Stikkord: kjærlighet

Kjærlighetssorg?

Høst. Regn. Kjærlighetssorg? Eller forelsket? Det finnes alltid et dikt som kan formilde, forsterke eller glede. Mer ren poesi og Skitten poesi er som skapt for å dele.

Diktene i bøkene til Ellen Wisløff er skrevet i fjor, i år eller for hundre år siden. Poetene er unge, eldre, punkere, psykologer. Men én ting har de til felles: evnen til å formulere fortettede kunstverk av ord. Poesi gjør verden litt nærere, litt lunere, litt mer ærlig og litt mer åpen.

Les mer om Mer ren poesi og Skitten poesi her. Følg Ellen Wisløff på @renpoesi . 

 

jag kommar vara full
så jävla full
på ditt bröllup
Robin Färdig (fra Mer ren poesi)

Fra Mer ren poesi

Ho tenkar at dersom han siterer Søren
Kierkegaard ein einaste gong til, tømmer
ho vinglasset i skrittet på han, pakkar og
kjem aldri tilbake.
Frode Grytten (fra Mer ren poesi)

Fra Skitten poesi

snart er jeg ikke ung og lovende lenger
det blir en lettelse
Ida Lórien Ringdal (fra Skitten poesi)

 

du drikker deg fullere
og hevder så med sikkerhet
at Norges nasjonaldyr må
være fossekalven
Kristian Bergquist (fra Skitten poesi)

 

og selv om livet føles best i medvind
blir sveisen kulere i motvind
@smakavpoesi (fra Skitten poesi)

 

FORREST GUMP MØTER BRIDGET JONES I DA HAN MØTTE HENNE!

Blomster

[dropcap custom_class=»normal»]D[/dropcap]on Tillmann er 39, høy, intelligent og i god form, med relativt høy sosial status og en inntekt over gjennomsnittet som professor. Logikken tilsier at han burde ha virket tiltrekkende på et bredt spekter av kvinner. I dyreriket ville han utvilsomt ha klart å forplante seg. Det er likevel lettere sagt enn gjort.

[spacer]

Don Tillmann har hodet på rett plass når det kommer til fag og logikk. I det sosiale liv – og ikke minst med damer – er det verre. Han har aldri vært på en date nummer to, og han kan telle antall venner på én hånd. Da hans kjære, gamle nabo forteller ham at «Don, du kunne ha blitt en fantastisk ektemann for noen», får han blod på tann. Argumentet er enkelt: Det finnes noen for alle. Statistisk sett. Don er realist, han vet at sannsynligheten for at han skal finne akkurat den personen, er forsvinnende liten. Men det er likevel en ørliten sjanse. Don bestemmer seg for å prøve. Og han går grundig til verks.

For å komme så nærme denne personen som mulig utarbeider Don et 16 siders idiotsikkert spørreskjema. Med multiple choice, selvfølgelig. Nyansene må med: Spørsmål 35: Spiser du lever? Det riktige svaret er (c) sporadisk. Det handler om å sile ut problemer knyttet til mat. Spør man rett ut om matpreferanser, kan de svare «jeg spiser alt». Så oppdager man plutselig at de er vegetarianere.

Don hater folk som kommer for sent. Men han liker heller ikke folk som kommer for tidlig. I et samfunnsøkonomisk perspektiv er dette sløsing med ressurser.

[spacer]

Oppmøte til avtaler

A. Altfor tidlig

B. Litt tidlig

C. Presis

D. Litt sen

E. Veldig sen

choice

[spacer]

Videre spør han om høyde, vekt og kroppsmasseindeks. «Klarer du ikke å regne det ut selv,» spør kameraten og kollegaen Gene. «Det er poenget med spørsmålet,» svarer Don. «Å sjekke at de behersker grunnleggende aritmetikk. Jeg vil ikke ha en partner som er en matematisk analfabet.»

[spacer]

Jeg vil ikke ha en partner som er en matematisk analfabet.

[spacer]

Koneprosjektet er i gang, og det topper seg da Don deltar i speeddating. Speeddating er ikke noe for Don.

274 besvarelser og mange tragikomiske møter senere, er han ikke nærmere målet. Men en dag banker det på døren til kontoret hans, og inn kommer Rosie. Rosie er ikke i nærheten av hva Don drømmer om. Notorisk slurvete med det meste, vegetarianer, stadig sent ute og – verst av alt – hun røyker. Rosie er på jakt etter sin biologiske far, og er det noe Don er ekspert på, så er det genetikk. Farsprosjektet overtar for koneprosjektet, og det ufarliggjør Rosie – i hvert fall for en liten stund. Men det tar ikke lang tid før både koneprosjektet og farsprosjektet blir erstattet av prosjekt Rosie.

Drømmen om Rosie er en varm og morsom roman. En roman om sosiale normer og fordommer. Om det å være annerledes. Om følelser og kommunikasjon og vennskap og kjærlighet. Som leser blir jeg dønn forelsket i Don. Selv om jeg sannsynligvis – eller helt sikkert – ville gått på veggen etter fem minutter med ham.

Jeg ville bedt om en date med denne romanen øyeblikkelig.

[spacer]

[spacer]

 

Drømmen om Rosie

Vi tar alltid heisen

kveld

[dropcap custom_class=»normal»]D[/dropcap]et er ikkje sant at kjærleik gjer blind. Kjærleik gjer klok. Morsdag og Valentinsdagen. Februar byr på de største forventninger. Men du trenger ikke blakke deg. Hvorfor ikke si det med et vakkert dikt? Først ut er kjærlighetsdikt av Halldis Moren Vesaas.

[spacer]

Valentinsdagen – også kalt alle hjerters dag. Forventningene er kanskje store, men ikke stress. Bruk magi. Bruk ord. Hvorfor ikke si det med et enkelt dikt? Kanskje du til og med kan sende det anonymt? Jeg kan love deg at det virker.

[spacer]

ORD OVER GRIND

Du går fram til mi inste grind

og eg går òg fram til di.

Innanfor den er kvar av oss einsam,

og det skal vi alltid bli.

 

Aldri trenge seg lenger fram,

var lova som gjaldt oss to.

Anten vi møttes titt eller sjeldan

var møtet tillit og ro.

 

Står du der ikkje ein dag eg kjem

fell det meg lett å snu

når eg har stått litt og sett mot huset

og tenkt på at der bor du.

 

Så lenge eg veit du vil kome iblant

Som no over knastrande grus

og smile glad når du ser meg stå her,

skal eg ha ein heim i mitt hus.

[spacer]

 

[spacer]

LYSET

Kjære, alt som du viser meg no

– så utenkt som mangt av det er –

kan det vel hende eg ikkje forstod

om du ikkje var meg så kjær.

 

Eg stansa vel uviss, utan svar,

som framfor eit ukjend land,

om ikkje min kjærleik til deg var

for meg som ei lykt i mi hand.

 

Den lyser meg fram, så eg kan gå inn

og gjere meg kjend i kvar krok.

Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.

Kjærleik gjer klok.

[spacer]

[spacer]

FERDAMINNE FRÅ SOMMAREN 1985

Vi har fått rom i 2. etasje.

Da er det vel ingen vits

i å ta heisen?

 

Sei ikkje det.

Vi tar alltid heisen,

opp og ned.

 

Innestengde i den vesle boksen

blir vi med eitt

så inderleg to-eine

at vi alltid må kysse kvarandre

så snart heisen set i gang.

 

Korleis det er inni deg

den blunken det varer

veit eg ikkje.

Men inni meg boblar kvar gong

ei lita spenning:

Rekk vi det?

Rekk vi det før heisen stansar

og vi må ut?

 

Og jammen rekk vi det

gong etter gong etter gong.

 

Vi tar alltid heisen.

[spacer]

[spacer]

[spacer]

Alle diktene finnes i DIKT I SAMLING av Halldis Moren Vesaas.

[spacer]

[spacer]

[spacer]

 

Det vakreste – Halldis Moren Vesaas

Vi har samlet noen av Halldis Moren Vesaas sine vakreste dikt

[dropcap custom_class=»normal»]N[/dropcap]ylig ble ORD OVER GRIND kåret til det vakreste kjærlighetsdiktet. Halldis Moren Vesaas er kanskje en av våre aller kjæreste lyrikere. Her har vi samlet noen av de klokeste, fineste sitatene.

[spacer]

Det er mange ikring deg som frys, ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Tung tids tale (1945), Tung tids tale.

Vi har samlet noen av Halldis Moren Vesaas sine vakreste dikt

Det hjelper alltid bra på forståinga når fordommene fell.
Den kjærleik som aldri vart liv, som aldri vart anna enn ein draum, kan vere den varigste.

Sett og levd, Sang om død og liv (1967).

 

For er det grunn til å si noe godt til mennesker, så er det ingen grunn til å la være.
Du går fram til mi inste grind,
o
g eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

I ein annan skog (1955), Ord over grind.

Vi har samlet noen av Halldis Moren Vesaas sine vakreste dikt

 

Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind. Kjærleik gjer klok.

I ein annan skog (1955), Lyset.

 

Vi har samlet noen av Halldis Moren Vesaas sine vakreste dikt

Barn, ikkje le av den fuglen
som flaksar så hjelpelaust av stad.
Vinden har skilt han frå dei andre …

Utvalde dikt (1957), Einsamflygar.

 

No står vi her tomhendte alle i hop
og ser mot ei attlæst dør.
Vi skulle ha bydd deg all varme vi eig.
Vi skulle ha gjort det litt før.

Treet (1947), Karin Boye funnen død.

En historie om overlevelse

Kari Brænne Himmelfall

[dropcap custom_class=»normal»]T[/dropcap]sarfamilien måtte ofres for kravet om brød og makt til folket. Likene av Romanov-familien ble kjørt vekk og dumpet i ly av nattens mørke. Men døde virkelig alle familiemedlemmene? Den absolutt oppriktige og utrolige historien om tsarens datters flukt og skjebne. 

[spacer]

[spacer]

TEKST: Mia Bull-Gundersen

I en leilighet i Barcelona lever gamle Maria, en kvinne som går i sitt 113. år. Ingen vet at hun er Maria Nikolajevna Romanova, den siste russiske tsarens nest yngste datter. En høstdag i 2012 møter hun en norsk forfatter som leier en leilighet tvers over gangen. Endelig får Maria en sjanse til å fortelle historien om tapet av sin familie, sin sorg og sin dramatiske flukt fra bolsjevikene i 1918. En flukt som brakte henne tvers gjennom Russland til Vladivostok og videre ut i verden.

Da tsar Nikolaj 2., tsarina Aleksandra, deres fire døtre – Olga, Tatjana, Maria og Anastasia – og deres sønn og tronarving Aleksej ble skutt en julinatt i 1918, hadde de måttet tåle måneder med fangenskap og skrekkelige ydmykelser. Fra å ha troen på at familien var utpekt av selveste Gud, fra å velte seg i grenseløs luksus forskånet fra synet av en fattigdom verden sjelden har sett maken til, var fallet enormt og ulidelig smertefullt. Og til slutt dødelig.

Tsarfamilien måtte ofres for kravet om brød og makt til folket. Likene av Romanov-familien ble kjørt vekk og dumpet i ly av nattens mørke. Men døde virkelig alle familiemedlemmene? Forfatteren av Himmelfall, Kari F. Brænne er i Barcelona med redaktør Mia Bull-Gundersen. Byen der denne historien starter.

 

Akkurat nå er vi i Barcelona, Kari Fredrikke Brænne. Ja, i den samme leiligheten som du bodde i da du i 2012 traff den eldgamle damen som bodde tvers over gangen her. Dere kom i snakk, og det ble til at du skrev ned hennes mildest talt utrolige (i ordets rette betydning) historie som er blitt til romanen Himmelfall. Hvem var hun? 

– Hun var Maria Nikolajevna Romanova, det eneste overlevende barnet til tsar Nikolaj den 2. Det var i alle fall det hun fortalte meg. Hun var godt over hundre år gammel, men fremdeles kvikk i toppen. Og hun hadde behov for å fortelle sin historie før hun døde. «Den absolutt oppriktige og utrolige historien om mitt liv,» som hun sa. Den handler om Marias barndom og ungdom frem til revolusjonen i 1917 og den påfølgende borgerkrigen. Og den handler om hennes flukt fra bolsjevikene og om hvordan hun klarte å komme seg ut av Russland.

 

Men ble ikke hele tsarfamilien skutt i Jekaterinburg i 1918?

– Helt siden den tid har det vært rykter om at et eller flere av tsarens barn overlevde skuddene. Flere kvinner har hevdet at de er Anastasia, den yngste datteren. Men det var altså søsteren Maria som overlevde. Den nest yngste av de fire søstrene.

 

Etter at du traff Maria og skrev ned hennes historie, har du arbeidet med materialet i over fire år for å gjøre ytterligere undersøkelser om tsarfamiliens liv og død.

– Ja, jeg har lest alt jeg har kommet over om denne perioden i Russland. Jeg har vært i tsarfamiliens palass i Tsarskoje Selo utenfor St. Petersburg. Gått gjennom rommene deres. Sett døtrenes soverom, tsarinaens budoir, tsarens arbeidsværelse, ikonene over Aleksejs seng. Han skulle overta som tsar etter faren. Jeg har også reist med Den transsibirske jernbanen fra Moskva til Vladivostok, fulgt Marias fluktrute gjennom og ut av Russland. Jeg har besøkt stedet i Jekaterinburg der tsarfamilien ble henrettet julinatten 1918. Nå står det en kirke der, og familien er rett og slett blitt kanonisert.

 

Men hvordan i all verden kunne Maria overleve skuddene?

– Tsarinaen hadde sørget for at døtrene hadde sydd smykkene sine inn i korsetter som de bar på kroppen under hele fangenskapet. Da bolsjevikene førte dem ned i kjelleren den julinatten, trodde familien faktisk at de skulle evakueres til et tryggere sted. Men de ble i stedet stilt opp mot veggen og skutt. Kulen som traff Maria, traff sannsynligvis hardt metall eller en edelsten. Hun besvimte og ble reddet av en ung vokter som hadde forelsket seg i henne. Han sørget for at hun kom seg unna.

 

Dette er virkelig en eiendommelig historie! Men hva er det som gjør at du har gått så opp i den? At du har brukt så mye tid på å fortelle den?

– Det som særlig opptar meg, er det voldsomme fallet tsarfamilien gjennomgikk. Fra å anse seg som nærmest guddommelige, utpekt av Gud til å styre det enorme Russland, til det ydmykende fangenskapet og til slutt henrettelsen. Og at de før, og også under revolusjonen kunne være så fullstendig blinde for det som foregikk rundt dem i landet. De klarte ikke å ta inn over seg folkets lidelser. Fattigdommen. Tsarens styre var det siste store eneveldet, og det var overmodent. Det sto for fall.

 

Men hvordan klarte Maria å komme seg ut av Russland?

– Vel, det har vi jo bare hennes ord for. Maria forteller at hun kom seg tilbake til palasset i St. Petersburg, som da var plyndret og tomt. Hun gjemmer seg der gjennom høsten 1918 og legger så ut på den livsfarlige flukten gjennom Russland. Og så ender hun altså til slutt i Barcelona. Men det er en annen historie.

 

Angry man of pulp – Jo Nesbø

[dropcap custom_class=»normal»]E[/dropcap]tter ti Harry Hole-bøker, Hodejegerne og Sønnen, har Jo Nesbø skapt et helt nytt romanunivers. Her forteller han om hvor Blod på snø-bøkene kommer fra. I begynnelsen var de ikke engang Jo Nesbø-bøker.

[spacer]

Tekst: Jo Nesbø

Historien om historien begynte den dagen jeg gikk ut i ankomsthallen på den internasjonale flyplassen i Toronto. Jeg var på promotur for en av mine bøker og hadde hatt en svært sein natt i New York. Jeg var glad da jeg så navnet mitt på skiltet som ble holdt opp av en dresskledt mann forrest i køen av limosjåfører. Jeg fulgte ham ut i bilen, og idet han startet, hoppet det inn en svær kar i forsetet. Han snakket russisk i korte, huggende setninger med min sjåfør. Så kjørte vi i retning fra Toronto.

Det var da jeg kom på at dette kunne vært den perfekte kidnapping.

Det var da jeg kom på at dette kunne vært den perfekte kidnapping. Jeg så for meg at de to i bilen hadde tatt på seg hver sin dress, kjørt ut til flyplassen, skrevet av navnet på skiltet til limosjåføren som stod bakerst i rekken, stilt seg helt forrest og latt offeret følge seg ut til bilen. I ni av ti tilfeller ville vedkommende være bemidlet. En knallgod forretningsidé: lave etableringshindre, lave løpende kostnader, lav risiko.

Allerede på hotellrommet i Toronto begynte jeg å skrive på det som skulle bli romanen Kidnappingen av Tom Johansen. Jeg så for meg Tom Johansen som en sliten, lett forfyllet norsk-dansk krimforfatter på promoturné i Nord-Amerika. Det hadde han stort sett vært siden en gang på syttitallet, da debutromanen Blod på snø ble utgitt i USA og ble en kultroman innen sjangeren, lest og diskutert av krimnerder fra New York til San Francisco, uten å nå et stort publikum, selvfølgelig. I stedet for en oppfølger gjorde Tom Johansen flere mislykkede forsøk på å skrive en litterær roman ettersom han mente at krimsjangeren egentlig lå under hans verdighet. Blod på snø hadde bare vært resultatet av et internt veddemål om at han kunne skrive en bedre krimroman enn all den andre dritten som ble utgitt.

Tom Johansen mislyktes også i forsøkene på en stabil nykterhet, et stabilt familieliv og en stabil økonomi, noe som gjorde at han i 1983 ga forlaget det de ville ha og publiserte Blod på snø II: Mere blod. Noen kritikere var positive, andre mente at boka var et spekulativt forsøk på å skvise ut det som var igjen av saft i Blod på snø-appelsinen. Men det var uansett en diskusjon som foregikk i krimlitteraturmenighetens relativt lukkede gemakker, for det store publikum seilte Mere blod enda lenger under radaren enn forløperen.

Ved inngangen til det nye årtusenet er Tom Johansen fortsatt på veien ettersom han ikke lenger har noe å reise tilbake til. Den notorisk utro forfatteren er for lengst skilt, har ingen kontakt med sin datter, har ingen egentlige venner. De som utstår hans arroganse og selvgodhet, får som regel nok etter et par av hans sinneutbrudd. En kjent bransjekollega som har måttet tåle Johansens dårlig skjulte misunnelse og utfall om lettvint kommersialisme, har gitt ham tilnavnet «The Angry Man of Pulp». Så Tom Johansen fortsetter sin never-ending-tour på nåde fra sin mangeårige redaktør og tidligere elskerinne med stadig billigere hotellrom, mindre kostpenger og de rimeligste limoservice’ene, mens hun med stadig mer frynsete overbevisning forsikrer forlaget sitt om at, jo, en dag, snart nå, kommer Romanen. Så en dag, etter en sen natt i New York, ankommer Tom Johansen nok en flyplass …

Under skrivingen av Kidnappingen av Tom Johansen ble jeg mer og mer nysgjerrig på hvordan disse bøkene hans var, sånn i detalj. Og bestemte meg til slutt for å skrive dem.

Kort sagt, jeg hadde det ganske moro og håpet at leserne ville se det på samme måte.

Planen var å gi dem ut under navnet Tom Johansen, som om Tom Johansen var en faktisk person, legge ut informasjon om denne relativt ukjente forfatteren på nettet, fiktive intervjuer, bilder og linker til litterære analyser av de to lett obskure romanene som altså første gang kom ut på 70- og 80-tallet. Kort sagt, jeg hadde det ganske moro og håpet at leserne ville se det på samme måte. Vel, advokatene på forlagene så det ikke på samme måte og sa klart ifra at det er straffbart bevisst å selge et produkt under feil forutsetninger. Tom Johansen var levende nok for meg, men sant nok, han eksisterte ikke, hadde aldri eksistert.

Så hva gjør man da? Da forteller man for eksempel historien om historien, utgir bøkene under eget navn og spør leserne om de likevel vil være med. Være med på at dette er bøker som kunne vært skrevet av en leve-, kvinne- og spritglad, arrogant jævel av en skandinav i USA på 70-tallet, om 70-tallet, med handlingen lagt til en liten hovedstad som heter Oslo.

Er du det, så vær så god, her er Blod på snø, den tidligere uutgitte kultklassikeren som la lista – høyt eller lavt – for det som skulle komme etterpå.

[spacer]

Superbitchene driter seg ut. Endelig.

Audhild Solberg deler sine beste råd for deg som vil skrive for barn og unge

[dropcap custom_class=»normal»]I[/dropcap]2014 kåret 10 000 skolelever Kampen mot superbitchene til årets beste bok. Superbitchene driter seg ut kom i fjor og allerede til høsten er det en ny bok om Anne Bea og Nils på trappene.

Siden Audhild debuterte med Kampen mot superbitchene, har det skjedd masse. – Det har vært en gigantisk opptur. Boka har fått så mange fine tilbakemeldinger og solgt mye mer enn jeg håpet på. Jeg har jo jobbet i forlagsbransjen selv og vet hvor vanskelig det er. Og jeg har møtt så mange. Lesere, bibliotekarer, lærere og bokhandlere. Det er rett og slett skikkelig, skikkelig hyggelig. Og så er jeg veldig glad for at boka er solgt til hele syv land, blant annet store markeder som Tyskland, Sverige og Frankrike – det er stor stas. I løpet av det siste året har hun snakket med en haug med femte-, sjette- og syvendeklassinger. Om Anne Bea. Om Nils. Og selvfølgelig om superbitchene.

 Ikke en Pollyanna-figur

– Anne Bea og Nils ligger fortsatt i bånnligaen i sjuende klasse. Men i Superbitchene driter seg ut blir superbitchene uvenner, og det gir dem kanskje litt armslag? – Ja. En av bitchene bestemmer seg for å detronisere den største bitchen av dem alle, Thea. Hele superbitchligaen går dermed opp i liminga. Da opplever resten av klassen en ny type samhold. Samtidig har Anne Bea og Nils blitt en del av en større gjeng.

Det var viktig for meg å skape en karakter som ikke er en engel.

– Vi er mange som heier på Anne Bea og verdens beste kompis, Nils. Anne Bea er smart og snill, men heldigvis ikke bare det. Det er kanskje derfor vi liker henne så godt? – Det var viktig for meg å skape en karakter som ikke er en engel. Anne Bea er ikke en Pollyanna-figur som går rundt og leker «være glad-leken». Hun er langt nede på rangstigen i klassen og vil nok gjøre ganske mye for å komme seg oppover. Hun oppfører seg for eksempel tidvis ganske kjipt mot Nils. Dette er Fluenes herre i syvendeklasserommet. Vi er alle redd for å være på bånn, det er menneskelig å ville ha folk under seg på rangstigen. Og så ønsker vi så intenst å bli en del av et fellesskap.

– Det å ha en venn som Nils må jo være et gullkort? – Ja! Nils er 100 % lojal. Han ville aldri ditchet Anne Bea, mens hun er mer i tvil om hva hun selv ville gjort. Og det til tross for at Nils har hatt det mye vanskeligere enn henne, med en psykisk syk mor og en fraværende far. Det er kanskje det at han har måttet ta så mye ansvar på hjemmebane, som gjør ham så omsorgsfull. Og Nils er utrolig viktig for Anne Bea. Sammen med ham kan hun være seg selv. På godt og vondt.

Jeg har inkludert flere kloke voksenpersoner i universet mitt. Det er viktig for barn å bli sett av minst én voksen.

Med hjelp av blant andre tante Mona tør Anne Bea og Nils å ta opp kampen mot superbitchene. – Jeg har inkludert flere kloke voksenpersoner i universet mitt. Det er viktig for barn å bli sett av minst én voksen. Og det er også viktig for dem å ha noen å være glad i. Tante Mona er en sånn person. En morsom, inkluderende voksen som er ærlig og tar Anne Bea og Nils på alvor. Hun gir dem noen verktøy i kampen mot superbitchene. Som å lære seg å slå tilbake. Bruke det man selv er god på. Tørre å gjøre det man egentlig vil.

 

God kontakt med min indre 12-åring

– «Det er som om Thea går i klassen min, men jeg vil ikke nevne navn,» skrev et av barna som stemte fram Kampen mot superbitchene som vinner av ARKs barnebokpris. Mange kjenner seg igjen når de leser boka. Ikke nødvendigvis i Anne Bea eller Thea, de fleste av oss har vel kanskje vært et sted midt imellom? – Mange kjenner seg igjen i klassedynamikken. Flere av jentene jeg har snakket med, har Johanne som sin favoritt. Hun er både snill og kul.

– Har du noen prøvelesere når du skriver bøkene dine? – I den første boka hadde jeg én leser på 11 år. Denne boka har flere barn lest på forhånd. Jeg ba dem blant annet kommentere språket og krysse av ord og uttrykk de ikke forsto. For eksempel hadde jeg brukt ordet «hurpebitch» i den første boka. Men der kom det et stort kryss, så da ble det «superbitch» i stedet. Samtidig har jeg god kontakt med min indre 12-åring. Jeg husker så mye fra den tiden. Jeg var liten av vekst, hadde rødt hår og fregner og følte meg ikke særlig kul. Det er lett for meg å bruke den følelsen når jeg skriver. Forelska var jeg også – det husker jeg veldig godt. Dagbøkene mine fra den tiden kommer godt med når jeg skriver om Anne Beas forelskelse i Magnus. Audhild lover mer nærkontakt med Magnus i Superbitchene driter seg ut. Men hun vil ikke røpe for mye.

Det å lese bøker kan gi en mulighet til å snakke om det som er vanskelig. – Jeg ønsker å få inn dybde og brodd i bøkene mine. Et sentralt tema i de to bøkene om Anne Bea, Nils og superbitchene er mobbing og det å våge å være seg selv, og jeg tenker at de kan passe fint i et undervisningsopplegg om mobbing. Temaet er pakket inn i humor, og jeg tror det er lurt. Det var slike bøker jeg selv likte å lese da jeg var på den alderen. Morsomme bøker som også hadde et budskap.

 

Det spøker for Superbitchene

Tredje boka om Anne Bea og Nils, Det spøker for superbitchene, kommer i august. – Det er Skam møter Ondskapens hotell, ler Audhild. Trettenårsdagen til Anne Bea nærmer seg med stormskritt, men først skal hele sjuende klasse på leirskole – på et nedlagt hotell høyt oppe på fjellet. Det blir en tur hun aldri kommer til å glemme …

Vi  gleder oss til en ny historie.