skrive om en ung taus fra et trøndersk bygdemiljø på 30-tallet, og at det var denne jenta som måtte ha ordet. Et miljø, en tid og et område jeg visste svært lite om, og hvilket språk skulle jeg bruke?

Jeg bladde litt i ulike historiebøker uten at jeg fant noe som trigga. Det var først da jeg ba om hjelp fra en av bibliotekarene ved Skien bibliotek, og hun fant fram til Magnhild Haalke, at det begynte å lyse. En forfatter verken bibliotekaren eller jeg hadde hørt om, men biblioteket hadde en rekke av bøkene hennes, riktignok på magasinet.

 

Magnhild Haalke, født 1885 i Vikna i Nord-Trøndelag, død 1984 i Oslo.

«If I Can Make It There …»

Hun debuterte i 1935 med romanen Allis sønn – femti år gammel. Debutromanen regnes som hennes beste bok, kan man lese i for eksempel Wikipedia-artikkelen om Haalke, og boka er gjenutgitt flere ganger. Boka ble utgitt av Aschehoug, som Norge og døden, og den siste utgaven ble lansert som månedens bok i Den norske Bokklubben i 1984, to måneder før forfatteren døde.

Adresseavisens Marius Sandvei hevda i sin anmeldelse av debutboka, at Haalke ikke sto tilbake for Undset, Vesaas og Hoel.

Ronald Fangen skrev i Tidens Tegn: «Et kunstnerisk mere modent debutarbeid er ikke kommet i vår litteratur på lang tid. Det kan efter mitt skjønn ikke innvendes noe mot denne boks kunstneriske utforming.» Den ble oversatt til 17 språk, og ble blant annet utgitt av det velrennomerte forlaget Alfred A. Knopf i New York, og den fikk strålende anmeldelser i en avis som New York Times.

I 1939 vant hun en nordisk romankonkurranse om «yrkeskvinnen i hennes forhold til arbeid, kjærlighet og hjem» med romanen Trine Torgersen.

Med andre ord: Magnhild Haalke var en svært anerkjent og mye lest forfatter i sin samtid. Hun mottok Statens kunstnerlønn fra 1954, og ga ut rundt 25 bøker, hvorav 20 romaner. Etter 1971 ga hun ut én bok, memoarboka Mot nytt liv, da var hun 93 år.

Hun skrev ofte med samme hovedperson eller samme slekt gjennom flere bøker, for eksempel trilogien om Gry (Åkfestet, Dagblinket og Rød haust?). I trilogien har Haalke lagt handlinga til trøndersk bygdemiljø, og følger Gry fra hun er tolv til hun er førti. Midt i blinken for meg og Norge og døden, så jeg lånte først Åkfestet.

Ikke bare fant jeg fram til et knippe markørord og kunnskap om hvordan livet som taus kunne være i Trøndelag på 30-tallet, jeg fant også en ny favorittbok.

Åkfestet oppleves som språklig frisk, eller enkel å lese, i 2017, og i forhold til Olav Duuns’ Menneske og maktene, som jeg også leste med researchblikk, syns jeg den har holdt seg bedre. Hvorfor hadde ingen jeg snakka med hørt om Haalke, samtidig som alle kjenner til, og ofte har lest, Duun?

Jeg begynte å Google.

Stoner og de andre

Trønderne burde mase mindre om Duun og mer om Magnhild Haalke, skrev journalist Terje Eidsvåg i Adressa i fjor sommer → Les Hvorfor leser vi ikke Magnhild Haalke

«De siste åra er rekke «gamle» bøker løftet fram i lyset igjen. Tidvis til overveldende suksess, med nylansering av John Williams’ Stoner i 2014 som stjerneeksempel. Universitetsromanen fra 1965 har blitt et litterært fenomen over store deler av verden, lenge etter forfatterens død.»

Videre drar Eidsvåg fram andre eksempler på romaner som har fått nytt liv: Hans Falladas Alle dør alene, og Lucia Berlin som fikk et internasjonalt gjennombrudd i 2015 med utvalgte noveller – A Manual For Cleaning Women – elleve år etter sin død.

Eidsvåg hevder at det neppe er skrevet mange trønderske romaner bedre enn Haalkes debut, Allis Sønn. Det er et ganske heftig utsagn om man fort tenker over hva som er skrevet fra Trøndelag, men kanskje er det også riktig.

«Det er ingen grunn til å rakke ned på Olav Duun, for boka står åpenbart i arv til hans forfatterskap, i miljø, språk og delvis i tematikk. Likevel snakker nok Haalkes roman sterkere til dagens lesere enn de fleste av Duuns bøker», skriver Eidsvåg.

Adressas journalist spør videre om hvorfor i all verden romanen ikke er formidlet bedre. Forfatteren er nærmest radert ut av den norske litterære offentligheten, og spør: «Skyldes det at hun skrev fra Utkant-Norge, er kvinne og at mange av hennes bøker ble stemplet «kvinnelitteratur»?»

Per Thomas Andersens murstein Norsk Litteraturhistorie (oppdatert utgave 2012) nevner ikke Magnhild Haalke i det hele tatt. I en bok som tar for seg rundt 1000 navn i norsk litteratur fra saga- til samtid.

Et glemt mesterverk

I en artikkel med tittel «Et glemt mesterverk» fra april 2015, skriver Morgenbladets kritiker Bernhard Ellefsen om Magnhild Haalkes romandebut Allis sønn. Ellefsen mener at boka bør hentes fram igjen, fordi den er oppsiktsvekkende god. → Les Et glemt mesterverk

Etter å ha gått igjennom bokas mottakelse, blant annet anmeldelsen i The New York Times Book Review, skriver Ellefsen: «Hva kan det skyldes at en romandebutant av slikt spektakulært kaliber er falt fullstendig ut av den litterære samtalen? Den noe dalende kurven i Haalkes senere forfatterskap og at barndomsskildringen som nevnt var dusinvare på 1930- tallet, er mulige forklaringer. At såvidt mange middelmådige, mannlige forfattere fra denne perioden fremdeles figurerer i litteraturhistoriene, mens Haalke så til de grader har forsvunnet fra radaren, vekker også mistanken om at debutens vei til glemsel har noe med forfatterens kjønn å gjøre.»

Det er ikke pocket alt som er hefta

På fødestedet Vikna, ble det i 2010 arrangert en festival til ære for Haalke. Det ble etablert en venneforening for henne to år seinere, som ifølge Namdalsavisa skal støtte det lokale biblioteket i arbeidet med å fremme hennes forfatterskap, og i 2015 kom det jammen opp en byste foran det samme biblioteket.

For alt jeg vet – det kan ha skjedd andre initiativ enn disse jeg har lista opp, det kan ha vært skrevet flere artikler, i spennet mellom Haalkes død og nå, som ikke jeg kjenner. Andre lesere og skrivere kan ha spurt om dette:

Hva med å vurdere å gjenutgi debutromanen og trilogien om Gry, Aschehoug?

Mørkets mester

De dødes tjern … I seg selv klinger tittelen som et gisp av uhygge – ja, som
et redselens skrik fra Østerdalens blådype skoger.

Tekst: Tom Egeland – president i Rivertonklubben

Mange har lest boken (fra 1942), enda flere har sett filmen (fra 1958) – og alle ser vi vel for oss scenen der Henny Moan (i rollen som Liljan Werner) – iført en gjennomsiktig, hvit nattkjole – så å si svever lukt mot dødens bunnløse tjern før hun stuper uti.

De dødes tjern kr. 169,-

Boken du nå holder i hendene – gjenutgitt av André Bjerkes forlag Aschehoug i anledning av hundreårsjubileet – er for lenge siden blitt en norsk krimklassiker. Selv husker jeg hvordan jeg leste den med frydefulle gys tidlig på syttitallet.

André Bjerke (1918–1985) var en blottende ung (og bråmoden) 22-åring da han i 1940 debuterte med diktsamlingen Syngende jord. Som forfatter og samfunnsdebattant var Bjerke et litterært renessansemenneske – forfatter, gjendikter, essayist, poet, polemiker og innbitt riksmålsmann. Han turnerte Shakespeare og Goethe med samme naturlige eleganse som han skrev lekne og muntre vers for barn. Han lot seg fordype i sjakkens mysterier, i psykologiens irrganger, i parapsykologi og spiritualismens dulgte gåter. Han skrev hørespill og komedier side om side med dypt seriøse essays og gjendiktninger av Molière. Han skrev om alvorlige temaer – samtidig som han dyrket humoren.

I denne innledningen er hovedfokuset på André Bjerke som kriminalforfatter. I den rollen brukte han gjerne psevdonymet Bernhard Borge. Som Borge skrev han romanene, Nattmennesket (1941), De dødes tjern (1942), Døde menn går i land (1947), Skjult mønster (1950) og tre novellesamlinger. I tillegg utga han Enhjørningen (1963) under eget navn.

Les Knut Nærums tekst om Døde menn går i land

I vår tid er kriminalromanen en levende del av norsk litteratur. Men på førtitallet, da Bjerke revitaliserte kriminalromanen, var den slett ikke det.

Bernhard Borge dyrket den klassiske mordgåten – inspirert av forgjengere som Agatha Christie, John Dickson Carr og Edgar Allan Poe – fremfor hardkokt action. Men i motsetning til sine forbilder, tok Bernhard Borge i bruk psykoanalysen som oppklaringens verktøy. Mens fortidens krimmestere festet seg ved fingeravtrykk, klokkeslett, (løgnaktige) alibier og andre håndfaste beviser, trengte Borge inn i psyken. Borges detektiv Kai Bugge er ingen politimann eller privatetterforsker, men psykoanalytiker. Og jeg-fortelleren Bernhard Borge selv – ja, han er selvsagt en berømt krimforfatter. Sammen utforsker Borge og Bugge menneskesinnet og underbevisstheten – for ikke å snakke om drømmenes rike – i jakten på løsningen. Norsk krimlitteraturs nestor, Nils Nordberg, kaller dem «en slags sjelelivets Sherlock Holmes».

Samtidig var Bjerke pinlig klar over at kriminallitteraturen er en morbid lek, ja, et spill. Variasjoner over et tema.

I rollene hentet han inn en flokk med intellektuelle og urbane venner – utvilsomt inspirert av egen vennekrets. Nils Nordberg oppsummerer treffende i sin bok Mørkets gjerninger (2016):

Handlingen settes i gang ved at de forlater sivilisasjonen, det vil si Majorstuen med nærmeste omegn og begir seg inn i mørkets hjerte, det vil si den norske landsbygda med sine fåmælte, innesluttede innbyggere, knuget under pietistisk kristendom og gammel overtro, og sine dype, tunge granskoger og bunnløse myrer, – og blir konfrontert med både indre og ytre demoner.

Ja, velkommen til De dødes tjern.

Den suksessfulle kriminalforfatteren Bernhard Borge – som selvsagt fører ordet i boken – har invitert en gruppe venner hjem til seg og kona Sonja. I middagsselskapet møter vi et menasjeri av arketyper: psykoanalytikeren Kai Bugge, litteraturkritikeren og redaktøren Gabriel Mørk, juristen Harald Gran, Grans forlovede Liljan Werner og hennes bror Bjørn.

I selskapet gjenfortelles en grufull historie fra Østerdalens dype skoger: Ved Daumannshytta ved Blåtjernet går den tidligere eieren Tore Gruvik igjen – hundre år etter at han i sjalusi drepte sin søster og hennes elsker og druknet seg i tjernet.

Nå har Bjørn Werner overtatt hytta, men da vennegjengen reiser opp for å besøke ham, er han forsvunnet. Trolig har han druknet. Klærne hans og Werners drepte hund ligger nemlig ved det bunnløse Blåtjernet – de dødes tjern.

Vennegjengen tør nesten ikke stille spørsmålet: Går Tore Gruvik igjen? De rasjonelle vennene tror selvsagt ikke på gamle spøkelseshistorier. Likevel … Kan det gamle, mystiske sagnet ha noe for seg? Det heter seg at alle som bor i den dødes hytte vil føle en indre dragning mot tjernet – og det er en dragning de alle føler.

Men hvorfor?

Har det forheksede tjernet en magisk kraft? Eller er de alle ofre for psykologiens renkespill? Som en litterær elegantier – ikke ulik John Dickson Carr i mesterverket Sort messe – leker Bjerke seg med leserens forvirring: Skjer det virkelig noe overnaturlig? Eller har alle de mystiske hendelsene helt logiske forklaringer?

Uten å ville røpe for mye for deg som har den grufulle gleden av å lese denne romanen for første gang, er det vel ingen hemmelighet at freudianske teorier alltid fascinerte Bjerke. Og merk deg at knapt et navn – Mørk, Gran, Liljan, Bjørn, Gruvik – er tilfeldig valgt.

Da filmen basert på romanen ble satt opp i 1958, ble den en umiddelbar suksess. Boken ble filmatisert med Kåre Bergstrøm som manusforfatter og regissør og fikk strålende kritikker. «Norsk topp-thriller», skrev VGs anmelder. Ja, førti år senere ble den kåret til den fjerde beste norske filmen gjennom tidene (bak «Flåklypa Grand Prix», «Budbringeren» og «Ni liv»).

I hovedrollene møtte vi en eplekjekk Henki Kolstad (som Bernhard Borge), en mystisk Henny Moan (som Liljan), Per Lillo-Stenberg (som Bjørn Werner, Liljans bror) og videre Bjørg Engh (Borges kone Sonja), Erling Lindahl (som Kai Bugge), Georg Richter (som Harald Gran), Leif Sommerstad (som «gjenferdet») og ikke minst André Bjerke, som pussig nok ikke spilte «seg selv», men som likefullt lot til å stortrives i sin rolle som mystikeren Mørk.

Hvor befinner så filmens uhyggelige tjern seg? Faktisk finnes de tre steder: Opptakene ble gjort ved Skomakertjern (ved Tryvann i Nordmarka i Oslo), ved Steinstjernet (ved Kolsås i Bærum) og ved Tjernsrudtjernet i Bærum (der det ble tatt noen nærbilder).

Fun-fact: Skuespiller Henny Moan traff André Bjerke under innspillingen av filmen og giftet seg med ham i 1959. Sammen fikk de datteren Vilde.

Som én av Norges få krimforfattere på den tiden var André Bjerke selvsagt sentral da det kriminallitterære selskapet Rivertonklubben ble stiftet i 1972. I Mørkets gjerninger skriver Nils Nordberg om Bjerke:

I de gode, gamle dager, da Rivertonklubben var ny – det vil si på 1970-tallet – pleide den å møtes hjemme hos Gerd Nyquist, og det endte alltid rundt kjøkkenbordet, hvor medlemmene lot ertesuppen stivne i tallerkenene, mens de fascinert og andektig lyttet til André Bjerke. Han var en fabelaktig taler; hver formfullendt setning kunne ha gått rett ned på papiret og blitt spennende og festlig lesning.

André Bjerke var en konservativ mann. Så da det kom på tale å invitere med kommunisten Jon Michelet i Rivertonklubben, satte godeste Bjerke foten ned. Det skulle gå flere år før Michelet – som nettopp hadde vunnet Rivertonprisen for Hvit som snø – ble innvilget medlemskap.

På syttitallet hadde Rivertonklubben en håndfull medlemmer. I dag teller den rundt 150. Som en ordets mester hadde André Bjerke en stor del av æren for framveksten av en rik norsk kriminallitteratur. Les bare disse linjene:

Jeg stirret på ham, hypnotisert, kanskje i flere minutter. Det sved som ild i øynene mine, tinningene hamret; følelsen av frost forplantet seg helt ut i neglrøttene. Jeg visste med intuitiv sikkerhet at dette vesenet jeg stod overfor, ikke var noe levende menneske. Det var en død mann, en gjenganger … Ansiktet kunne jeg ikke oppfatte tydelig, men øynene kjente jeg hele tiden rettet mot meg. De lyste med en iskald flamme, en ulmende hatefull glød; de uttrykte en viljekraft jeg aldri hadde følt make til; det var et blikk som ikke var av denne verden.

Grøss og gru! Men – så var det kanskje ikke slik likevel? Hvem vet. I André Bjerkes bøker går det gåtefulle og rasjonelle hånd i hånd, og ingen er riktig sikker på hva som er fakta og hva som er fri fantasi.

Ei heller i De dødes tjern. Du som nå går i gang med denne romanen for aller første gang, kan glede deg! Ja, og go’grue deg litt, også.

Den lune uhyggen

Døde menn går i land er både klassisk og nyskapende, lun som en peisestue, skremmende som en brottsjø og fersk som en nytrukken hummer, skriver Knut Nærum i forordet av en ny utgave av André Bjerkes klassiker.

Tekst: Knut Nærum

Døde menn går i land er en av de mest spennende bøkene skrevet på norsk. Den utgjør også en nyskapning i sin sjanger: Den vet at den er en kriminalroman, og forteller det stolt til leserne.

Døde menn går i land kr. 169,-

Dette er den tredje av de fire kriminalromanene André Bjerke skrev under psevdonymet Bernhard Borge, og den eneste hvor mysteriet ikke løses av psykoanalytiker Kai Bugge, sjeledetektiven fra Oslo vest. Det er også den eneste av de fire hvor Bjerke har en medforfatter, nemlig Bjørn Carling, som skrev flere kriminalromaner på egen hånd, da som «Erik Vendel». Denne gang er det altså Carling/Vendel og Bjerke som sammen utgjør Bernhard Borge.

Første kapittels første setning plasserer handlingen i 1938, ni år før boken ble utgitt. Det finnes en god lunhet i hovedpersonenes omgangsform, preget som den er av vidd, litterære referanser og jevnlig inntak av børst. Penger er uten betydning, man leser Wodehouse, og det er et drag av tweed i luften. Det er som om den lettsindige tonen hovedpersonene imellom ikke kunne ha overlevd andre verdenskrig.

Penger er uten betydning, man leser Wodehouse, og det er et drag av tweed i luften.

Jeg-fortelleren, vårt vitne til de oppsiktsvekkende hendelsene på og omkring Kapergården på Sørlandet, er Paul Rickert, løpegutt og fikser for gladrikingen Arne Krag-Andersen. I et fiktivt forord i romanen viser Rickert til sin venn Bernhard Borge, «som har påtatt seg ethvert litterært og juridisk ansvar for utgivelsen». Navnet er ikke bare et psevdonym, men også navnet på fortelleren i Bjerkes foregående kriminalromaner, Nattmennesket og De dødes tjern. Når Døde menn går i land publiseres i 1947, er «Bernhard Borge» dermed både et psevdonym for André Bjerke, et psevdonym for ham og Bjørn Carling, en fiktiv forteller i to tidligere romaner og angivelig ghostwriter av denne boken. Navnebruken kjennes som et tilfelle av galopperende postmodernisme, fra lenge før ordet fantes. (Når jeg heretter skriver Borge, sikter jeg til de to forfatterne av denne boken. K.N.)

Sagnet om den sørlandske kaperkapteinen Jonas Korp og presten Jørgen Uhl gir gjenlyd i handlingens nåtid, hvor fortiden stadig trenger seg på og skaper bange anelser. En av figurene påpeker i første kapittel av denne kriminalromanen at sagnet er en interessant fortelling av det slaget man gjerne får servert i første kapittel av en kriminalroman. Nærmere enn dette kommer ikke en fiktiv skikkelse å innrømme at han er fiktiv.

I fjerde kapittel blir sorte messer brakt på bane, og Krag-Andersens forlovede Monika Winterfeldt mener hun har «lest om det der i en eller annen kriminalroman». Boken hun tenker på er selvfølgelig Sort messe av John Dickson Carr, en annen fortelling hvor gamle sagn dukker opp igjen i samtiden, det rasjonelle verdensbilde utfordres og det lukkede roms mysterium står sentralt.

Kaperkaptein Jonas Korps rom, der skikkelser og gjenstander kommer og går uavhengig av låste dører og lukkede hasper, kalles Det gule rommet, inspirert av Gaston Lerouxs roman Det gule rom, et av de første litterære lukket rom-mysterier.

Tre av de viktigste figurene i handlingen befatter seg med kriminalitet på heltid. En av dem er forfatteren, Bjerkes obligatoriske anti-materialist, som skriver sine krimromaner i en hybridsjanger hvor det virkelig spøker. I tillegg møter vi ekteparet Cappelen-Jensen, Tancred og Ebba, som er amatørdetektiver på heltid og minner – ikke så rent lite – om Nick og Nora Charles, etterforskerparet til Dashiel Hammett.

Borges viktigste metagrep er likevel den sjangertypiske handlingen; hvordan den skamløst og muntert tar i bruk så mange av krimmens mest velprøvde grep. Willy Dahl nevner i sin bok om norsk spennings- og kriminallitteraturs historie, Dødens fortellere (1993), at både tittel og forhistorie minner «nesten foruroligende» om De døde lever (1943) av Lalli og Fritjof Knutsen. Bjørn Carling skriver, oppsiktsvekkende beskjedent, i sin Norsk kriminallitteraturhistorie gjennom 150 år (1976): «Siden handlingen foregår på Sørlandet og en kaperkapteins gjenferd har en plass i historien, kunne det være nærliggende å tro at forfatterne (Bjerke utarbeidet boken i samråd med en annen [! K.N.]) også hadde hentet inspirasjon fra ekteparet Knutsens De døde lever. Men Bjerke var i full gang med susjettet da noen [? K.N.] gjorde ham oppmerksom på likhetspunktene, og hans kaper-idé var hentet fra et sagn i en roman av Jonas Lie.»

Willy Dahl frikjenner Bjerke for plagiat «– det hadde Bjerke ikke behov for! –» og skriver at «lesning av talløse krimbøker kan nedfelle motiver og temaer dypt nede i hukommelsen».

Bjørn Carling skriver om Døde menn går i land at den er «tydelig inspirert av Sort messe». Siden han er en av forfatterne, vet han formodentlig hvor inspirasjonene er hentet fra, men hvis vi ser etter en litterær støpeform for boken, finnes den nok heller i Hunden fra Baskerville, som det også refereres til underveis. En rekke elementer fra Sir Arthur Conan Doyles Sherlock Holmes-klassiker er å finne igjen: De tre tidsplan – det nifse sagnet, de uforklarlige begivenhetene i nær fortid samt spenningen i historiens nåtid.

Den urbane unge mannen som overtar en eldre bygning på et øde sted. De golde heiene der skumle typer vandrer. Den akademisk anlagte naboen som underkuer kvinnen han bor sammen med. Riktignok dukker det ikke opp noen gigantisk, lysende hund i Borges bok, men en «svart katt av ualminnelig størrelse» med gule øyne gjør mye av den samme nytten.

Når det først spøker, spøker det tett.

Når det først spøker, spøker det tett. Døde menn går i land byr på skrekkromantisk maksimalisme og nøyer seg ikke med ett tilfelle av spøkeri når det holder med to. Her bugner det av overnaturlighet: sagnet, minst ett spøkelsesskip, sorte messer, vandrende møbler og Blåskjegg-aktig forbudte rom.

Dette bakteppet av tradisjonelt spøkeri er nødvendig for å skape en ny type fortelling. Borge forlater forbildet Doyle – langt på vei også Carr – og inntar et mer moderne ståsted. Klikken fra Oslo som utsettes for sørlandsk uhumskhet består av muntre nesten unge mennesker av et slag man kunne møtt over en fancy kaffe på Grünerløkka på 2010-tallet. Borge presenterer oss for mennesker vi tror på, for deretter å dra teppet vekk under beina på dem. Dermed tviler både de og vi på at verden er rasjonell, underlagt kjente fysiske lover. Som Paul Rickert selv sier: «Når fortidens mennesker så gjenferd eller støtte på de underjordiske, skal det efter sigende ikke ha gjort synderlig inntrykk på dem; det bekreftet jo bare deres bilde av verden. Men vi moderne, snørrhovne funkis-mennesker, som går med årsaksloven i bukselommen og betrakter universet som en lettløst geometrioppgave; vi tåler ganske enkelt ikke å oppleve den slags.» Sammen med figurene begynner leseren å undres om ikke det faktisk er kaperen og djevlepresten som går igjen.

På syttitallet begynte Stephen King å gjøre nytt av den samme teknikken, da han forankret sine fortellinger om mørke krefter i en gjenkjennelig samtid med dysfunksjonelle familier, rusmisbruk og psykologiske problemer. Først viser han oss en verden vi kjenner igjen, derfor tror vi også på monsteret når det viser seg. Hos Borge styrker de hverandre, det hverdagslig muntre og det skremmende. Hyggen og uhyggen går hånd i hånd, eller snarere hånd i klo.

Døde menn går i land er spekket med litterære og kulturelle referanser, høye som lave. Her nevnes Omar Khayyam, Shakespeare, Swinburne, Poe og Wilde (som alle er gjendiktet av Bjerke), så vel som Boccaccio og de greske billedhuggerne Fidias og Praxiteles. Forfatterne er også såpass med at de refererer til tidens jazz og «Who’s afraid of the big bad wolf?», sangen fra Disneys tegnefilm.

Selv om Døde menn går i land er en moderne bok, er den på noen punkter preget av tiden den er skrevet i. Sytti år senere ville ingen forfatter ha omtalt en voksen kvinne som «en oppvakt pike med et søtt og energisk lite Myrna Loy-ansikt», beskrive den naturlige latskap hos «malaien» eller bruke uttrykket «overtroisk som en bantuneger».

Mørkemannen Karsten Jærns forakt for tidens åndløse materialisme hører til den kulturkampen som raste som hardest på 1930-tallet. Han er et dystert talerør for André Bjerke, som aldri lot en anledning gå fra seg til å gjøre narr av materialistene; de som tror at verden er enkel, som nekter å se at det finnes mer i himmelen og på jorden.

Riktignok får spøkeriene sin praktiske forklaring, men Borge lukker ikke helt døren for det okkulte. Slik gjør kriminalromanen et siste overraskende slag med halen, lik både Sort messe og De dødes tjern.

Til å være så bevisst sjangertypisk har boken noen iøynefallende fravær. For det første har den et særdeles beskjedent innslag av profesjonell etterforskning. Det er opp til de involverte parter selv å nøste opp saken. For det andre er den oppsiktsvekkende blodfattig, uten at det på noen måte demper spenningen og uhyggen. Hadde Døde menn går i land vært forfattet på engelsk, ville den vært en internasjonalt anerkjent klassiker i tillegg til, som nå, et nasjonalt klenodium.

Hadde Døde menn går i land vært forfattet på engelsk, ville den vært en internasjonalt anerkjent klassiker i tillegg til, som nå, et nasjonalt klenodium.

For en som – riktignok ispedd parodi og fjas – har forsøkt å følge i disse litterære fotsporene, er det irriterende å se hvor lett Borge får det hele til å virke, med hvilken sjakklogisk strenghet handlingen utspiller seg, hvordan det ene spenningsmomentet leder til det neste, uhyggen trappes opp med velplasserte adjektiv og stemningen stadig skifter mellom kos og gru. Romanen preges av den stilsikkerhet André Bjerke hadde opparbeidet seg som lyriker og gjendikter av lyrikk i bunden form. Som noen har skrevet – og jeg skulle ønske jeg husket hvem, slik at jeg kunne ha sitert dette riktig: Krim er den siste litterære sjanger som holder seg med klassiske formkrav.

Døde menn går i land er både klassisk og nyskapende, lun som en peisestue, skremmende som en brottsjø og fersk som en nytrukken hummer.

Barnebokklassikere til jul

Husker du Lisen får ikke sove, Morovers og Hva gjør folk hele dagen? Her har vi samlet et knippe barnebokklassikere klare for en ny generasjon lesere.

Hva gjør folk hele dagen?

I denne morsomt illustrerte boken kan du lese om alt som foregår i Travelby. Som for eksempel hva som skjer fra du poster et brev og til det kommer fram, hvordan man bygger et hus, hva som kan hende underveis på en togreise, og hvordan det går med brøddeigen når man putter for mye gjær i den.

Nå kun 134,-

 

Den lille prinsen

Den lille prinsen dukker opp i Sahara, hvor Saint-Exupéry har nødlandet med flyet sitt. Han forteller om planeten han kommer fra, og at han har lagt ut på en reise til andre planeter for å finne en venn. Han han besøkt kongen uten undersåtter, den forfengelige mannen, drankeren, forretningsmannen, lyktetenneren og geografen. På Jorden snakker han med blomster, mennesker og dyr. Til slutt forsvinner den lille prinsen, og Saint-Exupéry forstår bedre hva som er viktig og hva som er likegyldig i livet.

Nå kun 119,-

 

Lisen får ikke sove

Det er neimen ikke lett for Lisen å få lagt seg. Alle kosedyrene vil ha selskap av hverandre, men da blir det ikke plass til Lisen i senga. Heldigvis vet mamma råd.

Noen bøker er så gode at de fortjener å bli lest igjen og igjen.

Nå kun 119,-

Så rart

Her har vi samlet barnerim fra «Så rart», «Lille Persille» og «Den sommeren». Inger Hagerups rim og regler er iørefallende og har en underfundig humor. Nonsensramser veksler med friske og fine dikt om blomster og dyr, fugler og insekter, bakere og skomakere.

Morovers

André Bjerkes Moro-vers med fargerike illustrasjoner av Svein Nyhus er en herlig samling rim og regler. Her er «Farao på ferie», «Runde, rare Rulle Rusk», «Fru Nitters datter», «Lille Tone
Godtegryn», «Fru Kobros hubro» og mange flere.

Nå kun 149,-

Barna i Bakkebygrenda

I Bakkebygrenda bor det sju barn. De leker nesten hele tiden, og noen ganger går det ganske vilt for seg. Det skjer alltid noe i Bakkebygrenda! Du får høre om at barna lager sin egen Barnas dag. Da får Kristi leke med lammene og alle de andre dyra i Bakkebygrenda. Når det er vår, hopper de fra vedskjultaket og rir på oksen. Og når julen kommer, er det tid for å lage pepperkaker, gaver og fest!

Lille frosk i verdensrommet

Jakob Martin Strid er blant Skandinavias mest populære barnebokskapere, og fortellingene om Lille Frosk er blant hans aller største suksesser.

Lille Frosk og froskesøsknene bygger en romrakett! Froskefamilien reiser ved en tilfeldighet ut i verdensrommet, og her møter de romvesenet Pryx.

Dette er også historien om hvordan froskemamma befrir sublimuttene fra robot-kongen Krang. Om hvordan småkaker kan forandre verden, og hvordan froskefamilien kommer seg hjem igjen til slutt.

Det vakreste av Inger Hagerup

Vi har samlet noen av Inger Hagerup sine vakreste dikt.

Inger Hagerup er framfor alt kjærlighetens poet. Men hun er også dødens dikter, for mange av hennes beste dikt kretser om dette motivet. Et tredje karakteristisk trekk er hennes opprørske engasjement, som har fått brennende intense uttrykk. Barnediktene hører med til den litteratur som alle barn i vårt land har fått et nært forhold til. Her har vi samlet noen av hennes vakreste dikt.

Jeg er det dikt

Jeg er det dikt som ingen skrev.
Jeg er det alltid brente brev.

Jeg er den ubetrådte sti
og tonen uten melodi.

Jeg er den stumme leppes bønn.
Jeg er en ufødt kvinnes sønn,

en streng som ingen hånd har spent,
et bål som aldri er blitt tent.

Vekk meg! Forløs meg! Løft meg opp
av jord og berg, av ånd og kropp!

Men intet svarer når jeg ber.
Jeg er de ting som aldri skjer.
Jeg gikk meg vill i skogene, 1939

Som løfter

Der fins en evighet av fred
bak alle stjernene et sted.

Vi skulle kanskje vraket først
vår lille tid av sult og tørst,

vår lille tid av sult og savn
mot ting vi aldri kan gi navn.

Som løfter i en gjerrigs munn
er denne korte, korte stund.
Videre, 1945

Vi har samlet noen av Inger Hagerup sine vakreste dikt

Aust-Vågøy

Mars 1941

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
La våre hjerter hamre
det om og om igjen.

La våre hjerter hugge
med harde, vonde slag:
De brente våre gårder.
De gjorde det i dag.

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
Bak hver som gikk i døden,
står tusener igjen.

Står tusen andre samlet
i steil og naken tross.
Å, døde kamerater,
de kuer aldri oss.
Videre, 1945

Så rart!

Så rart å være flaggermus
og flakse rundt fra hus til hus
og gå til sengs i trærne.
Men er det noen som forstår
hvordan den kan få sove når
den henger etter tærne?

Så rart å være edderkopp
med nøste i sin egen kropp
og spinne alle dage.
Men hvordan kan den gjemme på
så mange kilometer tråd
i slik en liten mage?»
Så Rart, 1950

 Lille Persille

Lille Persille i hagen står
lysegrønn kjole og krusete hår.
Hvorfor så stille,
lille Persille?
Kanskje du ville
på ball i år?
Lille Persille, 1961

Vi har samlet noen av Inger Hagerup sine vakreste dikt

Kjøp Inger Hagerup Samlede Dikt

Aktuell klassiker endelig på norsk

D]ette er en bok som er vanskelig å glemme, skrev New York Times om Dola de Jongs Åkeren. Flere og flere oppdager den sterke og aktuelle historien hun har skildret, og romanen utgis nå for første gang på norsk.

Write me that book

Nederlandske Dola de Jong, forfatteren av romanen Åkeren, levde et dramatisk og innholdsrikt liv. Hun ble født i Nederland i 1911 og forlot hjemlandet før nazistene invaderte landet. Etter å ha oppholdt seg en tid i Tanger fikk hun plass på en båt til Amerika. Åkeren er basert på erfaringer fra hennes egen flukt og innsikten i andres flyktningetilværelse i Tanger.  Dola de Jong ble amerikansk statsborger i 1947. Faren, stemoren og broren ble igjen i Nederland, og alle tre døde under krigen.

Da Dola de Jong kom til New York i 1941, måtte hun bygge opp en ny tilværelse. Hos forlaget Scribners møter hun den berømte og genierklærte redaktøren Maxwell Perkins, som i sin tid oppdaget blant andre F. Scott Fitzgerald og Ernest Hemingway. Hun forteller om oppholdet i Tanger og sier at hun vil skrive en roman om det. Perkins blir engasjert og sier: «Write me that book.» Han gir henne kontrakt på en roman og et forskudd på tusen dollar, en liten formue på den tiden. Dola kjøper en brukt Buick, lærer seg på egen hånd å kjøre bil, leier et lite hus på Long Island og skriver seg inn i verdenslitteraturen med Åkeren.

Boken utkom første gang på engelsk i 1945 og pressen var begeistret:

«Et praktfullt verk.» Associated Press

«Dette er en bok som er vanskelig å glemme.» New York Times

«Skrevet med dyp innsikt og nådeløs realisme» Saturday Review of Books

«En overbevisende anklage mot krigens redsler.» Publishers Weekly

Denne romanen kan fortelle oss mer om historien enn mange historiebøker gjør.
–St. Louis Globe-Democrat

Om Åkeren

Nederlandske Lies og Aart flykter i forkant av nazistenes okkupasjon av landet deres. De legger avgårde, og målet er Tanger i Marokko. Der håper de på å få visum og plass på en båt til Amerika. De har selv en liten gutt, og på veien plukker de opp andre foreldreløse barn. Når de kommer til Tanger, slår de seg ned i utkanten av byen. Hverdagen er preget av pengesorger og visumsøknader og avmakt. De prøver å dyrke grønnsaker på et lite jordstykke. Barna må hjelpe til, og de er de første til å kjenne på håpløsheten når de ser den tørre jorden og merker forakten til de innfødte. Men de opplever også et sterkt samhold seg imellom, og en ukuelig vilje til å klare seg, mot alle odds.

Åkeren gir et sterkt innblikk i en virkelighet som altfor mange utsettes for – her og nå.

Les mer om Åkeren
Oversetter: Hedda Vormeland

Ord av André Bjerke

Bjerke

Hermed hylder jeg uten forbehold VÅREN som det eneste effektive middel mot sne! Hva er vel bedre enn å møte våren med ord av André Bjerke?

Tro ikke mørket når lyset går ned
i skumringens fang.
Alltid er det på jorden et sted
soloppgang.
– Med alle mine fugler (1965), På jorden et sted

I Moralens navn velsigner jeg bakrusen: Uten den ville jeg for lengst ha forherdet meg i dyd!
– Den hemmelige sommer (1951), Bakrusen

Det seiler en skumring i lønnetrekroner;
hvert kvelddugget strå står bedrøvet og toner
døgnets farvel.
– En skrift er rundt oss (1966), Kveld

Å møte et barn i blikket
er mer enn et møte med vår:
Det er som å dra på en reise
tilbake titusener av år.
– Fakkeltog (1942), Barnet

Noen av André Bjerkes vakreste dikt

Men aldri vil du fatte hva som hendte,
når to som elsket, ikke elsker mer.
– Slik frøet bærer skissen til et tre (1954), Aldri

Mister du evnen til lek, da mister du livet.
– Den hemmelige sommer (1951), Kunstneren II

Morgenens luft er som bølgeskum.
Dagen har varme å gledes ved.
Kvelden har fred.
Men bare natten har verdensrom!
– Syngende jord (1940), Natten

Det drømmer et regn mot ruten,
en stille, unnselig larm
av vannet som varsomt lister
seg ned langs min vinduskarm.
En hellig almindelig lek (1973), Regn

Hermed hylder jeg uten forbehold VÅREN som det eneste effektive middel mot sne!
Den hemmelige sommer (1951), Sneløsning

Kjøp Bjerkes samlede dikt her