Stikkord: Innsirkling

Et sabla godt julegavetips!

Lurer du på hva du skal gi bort til jul i år? Hva med et vennebibliotek eller et familiebibliotek?

I år skal jeg gi bort et bibliotek til jul. Med ti av de beste bøkene jeg vet om. Bare det å gå innom bokhandelen, rusle rundt. Finne og gjenoppdage gamle favorittbøker. Huske hvor jeg leste dem. Boka jeg skrev hovedfagsoppgave om, boka jeg fremdeles grøsser av når jeg tenker på den, boka jeg måtte lese tre ganger og som jeg har tenkt til å lese på nytt. Den fineste boka jeg leste i fjor, den utrolig triste boka. Den morsomme. Bøkene som har tatt meg til steder jeg ikke visste om og fått meg til å kjenne på følelser jeg ikke visste jeg hadde. Bøker som minner meg på hvorfor jeg leser bøker. Og om hvorfor jeg skal fortsette med det. Dette tenker jeg er verdt å gi bort. Et venninnebibliotek. Et familiebibliotek. Et kollegabibliotek. Til utlån. Og neste år får jeg kanskje et bibliotek tilbake?

Tips til vennebibliotek

1. Sett av tid til å gå i bokhandelen – lag deg gjerne en liste, men vær forberedt på at du er på en gjenoppdagelsestur og at listen endrer seg underveis. En liste er alltid morsomt å diskutere med andre i forkant. Hvilke bøker har de på sin liste?

2. Skriv et lite brev eller kort og fortell to setninger om boka eller inviter gjengen på en frokost eller fest og presenter bøkene der. Se an publikum og tidspunkt – det er forskjell på lunsj og nachspiel. Her kan kanskje boka være bordkortet? Lag et system for sirkulering.

3. Har de heldige dårlig lesekondis? Her er en sak om hvordan de (lett) kan lese 40 bøker i året.

Gi bort en opplevelse

Mange ønsker seg opplevelser i julegave. Hva med en skikkelig god bok? Den trenger ikke koste så mye heller. For 169 kroner kan du gi bort en reise i tid og rom.

Rett i hjertet

«I byen var det to stumme, og de var alltid sammen». Slik åpner den fantastiske romanen Hjertet er en ensom jeger. En setning og en bok du ikke kommer til å glemme, skriver Vegard Bye. >> Les om Vegard Byes store leseropplevelse

Hjertet er en ensom jeger er debutboka til amerikanske Carson McCullers, utgitt i 1940, da hun bare var 23 år gammel. Boken ble en sensasjon og gjorde navnet hennes kjent verden over. Hun viser i debuten en sjelden litterær modenhet, en menneskekunnskap og en livsinnsikt som treffer leseren midt i hjertet. Det er en inntrengende bok, full av ømme, varme og bittert sanne portretter.

Eventyret om det moderne Norge

Den mystiske David har mista hukommelsen, og en annonse oppfordrer gamle kjente til å skrive til ham.

Det er flere i hans omgangskrets som bestemmer seg for å svare. Med dyp psykologisk innsikt og rå, svart humor sirkler Tiller inn livene til David og brevskriverne. Dermed gir han også et rikt tverrsnitt av tida de lever i, vår tid.

Dei tre bøkene i Innsirkling-trilogien er et storverk i norsk litteratur. Gjennom ei rekke røntgenblikk på relasjonene mellom menneske, på ulike tiår og miljø, har Tiller skapt et usedvanlig rikt og komplekst eventyr om det moderne Norge. Den siste brikka gir ikke bare svaret; den vil snu opp ned på alt du trodde du visste om David. >> Les mer

Tidløs klassiker

«Skyt så mange skjærer dere vil, men husk at det er en stor synd å drepe en sangfugl.»

Dette er rådet sakfører Atticus Finch gir sine barn Scout og Jem mens han selv forsvarer en farget mann som er tiltalt for å ha voldtatt en hvit kvinne.

Handlingen utspilles i en liten sørstatsby i 1930-årene, og voldsomme hendelser slår brutalt inn i de to barnas trygge liv – hendelser som gir dem et brått innblikk i de voksnes merkelige og fremmede verden. Gjennom barnas blikk skildrer forfatteren menneskers irrasjonelle holdninger til raser og klasseskiller med varme og nådeløs ærlighet.

Drep ikke en sangfugl (1960) ble en bestselger over natten. I 1961 fikk forfatteren Pulitzer-prisen. Romanen er blitt en tidløs klassiker, den er oversatt til 40 språk og er solgt i over 30 millioner eksemplarer verden over.

Utpekt av Gud, henrettet av folket

I år er det 100 år siden den russiske revolusjonen. Fremdeles verserer det historier om at et eller flere av tsarbarna overlevde massakren i 1918. Slikt blir det gode romaner av.

Da tsar Nikolaj 2., tsarina Aleksandra, deres fire døtre – Olga, Tatjana, Maria og Anastasia – og deres sønn og tronarving Aleksej ble skutt en julinatt i 1918, hadde de måttet tåle måneder med fangenskap og skrekkelige ydmykelser. Fra å ha troen på at familien var utpekt av selveste Gud, fra å velte seg i grenseløs luksus forskånet fra synet av en fattigdom verden sjelden har sett maken til, var fallet enormt og ulidelig smertefullt. Og til slutt dødelig.

I Himmelfall spiller Kari F. Brænne på disse mytene. I en leilighet i Barcelona lever gamle Maria, en kvinne som går i sitt 113. år. Ingen vet at hun er Maria Nikolajevna Romanova, den siste russiske tsarens nest yngste datter. En høstdag i 2012 møter hun en norsk forfatter som leier en leilighet tvers over gangen. Endelig får Maria en sjanse til å fortelle historien om tapet av sin familie, sin sorg og sin dramatiske flukt fra bolsjevikene i 1918. En flukt som brakte henne tvers gjennom Russland til Vladivostok og videre ut i verden. >> Les mer

Når de minste tingene betyr mest

Det finnes et sitat som er tillagt Albert Einstein: «Om biene dør ut, har menneskene bare fire år igjen å leve.» Bienes historie av Maja Lunde er en roman som utforsker hvor sårbare menneskene er, og hvor viktige biene er for oss. Det er nettopp de minste tingene som betyr mest.

England, 1852: William ble aldri noen stor biolog. Nå setter han seg fore å bygge en helt ny type bikube, som skal gi både ham og sønnen ære og berømmelse.

USA, 2007: Birøkteren George kjemper i motbakke og håper at sønnen skal bli gårdens redning. Men rundt ham rammes gårder av en mystisk biekollaps.

Kina, 2098: Tao lever i en verden der biene har forsvunnet og ønsker mer enn noe annet at sønnen skal få andre muligheter enn henne selv. Så skjer noe som endrer hennes liv for alltid.

Tre historier veves i hverandre, i en bok om foreldre og barn, om menneskenes sårbarhet og en helt spesiell bikube. >> Les mer

Gaven som helbredet

Siden hun var liten, har husmannsjenta Anne visst at hun er født med en gave, en evne til å se, og et kall til å hjelpe syke og lidende. I stedet for å være stolt over denne gaven, gjemmer hun den bort. Hun vil ikke være annerledes.

Vinteren 1841 reiser Anne fra Vardal til Christiania for å tjene hos byens mest berømte gullsmed og hans unge, vakre kone. Hun har valgt den veien hun tror er den rette. Det eneste hun har med seg er noen tørkede planter, en sort bok og en hemmelighet.

Gaven er en roman basert på livet til Anne Brannfjell, husmannsdatteren som ble Norges mest kjente kloke kone. Boken handler om Annes kamp for å finne sin egen vei – og å våge å gå den. Det er en historie om dyp fattigdom, svik og krenkelser, men også en kjærlighetshistorie om mot og håp og om å finne veien hjem. >> Les mer om gaven som helbredet

– Jeg kjenner igjen raseriet

Kun et døgn etter at Begynnelser ble publisert er ni anmeldelser trykket, og de forteller om en roman av aller høyeste kvalitet.

Lisa Tønne er kanskje verdens største fan av Carl Frode Tillers bøker. Å velge programleder til andre episode av podcastfestivalen var derfor en enkel sak.

Lisa har møtt opp tidlig. Og hun snakker entusiastisk om Carl Frodes bøker fra første stund. Hun har til og med tatt med halsdrops til forfatteren som er småforkjøla.

De to blir sittende å snakke om bøkene, før de tar plass foran mikrofonene. Og samtalen handler raskt om det dypet av menneskesinnet som Carl Frode er kjent for å gå inn i.

– Jeg henter frem alle karakterene mine ved å leke med ulike språk og stiler, forteller han.

Carl Frode kan kjenne seg igjen i alle karakterene han har skrevet. Også i Begynnelsers hovedperson, Terje.

– Jeg kjenner meg veldig igjen i Terjes tankemønster, men jeg er ikke som ham. Jeg kan kjenne igjen raseriet som ligger i mange av karakterene, men jeg kjenner på det gjennom skrifta, språket og rytmen.

Språk og dialekt

Carl Frode hadde alltid skrevet på bokmål, helt til han tok fatt på å skrive bøker. Etter mange år på universitetet hadde bokmål blitt noe han forbandt med akademisk skriving.

– Du kom rett og slett ikke under huden på karakterene dine på bokmål? Spør Lisa.

Språk, karakterer og hvordan Begynnelser ble en bok som går baklengs er noen av temaene i podcasten med Lisa og Carl Frode. Du hører den her, eller i den podcastavspilleren du vanligvis bruker.

Kjøp Begynnelser som pocketbok her

Bonusspor

I denne episoden hører du også et bonusspor, hvor Gøhril Gabrielsen leser utdrag fra sin bok Ankomst. Ankomst har fått strålende kritikker i høst, og du kan lese mer om boka her.

Slutten på romanen overgår enhver krim jeg har lest i år, uten å høre til i sjangeren. Fra mitt ståsted er ‘Ankomst’ en klar Bragepris-kandidat.
– Stein Roll, Adresseavisen, terningkast 6

Spenningen knyttet opp til om det kommer til å skje noe på denne øya, og i så fall hva, gjør leseropplevelsen sterkere i det at man nesten holder pusten sammen med hovedpersonen.
Ida Vågsether, Stavanger Aftenblad, terningkast 5

Gøhril Gabrielsen serverer krypende uhygge i elegant innpakning. … Med ‘Ankomst’ viser hun hvilken stilsikker og treffsikker forfatter hun er blitt. … En intens thriller fra ødemarka.
– Turid Larsen, Dagsavisen

«Tiller har skrevet en av høstens beste romaner»

Kun et døgn etter at Begynnelser ble publisert er ni anmeldelser trykket, og de forteller om en roman av aller høyeste kvalitet.

Etter suksessen med Innsirkling virker det som om Carl Frode Tiller har gjort det igjen. Kun et døgn etter at Begynnelser ble publisert er ni anmeldelser trykket, og de forteller om en roman av aller høyeste kvalitet.

I Begynnelser møter vi miljøverneren Terje, som ligger på sykehuset etter å ha tatt sitt eget liv. Vi følger han bakover i tid, først som voksen, deretter som ungdom og til slutt som barn. Gradvis blir vi kjent med en sår familiehistorie, Terjes glødende kjærlighet til naturen og alle valgene han ikke tok. Hvorfor blir egentlig livet som det blir, og hva er sammenhengen mellom enkeltmennesket og det store kretsløpet vi alle er en del av? Begynnelser er en vakker og svært aktuell roman om den komplekste menneskenaturen og naturen vi er i ferd med å ødelegge.

Intens og troverdig.
– Guri Hjulstad, Trønder-Avisa, terningkast 6

Sterk roman fra trøndernes største dikter siden Olav Duun (…) Romanen er vakker, tragisk og tankevekkende. Psykologisk sett er den sylskarp og nådeløs. Men den er samtidig varm og poetisk.
– Fredrik Wandrup, Dagbladet, terningkast 5

Tillers bøker er like sosiologisk som psykologisk samansette, og på den måten gode (…) Dei naturmytiske scenene kan minne om Jon Fosses språk og bildebruk (…) utvidar og fortettar skildringar av arv, miljø og slekters gang i en roman på heilt øvste hylle i forfattarskapen.
– Margunn Vikingstad, Morgenbladet

Hjerteskjærende og psykologisk skarpt (…) Det er knapt noen annen forfatter her i landet som så overbevisende bruker den trivielle og banale dagligtalen til nådeløst å avdekke mellommenneskelige relasjoner.
– Turid Larsen, Dagsavisen

Svartglødande romankunst (…) Tiller er noregsmeister i kunsten å skildre ekstremt forknytte, forstilte og fortvilte menneske.
– Marta Norheim, NRK

Blå-dyster og god (…) både morer og rystar.
– May Grethe Lerum, Bok365, terningkast 5

Tiller har skrevet en av høstens beste romaner.
– Bergens Tidene, 6 hjerter

En sår og beinhard fortelling.
– Stein Roll, Adressavisen, terningkast 5

Krypende desperasjon (…) hjerteskjærende og eksistensielt opprivende.
– Sindre Hovdenakk, VG, terningkast 5

Denne romanen har alt. Det virker som om Ibsen lusker rundt i kulissene.
– Ingunn Økland, Aftenposten

Carl Frode Tiller beskriver naturens og enkeltmenneskets sårbarhet uten å bli sentimental. Derfor er «Begynnelser» en roman som gjør inntrykk.
– Susanne Hedemann Hiorth, DN

Kun et døgn etter at Begynnelser av Carl Frode Tiller ble publisert er ni anmeldelser trykket, og de forteller om en roman av aller høyeste kvalitet.

Kjøp Begynnelser her

Les også:

Innsirkling-trilogien er fullført: Men hvem er David?

Men hvem er David?

Carl Frode Tiller

Carl Frode Tiller er blant de aller fremste forfatterene i norsk samtidslitteratur, og med utgivelsen av Innsirkling 3 fullfører han det få er i tvil om vil bli stående som et storverk i norsk litteratur.

Med utgivelsen av Innsirkling 3 fullfører Carl Frode Tiller det få er i tvil om at vil bli stående som et storverk i norsk litteratur: De tre bøkene om David som har mistet hukommelsen. I alle fall er det grunn til å tro at han har det. Premisset for trilogien er både sensasjonelt og enkelt. En annonse i avisen sier at David har hukommelsestap og ligger på isolat, og inviterer de som kjenner ham til å skrive til ham og fortelle hvem han er. I den første boken blir vi kjent med de første tre som svarer: Jon, Arvid og Silje. To ungdomsvenner og Davids stefar Arvid, som er prest. I Innsirkling 2 forteller og skriver de to svært forskjellige mennene Ole og Tom Roger, barndomsvenner, samt den gamle og begynnende demente sykepleieren Paula, som fra sengen på pleiehjemmet antyder at David kanskje ble forbyttet ved fødselen. Slik sirkler Carl Frode Tiller inn et menneskeliv, flere menneskeliv, i et unikt univers, ikke rundt og rundt, men i en spiral som borer dypere og dypere inn i karakterene, og i livshistorien til David.

Innsirkling 3 er siste del av innsirklingen av David og hans liv. Tre nye stemmer bærer teksten frem: Marius, som David ikke kjenner, og Susanne, en tidligere kjæreste og medstudent. Og så kommer David selv til orde i siste del, et valg forfatteren ikke hadde tatt ennå da bok to var fullført. Vi får også noen svar: Om det er et reelt hukommelsestap eller ikke, om det er et reelt babybytte som har funnet sted. I brevene kommer vi desuten tettere på hvem David var da han var student. Der Innsirkling 1 forteller oss mye om Davids ungdomstid, og Innsirkling 2 kanskje fokuserer mest på barndommen på 70-tallet, er vi i Innsirkling 3 i et mer urbant miljø, og nærmere vår egen tid. Vi møter ham i studenttida og tidlig voksenliv og på backpackertur til Mellom-Amerika. Og ellers er vi i Trondheim i 2006, hos mennesker i 30-årene med relasjonelle problemer og eksistensielle avgrunner, og i øyeblikk som er både smertefulle, rørende, pinlige og morsomme.

Minneforvalteren

– Fiksjonen er et sted hvor alt kan sies, sier Tiller, – et sted hvor det verste kan bli fortalt. Det er et demokratisk aspekt i det: Man finner en stemme som ellers ikke ville kommet på trykk. Du tør å skrive hva som helst når du skriver fiksjon.

Og Tiller borer dypt i menneskesinnet når han skriver, er ikke redd for å gå tett på våre innerste, hemmeligste følelser. De store eksistensielle spørsmålene kan gjerne belyses gjennom hverdagslige situasjoner, hvor parmiddager, eller fargen på gardinene, eller et legebesøk ingen har spurt om hvordan gikk, kan være utgangspunkt for store eksistensielle dramaer.

Innsirkling handler om å hjelpe David til å få tilbake hukommelsen. Brevskriverne skildrer sine liv, og David sitt, slik de kjenner det. Og jo mer de skriver om David, jo mer avslører de også om seg selv. Men kan vi stole på dem?

– Til en viss grad, så klart. Minner er jo som oftest til å stole på, men så finnes jo også minneforskyvning, eller ren løgn. Når folk forteller om fortiden, er det en kilde til innsikt. Også når man lyver, er det en grunn til at man gjør det, og det kan være kilde til interessant innsikt om verdiene til den som lyver. Med minneforskyvning er det også slik: Man trekker sammen, fortrenger. Selv om noe ikke stemmer overens med fakta, trenger det ikke være uinteressant. Men som regel anstrenger man seg jo for å huske riktig. Men når jeg husker tilbake på 90-tallet, eller 70-tallet for den saks skyld, så surrer jeg det jo sammen. Om noe skjedde i ’76 eller ’78, eller ’90 eller ’95, husker jeg ikke sikkert. Men det er kanskje heller ikke det mest interessante. Det interessante, i hvert fall i denne sammenhengen, er hvordan minnene settes sammen, og hvilket bilde de tegner, både av den som skriver, og av David, som de skriver om.

Innsirkling er et verk Carl Frode Tiller har levd med så lenge han har vært forfatter. De første tekstskissene, som senere er blitt til indianerleken i Innsirkling 2, var noe av det første han skrev på nynorsk, lenge før debutromanen Skråninga ble utgitt.

Dikter du fortsatt videre på fortellingen?

– Nei. Jeg er hundre prosent ferdig med bøkene nå. Jeg har ikke engang bladd i Skråninga etter jeg ble ferdig med den. Slik er det med Innsirkling også.

Det begynte med hovedoppgaven i historie om sagbruksarbeidere i Namsos, og interessen for hvordan de konstruerte sine historier. Hvordan de tenkte og fortalte om seg selv ble en inspirasjon. Og Innsirkling handler i stor grad om det: Hvordan forteller vi om fortida? Hvordan rekonstruerer vi minner?

– Brevene i Innsirkling er skrevet ut ifra minner. Minner er ikke noen konstant størrelse, de forandrer seg med tiden. Du husker upresist, og minnene blir fortellinger som skal skape mening og sammenheng i ditt eget liv, og som skal uttrykke noe. Formidle normer og verdier som er viktige for deg eller den kulturen du er oppvokst i. Minner er kilde til veldig mye kunnskap ikke bare om enkeltindividene, men også samfunnet. Det har jeg tenkt mye på når jeg har jobbet fram Innsirkling og disse brevene. Det er ikke bare minner om noen liv, det er også en måte å kommunisere verdier på for dem som skriver.

Og nå står han på den andre siden av nesten 1200 sider med dyptpløyende situasjoner og minnegranskning. Sirkelen er sluttet. Og verket har kanskje også endret ham som forfatter.

– Jeg har blitt mye tryggere på fortellingen, på fortellingens kraft, på fortellergleden. Jeg er trygg på at fortellingen hvis den er god, har nok interessant stoff i seg uansett. Jeg trenger ikke klekke ut noe, analysere, bestemme hva jeg skal fortelle i et litterært språk. Når jeg forteller, blir det en snøball som tar med seg mye underveis. Tematikker som jeg ikke er hundre prosent klar over mens jeg jobber, kommer frem.

Uvillig orakel

I våre dager sies det gjerne at forfattere skal stå foran bøkene sine, trives på scenen, glitre i sosiale medier. By på seg selv. Carl Frode Tiller er ikke en slik forfatter. Han blir stressa av forventningene. Han er ikke glad i å snakke foran publikum, forventningen om at forfatteren skal forklare verket. Følelsen av at når han skal begynne å snakke, strekker ikke språket til.

– Jeg har det kanskje som veldig mange av de litterære karakterene mine, at jeg får veldig blikk på meg selv. Man blir ganske selvkritisk når det står ting på spill og man skal selge boka. Når jeg sier jeg har lært meg til å gjøre dette, er det vel det at jeg har avvendt meg med å være selvkritisk i øyeblikket, slappe av. Selvrefleksjonen kan godt komme litt etterpå. I møte med journalister opplever jeg at det forventes at man nestens skal være et orakel på bøkenes vegne. Det er jeg jo ikke i det hele tatt, jeg føler ikke at jeg strekker til når jeg skal oversette litteraturen til sosiologispråk eller psykologispråk. Jeg vet at det er mange som kan gjøre det veldig mye bedre enn meg.

For forfatteren er det ikke der det begynner, ikke med noen klar idé om hva han vil si, eller en samfunnsanalyse, men snarere med eksperimentering og språklig lek, og tekster som endrer karakter underveis.

– Det er ikke slik at jeg har noe på forhånd som jeg vil formidle til leseren. Jeg ser ikke på meg selv som noe klokere enn folk flest. Men hvis jeg skriver så gode karakterer som mulig, og forankrer dem i norsk virkelighet, vil jeg klare å skrive frem problematikker og sette i gang fruktbare assosiasjoner i leseren. Jeg har tro på at det fungerer. Men så er det jo også slik at underveis i prosessen har jeg skrevet frem så mange karakterer at jeg har skrevet frem noe som er mye større enn dem, som blir et bilde av Norge i den 40-årsperioden jeg forsøker å belyse. Når jeg har jobbet med 3’eren, har jeg sett at det kan være fruktbart å tydeliggjøre litt.

En såpeopera om Olje-Norge

For Innsirkling 3 er en roman som blant mange andre innfallsvinkler også kan leses politisk, den sier noe om norsk historie sett gjennom ett menneskeliv, eller noen få liv. Man kan også lese det som en roman om olje-Norge, et moderne Espen Askeladd-eventyr om folket som oppdaget oljen og fikk en kollektiv klassereise og halve kongeriket på kjøpet. Et søkkrikt kongerike. Omslaget til Innsirkling 3 viser en silhuett med en oljeplattform som en krone på hodet. Det må da også gi mening og se Innsirkling som et samfunnsportrett?

– Det kan være en innfallsvinkel, som sikkert er fruktbar, sier Tiller. ­– Både David og jeg er født i 1970, omtrent samtidig med at oljen ble oppdaget. Når jeg har skildret disse karakterene, og plassert dem i en tid der oljepengene gjennomstrømmer det norske samfunnet, føler jeg meg ganske sikker på at det har påvirket oss, mentaliteten vår, på en måte som også gir avtrykk i bøkene. Dette har jeg også tenkt underveis, men jeg har ikke hatt noen klar plan om det. Men jeg ser også at livet til hovedpersonen min speiler denne utviklingen. Han kommer fra kummerlige forhold, og møter en større rikdom. Det er mange som vil peke på at vi har vunnet noe, mistet noe.

Jeg ville skrive en slags røverhistorie, gi meg hen til fortellingen, fortellergleden

Men olje-Norge var altså ikke utgangspunktet. Da er det kanskje mer nærliggende å se på den 90-tallsestetikken som preget både den unge Tiller og hans hovedperson. Blandingen av høyt og lavt, av mistillit til språket og en følelse av at ingenting er på ordentlig, alt er fiktivt, uautentisk og uekte. Innsikrling 3 viser også at karakterene har behov for å tro på noe, å tro på at fortellingene de skaper, er sanne. Trilogien handler om dette, samtidig som den er et forsøk på å legge 90-tallet bak seg.

Kjøp Innsirkling-trilogien her

– Selv om alt er heftet med fiksjon, er ikke alt fiksjon. Når mine karakterer sitter og snakker med noen, tenker de: «Hva mener han nå?» De tror at den egentlige meningen alltid er et annet sted enn i det som sies, i stedet for at man faktisk kan ha tillit til, og tro på, det som blir sagt. Jeg ville ha frem det.

Men det er ikke alltid det lønner seg for Tillers karakterer å fortelle sannheten. Det oppstår jo noen temmelig vonde konflikter gjennom disse fortellingene. Det er vel ikke alltid det lønner seg å snakke om ting?

– Nei, det er jo ikke så enkelt. Og alternativet er jo ikke at man skal stole på alt. Men alt man lærte på 90-tallet, om dekonstruksjon av utsagn og det å avsløre, det er veldig positivt. Det lærer deg å avsløre manipulasjon, folk som prøver å lure deg, men det er noe med å bevare balansen, ikke la det gå for langt, ha grenseløs mistillit. Men ofte blir man jo utsatt for manipulasjon, enten det er fra politikere, kjærester eller hvem det skal være, og da må man ha en viss evne til å gjennomskue. Man skal jo ikke bli naiv.

Hukommelsestap, babybytte, koma, melodrama. Trilogien er full av det mange ville regne som klassiske såpeopera-elementer. Tiller er kjent for å granske de nære øyeblikkene mellom mennesker, de uuttalte spenningene mellom folk som snakker sammen. Likevel er teksten full av spektakulære hendelser, et skikkelig plott, dette er pageturner-litteratur. Nesten såpeopera.

Fiksjonen er et sted der alt kan sies, et sted hvor det verste kan bli fortalt. Det er et demokratisk aspekt i det.

– Da jeg begynte å skrive mer eksplisitt om olje-eventyret, begynte jeg å se den parallellen. Jeg fikk en magefølelse om at det betydde noe. Vi lever i en uvirkelig rikdom uten at vi klarer å se det selv. Sammenliknet med andre land, og sammenliknet med folk i Norge før oss. Der så jeg den parallellen mellom at du lever i en såpeopera, et eventyr, uten å tenke særlig over det før man tar et skritt til siden. I den sammenhengen så jeg den turen til Mellom-Amerika, for karakterene er det et forsøk på å se seg selv utenfra. Selv om de lever i 90-tallets uvirkelighet, har de en konstant lengsel etter noe virkelig.

Mye norsk litteratur fra de siste tiårene handler da også om denne lengselen. Det store med Innsirkling, er at Tiller viser en vei ut av det, at den virkeligheten vi trenger, er her allerede. Den er i relasjonene våre, i språket vi bruker.

– Språket er det vi har, sier Tiller.

I forberedelsene til utgivelsen har ett av de vanskelige spørsmålene for forlaget vært å avgjøre hvor mye vi skal si. Det er så mange spørsmål de trofaste leserne gleder seg til å få svar på, spørsmål som aller helst bør besvares i møte med teksten, ikke i et intervju. Utfordringen har vært å snakke om Innsirkling 3 uten å røpe for mye om Innsirkling 3. Derfor har også dette intervjuet også vært en balansegang for å la leseren vite minst mulig, kunne møte teksten med åpne øyne, og få mest mulig ut av opplevelsen.

– Det er også en del av 90-tallsestetikken, sier Tiller. – Det er lov å bruke thriller-grep, det er lov å bruke såpeopera, det er lov å være spenningsforfatter og samtidig være alvorlig. Jeg ville skrive en slags røverhistorie, gi meg hen til fortellingen og fortellergleden. Tidligere har jeg diskutert med meg selv, lest for eksempel Brecht og verfremdung-teknikk, du skal ikke la leseren leve seg inn i teksten, du skal ikke forføre leseren, for det står liksom i veien for innsikt og refleksjon. Men etter hvert har jeg valgt å gi blaffen i alt det. Jeg elsker litteratur og kunst og filmer som jeg kan la meg oppsluke av. Jeg har ingen problemer med å skru av, og så reflektere etterpå. Innsirkling er nok en konsekvens av at jeg har skrevet det jeg selv har lyst til å lese, har ikke prøvd å være verken klokere eller dummere enn jeg er.