Stikkord: Johan Mjønes

Kroppens erindringer

Den fiktive fortelleren i Heim er på mange måter den rake motsetningen til hovedpersonen i Ketil Bjørnstads selvbiografiske romanserie Verden som var min. Likevel tangerer romanene hverandre fordi de begge handler om å gjøre opp status for levd liv.

Av: Øyvind Pharo

Om Johan Mjønes: Heim

Heim, høstens roman fra Johan B. Mjønes, skildrer med stor intensitet og følsomhet det siste døgnet i livet til en mann alene i sykehjemssenga. Den døende mannen er romanens forteller. Alt leseren får vite går gjennom hovedpersonens bevissthet.

Jørgen Heim glir inn og ut av tid, tilbake til livet på familiegården Heim i Trøndelag. Han har store smerter og stemmen er så svak at pleierne ikke hører hva han sier. Istedenfor trekkes han mot minnene. Kroppsfunksjonene har begynt å gå i stå og prosessen mot døden begynner. Dette utløser kroppens erindringer gjennom en helt egen sanselighet i teksten. Hele livet i sin fylde foldes ut, og livet på slektsgården er en innvielse i en syklus av liv og død. Jørgen gjenopplever at storebroren omkommer i en ulykke. Og mot sin vilje må Jørgen overta odelen. Han lærer at odel er en plikt og et privilegium. Mens livet ebber ut betrakter han hendene sine.

«Hendene bærer minnet om alt jeg har berørt.»

Ketil Bjørnstad: Verden som var min. Nittitallet.

Den fiktive fortelleren i Heim er på mange måter den rake motsetningen til hovedpersonen i Ketil Bjørnstads selvbiografiske romanserie Verden som var min. Likevel tangerer romanene hverandre fordi de begge handler om å gjøre opp status for levd liv. I kraft av forskjellene kaster de lys over hverandre. Jørgen Heims verden har vært slektsgården.

Ketil Bjørnstad har bokstavelig tatt hatt hele verden som tumleplass

Bjørnstad skriver seg stadig nærmere vår egen tid. På tre år har han beveget seg fra Sekstitallet til årets utgave, Nittitallet, en epoke han karakteriserer som «ironiens og grusomhetens tiår», eksemplifisert med den nye TV-humoren til Harald og Bård Tufte Johansen. Bjørnstad er på den annen side ikke nådig mot seg selv heller. Når han og Ole Paus er i Marseille for å skrive Reisen til Gallia, boka om fotball-VM 1998, forlater de stadion når det står 0-0 ved pause i kampen Norge-Brasil. De er sultne og går på restaurant og må nøyese seg med Rekdals historiske vinnermål på TV. Dette kapitlet er et høydepunkt i selvpisking og Norges-betraktninger fra en erklært fotballhater. Og det finnes mange, mange andre høydepunkter. Under en jubileumsmiddag skal Bjørnstad ha Gro Harlem Brundtland til bords og får panikk ved tanken på å skulle konversere henne. Det går ikke bra heller. Dette må leses.

Nittitallet er ironiens og grusomhetens tiår. Men denne boka handler innerst inne om kjærligheten til C. og om musikkens betydning for begge to.  Grunntonen i romanen er dypt alvorlig og i Nittitallet transcenderer musikken det skitne og det løgnaktige, unnfallenheten og det ufullkomne som utgjør tidsånden.

Hvem er du, Lukas?

Som far og storebror, som onkel, og som en av de som har vært et barn selv, har jeg en viss kjennskap til den praktiske bruken av barnelitteratur. Jeg har vært den som leste, og jeg har blitt lest for. Timevis, på nytt og på nytt med enkelte titler.

Tekst: Johan Mjønes

Det er disse bøkene, bøker jeg etter hundrevis av gjennomlesninger, fortsatt ikke er lei, jeg brukte som inspirasjon da Lukas en dag ble unnfanget. Særlig to forfatterskap er viktige for meg i så måte; Eric Carle med Den lille larven Aldrimett, og Gunilla Bergström med Albert Åberg (her er det mange forfatterskap og bøker som også kunne vært nevnt; Lillesøsterbøkene til Kari Grossmann, Tomas og Emma-bøkene til Gunilla Wolde, Luddebøkene til Ulf Löfgren m.fl., men vi lar det være med disse).

Jeg hadde lest Den lille larven Aldrimett, igjen, og på nytt var jeg slått av hvor strålende den boka er. Hvilken kunst det er å lage noe som er så enkelt, så medrivende, og som samtidig er så komplekst. Jeg ble rett og slett fryktelig inspirert av Den lille larven Aldrimett!

Kjøp Lukas og spurven her

Så har vi Albert Åberg. Vår beste venn i barndommen. En gutt jeg har lest så mye om, så mange ganger, at jeg føler han er blitt en integrert del av meg selv, og mange med meg. Jeg kjenner ham. Jeg kjenner ham godt.

Den første ideen til det som er blitt bøkene om Lukas, kom etter å ha lest disse på nytt, og var i grunnen ikke annet enn en sammensmelting av disse to forbildene, Albert Åberg og Aldrimett. Lukas er litt yngre enn Albert Åberg, men også mer komplisert enn Aldrimett, som jo befinner seg på larvestadiet, om enn bare for en stund!

Lukas føles som barnet til Eric Carle og Gunilla Bergström. Men det er Åshild Irgens (bildeforfatteren) og jeg som har adoptert ham. Det er vi som får æren og gleden av å oppdra ham, som får følge ham gjennom barndommens små og store dramaer. Og sakte, men sikkert, blir han først og fremst seg selv!

Og om du plukker opp Lukas en dag, vil han bli veldig glad for å bli kjent med deg!