Stikkord: Kari Bøge

Kari Bøge – Viviann og jeg

Viviann og jeg har vært kompanjonger gjennom 43 år. Nå har jeg akkurat skrevet ferdig den sjette romanen om henne, «Viviann, fri». Jeg har definitivt formet henne, men når jeg ser tilbake, opplever jeg at hun har stått ved min side i alle disse årene – og også formet meg.

Tekst: Kari Bøge

Da jeg ga ut romanen ”Viviann, hvit” i 1974, var jeg sikker på at det ville bli en enkeltstående roman. Jeg ønsket å si noe om maskulin dominans og hvordan vår kultur syntes å bygge på ettkjønnstenkning og et mannlig virkelighetsbilde, med styrke, konkurranse, hierarki og selvrealisering som viktige hjørnesteiner. Jeg ville sette dette opp mot kvinners erfaringer, synsvinkler og gjennomførbare muligheter den gangen, og se hvordan det ene passet med det andre. Det lå i tiden på syttitallet, mange opplevde motsetningene som problematiske.

Da jeg var i tenårene tok lesning mesteparten av fritiden min, jeg slukte alt jeg kom over, og nesten alt jeg leste var skrevet av menn. Uten unntak levde jeg meg inn i de mannlige hovedpersonene, kvinnene var som oftest skildret på måter som ikke stemte med min egen oppfattelse av hva livet handlet om. Og da det en dag gikk opp for meg, at jeg faktisk kunne betrakte kvinner, mitt eget kjønn, som noe fremmed og litt mindreverdig, førte det til en gedigen opprydding og ny grenseoppgang.

Formen ble en utfordring, da det føltes nødvendig å skrive hva jeg tenkte om dette. Det virket alt for enkelt å skildre kjønnenes ulikheter ved å la en mann stå for det maskuline, og en kvinne for det feminine. Jeg tegnet opp en kvinne med maskulint virkelighetsbilde og selvfølelse, og plasserte henne i en kvinnelig erfaring: Jeg gjorde henne gravid. Dette ble Viviann.

 Det virket alt for enkelt å skildre kjønnenes ulikheter ved å la en mann stå for det maskuline, og en kvinne for det feminine.

Tanken var å tegne opp ulikhetene mellom en feminin virkelighet og et maskulint syn, og vise hvordan det ene ikke stemte overens med det andre. Men da romanen viste seg å skurre i forhold til det som den gangen ble oppfattet som viktig «kvinnelitteratur», at kvinneskikkelsene gjerne skulle opptre som forbilder, og Viviann var definitivt ikke tegnet etter en slik lest, føltes det nødvendig å skrive en oppfølger. Den fikk tittelen ”Lyset er så hvitt om sommeren” og kom ut to år senere i 1976. Etter det fulgte tre bøker til om Viviann. Nå kommer den siste boka om henne, «Viviann, fri».

Da jeg konstruerte Viviann, ga jeg henne også en fortid, tegnet opp et slektstre, bestemte alle tidligere bosteder, opplevelser – alt med tanke på å kunne fremstille henne så virkelighetsnært som mulig, og selv lettere kunne leve meg inn i karakteren. For å gjøre det enklere for meg selv, overførte jeg et par elementer fra eget liv: Oppvekst ulike steder (Vivianns barndom ble mer eksotisk enn min), en opptatthet av billedkunst, og endelig et keisersnitt. I den andre romanen om henne, kunne jeg trekke veksler på dette forarbeidet.

Det jeg tegnet opp den gangen, viste seg å bli sittende i min bevissthet, Viviann ble værende i meg som en slags tvilling, to skritt bak meg eller foran, og bortsett fra når andre romaner tok opp plassen og krevde tid og innlevelse, har jeg rettet en del av oppmerksomheten mot henne, som med en person man av ulike grunner bærer med seg i tankene, et barn man solidarisk føler med, prøver å forutse hvordan forskjellige hendelser vil påvirke.

Etter å ha lest tallrike romaner – mange skrevet av menn, slo det meg at dramaturgien ofte fulgte faste mønstre. Mange av fortellingene begynte for eksempel på et nullpunkt for så å stige mot et høydepunkt, og til slutt lande på et nivå i nærheten av begynnelsen. En slik oppskrift på en god fortelling føltes kunstig på meg, som en manér overført fra den gangen det var menn som styrte det meste, også pennen. Det virkelige livet fulgte ingen fastlagt dramaturgi. Jeg ønsket å bryte med forventningen om en slik oppbygging, og har eksperimentert med det i de fleste romanene mine. Romanene om Viviann prøvde jeg å utforme etter en rytme jeg syntes virket allmenngyldig: en pendling fra innadvendt til utadvendt, fra stillstand til bevegelse.

Det virkelige livet fulgte ingen fastlagt dramaturgi.

”Viviann, hvit” foregår mer eller mindre på ett sted. ”Lyset er så hvitt om sommeren” er en bevegelse, både mentalt og handlingsmessig. Den tredje romanen, ”Viviann og Lin” (1980) er et kammerspill. Da jeg skrev den fjerde, ”Søster, Viviann” (1988), tenkte jeg at romanene om Viviann i tillegg kunne si noe om tid, om utvikling og de nye perspektivene som følger med alderen, og det fulgte av seg selv å bygge på min egen aldring. Det er 43 år mellom første og siste roman i sekstetten. I denne siste, ”Viviann, fri”, blir stillstand og bevegelse, ettertanke og frigjøring knyttet sammen. Romanen er et slags minnearbeid. Av ulike grunner tvinges Viviann til å tenke igjennom hendelser hun inntil nå har skjøvet unna. Selvbildet rakner, men et nytt bygges langsomt opp, et selvbilde skapt av henne selv, mest mulig fri fra samfunnets forventninger.

Kari Bøge byr på mange og varierte refleksjoner og betraktninger over kvinneliv og samliv, hun fyller på med fine observasjoner av landskap og lys. Og hun er en skarp iakttaker av relasjoner mellom mennesker, her kan hun være brutalt ærlig. Kari Bøge frir ikke til sine lesere, men hun byr på innsikt og har en spørrende holdning til de sentrale spørsmålene i livet.
– Turid Larsen, Dagsavisen

Skjeve perler i norsk prosa

Jan Kjærstad

10 bøker til allmenn oppbyggelse

Vi har noen bøker i Norge. Annerledes bøker. Jeg skal nå gi dere ti titler. Det er ikke sikkert de har forandret livet mitt, det er heller ikke sikkert de er mesterverker, men de har alle vært merkelig inspirerende.

Av JAN KJÆRSTAD

Tungt å ikke være Jo Nesbø

Det er av og til tungt å ikke være Jo Nesbø, eller det er påfallende ofte tungt å ikke være Jo Nesbø. Vi vil alle være Jo Nesbø, men vi kommer ikke til å bli det. Vi har alle et håp om at vi med vår neste bok skal oppleve det Cecilie Enger opplevde i fjor, at vi, etter noen eller flere bra, solide bøker, plutselig bryter igjennom salgs- og publikumsmuren og blir Årets Bok. Men innerst inne vet vi at det sannsynligvis er lettere å vinne i Lotto. Jeg leste som ung Sigurd Evensmos Grenseland-trilogi, og i den midterste boka, Flaggermusene, streket jeg under noe Losen, den gamle redaktøren, sier til hovedpersonen Karl Martin når det gjelder den kampen han står overfor: Uansett hva som skjer. «Bli ikke bitter! Bitterheten er basillen som bryter ned alt liv.»

Kanskje er det et av de viktigste råd jeg har snappet opp: Bli ikke bitter. Jeg hadde det faktisk skrevet på en lapp som hang på kontoret i mange år.

Det kunne sies mye om alt det som skjer i bransjen nå, det kunne sies mye om de bøkene som selges på paller, men akkurat nå skal jeg bare si dette: Bli ikke bitre. Ikke sløs bort energien på å være sjalu eller klage over de begredelige forholdene i bransjen. Det er ikke Jo Nesbø som er fienden. Fienden er bitterheten, lammelsen, det at vi glemmer hvilket privilegium det er å kunne skrive, faktisk få antatt bøker. Og det går an å få oppmerksomhet, nå ut, selv om vi ikke skriver Min Kamp 1–6 eller vinner Nordisk råds litteraturpris. Vi glemmer at bøker kan bety noe, at bøker til og med kan skape betydelige ringvirkninger, selv om de ikke blir nevnt av Mette-Marit eller ikke selger i bøtter og spann.

Av og til holder det at noen få leser boka og blir betatt, og så formidler sin fascinasjon videre til andre. Det oppstår et rykte, en slags kult, og stadig nye, til og med nye generasjoner, finner frem til denne boka, så å si i det skjulte. Det innebærer selvfølgelig ikke den samme økonomiske gevinsten, men det finnes et like sterkt behov for å skrive som det å overleve økonomisk – nemlig det å bli lest. Bli lest av gode lesere. Bety noe. Så la oss ikke glemme at det bortenfor bestselgerlistene og kultursidenes overskrifter finnes noen skjeve bøker som nesten umerkelig setter spor, bøker som er så viktige for dem som leser dem at de kan få store følger. Jeg har valgt å kalle disse bøkene for ”de skjeve perler”.

«De skjeve perler»

Ta Sverige. Tenk på forfatterskapene til Villy Kyrklund, Erik Beckman og Lotta Lotass, og dere begynner å skjønne hvor jeg vil. Jeg skal si noe om de sære bøkene – for å alludere til Villy Sørensens skjellsettende perle av en debutbok: Sære fortellinger (1953). Og for å bli i Danmark og antyde mer om hvor jeg vil. Jeg kunne også nevne Peter Seeberg, en underlig historie som Fugls føde, 1957, og selvfølgelig Inger Christensen, det kicket av en roman som heter Azorno (1967). Inger Christensen har skrevet et vakkert essay om barokken som nettopp sirkler inn det jeg er på jakt etter. Essayet heter “Jeg tenker, altså er jeg en del av labyrinten”, og det åpner sånn: “På portugisisk betyr il barocco en skjev perle. Og Barokken er nettopp en slik skjev perle; en storslått, besynderlig, urimelig, ja likefrem smakløst forvridd perle, som nettopp ikke er den fullkomne perle, men en fullkommen annerledes perle.”

Vi har også noen slike bøker i Norge. Annerledes bøker. Jeg skal nå gi dere ti titler. Det er ikke sikkert de har forandret livet mitt, det er heller ikke sikkert de er mesterverker, men de har alle vært merkelig inspirerende.

Vi har også noen slike bøker i Norge. Annerledes bøker. Jeg skal nå gi dere ti titler. Det er ikke sikkert de har forandret livet mitt, det er heller ikke sikkert de er mesterverker, men de har alle vært merkelig inspirerende. De har liksom kommet bakpå meg og overrasket, tiltet mine forventninger, de har vært vektstenger som har vippet bort digre steiner og avslørt hull helt ned til Kina. Kan man gjøre noe mer vesentlig enn det? Skrive sånne bøker? Inspirerende bøker? Det vil alltid være mennesker, lesere, som samler på skjeve bøker. Derfor er dette også litt opp til oss: Ved å være med å løfte frem denne typen litteratur, er vi med på å fremme en åpenhet og nysgjerrighet og leselyst som også vil gagne oss selv.

  1. For synsvinkelskiftene. Kjell Askildsen, ikke novellene, men en roman fra 1969: Omgivelser. Fire mennesker på en øy – en øy med et fyrtårn, bør jeg kanskje legge til. Jeg leste denne boka omtrent da jeg begynte å skrive selv, og jeg har siden alltid tenkt at få litterære grep er mer virkningsfulle enn å skifte synsvinkler.
  2. For sin sjangerblanding. Cecilie Løveids debutbok Most, 1972. Om Veslemøy og Marit og den upålitelige John Wesley, om kjærlighet og natur og øya Most. Most er den første av Løveids fire punktromaner, eller lyriske kortromaner, som når et toppunkt med Sug. Løveid skriver med noe jeg vil kalle et språklig begjær eller kanskje bedre: begjær etter språk. Hun beveger seg i grenselandet mellom poesi og prosa, mellom drøm og virkelighet, mellom det folkloristiske og det episke, mellom logiske sammenhenger og frie assosiasjoner.
  3. For hva den gjør med rom. Finn Carling: Piken og fuglen, 1952. En miniatyrroman med en ukonvensjonell behandling av rommet, en av de fiksjonsvariablene det eksperimenteres minst med. Romanen foregår i et tidløst landskap og er preget av en slags kulisser, men allikevel gjør Carling noe spennende, han lar personene gå inn i ”umulige” rom, hvis dere skjønner hva jeg mener. Det stemmer ikke hvis man forsøker å tegne det opp, og det er ikke så enkelt som at det dreier seg om parallelle universer. Det er mer rom i rom. Det er sikkert ikke tilfeldig at Carlings selvbiografi heter I et rom i et hus i en have.
  4. For å våge noe allegorisk. Solveig Christov, Torso, også den fra 1952. 1952 var et godt år for norsk litteratur, det var også da Trygve Åslund ble født. Torso viser at det finnes alternativer til den psykologisk-realistiske fremstilling. Menneskene i romanen bor på en hylle i fjellveggen og lever i spennet mellom lengselen mot høyden og frykten for avgrunnen, og bare denne korte antydningen røper at Christov lar en symbolsk og allegorisk skrivemåte prege romanen. Boka ble naturligvis kritisert for å være ”for tørr”. Selv blir jeg fylt av safter når jeg møter en slik vilje til å skrive annerledes.
  5. For sitt språk. Geir Pollens roman Hutchinsons Eftf, 1998. Jeg nyter det litt arkaiske, litt omstendelige språket, eller den stemmen som skapes når Pollen skriver om en antikvariatbokhandlers nysgjerrighet på en stamfar som var forfatter av pionerverket Fluefiskeriets Anvendelse i Norge, og om den selvsamme antikvariatbokhandlers pasjon for en kvinne som forsker på dronning Mauds selskapskjoler.
  6. For på snaue 90 sider å skape forbausende mye undertekst. Mette Karlsvik: Flytårn, 2007. Historien om Flygelederen som sitter i flytårnet og har utsikt og oversikt. Samtidig et riss av Norges historie, fra steinalderen til i dag, fra tidlig innvandring til sen utvandring. Flygelederen har ikke fullt så god oversikt over følgene av å sitte i flytårnet, strålingen, eller over sine nærmeste etter at han innleder et kjærlighetsforhold til Nora. «Flyveleiaren snur seg mot Nora. Hestehalen hennar er eit mørkt, mjukt og tjukt spørsmålsteikn.» En på samme tid enkel og dyp bok om samferdsel og kommunikasjon på mange plan.
  7. For motet. Johan Borgen: ”Jeg”, 1959. Jeg er full av beundring for en forfatter som etter en suksess som Lillelord-trilogien, og etter at folk roper mer, mer, skriver en tynn, utradisjonell roman som gjør at han mister ¾ av Lillelord-leserne. De fleste lesere falt antakelig av alt på første side der jeg-personen deler seg i to og jeg står ved huset og samtidig ser seg selv stå i skogkanten og gå innover stien. Men som Hans Herbjørnsrud skrev i Samtiden kort tid etter utgivelsen – og det viser hvilken betydning nettopp slike skjeve bøker kan ha: ”Vi unge har innlemmet Borgens metafysiske roman ”Jeg” blant våre hellige bøker…”
  8. For sin sjeldne, tidlige prosamodernisme. Rolf Stenersen, Stakkars Napoleon, 1934. I denne boka finnes elementer som trekker tanken både til ekspresjonisme og surrealisme, i tillegg rommer den impulser fra psykoanalysen i form av stoff fra det underbevisste. Stakkars Napoleon er et av de første forsøkene i Norge på stream of consciousness. En rekke løsrevne innfall er bundet sammen av assosiasjoner og omkved, kanskje med døden som et slags sentrum. Boka fikk bare dårlige kritikker. Til og med Sigurd Hoel syntes romanen var så besynderlig og utilgjengelig at han først refuserte den. Stenersen sa for øvrig at han ville skrive som Ludvig Karsten malte, en påstand jeg finner meget ansporende.
  9. For sin insistering på forskjellen mellom menn og kvinner. Kari Bøge, Vivian, hvit, 1974. En kvessende og sanselig og originalt vinklet feminisme, og dét midt i den dogmatiske sosialrealismens glansperiode. Rett og slett et betimelig kvinnelitterært avvik, preget av en kroppslig, språkkritisk fortellemåte. Mye av handlingen, som dreier seg om frigjøring, foregår på det indre plan. For øvrig er også de typografiske løsningene i denne boka spennende.
  10. For sine lange, melodiske setninger. Morten Claussen: Laura, 2003. Handlingen, eller ikke-handlingen, er lagt til rikmannssønnen Benjamins overdådige barndomshjem der han gjør alt for å ikke gjøre noe som helst, iallfall ikke dra tilbake til studier i London og til kjæresten Laura. Et særdeles vellykket eksempel på senmodernisme, og med et slags proustaktig språk som nav. Hvert av de 36 kapitlene, alle på 2-4 sider, består av én eneste setning. Som om hvert kapittel er fortalt i ett langt pust.

For å avslutte: Burde vi ikke starte en offensiv for de skjeve perlene? Jeg ser for meg at vi i de neste ukene snakker, blogger, tvitrer, skriver på facebook, skriver artikler om disse bøkene. Jeg ser for meg at vi får bokhandlene til å stille ut slike bøker, at vi får bibliotekene til å plassere dem ved utlånsskranken, at vi får forlagene til å gjenutgi disse sjeldne bøkene i noe de kaller Kultserien. Jeg ser i det hele tatt for meg at det bare blir skjeve bøker i sommerferien.