Stikkord: Inni er vi alltid unge

Inni er vi alltid unge

Opplevelsen av egen aldring kan nærmest komme som en overraskelse, sier Sissel Gran. Hun er psykolog og parterapeut, og slett ingen aldersforsker. Hvorfor er hun plutselig blitt så opptatt av dette temaet? 67 år gammel kjenner hun alderen på kroppen og skjønner at hun nå definitivt er i gruppen «eldre». I Inni er vi alltid unge deler hun sine personlige tanker om aldring mens hun beveger seg mot en ny fase i livet.

Hør Sissel Gran i Holm på P1+

Straks våren er her for fullt, skal han
rømme frå sjukeheimen. Han drømmer
om å sjå Jæren, Lofoten og Buenos Aires.
Han er 91, verda ventar

Frode Grytten fra Vente på fuglen

En plutselig oppdagelse

En ettermiddag for noen år siden, på vei forbi Det Norske Teatret i Oslo, så jeg plutselig et glimt av moren min i en av de store vindusflatene. En høy, tynn skikkelse med et steilt ganglag og et ubekvemt uttrykk i ansiktet. Problemet var bare at mor var død for mange år siden. Det var ikke gjenferdet hennes jeg så. Personen i vinduet var meg. Noen meter oppi gaten kom min ekssvoger og hans bror mot meg på fortauet. Jeg fortalte at jeg akkurat hadde sett mor. Min ekssvoger utbrøt forskrekket: Men hun er jo død! Jeg avslørte min opplevelse, og de kunne fortelle at de hadde sett et glimt av sin avdøde far i et butikkvindu rett før de møtte meg. Vi lo hysterisk.

Siden har jeg sett moren min oftere og oftere. I ubevoktede øyeblikk, når jeg er sliten eller morgentrett og kaster et blikk i speilet, da ser jeg henne. Når jeg sitter på T-banen eller kjører bil, hender det at jeg kjenner henne i ansiktets bevegelser, i min egen mimikk. Munnen min gjør det samme som hennes munn gjorde, pannen gjør det, uttrykket ligner mer og mer på hennes. Det nytter ikke å gjøre motstand, det skjer automatisk. Jeg er 67 år. Alle anstrengelser for ikke å bli henne ser ut til å være forgjeves. Dersom genene mine kunne le, ville de ha gjort det.

På et eller annet tidspunkt – jeg husker ikke riktig når – begynte jeg nølende å forholde meg til min egen aldringsprosess. Jeg hadde egentlig hilst på tanken fra tidlig ungdom, for jeg har aldri vært ved veldig god helse. Men siden plagene mine alltid har vært usynlige for andre, var det først da de ytre tegnene på tidens tann ble mer åpenbare, at jeg virkelig begynte å skjønne at jeg var inne i en ny livsfase. Jeg ble mer oppmerksom på de irriterende rynkene rundt munnen, de nedadgående furene på hver side av fjeset, det grånende håret, ansiktshudens tynnhet, de såre øynene, nesa som stadig lekket og gjorde det uaktuelt ikke å ha Kleenex for hånden til enhver tid. Men speilbildet mitt buttet mot min følelse av fortsatt å være yngre – der inne. Jeg følte litt sorg, vemod og irritasjon. Det brakte frem ulovlige tanker: Litt Botox? Fillers? Lift? For å holde igjen på alderens ukontrollerbare ritt? Jeg lot de tankene fare. Jeg er ikke modig nok, ikke motivert nok til å utsette den synlige aldringen og risikere å bli hekta på stadige forbedringer, for det kan skje, gradvis forskyves grensene for hva man kan tillate seg å endre på. Nei, komme det som komme vil.

«Ingenting burde være mer forventet, men ingenting er mer uventet enn alderdommen», sier forfatter og filosof Simone de Beauvoir i sin bok Alderdommen, som første gang ble utgitt i Frankrike i 1970. Hun snakker om aldring som en slags oppdagelse, en hendelse, noe som overrumpler oss, som da jeg så moren min i vindusruten, som når Beauvoir står foran speilet en dag og sier forbløffet til seg selv: «Jeg er 40 år.» Aldrende venner og bekjente beskriver lignende opplevelser, og skjønnlitteraturen byr på mange «plutselig så jeg mitt eldre jeg»-vignetter, som i Wencke Mühleisens brevroman All gjeldende fornuft. Her møter vi en 62 år gammel professor, som erkjenner at hun er inne i en slik forandring. Hun oppdager at hun har «mistet alderen» når hun tar seg i ufrivillig å gå rundt med åpen munn. Jeg lo høyt da jeg leste det, for jeg har stadig oftere kjent at underkjeven henger litt mens jeg skriver eller driver med et eller annet i uforstyrrethet. Det er vel muskulaturen som gir etter, mindre underhudsfett, slakkere leddbånd, hva vet jeg. Kanskje det handler vel så mye om konsentrasjon, flyt, og at vi tillater oss å være mer i vårt eget etter hvert som vi blir eldre. Jeg husker at faren min gapte støtt og stadig i sine siste år. Det var vanskelig å se på, at ansiktet hans var i ferd med å glippe, men kan hende var han bare i gang med noe inni seg som vi på utsiden ikke hadde tilgang til.

Mühleisens professor kjefter på seg selv: «Jeg må slutte med den måpingen. Det er sånn eldre mennesker gjør, går og gaper hele tiden.» I et brev til en venninne beskriver hun hvordan hun en morgen plutselig har sett en fremmed i sitt eget speilbilde, en person som ikke er den samme som før, en dame med ører og nese som har vokst. «Speilskam» kaller hun det i sin klimakterieberetning Hetetokt, et personlig vitnesbyrd der hun «outer» seg selv som en kvinne i tidlig aldring. Hun innrømmer at blikket hennes manisk trekkes mot speil, vinduer og glassfasader samtidig som hun forsøker å la være å oppsøke denne negative selvbekreftelsen: «Dette. Ansiktet. Der årelang nærsynthet, ørkesløse bekymringer og et uendelig antall gjentatte smil, grimaser eller grining er presist risset inn, der huden er blitt et ettergivende svamplegeme i stand til å svulme opp av fuktighet eller skrumpe inn av tilsynelatende mangel på det samme, der tyngdekraften tyner masken nedover.» Ja. Jeg vet hva hun mener.

Forfatter og journalist Marina Benjamin skildrer det samme i Overgangsalderen, hvordan hun er blitt en slags tilsynsvakt som overvåker sine egne trekk på utkikk etter forfallstegn: «Den siste tiden har jeg nærmet meg speil med fornyet nervøsitet. Det er hovedsakelig en tillært reaksjon, siden ethvert tilfeldig møte med et speil gir en liten støkk på grunn av det lille millisekundets overbevisning om at det ikke er en jeg kjenner som ser tilbake.» Det er altså mye som taler for at jeg ikke er alene om oppdagelsen – dette merkverdige i plutselig å bli konfrontert med sitt eldre jeg. Forandringene skjer vanligvis så langsomt og umerkelig at vi ikke blir forstyrret av det, men én dag skjer det et kvalitativt brudd, eller gjennombrudd, og ens eldre jeg springer en i øynene og kan ikke lenger kamufleres. Det er en underlig erfaring å få øye på seg selv utenfra, i kontrast til det bildet vi bærer på av en annen – denne andre der inne, som også er oss selv.
Hvorfor blir vi så overrasket? Vi har jo sett oss i speilet hver eneste dag, sminket eller barbert oss, gredd håret, tatt på oss klær og gått ut i verden. Og så – plutselig – ser vi oss selv i et glimt og får sjokk, vi kjenner ikke den personen som ser tilbake på oss. Er det hjernen som lurer oss i årevis, som har latt oss leve i villfarelse? Er vi ofre for total fortrengning? Eller er det ganske enkelt slik at siden vi ikke ser oss i speilet kontinuerlig, så konfronteres vi heller ikke kontinuerlig med vårt ytre, men snarere med fornemmelsen av oss selv innenfra, både ansiktet og kroppen, prentet inn slik begge deler fremstod for oss i våre beste år? Og siden vi trenger en følelse av konstans i vår fysiske selvopplevelse, så er det nærmest umulig å følge med på vår gradvise aldring. Dermed blir vi kanskje værende der, ved et indre bilde av oss selv som en gang festet seg, sånn rundt tretti–førti års alder, da vi var på høyden?

Når dette indre minnebildet av vårt selv for alvor kolliderer med vår ytre gestalt, står vi vel ved et skille: Vi kan motarbeide nedbryting og forfall med alle midler og avvise alle aldringstegn så lenge det går. Vi kan motstandsløst la aldringen komme, enten fordi vi resignerer og gir opp, eller fordi vi synes det er helt greit å bli eldre. Eller vi kan akseptere aldringsprosessen samtidig som vi tillater oss å duve litt i følelsen av å være et uforanderlig selv der inne bak rynkene. Jeg prøver meg på det siste.

En 68 år gammel venn og kollega er inne på det samme når han sier: «Inni er jeg fortsatt mørk og slank. Når jeg ser meg i speilet, ser jeg en eldre, gråhåret, tyngre mann som ligner på faren min. Før følte jeg at jeg ikke hadde noe til felles med ham. Nå ser jeg at jeg har det. Det er ok. Jeg har forsonet meg med det.»

En 81 år gammel venninne sier: «Når jeg står foran speilet og ser moren min, gir det en merkelig følelse av tilhørighet og kontinuitet. Det er en ‘jeg slipper ikke unna’-følelse. Det er helt i orden.» Jeg kjenner at det de sier, er fint. Det er et annerledes perspektiv, de peker på en positiv forbindelse.

Utdraget er forordet i Inni er vi alltid unge 

Les mer

Om Inni er vi alltid unge:

… en optimistisk bok, med gjenkjennelige, men gode råd om en god alderdom.
– Cathrine Krøger, Dagbladet, terningkast 5

En levende bok. Og jo mer hun bruker av seg selv og sine nærmeste, desto mer lesverdig blir det.
– Kenneth Moe, Aftenposten