Stikkord: Historie

Gull av gråstein

Denne boka er så underholdende, innsiktsfull og spennende at jeg nærmest vil kalle den en pageturner, skriver Dagbladets anmelder om Henrik Svensens bok Stein på stein  – på sporet av den største masseutryddelsen i jordas historie.

Svensen har en sjelden evne til å levendegjøre stoffet. Han får gråstein til å fremstå som hieroglyfer, og gir oss innsikt i forskningens forunderlige verden.
– Cathrine Krøger, Dagbladet

På sporet av den største masseutryddelsen i jordas historie

Jorden for 252 millioner år siden: En planet i krise. Enorme vulkanutbrudd. Dyr og planter som bukker under, et ødelagt ozonlag og et surt og livløst hav. Slik har det vært her. På jorden. Før oss. Men hvordan vet vi det?

Kjøp boka her

Henrik Svensen samler stein, studerer steinene i mikroskop og leter etter noe som kan løse et av de aller største spørsmålene innen vitenskapen i dag: Hvorfor forsvant 90 prosent av livet på jorden den gangen, under den største av alle masseutryddelser? I sin jakt etter svar på store og små spørsmål møter forfatteren akademiske kjendiser og akademiske fiender, uforutsigbare russere, sørafrikanske gårdeiere og en pågående dobbeltgjenger. Fortidens hendelser nøstes opp, millioner av år komprimeres til noe håndgripelig, til noe som kan gi svar på hva som kan skje med en planet som står på terskelen til antropocen, vår egen tidsalder.

En svunnen tidsalder

UTDRAG: Jeg bøyde hodet ned mellom beina og spydde så stille jeg kunne. Et tårevått blikk mot mannen jeg delte sete med, men han hadde ikke merket noe, var altfor opp­tatt med geologien, så jeg snurpet igjen plastposen og la den forsiktig i ryggsekken. Gjennom bilvinduet skim­tet jeg størknet lava som benker i terrenget, som en sta­bel mørk sjokoladekjeks. I undergrunnen hadde lava­en fosset frem, flere titalls kilometer horisontalt, før den rant ut av brede sprekker. På venstre side ruvet en bratt skrent med lavastrømmer. Til høyre lå det karrige ark­tiske landskapet, med lave busker, lyng, myr og en lang­strakt innsjø i det fjerne. Sommerlyset føltes drepende. Terrengbilene stoppet. De seks–syv personene om bord gikk ut og strakte på beina, gikk bort mot de andre bilene. Folk grupperte seg, pratet og fotograferte. Jeg snek meg unna, stakk plastposen under en busk og tok bilder av fjellsiden.

I et blaff av munterhet og lettelse over å være på bedringens vei tok jeg opp kameraet, og knipset et par bilder av oppsprukne lavastrømmer før jeg lusket tilba­ke til bilen. Jeg tenkte på festen i går, der vodkaen gikk på rundgang og talene trillet som terninger, jeg tenkte på svovelrøyken som sved i øynene da jeg åpnet hotell­vinduet mot byen i dag tidlig. Fjellsidene omkring byen var dekket av et blast slør av røyk, fulle av sår etter gruvedrift. Tipphauger store som fjell gjorde det vanskelig å bedømme hvor mye av landskapet som var naturlig og hvor mye som var konstruert ved hjelp av bulldosere og dynamitt. Gruvedriften i Norilsk startet i slutten av 1930-årene og baserte seg på på arbeids­kraften til folkene som Stalin deporterte til Sibir. Mel­lom fjellene og byen lå et vidstrakt område med rør, hauger med skrapmetall, lagerhaller og fabrikker med rykende skorsteiner. Ute i de brede gatene gikk gule busser i skytteltrafikk til industrianleggene, busser pry­det med en gul og hvit logo tilhørende hjørnesteins­bedriften Norilsk Nickel, en av verdens største metall­produsenter. Norilsk er vanligvis lukket for besøkende, så det var ikke annet å gjøre enn å takke og bukke for at vi fikk lov til å komme. Jeg var sammen med en stor gruppe geologer på ekskursjon. Malmforekomstene i Norilsk var verdenskjent i geologimiljøet, og mange av deltakerne hadde drømt i årevis om å besøke gruve­ne. Bare en håndfull utenlandske forskere hadde vært her tidligere.

Hele følget gikk tur oppover fjellsiden langs en liten bekk. Nederst i lia lå sandsteinen lagdelt, med linser av kull. Etter fem minutters gange sto jeg ved det vi hadde kommet for. Lava. Den første lavastrømmen lå som et knivriss i terrenget og markerte starten på verdens stør­ste vulkanprovins. Flere millioner kubikkilometer med lava hadde rent ut fra sprekker i Sibir, nok til å dekke Norge med et 20 kilometer tykt lag av rykende, svart stein. De gamle lavastrømmene var rødlige på utsiden, rustne, men svarte på innsiden og hadde rent ut såpass tett på hveraandre at det ikke var nok tid til å danne jordsmonn mellom hvert utbrudd.

Jeg satte fingeren på toppen av den gamle landover­flaten, rett under lavastrømmen. Etter at lavaen rant utover landskapet, forsvant mer enn 90 prosent av livet på jorden. Vi befinner oss 252 millioner år tilbake i tid, akkurat på grensen mellom to tidsperioder som kal­les henholdsvis perm og trias. Livet i perm var kjen­netegnet av store øgler på land og trilobitter i havet, men utryddelsen førte til at mange av de karakteristis­ke artene forsvant. Etter massutryddelsen gikk livet på jorden inn i en kriseperiode som varte i hele ti millio­ner år. Da svingte klimaet kraftig, havet var surt, korall­revene forsvant, skogene døde. Slik var starten på jor­dens middeltid. Det nye livet som til slutt utviklet seg i trias-perioden, var helt annerledes enn livet i perm. Først 100 millioner år senere, en avgrunn av tid, var artsmangfoldet tilbake på samme nivå som før selve masseutryddelsen. Så mye av det vi i dag tar for gitt i naturen, ja mennesket også for den saks skyld, kan spo­res tilbake til krisen. Men svaret på hva som egent­lig skjedde, det store hvorfor, lar vente på seg. Hvor­for ble utslippene i Sibir så katastrofale? Hva var det med den store vulkanprovinsen som var dødelig? Det er forskning in progress, det er en haug med løse trå­der, det er det jeg forsker på. Jeg drømmer om å samle trådene til en enhetlig hypotese som kan forklare det største vendepunktet i jordens historie.

Fra toppen av fjellet, med flere enn ti tykke lava­strømmer under føttene, skimtet jeg Øst-Sibirs hjerte: Putoranaplatået. Hundrevis av kilometer med tykke lag av størknet lava. Mørk lava. Synet var vakkert, arkaisk, og jeg kunne ikke la være å tenke på det som et dødens landskap, et landskap med en hukommelse om det som skjedde da livet på jorden var nær utryddelse.

Gulosten – et forbryterliv

Gulosten

Hvorfor blir noen forbryter, andre ikke? Johannes S. Andersen mente selv at han nærmest var dømt til å havne på skråplanet.

I mellomkrigstiden var han en kjendis-kriminell som gikk ut og inn av fengslene. Under 2. verdenskrig ønsket Andersen å gjøre opp for gamle synder og maktet å bli en ekte krigshelt. Men han hadde lært å ta liv, og i juli 1945, på jakt etter sprit, drepte han to forsvarsløse tyske krigsfanger. Andersen ble reddet ved påtaleunnlatelse av Kongen i statsråd. Hvordan var det mulig? Etter dette slo Andersen seg ned i Horten og forsøkte å etablere seg med lovlig snekkervirksomhet. Men han var uortodoks og holdt seg med tvilsomme kamerater. Hans balansegang mellom det lovlige og det ulovlige var hårfin. Han ville så gjerne bli akseptert i denne småbyen i Vestfold, men forble mannen fra underverdenen enten han ville eller ikke.

Han ville så gjerne bli tatt inn i varmen. Men i omverdenens øyne forble han mannen fra underverdenen, en verden de ikke kjente og få våget å innlate seg med.
– Per E. Hem

Så hvem var egentlig Gulosten? Det finnes ikke et fasitsvar ifølge forfatteren av Mannen fra underverdenen, Per E. Hem. I boken trenger han gjennom de mange mytene om den mangslungne personligheten og hans omtumlede liv. Johannes Andersen mente selv at han nærmest var dømt til å havne på skråplanet. Ved å bli plassert på skolehjemmene Toftes Gave og Bastøy, begynte han tidlig på forskolen til Botsfengslet.

Toftes Gave

Skolehjemmet Toftes Gave noen år før Johannes ble anbrakt der. Skolehjem var for de mest
«uskikkelige», som man mente ikke egnet seg for den alminnelige byskolen. I Johannes’ tid var
Toftes Gave et såkalt mildere skolehjem, mens man sendte gutter som det ikke lenger var særlig håp for, til Bastøy.

Pynte på fortiden

UTRDAG: Annen verdenskrig ble en velsignelse for Johannes Andersen. Han deltok i motstandsarbeid hjemme, kom seg over til England og oppnådde til slutt status som krigshelt. Da han etter frigjøringen skrev bok om livet sitt, var han ikke mer enn 48 år, men han hadde mye å fortelle – og et stort behov for å pynte på fortiden. I 1946 var det fremdeles få som visste at han kort tid etter frigjøringen hadde drept to tyske krigsfanger i fylla. Selv skrev han ikke et ord om det. Han satte sluttstrek for livsberetningen like før tragedien utspilte seg.

Etter dobbeltdrapet natt til 3. juli 1945 ble Andersen straks tatt hånd om av politiet, og tilbrakte resten av den første fredssommeren i varetekt. Den kapital av godvilje han hadde opparbeidet seg som medlem av Kompani Linge og som utskrevet dekksmann på en norsk motortorpedobåt, stod han nå i fare for å miste.

Men i frigjøringsdagene var han i en helt unik posisjon. I England hadde han truffet innflytelsesrike mennesker som ville ham vel, til og med kong Haakon hadde fått sympati for ham. All den forståelse og godvilje han var blitt til del, skyldtes at den beryktede Gulosten, med fare for sitt eget liv, hadde utført en solid krigsinnsats for fedrelandet. Slik hadde han betalt tilbake for sine misgjerninger, mente mange.

Det var derfor det – mot alle odds under normale forhold – fantes en mulighet til å slippe straff for dette dobbeltdrapet. Påtalemyndigheten arbeidet under høytrykk med å forberede landssvikoppgjøret, og rettsapparatet ville snart bli overbelastet med saker mot nordmenn som ikke hadde holdt mål – slik krigens vinnere så det. Holdt mål under krigen, det kunne ingen påstå at Gulosten ikke hadde gjort.

Det stred mot mange slags følelser blant noen hver å skulle dømme en krigshelt for drap på to Wehrmacht-soldater – så kort tid etter krigsslutt. Den slagne fiendens aksjer stod lavt i kurs sommeren 1945. Derfor ble det lett etter formildende omstendigheter som kunne spare den gamle fengselsfuglen for igjen å havne bak murene.

Mens saken gikk fra den ene instans til den annen, skrev Andersen boka om sitt liv. Han ville fortelle det norske folk hvorfor han var blitt kriminell, og håpet på forståelse. Dette å ha blitt forbryter så han på som en slags ulykke som hadde rammet ham, og som han i bunn og grunn dermed ikke hadde skyld i selv. Han var offer for en skjebne, en naturkatastrofe, som han ikke hadde hatt sjanse til å unnslippe.

Først var han blitt sendt til skolehjemmet Toftes Gave, som lå på ei øy i Mjøsa, senere til det beryktede Bastøy skolehjem, også det på ei øy, i Oslofjorden. Disse stedene var «forskolen til Botsfengslet og Akershus», der ble hele bermen samla, som han sa. Han mente tiden på skolehjem hadde ødelagt livet hans. «Hadde jeg ikke truffet de [kameratene på Toftes Gave og Bast-øy], så hadde jeg aldri kommet borti det jeg har vært borti senere i mitt liv.»

Hvordan hadde unggutten Johannes Andersen hatt det før han kom på skolehjem – han ble vel ikke sendt av gårde ved en misforståelse? Hva slags bakgrunn hadde han, kom han fra et hjem i oppløsning, med en far eller mor som drakk eller som kanskje selv befant seg på skråplanet? Når begynte det å gå gale veien for denne gutten fra nedre Grünerløkka i Kristiania?

Selv la han som voksen vekt på at han var blitt oppdratt i et godt, religiøst hjem. I et radioopptak i 1966 ble han spurt om han hadde gjort noe galt i skoletiden. «Jeg tror jeg var borte og stjal noen duer eller noe sånt noe, noe småtteri. Ellers var det bare barnestreker jeg regner med,» svarte Johannes Andersen. Ulykken hans var at moren fikk seg en venninne i Pinsemenigheten, som hadde en sønn på Toftes Gave. Moren lånte øre til denne venninnen, som mente at der måtte det være ideelt for lille Johannes som var så glad i dyr. Så ble han sendt dit, noe han mente var den største tabbe moren hadde gjort i sitt liv.

Men var det sånn det hang sammen?

Les mer om boka her

1914 – inn i katastrofen

Første verdenskrig

Den 3. august 1914 erkjente den britiske utenriksministeren Edward Grey at de diplomatiske forsøkene på å forhindre krig hadde slått feil. Dagen etter skrev han brev til den norske regjeringen med tilbud om allianse. 

Sommeren 1914 var himmelen skyfri og varm. I Horten samlet Europas seilerelite seg til vennskapelig kappestrid, og i Balestrand promenerte keiser Wilhelm blant bygdefolket. Men den sommerlige idyllen var et bedrag. Stormaktskonfliktene som hadde ligget latent, eskalerte uhyggelig raskt etter at arvingen til den habsburgske tronen ble skutt i Sarajevo 28. juni. Attentatet utløste en krig som skulle overgå alle tidligere kriger hva gjaldt ødeleggelser, død og konsekvenser.

Britene presser Norge

Med utgangspunkt i Kong Haakons dagbøker og britiske arkiver avslører Andersen det politiske presset Norge ble utsatt for fra britisk side rett før krigsutbruddet. Britene ville ha en marinebase på sørlandskysten for å sikre kontrollen med Nordsjøen – helst uten å måtte bruke makt, men de utelukket heller ikke det hvis Norge skulle sette seg til motverge. Deres viktigste støttespiller i bestrebelsene på å få Norge med i en allianse var kong Haakon, som mer opptrådte som britens mann enn som Norges konge.

Den 4. august overleverte den britiske ministeren i Kristiania, Mansfeldt Findlay, alliansetilbudet til utenriksministeren Nils Ihlen. Ihlens svar var kontant: Norge ville forsvare sin nøytralitet til alle kanter og med alle midler. Med andre ord: Hvis britene forsøkte seg, ville de bli møtt med kanoner. Det tydelige svaret hadde sin virkning. Britene hadde verken lyst eller ressurser til å erobre en base på norsk jord. Få timer senere ble alliansetilbudet trukket tilbake.

I 1914 – Inn i katastrofen skildrer den dramatiske historien om opptakten til første verdenskrig og dens tidlige fase. Vi følger den norske regjeringens kamp for å forsvare nøytraliteten, overfor Sverige og Storbritannia – og også overfor kong Haakon, som mer og mer opptrer som britenes mann snarere enn som Norges konge.

Imens ruller den tyske krigsmaskinen gjennom Belgia og Nord-Frankrike og involveres i voldsomme slag også på Østfronten. Gjennom soldatdagbøker og brev får vi et innblikk i krigens råskap, fra de blodige kampene ved Marne og Tannenberg til forbrødringen mellom skyttergravene i Flandern på julaften 1914. Samtidig rammes den livsviktige norske skipisfarten stadig mer av krigshandlingene.

Roy Andersen har skrive ei fascinerande historie om ein krig vi veit altfor lite om.
– Olav Kobbeltveit, Bergensavisen

Dette er historieformidling av beste merke, og et viktig bidrag til et mer sammensatt bilde av kong Haakons rolle i skjebnetider for nasjonen.
– Sven Egil Omdal, Bergens Tidende

Les mer

Første verdenskrig

Roy Andersen er klar med oppfølgeren, I britenes klør.

Bli kjent med Norge i ferien

Norge i ferien. Illustrasjonsbilde av fjell Foto_Mette S. Fjeldheim

[dropcap custom_class=»normal»]N[/dropcap]orges vakre landskap har en dyp forhistorie, og du kan bli bedre kjent med den i sommerferien. Bli med Reidar Müller på tur i Norge i ferien. 

Har du ikke lagt planer for sommerferien? Bli med på oppdagelsesferd inn i den dype forhistorien til Norge – fra den spede starten for 2902 år siden og frem til i dag.

Ta turen mot Hardangervidda, og klyv opp på Hallingskarvet. Hvorfor er det et bratt stup akkurat her? Hva er selve Hardangerviddas historie?

Eller reis til øya Leka på Trøndelagskysten – Norges mest ukjente perle. Her kan du vandre på et fortapt urtidshav på størrelse med dagens Atlanterhav, klemt sammen under en fjellkjedekollisjon for over 400 millioner år siden. Dette rustrøde øylandskapet hører på et vis ikke hjemme her i Norge.

Gå på beina innover i Jotunheimen, og sku utover fjellene. Ta deg et lite minutt og tenk: Hvorfor ligger Norges høyeste fjell akkurat her? Og hvilke store hendelser har gitt opphavet til Norges fjell?

Reidar Müllers tre konkrete tips til Norge i ferien

  • Dra til Hardangervidda: Ta turen til Geilo, og klyv opp på Hallingskarvet. Hvorfor er det et bratt stup akkurat her? Hva er selve Hardangerviddas historie? Forestill deg: Når var det sist tett furuskog på Hardangervidda?

 

  • Dra til Rondane: Kjemp deg oppover mot toppen av Storronden, og se på det enorme havet av digre blokker hulter til bulter. Hvorfor ser det slik ut? Og forsøk å forestille deg: Hvordan har sandsteiner som lå et par hundre kilometer mot vest endt opp her?

 

  • Dra til Jotunheimen: Gå opp på Norges høyeste fjell – og still deg spørsmålet: Hvorfor er Galdhøpiggen et fjell? Stirr ned på Svellnosbreen under deg, og forestill deg: Når var isbreene i Norge smeltet bort?

 

Reidar Müller byr på en annerledes reise med personlige oppdagelser og forunderlige fakta om landet vårt. Norge vil aldri være det samme etter å ha lest Det som ble Norge. REIDAR MÜLLER har en doktorgrad i geologi fra universitetet i Oslo. Han er også utdannet journalist og har jobbet i Aftenposten. Han er i dag geolog i det private næringsliv.

Foto: Mette S. Fjeldheim