Stikkord: Hans Børli

Den søte adventstid

Julemysteriet

[dropcap custom_class=»normal»]D[/dropcap]en aller fineste tiden er nå før jul. Da skal det pyntes og fikses og alle har store forventninger om julefred og harmoni. Som regel skjer det stikk motsatte. Her er noen enkle førjulstips som gir lav hvilepuls. Noe vi alle har godt av.

[spacer]

Høytlesning

Sett av en time eller to i helgene til å lese høyt. Kan doktor Proktor redde jula? Om julenisser, reinsdyr, innpakningspapir og enten verdens aller verste eller aller beste jul. I Julemysteriet av Jostein Gaarder finner du små historier hver dag frem til jul. En av de store juleklassikerne. Politisk satire for barn? Lars Joachim Grimstads tredje bok om statsminister Fahr er hysterisk morsom – også for voksne. Egoland handler om krig, fred, kjærlighet, rettferdighet, egoisme, ondskap – og verdien av en skikkelig god ansiktskrem.

[spacer]

Det var midt i skumringstimen. Julegatene var tent, tjukke snøfiller danset mellom lyktene …

 Julemysteriet

[spacer]

Eller hva med et dikt for hver dag? Børli, Hagerup, Moren Vesaas eller Bjerke. Christine Koht har også et og annet å si om jula: Det er smaken av den første klementinen som er den virkelige høytiden.

 

Pepperkakebaking

Pepperkaker er ikke bare godt – det er også skikkelig morsomt å lage. Arranger internkonkurranse i familien. Du kommer til å vinne hvis du bruker dette trikset.

 

På tur

Ta deg en tur i fortellingen om Norge. I Det som ble Norge kan du bli med på oppdagelsesferd inn i den dype forhistorien til Norge. Når lå Norge sør for ekvator? Hvorfor har vi olje? Hvorfor har vi fjorder og fjell? Eller ta deg en tur inn i fortellingen om sjelen. De fleste tror de har en, men få kan forklare hva sjel er. Ole Martin Høystad forsøker å finne ut av det i Sjelens betydning – en kulturhistorie. Fint å få med seg nå rett før jul.

 

Hvilepuls

Gå foran som et godt eksempel og gjør det alle snakker om – ta det helt med ro. Les Snømannen. Det er tida for det nå. Eller en av de andre bøkene du har på leselista di.

 

Det blir jul allikevel.

 

Ord av André Bjerke

Bjerke

Hermed hylder jeg uten forbehold VÅREN som det eneste effektive middel mot sne! Hva er vel bedre enn å møte våren med ord av André Bjerke?

Tro ikke mørket når lyset går ned
i skumringens fang.
Alltid er det på jorden et sted
soloppgang.
– Med alle mine fugler (1965), På jorden et sted

I Moralens navn velsigner jeg bakrusen: Uten den ville jeg for lengst ha forherdet meg i dyd!
– Den hemmelige sommer (1951), Bakrusen

Det seiler en skumring i lønnetrekroner;
hvert kvelddugget strå står bedrøvet og toner
døgnets farvel.
– En skrift er rundt oss (1966), Kveld

Å møte et barn i blikket
er mer enn et møte med vår:
Det er som å dra på en reise
tilbake titusener av år.
– Fakkeltog (1942), Barnet

Noen av André Bjerkes vakreste dikt

Men aldri vil du fatte hva som hendte,
når to som elsket, ikke elsker mer.
– Slik frøet bærer skissen til et tre (1954), Aldri

Mister du evnen til lek, da mister du livet.
– Den hemmelige sommer (1951), Kunstneren II

Morgenens luft er som bølgeskum.
Dagen har varme å gledes ved.
Kvelden har fred.
Men bare natten har verdensrom!
– Syngende jord (1940), Natten

Det drømmer et regn mot ruten,
en stille, unnselig larm
av vannet som varsomt lister
seg ned langs min vinduskarm.
En hellig almindelig lek (1973), Regn

Hermed hylder jeg uten forbehold VÅREN som det eneste effektive middel mot sne!
Den hemmelige sommer (1951), Sneløsning

Kjøp Bjerkes samlede dikt her

Bli kjent med Norge i ferien

Norge i ferien. Illustrasjonsbilde av fjell Foto_Mette S. Fjeldheim

[dropcap custom_class=»normal»]N[/dropcap]orges vakre landskap har en dyp forhistorie, og du kan bli bedre kjent med den i sommerferien. Bli med Reidar Müller på tur i Norge i ferien. 

Har du ikke lagt planer for sommerferien? Bli med på oppdagelsesferd inn i den dype forhistorien til Norge – fra den spede starten for 2902 år siden og frem til i dag.

Ta turen mot Hardangervidda, og klyv opp på Hallingskarvet. Hvorfor er det et bratt stup akkurat her? Hva er selve Hardangerviddas historie?

Eller reis til øya Leka på Trøndelagskysten – Norges mest ukjente perle. Her kan du vandre på et fortapt urtidshav på størrelse med dagens Atlanterhav, klemt sammen under en fjellkjedekollisjon for over 400 millioner år siden. Dette rustrøde øylandskapet hører på et vis ikke hjemme her i Norge.

Gå på beina innover i Jotunheimen, og sku utover fjellene. Ta deg et lite minutt og tenk: Hvorfor ligger Norges høyeste fjell akkurat her? Og hvilke store hendelser har gitt opphavet til Norges fjell?

Reidar Müllers tre konkrete tips til Norge i ferien

  • Dra til Hardangervidda: Ta turen til Geilo, og klyv opp på Hallingskarvet. Hvorfor er det et bratt stup akkurat her? Hva er selve Hardangerviddas historie? Forestill deg: Når var det sist tett furuskog på Hardangervidda?

 

  • Dra til Rondane: Kjemp deg oppover mot toppen av Storronden, og se på det enorme havet av digre blokker hulter til bulter. Hvorfor ser det slik ut? Og forsøk å forestille deg: Hvordan har sandsteiner som lå et par hundre kilometer mot vest endt opp her?

 

  • Dra til Jotunheimen: Gå opp på Norges høyeste fjell – og still deg spørsmålet: Hvorfor er Galdhøpiggen et fjell? Stirr ned på Svellnosbreen under deg, og forestill deg: Når var isbreene i Norge smeltet bort?

 

Reidar Müller byr på en annerledes reise med personlige oppdagelser og forunderlige fakta om landet vårt. Norge vil aldri være det samme etter å ha lest Det som ble Norge. REIDAR MÜLLER har en doktorgrad i geologi fra universitetet i Oslo. Han er også utdannet journalist og har jobbet i Aftenposten. Han er i dag geolog i det private næringsliv.

Foto: Mette S. Fjeldheim

10 nydelige sitater av Hans Børli

Du skal ikke lete lenge for å komme over et nydelig sitat av Hans Børli. Hans dikteriske utgangspunkt var skogen. Den kjente han bedre enn noen.

Trolsk natur, drømmer, blodslit, sorg og glede. I sin kamp med ordene førte han oss inn i politikk, til fremmede kulturer og ble i økende grad opptatt av eksistensielle problemer som ensomhet, krig, fangenskap, angst, tro, tvil og død.

→ Les også: Hans Børli 100 år

Vi sliter for å leve, men før vi veit ordet av lever vi for å slite.
Siste dikt (1991)

Dagen er et brev som aldri kommer.
– Dagen er et brev (1981)

Alle er vi ensomme. Alle
behøver vi hverandre, likevel
er grensen mellom menneske og menneske
altfor ofte lukket og stengt
med rusten piggtrå av mismot.
Frosne tranebær (1984)

Få er de foreldre som til fulle har forstått hvilket enormt ansvar det ligger i dette å sette barn til verden og forme dem til tenkende og handlende og velgende individer.
Tankestreif (1991)

Jeg hadde aldri noen vegger
rundt mitt liv, ikke noe tak
over det.
Når kvelden står rød over Hesteknatten (1979)

Lesning er en bra ting – bare du ikke får bokstøv i undringens blå øyne.
Tankestreif (1991)

Av og til er jeg nødt om
å ta livet mitt med på
en aldri så liten luftetur.
Etterlatte dikt (1991)

Det rene, slumpartede lykketreff forekommer nokså sjelden. Du må som regel rekke lykken en hjelpende hånd.
Tankestreif (1991)

I språket er det bare én bokstav som som skiller mellom lykke og ulykke. I livet enda mindre.
Tankestreif (1991)

Alle virkelige dikt er spunnet av sorg.
Tankestreif (1991)

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.
Tankestreif (1991)

Dette er det vanskeligste av alt: å være seg sjøl – og synes at det duger.
Tankestreif (1991)

Kjøp Hans Børlis beste dikt her

HANS BØRLI. SKOGSUS.

Hans Børli Skogsus omslag

En novemberdag i 1945 kom Hans Børli innom Morgenposten i Oslo. Der møtte han Jack Fjeldstad, da journalist, senere en av våre fremste og mest folkekjære skuespillere. «Je har skrivi ei bok,» sa Hans Børli.

TEKST: Sigbjørn Johnsen

Boka var «Tyrielden», hans første diktsamling. På noen få linjer i avisa beskriver Jack Fjeldstad dette møtet, om en kar som alltid har likt å skrive. Om trangen etter å utdype horisonten ved hjelp av det trykte ordet. Til slutt spør Jack Fjeldstad: «Og bygdefolket synes vel det er morsomt dette at De skal bli forfatter?» Og Hans Børli svarer: «Ja, bokhandleren i bygda har fått mange forhåndsbestillinger på boka mi.»

I mange av diktene sine viser Børli den samme ydmykheten over å være en del av noe som er større enn seg selv. Et av hans aller beste, «Under Himmelen» avsluttes slik:

Jeg er et menneske. Jeg har
erkjent storheten i dét
å være så uendelig liten.

Han var skogsarbeider og ble derfor også kalt «skogens dikter». Han var ikke alltid like begeistret over tilnavnet. Men det var her han hadde både livets og inspirasjonens røtter. Han eide skogene med alt fra maurstienes små fotefar til himmelranda med stjernehimmelen over, selv om slekta aldri hadde eid et tre. Det er denne evnen til å se helhet og sammenheng som gjør at diktene bærer i seg et budskap langt utover den tiden de er skrevet i. Børli har noe på hjertet som ikke tæres av tidens tann. Der hadde han mye til felles med Alf Prøysen, en av dem som Hans Børli selv satte aller høyest. Det er noen tidløse verdier som all verdens materielle verdier aldri kan erstatte. Når vi tenker nøye etter, kan også vi stille sulten i hjertet. Ved å holde sinnet mjukt og hjertet varmt, ved aldri å gi slipp på drømmen og på håpet. Det kan synes vanskelig i en verden av så mye ufred og ondskap. Men gir vi slipp, så mister vi også etter hvert evnen til medmenneskelighetens gave.

Jeg oppdaget for alvor Børli tidlig på syttitallet. Ikke minst gjennom arbeidet i Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) og boka Vers fra skogen. Denne ble utgitt i forbindelse med Skogsarbeiderdagene i 1975. Siden har han vært med meg nesten overalt og i mange ulike sammenhenger. Jeg føler meg på en måte i slekt med Hans Børli. Vi deler de samme røttene. Folket mitt har heller aldri «eid et tre». De var husmenn, småbrukere, skogsarbeidere og landarbeidere. Fra deres arbeid vokste mine muligheter fram i det nye Norge. De bygde et land og en nasjon som vi høster fruktene av. Vi skal skape vår egen tid, men vi må ikke glemme hvor vi kommer fra. Det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom landet og folket. Hva vi er og hva vi blir, avhenger av det store vi. Vår evne og vår vilje til fellesskap og samarbeid, at vi ser hverandre. At vi kan skimte lyset i hverandres øyne. At vi gjør vår plikt og krever vår rett. Børli skriver om dette i diktet «Mitt liv»:

Jeg takker deg, land
Og her har du mi hand –
Ho er svart, ja – men skitten er rein.

Jeg har gradvis utviklet min kjærlighet til lyrikk og dikt etter at pliktøvelsene med analyser av dikt fra Gymnaset var lagt bak meg. Og jeg trengte ikke gå langt for å finne den. Den gir meg inspirasjon, rom for tanke og ettertanke. Jeg slutter heller aldri å forundre meg over hvor enkelt og jordnært det kan sies. Denne kunsten å få sagt mye med små bokstaver og få ord. Evnen til å tegne bilder med ord, slik at folk forstår. Mitt forhold til Hans Børlis dikt kviler i stor grad på akkurat dette. Denne evnen til formidling og til å være tydelig kan være god å ha, også i politikken.

Derfor er det heller ikke så underlig at jeg lot Hans Børli «slippe inn» i Finanstalen. Og at jeg nå i stille stunder tenker på hvem som skal lese Børli for statens finanser? Jeg lever også av ord; vi lever alle av ord. Derfor bør vi tenke over hva ord gjør med oss. Og vi må lære oss til å lytte, ikke bare høre. Lytte til naturen og de stumme tingene. Lytte til det som snakker uten ord og språk.

Hans Børli var opptatt av språket og språkets rolle for menneskene. Det er ordene og språket som gjør et folk til et folk. Ordene, dialektene og språket bærer våre røtter og vår identitet. All verdens informasjonsteknologi kan aldri erstatte ordene. Foruten selve livet, er bokstavene og ordene det viktigste vi har. Ord om glede og om sorg, ord om kjærlighet og om det å være menneske. Altfor ofte bruker vi de vonde ordene. Ord som sårer, de harde orda, ord som dreper. Vi burde bruke de gode ordene om vennskap og forsoning. Ord som bygger broer mellom kulturer, raser og folkeslag – ord om fred.

Det handler om å finne små nok bokstaver for å sette ord på de store følelsene, sa Hans Børli. Den som har noe på hjertet, trenger ikke å bruke de store ordene. Folk vil lytte likevel. Så kan vi lytte til hans ord – om ordene.

Jeg har levd av ord
i døgn som var bare netter.
Ord av lærdom, ord av poesi, ord
som dufter av sommer i
mitt vinterføkne sinn.
Jeg plukker dem møysomt opp
ett for ett
slik rådyret i snø om vinteren
rusker i seg strå langs sledesporet
der bonden kjørte høylass heim fra utslåtten

Ideen til denne boka kom fra naturfotografen Jørn Areklett Omre. Han har jobbet med prosjektet i flere år, og som dere vil se har det blitt en fantastisk visualisering av Børlis hjemtrakter. Spennet i Børlis forfatterskap er stort, her er mange emner og temaer. Utvalget viser mangfoldet i hans diktning; forbindelsen mellom det nære og det fjerne og hvordan vi som mennesker er en del av en større helhet. Børli vendte ofte tilbake til det livsfilosofiske, undringen over å være en del av denne store helheten. Livet har ikke bare en start og en ende.

Det lever videre i tingene, i solefallet og i stjernehimmelen. Bestandigheten, det som varer lenger enn oss selv – tingene sørger aldri – heller ikke det blå dikterbordet. På sin vei gjennom livet og fra sine vandringer gjennom fjell-skogene, deler han dette med oss og gjør oss i stand til å lytte og se det som skjer rundt oss. Samtidig setter han det i en større sammenheng så vi må lette blikket slik at «det lille nære ikke skygger så stort for det fjerne». I vår tid med en uendelig strøm av informasjon og fjernsynskanaler er det lett å se alt «på avstand». Dersom det blir vanlig, er ikke likegyldigheten langt unna. «Du må forsøke,» sier Hans Børli – « å løfte heile jorda med dine korte vinger.» Om du vil «løfte ditt eget liv opp i en høgere sfære, da må du samtidig løfte alt omkring deg». Det er nettopp da det gjelder å holde sinnet mjukt og hjertet varmt. Da kan det «store vi» en dag – og først da – skape fred blant menneskene. For å komme dit må vi gå veien om kjøkkentrammen. Jeg har mange timer på kjøkkentrammen hos bestemor og bestefar i Auggedal i Gausdal. Der satt vi i lune sommerkvelder og så på solefallet over storskogen i baklia. Nedenfor rant

Augga stille på sin ferd mot Storelva, Mjøsa og havet. Kjøkkentrammen ble vårt vindu mot verden. Jeg tenkte nok ikke så mye på det dengangen. I dag gjør det at jeg bedre kan se storheten i Børlis dikt «Junikveld».

Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.

Teksten er fra forordet i HANS BØRLI – SKOGSUS med foto av Jørn Areklett Omre.