Stikkord: Gjenferd

Jo Nesbøs Macbeth

I Jo Nesbøs Macbeth handler det ikke om kampen om kongetronen, men om kampen om politimestertittelen. Og handlingen er lagt til en korrupt by i et sted i Europa på 70-tallet. Les utdrag fra boka som lanseres 15. mars.

Forhåndsbestill boka her

Når makt betyr alt, vil blodet flyte

Den korrupte politimesteren som har styrt industribyen ned i en hengemyr av korrupsjon, kriminalitet og kaos, er endelig død. Med dette er folkets håp tent, og maktkampen i gang.

Førstebetjentene Macbeth og Duff, tidligere bestevenner fra barnehjemmet de vokste opp på, har begge markert seg i kampen mot byens to rivaliserende narkotikabander. Nå slåss de om samme høyere stilling i politiet. Imens legger Lady, byens mektige kasinoeier, ambisiøse og morderiske planer for seg og elskeren sin, Macbeth.

Bli med på lansering på VIPPA 15. mars

Ville signere 10 000 bøker med eget blod

UTDRAG «Hva?» Han blunket i soverommets mørke. Hun gjentok ordene. «Du må drepe Duncan.»

Lady hørte lyden av sine egne ord, kjente dem vokse i munnen og overdøve det bankende hjertet.

Macbeth satte seg opp i senga, så nøye på henne. «Er du våken, eller snakker du i søvne nå, elskede?»

«Nei. Jeg er her. Og du vet at det må gjøres.»

«Du har hatt en vond drøm. Og nå …»

«Nei! Tenk på det. Det er logisk. Det er ham eller oss.»

«Mener du at han vil oss noe vondt? Han har akkurat forfremmet meg.»

«I navnet er du kanskje sjef for Orgkrim, men i praksis er du prisgitt Duncans ønsker. Om du vil stenge Obelisken, om du vil jage dopselgerne fra strøket rundt Inverness og øke patruljeringen i gatene her så folk føler seg trygge, må du være politimester. Og det er bare de små tingene. Tenk på alle de store tingene vi kunne få til med deg i politimesterstolen, elskede.»

Macbeth lo. «Men Duncan vil gjøre store ting.»

«Jeg tviler ikke på at han ærlig og oppriktig vil, men for å få til store ting må en politimester ha støtte hos det brede lag av folket. Og for folket i denne byen er Duncan bare nok en snobb som har havnet i en sjefsstol, akkurat som Kenneth var, akkurat som Tourtell på rådhuset. Det er ikke fagre ord som vinner folket, det er hvem du er. Og du og jeg er en av dem, Macbeth. Vi kjenner det de kjenner. Vi vil det de vil. Hør her. ’Av folket. For folket. Med folket.’ Skjønner du? Det er bare vi som kan si det.»

«Jeg skjønner det, men …»

«Men hva?» Hun strøk hånden over magen hans. «Vil du ikke styre? Er du ikke en mann, vil du ikke være på toppen? Er du fornøyd med å slikke andres støvler?»

«Naturligvis ikke. Men hvis vi bare venter, vil jeg kanskje havne der uansett. Som sjef for Orgkrim er jeg tross alt nummer tre fra toppen.»

«Men du er ikke tiltenkt politimesterkontoret, kjære! Tenk deg om. Du er gitt denne jobben for at det skal se ut som vi er like bra som dem. De vil aldri gi deg toppkontoret. Ikke frivillig. Vi må ta det.»

Han snudde seg over på siden med ryggen mot henne. «La oss glemme dette, elskede. Slik du har glemt at det er Malcolm som blir politimester om Duncan skulle falle fra.»

Hun tok tak i skulderen hans, dro ham tilbake så han ble liggende vendt mot henne igjen.

«Jeg har ikke glemt noe. Jeg har ikke glemt at Hekate har sagt at du skal bli politimester, og det betyr at han har en plan. Vi tar oss av Duncan, så får han ta seg av Malcolm. Og jeg har ikke glemt den kvelden du tok deg av Ernest Collum. Duncan er Collum, elskede. Han holder en pistol mot hodet på drømmen vår. Og du må finne det motet du hadde den kvelden. Du må være den mannen du var den kvelden, Macbeth. For meg. For oss.» Hun la hånden mot kinnet hans, myknet i stemmen. «Livet gir ikke sånne som oss så mange sjanser, kjære. Vi må gripe de få som byr seg.»

Han lå der. Taus. Hun ventet. Lyttet, men ingen ord overdøvet hennes bankende hjerte nå. Han hadde ambisjonene, drømmene og viljen, det visste hun, det var de som hadde løftet ham opp fra det hullet han hadde befunnet seg i, forvandlet en narkoman ungdom til en politistudent og senere leder for Garden. Det var det slektskapet de hadde, de hadde begge slått seg opp, betalt prisen. Skulle han stoppe nå, halvveis, før de fikk nyte belønningen? Nyte respekten og utsikten?

Han hadde motet og den brutale handlekraften, men også en mangel som kunne bli kostbar. Mangelen på ondskap. Den ondskapen som trengtes, om enn bare i ett, avgjørende øyeblikk. Det øyeblikket da du må tåle å ikke ha den trangsynte moralen på din side, da du ikke må miste det store bildet av syne, ikke må plage deg selv ved å spørre om du gjør det gode i dette ene, lille. Macbeth elsket det han kalte rettferdighet, og denne lojaliteten til andres regler var en svakhet hun kunne elske ham for. I fredstid. Og forakte ham for nå, når krigsklokkene slo. Hun lot hånden gli fra kinnet nedover halsen hans, langsomt over brystet, magen. Og opp igjen. Lyttet. Pusten hans var jevn, rolig. Han sov.

***

Macbeth pustet dypt, som om han sov. Hun tok vekk hånden. Flyttet seg der bak ryggen hans. Pustet rolig, hun også nå. Han prøvde å puste i samme takt som henne.

Drepe Duncan? Umulig. Selvfølgelig var det umulig.

Så hvorfor greide han ikke å sove? Hvorfor fortsatte ordene hennes, tankene å svirre som blinde flaggermus rundt i hodet hans?

Livet gir ikke sånne som oss så mange sjanser, kjære. Vi må gripe de få som byr seg.

Han tenkte på de sjansene livet hadde gitt ham. Den på barnehjemmet den natten, den han ikke hadde grepet. Og den Banquo hadde gitt ham, som han hadde grepet. Hvordan det første nær hadde ødelagt ham og det andre hadde reddet ham. Men er det ikke slik at det er noen sjanser man ikke ønsker å bli bydd, fordi noen sjanser dømmer deg til ulykke uansett, sjanser som vil medføre anger resten av livet enten fordi man tok den, eller fordi man ikke tok den? Å, den snikende misnøyen som alltid skal forgifte den mest perfekte lykke. Og likevel. Hadde skjebnen åpnet en dør, som snart ville smelle igjen? Var det motet som skulle svikte ham igjen, slik det hadde sviktet ham den natten på barnehjemmet?

Han så for seg den sovende, intetanende mannen i senga den gangen. Forsvarsløs. Og likevel en mann som stod mellom ham og friheten ethvert menneske fortjente. Mellom ham og verdigheten ethvert menneske burde kreve. Mellom Macbeth og makten han kunne oppnå. Og respekten. Og kjærligheten.

Det var begynt å lysne utenfor da han vekket Lady.

«Om jeg skulle gjøre dette …,» sa han, «ville jeg stå i gjeld til Hekate.»

Hun hadde slått øynene opp som om hun hadde vært våken hele tiden. «Men hvorfor tenker du slik, elskede? Hekate har bare spådd at noe vil skje, og det gir ham da ingen gjeld å innkreve.»

«Så hva har han å vinne på at jeg blir politimester?»

«Det får du spørre ham om, men det er klart – han har vel fått med seg at Duncan har sverget at han ikke skal hvile før han har tatt Hekate. Og han vet vel at det ikke er utenkelig at du heller vil prioritere jakten på de narkotikaligaene som bruker vold og skyter hverandre i gatene.»

«Norse Riders, som alt ligger med brukket rygg?»

«Eller prioritere å stoppe etablissementer som svindler til seg godtfolks sparepenger.»

«Obelisken?»

«For eksempel.»

«Hm. Du sa noe om store ting vi kunne få gjort. Tenkte du på sånt som er bra for byen?»

«Selvfølgelig. Husk at som politimester bestemmer du hvilke politikere som skal under lupen og ikke. Og alle som kjenner det minste til bystyret, vet at alle som har fått maktposisjoner de siste ti årene, har betalt på måter som ikke tåler dagens lys. Og at de i sin tur har tatt seg betalt. Under Kenneth behøvde de ikke anstrenge seg stort for å kamuflere korrupsjonen sin, så bevisene ligger der. Vi vet det, de vet, og det betyr at vi kan styre dem som vi vil, elskling …»

Hun strøk pekefingeren over leppene hans. Hun hadde sagt det alt den første natten, at hun elsket leppene hans. At de var så myke og så tynnhudede at hun kunne smake blodet hans med bare et lite bitt.

«Få dem til endelig å holde løftene om å iverksette tiltakene som skulle redde denne byen,» hvisket han.

«Nettopp.»

«Få Bertha tilbake på sporet.»

«Ja.» Hun bet ham i underleppen, og hun kjente sitringen, sin egen og hans, hjertene deres som rasket på. Han grep henne.

«Jeg elsker deg,» hvisket han.

Macbeth og Lady. Lady og Macbeth. De pustet i takt nå.

HARRY HOLE SIER

Harry sier mye dumt, mye fint og mye fornuftig. Her er de beste sitater av Harry Hole.

[dropcap custom_class=»normal»]D[/dropcap]et er kjærligheten, ikke hatet, som gjør at du er villig til å gjøre hva som helst, sier Harry Hole i Politi. Her har vi samlet noen av de fineste sitatene av Harry Hole.

[spacer]

Harry sier mye dumt, mye fint og mye fornuftig. Her er de beste sitater av Harry Hole.

Harry sier mye dumt, mye fint og mye fornuftig. Her er de beste sitater av Harry Hole.

Evnen til tilgivelse sier noe om kvaliteten på et menneske.

Gjenferd

Harry sier mye dumt, mye fint og mye fornuftig. Her er de beste sitater av Harry Hole.

Harry sier mye dumt, mye fint og mye fornuftig. Her er de beste sitater av Harry Hole.

Harry sier mye dumt, mye fint og mye fornuftig. Her er de beste sitater av Harry Hole.

Jeg elsket deg. Alltid. Full som edru. Det var ikke engang vanskelig. Selv om du alltid var stridbar. Du lå i krig med de fleste, ikke minst deg selv. Men å elske deg er det letteste jeg har gjort, Harry.

Panserhjerte

TØRST? Møt opp på Tanum Karl Johan!

[dropcap custom_class=»normal»]T[/dropcap]ØRST er rett rundt hjørnet! 21. mars braker det løs, men du kan være med på feiringa allerede 20. mars! Nå kan du også sniklese første kapittel av den 11. boka om Harry Hole.

[spacer]

Som den aller første bokhandelen i verden slipper Tanum Karl Johan den blodferske Harry Hole-thrilleren «Tørst» natt til 21. mars. Opplev krimkongen Jo Nesbø i samtale med Trond-Viggo Torgersen. Fra midnatt kan du få kloa i den rykende ferske boka. 
Vi lover signerte bøker til alle! Tanum byr på hygge og uhygge – samt lett servering og musikk. Velkommen til en grusomt hyggelig kveld!
Lurer du på hvordan det går med Harry Hole? Ventetida er snart over …

[spacer]

[spacer]

LES 1. KAPITTEL AV TØRST:

Fire gjester klokka halv tolv på en septemberkveld i det beste barområdet på Grünerløkka. Det var for dårlig og kunne ikke fortsette. Det hendte at han spurte seg selv hvorfor han hadde sagt opp jobben som barsjef på byens hippeste hotell for mutters alene å overta den nedslitte baren med det fordrukne klientellet. Kanskje var det fordi han mente at han ved å jekke opp prisene ville få skiftet ut de gamle gjestene med dem alle ville ha: nabolagets halvunge, betalingsdyktige, uproblematiske.

[spacer]

[spacer]

[spacer]

Tørst er den bok nummer elleve om Harry Hole, skrevet av Jo Nesbø

HARRY HOLE: TØRST

Bøkene om Harry Hole er tilgjengelig i ny pocketserie fra 16. januae 2016

Etter tre år i relativ harmoni braker helvete igjen løs i Oslo. Unge kvinner som har vært aktive på sjekkeappen Tinder blir drept i sine egne hjem, og Harry Hole trekkes på ny inn i etterforskningen.

21. mars er det klart for gjensyn med Harry Hole igjen. Endelig! – Jeg har bestandig vendt tilbake til Harry Hole, han er min sjelekompis. Men det er jo en ganske mørk sjel, så det har som vanlig vært både en glede og emosjonelt utmattende. Men Harry og historien gjør det verdt de søvnløse nettene, sier Jo Nesbø.

 

Tørst er den bok nummer elleve om Harry Hole, skrevet av Jo Nesbø

 

Tørst er en ekte og solid Harry Hole-roman, med alt det innebærer av galskap, korrupsjon, maktbegjær, utspekulerte drapsmetoder og en etterforsker som aldri unnslipper helt helskinnet. Dette er en bok vi gleder oss stort til å utgi, sier Nesbøs redaktør Nora Campbell.

VGs krimanmelder, Sindre Hovdenakk, mener at prologen lover godt: – Vi føres rett inn i en scene som peker framover, og samtidig som vi blir introdusert for hovedpersonen slik han har det akkurat nå. Etter fire års pause er Harry Hole altså tilbake, og det er tydelig at han bærer med seg mye i den mentale bagasjen sin. Vi vet jo fra før at bokens tittel Tørst henspiller på vampyrisme, og vi vet at Harry Hole har en morder han ennå ikke har fått tak i. Hevn, rettferdighet og gjengjeldelse er som kjent også noe man kan tørste etter. Det lover godt, i hvert fall.

 

Prolog

Han stirret inn i det hvite intet.

 

Slik han hadde gjort i nesten tre år.

 

Ingen så ham, og han så ingen. Bortsett fra hver gang døra gikk opp og nok damp ble sugd ut til at han et øyeblikk kunne skjelne en naken mann, før døra gled igjen og alt ble innhyllet i tåke.

 

Badet stengte snart. Han var alene.

 

Han trakk den hvite frottékåpen tettere rundt livet, reiste seg fra trebenken og gikk ut, forbi det mennesketomme bassenget, inn i garderoben.

[spacer]

Ingen sildrende dusjer, ingen konversasjon på tyrkisk, ingen nakne føtter som tasset mot gulvflisene. Han betraktet seg selv i speilet. Dro en finger langs arret som fortsatt syntes etter den siste operasjonen. Han hadde brukt tid på å venne seg til det nye ansiktet. Fingeren fortsatte nedover halsen, over brystet, stoppet der tatoveringen begynte.

[spacer]

Han åpnet hengelåsen til garderobeskapet, dro på seg buksene og tok frakken utenpå den fortsatt fuktige frottékåpen. Knyttet skoene. Forsikret seg igjen om at han var alene før han gikk bort til skapet med kodehengelåsen med blå malingsflekk på. Skjøv frem tallene 0999. Hektet av låsen og åpnet skapdøra. Betraktet et øyeblikk den store, vakre revolveren som lå på innsiden, før han grep rundt det røde skjeftet og stakk revolveren i frakkelomma. Så tok han ut konvolutten og åpnet den. En nøkkel. En adresse og mer detaljert informasjon.

Det lå én ting i skapet.

Svartmalt, lagd av jern.

Han holdt det opp i lyset med én hånd, betraktet smijernsarbeidet med fascinasjon.

Han kom til å måtte vaske det, skrubbe det, men han kjente alt opphisselsen ved tanken på å ta det i bruk.

Tre år. Tre år i hvitt intet, i en ørken av innholdsløse dager.

Det var på tide nå. På tide at han fikk drikke av livet.

På tide at han vendte tilbake.

Harry våknet med et rykk. Stirret ut i soverommets halvmørke. Det var ham igjen, han var tilbake, han var her.

«Mareritt, kjære?» Stemmen som visket ved siden av ham var rolig og varm.

Han snudde seg mot henne. De brune øynene hennes studerte hans. Og spøkelset bleknet og forsvant.

«Jeg er her», sa Rakel.

«Og jeg er her», sa han.

«Hvem var det denne gangen?»

«Ingen», løy han og la en hånd på kinnet hennes. «Sov nå.»

Harry lukket øynene. Ventet til han var sikker på at hun hadde lukket sine før han åpnet dem igjen. Studerte ansiktet hennes. Han hadde sett ham i en skog denne gangen. Myrlandskap, innhyllet i hvit tåke som blåste rundt dem. Han hadde løftet hånden, rettet noe mot Harry. Han kunne skimte det tatoverte demonansiktet på det nakne brystet hans. Så hadde tåken tetnet, og han var borte. Borte igjen.

[spacer]

«Og jeg er her», hvisket Harry Hole.»

Jo Nesbø

Jo Nesbø feirer i år 20 års jubileum som forfatter. For debutromanen Flaggermusmannen (1997) vant Nesbø både Rivertonprisen og Glassnøkkelen. Politi (2013) hadde et førsteopplag på 220 000 og har til nå solgt over 450 000 eksemplarer. Filmen Snømannen med Michael Fassbender har premiere i oktober 2017.

Bøkene til Jo Nesbø har solgt over 30 millioner eksemplarer på verdensbasis og han er oversatt til 50 språk.

Bøkene om Harry Hole er tilgjengelig i ny pocketserie fra 16. januae 2016

Et streif gjennom Harry Holes musikksmak

Jo Nesbø og Harry Holes musikksmak

Harry Hole er til enhver tid omtrent på alder med forfatteren selv, kanskje et par år eldre. Mange lurer på om Hole også er en tvillingsjel av popsangeren Jo Nesbø, for bøkene er fulle av musikkreferanser.

AV ØYVIND PHARO

Det følgende munner imidlertid ikke ut i påstander om Nesbøs musikksmak – det er et forsøk på å skape et musikalsk Harry Hole-univers, gjort av undertegnede som har vært Nesbøs forlagsredaktør siden Rødstrupe (2000). Av disse bøkene er det altså mulig å utlede noe som kan kalles Harry Hole-musikk, men ikke Jo Nesbø-musikk. Denne musikken utvikler seg over tid, etter som Harry Hole blir eldre og de musikalske trendene og subkulturene endrer seg.

Musikkreferanser i Nesbøs univers

Noe som startet som en observasjon av Nesbøs bruk av musikk i fiksjonen er etter hvert blitt til et forsøk på å lage en musikalsk inventarliste fra Harry Hole-bøkene. Den er ikke komplett, og i disse listetider vil det ikke forundre om en Nesbø-fan eller en populærkulturell analytiker har laget en komplett og kvalitetssikret liste over alle titler og artistnavn i de ti bøkene. Det er i så fall ca 5000 boksider å finlese. Undertegnede har mest systematikk over den senere delen av forfatterskapet, der de mest omfangsrike romanene også er.  Inntrykket er at musikkreferanser kommer tettere i de senere bøkene til Nesbø.

Wild roses

Første gang vi møter Harry Hole, er i Flaggermusmannen (1997), der handlingen er lagt til backpacker- og homsemiljø i Australia. En sang som blir referert til i flere sammenhenger, er «Where the Wild Roses Grow» med Nick Cave & The Bad Seeds.  Hole går til og med på impuls inn i en platebutikk og spør etter den.  Et mer sjanger- og tidsriktig soundtrack fra Australia kunne knapt finnes. Her hører vi Australias musikalske mørkefyrste i duett med den hjemlige popdronningen Kylie Minogue. Her tar jeg sjansen på å fastslå grunnakkorden i Holes musikksmak: Vakker og dyster. Denne sangen er en musikalsk gavepakke til soundtracket i Nesbøs debutroman. Men for all del, skill musikk som er tidskoloritt fra det som Hole liker. Det er ikke alltid det er sammenfall.

Sansen for Prince?

I Rødstrupe (2000), Nesbøs tredje Hole-roman, er hovedhandlingen for første gang lagt til Oslo. Musikkreferansene er flere. Tidskoloritten er fanget inn av Prince-låter, Shania Twain og et 17. mai-orkester som spiller «Just A Gigolo/I Ain’t Got Nobody» som er beskrevet på en måte som kan tyde på at Hole foretrekker Louis Prima fremfor versjonene til Village People og David Lee Roth. Harry Hole har ikke mye til overs for Freddy Mercury og Queen. Et Mojo-magasin fra 1999 med Freddy Mercury på omslaget har havnet i papirkurven hans på kontoret på Politihuset, men det virker som om Harry begynner å få sansen for Prince til tross for at rivalen på Politihuset, Tom Waaler, spiller ham på full guffe i sin Mazda kabriolet.

Konturene av Harry Hole i musikken

I de følgende bøkene blir musikkhenvisningenes blanding av tidskoloritt og mentale lydspor til en slags spilleliste, og det er mulig å ane en Harry Hole-smak. Den blir til underveis.  Etter hvert reflekterer musikkreferansene også det som skjer med Oleg, sønnen til kjæresten Rakel. Oleg blir tenåring, og Harry ønsker å følge med på hva gutten hører på. Harry prøver å velge mellom Slipknot eller Slayer. I Gjenferd (2011) avtaler han ved en anledning å treffe Oleg på Valle Hovin, en arena han assosierer med sommerlige konserter i selskap med Stones, Prince og Springsteen.  Han minnes uten en glede en gang da Rakel hadde overtalt ham til å bli med og se U2. Harry har alltid vært en klubbmann og hater stadionkonserter.

Rakel har på sin side prøvd å oppdra Oleg ved å ordne Harrys platesamling alfabetisk. Hun omtaler Harrys grunnleggende musikksmak ved å kalle Frank Zappa, Miles Davis, Supergrass, Neil Young og Supersilent for Harrys plater. Et annet sted omtales grunnstammen av platesamlingen hans å bestå av Elvis Costello, Jayhawks, Count Basie, Muddy Waters, Led Zeppelin og Aztec Camera. Jeg tror vi også kan føye til Johnny Cash, R.E.M. og annen amerikansk 80-tallsrock av typen Long Ryders. Di Derre får han ikke noe ut av, skal det absolutt være noe norsk så er det Jokke og Valentinerne og Gluecifer.

Selv om det er lettere å si hva Harry Hole ikke liker enn liker, aner vi konturene av hvilken vei det bærer.

En jazzmann med countrysmak

Jeg tror han ender som en jazzmann med countrysmak. Han liker allerede Duke Ellington, Miles Davis og Coltrane. Countrysmaken er ispedd en dash retro-americana. Det passer med noirstemningen i Gjenferd. Når denne boka åpner, han Hole egentlig etablert seg i Shanghai som pengeinnkrever, men han må tilbake til Oslo for å hjelpe Oleg som sitter i fengsel. Det går fra vondt til verre i løpet av handlingen, og et øyeblikk ønsker han seg tilbake til Shanghai hvor han kan glemme sitt forrige liv. Han følte seg hjemme i Shanghai, «… han likte å gå inn på Old Jazz Bar og høre de eldgamle jazzmusikerne knirke seg gjennom standardlåtene sine».

HARRY HOLES SPILLELISTE

  1. I will survive – Gloria Gaynor
  2. Walking On Sunshine – Katrina & The Waves
  3. Where The Wild Roses Grow – Nick Cave & the Bad Seeds feat. Kylie Minogue
  4. Y.M.C.A – Village People
  5. 1999 – Prince
  6. That Don´t Impress Me Much – Shaina Twain
  7. Let´s Go Crazy – Prince & The Revolution
  8. Don´t Get Around Much Anymore / Duke Ellington
  9. Theme From «The Conversation» – David Shire
  10. Wild Horses – The Rolling Stones
  11. Transmission – Joy Division
  12. Perfect Skin – Lloyd Cole
  13. Raining Blood – Slayer
  14. Vermillion – Slipknot
  15. Thunder Road – Bruce Springsteen
  16. A Love Supreme, Part 2: Resolution – John Coltrane
  17. Stratusphunk (Out of the Cool) – Gil Evans
  18. Blue In Green – Miles Davies
  19. Welcome To the Jungle – Guns N´Roses
  20. Come As You Are – Nirvana
  21. Pulse Of The Maggots – Slipknot
  22. Better by You, Better Than Me – Judas Priest
  23. It´s the End of the World As We Know it (And I feel fine) – R.E.M
  24. Alt kan repareres – Jokke & Valentinerne
  25. Powderfinger – Neil Young
  26. Suffragette City – David Bowie
  27. Boots of Spanish Leather – Bob Dylan
  28. Thriller – Michael Jackson
  29. Mannish Boy – Muddy Waters
  30. I Fought The Law – Bobby Fuller Four

Fra lanseringskonserten av Politi på Rockefeller 6. juni 2013