Stikkord: forfatter

Høst på Ugla Bar – og bakgården er åpen!

Endelig er det bokhøst! Ta deg en tur innom UGLA BAR. Drikk en kopp kaffe, les i en bok eller bare sitt og heng. Bli med på boklanseringer, kom på konsert og møt en redaktør. Vi åpner 08.00 mandag til fredag.

SEPTEMBER

 

Husk også: Forfattermandag hver mandag 16-20 / Vintirsdag, hver tirsdag, hele dagen / Bransjetorsdag, hver torsdag 16-20, og søndagspilsen, hele søndagen.

Tirsdag 19 / 19.00-22.00 / QUIZ MED NILSEN

 Onsdag 20 / 20.00 / TWIN BEAKS CLUB

 Lørdag 23 / 21.00-01.00 / DJ 13 O CLOCK

 Mandag 25 / TBA / LANSERING / TERJE HOLTET LARSEN & HANS PETTER BLAD:

 Tirsdag 26 / 19:00 /POESISYNDIKATET

 Onsdag 27 / 19:00 / LANSERING / HANNE ØRSTAVIK: Over fjellet

 Torsdag 28 / RELEASE / ANE BJERKAN

 Fredag 29 / TBA / KONSERT / HARIS

 Lørdag 30 / 21-01 / DJ 13 O CLOCK

 

Følg UGLA på Facebook og på Instagram!

Har du en god idé, forslag til arrangement , ris eller ros? Ta kontakt med Christelle Ravneberget.

@eatinginoslo elsker Ugla bokbar og skriver: «Ugla combines two of my must haves. Books with a chance of wine? Umm yeah, count me in. A good cup of coffee too, this place is so golden👏😊Jeg er enig, og et annet pluss er at det ligger sentralt i Oslo sentrum rett ved Tinghuset😃👍 #unikesteder i #oslo #uglabar #uglabokbar
UNIKESTEDER.NO

 

Møt forfatter Tom Egeland

Tom Egeland, forfatter av ungdomsromanen Katakombens hemmelighet

Tom Egeland er nyhetsjournalisten som ble forfatter på fulltid. Hans bøker kommer i stadig nye opplag og er oversatt til en rekke språk. Her forteller Tom Egeland om hvorfor han skriver, hvilke bøker han husker best og hvorfor han elsker å lese. 

Derfor skriver jeg

Det enkle svaret: Det er jobben min. Men hvorfor? Helt siden barndommen drømte jeg om å kunne fortelle historier – slik noen bøker fenget meg – alt fra Hardyguttene til Jules Verne og «Frendeløs» av Hector Malot. Tenk å ha alle disse verdenene inni seg! Det høres banalt ut, men jeg elsker å dikte opp historier og å leke meg med språket for å fortelle disse historiene best mulig. Jeg skriver utelukkende om temaer som fengsler meg selv så grenseløst at jeg gjerne bruker et år eller mer på å dykke ned i dem.

Les også Tom Egelands takketale fra da han ble tildelt Riksmålsprisen

Selv leser jeg mest

Jeg leser nok mest krim og spenning, men jeg leser også allmenn skjønnlitteratur og sakprosa med begeistring.

Min favorittforfatter

Spørsmålet er så brutalt og nådeløst at det blir umulig å svare på.

Den første boka jeg leste

Det husker jeg ikke. Moren min leste mye for meg, så det må nok ha vært Vestly, Egner og Lindgren. Jeg husker jeg kastet meg over Pippi Langstrømpe da jeg hadde lært meg å lese, og senere Hardyguttene.

Boka jeg husker best

Fra barndommen av må jeg trekke frem «Frendeløs» av Hector Malot. Fra min voksne lesning er det umulig å hente frem én bok. Å be meg velge mellom Hemingway, Hamsun, Undset, MacCarthy, Eco, Garcia Marquez – og slik kan jeg fortsette og fortsette – er som å spørre: Hvem av barna dine er du mest glad i?

Jeg elsker å lese fordi

Gode bøker former en alternativ virkelighet i hodet mitt. Fantasi er en undervurdert evne og egenskap.

Du finner oversikt over Tom Egelands utgivelser her

Mitt beste skrivetips til nye skrivespirer

Les, les, les. Og skriv, skriv, skriv. De som lykkes, er de som aldri gir opp.

→ Flere skrivetips fra Tom Egeland finner du her

Tom Egelands Djevelmasken med Bjørn Beltø

Møt flere leseglade folk her

Møt debutant Christian René Wold

Hør soundtracket til boka Klovnejakten skrevet av Christian René Wold

[dropcap custom_class=»normal»]C[/dropcap]hristian René Wold debuterer denne våren med romanen Klovnejakten, som handler om de kriminelles Oslo på begynnelsen av 2000-tallet: sex, dop og den evige jakten på mer penger. Her forteller han litt som hva han selv liker å lese – ikke minst: her får du soundtracket som er skreddersydd til boka! 

[spacer]

Dette er en fast, ukentlig spalte der vi ønsker å løfte frem inspirerende leseglade mennesker, bokbloggere, forfattere, bokhandlere og andre som brenner for litteratur og ivrer med leselyst.

[spacer]

Derfor skriver jeg

Har i lang tid hatt et ønske om å skildre ukjente miljøer i form av spennende historier.

[spacer]

Selv leser jeg mest

Krim/thriller

[spacer]

Min favorittforfatter

Ingvar Ambjørnsen

[spacer]

Den første boka jeg leste

Beatles, leste jeg i 1986, altså den første, etter å ha lest utallige Hardy guttene og Nancy Drew bøker i forkant.

[spacer]

Boka jeg husker best

KlovnejaktenAmerican Psycho, Brett Easton Ellis, brakk meg flere ganger underveis og tenkte samtidig; er det mulig å skrive så drøyt?

[spacer]

Jeg elsker å lese fordi

Den muligheten leseren får til å visualisere bilder gjennom teksten er det jeg setter høyest med bøker. Man blir dratt inni en annen verden samtidig som det er vanskelig å løsrive seg fra teksten.

[spacer]

Mitt beste skrivetips

Sett opp enn fremdriftsplan og jobb konstruktivt, la pc en stå med dokumentet oppe og kombiner skriving med musikk eller andre aktiviteter. Hvis ikke dette funker så vet jeg at Aschehoug har et supert skrivekurs. Lykke til!

[spacer]

Møt flere som leser og skriver her 

[spacer]

[spacer]

Soundtrack til Klovnejakten

Christian René Wold har satt opp en spilleliste skreddersydd for å lytte til mens du leser Klovnejakten:

Dette er gjevt, Lars Petter Sveen!

Lars Petter Sveen

[dropcap custom_class=»normal»]G[/dropcap]øteborg: I dag kl. 16.00 mottok Lars Petter Sveen selveste P. O. Enquists Pris! Prisen deles ut hvert år til en yngre forfatter på vei ut i Europa.  

[spacer][spacer]

Bokmessen i Gøteborg er et mylder av folk, scener, stands og bøker, en labyrint det et øyeblikk føles umulig å forsere. Lars Petter Sveen skal motta P.O. Enquists pris, en pris som gis til en ung forfatter på vei ut i verden, til et forfatterskap av fremragende kvalitet. Prisutdelingen skal skje på Debattscenen, men når vi ankommer, eksisterer ikke noe som heter Debattscenen, og det blir en hektisk vandring, dulting i strømmen av mennesker, feil scene og en ny scene, før vi ,endelig, gjenkjenner de riktige folkene og er fremme på rett sted.

Lars Petter blir bedt opp på scenen, og romanen Guds barn blir rost, den blir omtalt som en bok om ondskap med kjærlighet som omdreiningspunkt. Juryen sier at forfatterskapet er preget av stor modenhet, egenrådighet og djervhet.

Juryen skriver følgende om Guds barn: – I sin seneste roman skriver Lars Petter Sveen gjennom et kaleidoskop av fortellinger frem mytiske, historiske og bibelske skikkelser som speiler sin egen tid like mye som vår kulturarv og moderne samtid. Lagt til tiden fra Jesu fødsel i Betlehem til førti år etter hans død, er den en fortelling om ondskapen i verden, med kjærligheten som omdreiningspunkt. Guds barn er på alle måter et velfortjent gjennombrudd av en ung forfatter som i sitt forfatterskap viser stor modenhet, egenrådighet og djervhet.

– Det er ein stor heider, eg tek det som ei anerkjennelse av at Guds Barn kan ha noko relevant å seie om spørsmål i vår samtid. I tillegg er det ei ære å bli lest av Enquist, eit litterært forbilde, sier Lars Petter Sveen.

[spacer]

[spacer]

 

Guds barn er på alle måter et velfortjent gjennombrudd av en ung forfatter som i sitt forfatterskap viser stor modenhet, egenrådighet og djervhet.

[spacer]

Juryen består av PO Enquist, Håkan Bravinger (Norstedts), Cathrine Bakke Bolin (Gyldendal Norsk Forlag) samt Jakob Malling Lambert (Rosinante & Co.).

Sveen er i godt selskap med tidligere vinnere som Jonas Hassen Khemiri, Trude Marstein, Daniel Kehlmann, Helle Helle, Mara Lee og Ingvild H. Rishøi.

 Mads og Lars Petter

Skrivebelastet

Vingebelastning

[dropcap custom_class=»normal»]T[/dropcap]arjei Vesaas’ debutantpris, Ungdommens kritikerpris, Aschehougs debutantstipend, nominert til P2-lytternes romanpris, nominert til Bokhandlerprisen, stor applaus fra kritikere og lesere. Etter suksessen med Bli hvis du kan-trilogien har Vingebelastning tatt leserne med storm. Les intervjuet med Helga Flatland om å følge opp en forventet suksess.

TEKST: Vegard Bye

Det er veldig spennende, men vanskelig – det er ikke for ingenting at det nettopp kalles den vanskelige andreboka, og det er slik det føles selv om jeg allerede har skrevet tre romaner tidligere. Men først og fremst er det deilig å fri seg fra trilogi-universet. Selv om det var fint å skrive de første romanene, var det tilfredsstillende å avslutte. Ikke nødvendigvis fordi jeg var lei, mer fordi jeg var fornøyd og følte meg ferdig. Det var samtidig en blanding av lettelse og litt skummelt å bevege seg bort fra det kjente universet og ut i noe annet. For jeg har skrevet noe helt nytt denne gangen.

 

Føler du at det er noen krav fra leserne?

Det er sikkert en forventning hos leserne, og jeg tenker at noen vil bli overrasket, noen skuffet – og forhåpentlig er det mange som vil glede seg over Vingebelastning, den nye romanen min. Jeg har stor respekt for leserne mine og vil nødig skuffe dem, men jeg kan heller ikke skrive på «bestilling» eller etter en oppskrift jeg nå har lært fungerer – det ville i alle fall ikke fungert for meg i lengden. Kanskje er ikke dette det leserne mine venter på – men jeg liker det litt også. Jeg liker at det nettopp ikke er det.

 

I den norske utgaven av litteraturmagasinet Granta bidro du med en novelle som også er noe helt annet, men samtidig hadde det gjenkjennelige Flatlandske mørket i seg?

Jeg har hele tiden blitt assosiert med dette mørket, og sorg er riktignok et tema jeg synes er veldig interessant, men den nye romanen er lysere og lettere, kanskje mer humoristisk, selv om temaet er alvorlig. Jeg skriver jo på en tilgjengelig måte, det er ikke så språklig eksperimentelt, men rett frem og karakterdrevet. Og det er ikke det samme mørket i den nye hovedpersonen Andreas som det var både i Granta-novellen og trilogien. Vingebelastning er først og fremst et samtids- og generasjonsportrett.

 

Hovedpersonen Andreas, hvem er egentlig han?

Andreas er en ganske vanlig fyr på 30 år fra Skien. Som alle andre i hans generasjon blir han fortalt at de kan bli akkurat hva de vil, velge hva de vil, gjøre hva de vil med livet sitt; det er ingen begrensninger. Og det legger jo et visst press på forventningene til livet når du får høre det. I utgangspunktet har Andreas et vanlig liv sammen med familien, men etter hvert som vi blir kjent med ham, og han blir kjent med seg selv, merker vi at han viker unna kravene som blir stilt ham. Han vil egentlig ikke gå i dybden på annet enn tallene – han har et stort talent for tall, er matematisk veldig god – og vil følge strømmen så godt det lar seg gjøre når det gjelder alt fra utdanning til kjæresten og familien sin.

 

Andreas har noen tvangstanker, og handlinger, som preger ham litt?

Han har noen små nevroser for å systematisere og kompensere for en kaotisk og uoversiktlig verden. Han holder for eksempel på med modellflyutregninger og beregner avstander – noe som har krevd relativt mye research fra min side da jeg ikke er særlig matematisk begavet selv. Og, i likhet med veldig mange andre jeg kjenner, tar han noen forholdsregler selv om han egentlig ikke tror på dem: Som å telle til ti før du drikker en slurk melk om morgenen, ikke tråkke på kumlokk eller fortausstreker og lignende – ting som er helt innafor, men som Andreas kanskje utfører i litt større grad. Men det går ikke utover livskvaliteten hans i særlig grad, det er ikke sånn at han ikke kommer seg ut av huset, unngår sosiale situasjoner eller andre ting. Han gjør det for eksempel til en intern og morsom greie med kjæresten sin, det ene opphenget han har med å gjøre mennesker til tall, eller hvordan han selvironisk tenker rundt mange av de faste mønstrene sine. Så det er ikke et stort hinder for ham. Før han blir gjort oppmerksom på det.

 

Så blir Andreas utsatt for en ulykke. Ikke noe alvorlig, men han blir innlagt på sykehus med fysiske skader – noe som utløser en psykisk reaksjon, og han blir fanget opp av psykiatrien?

Ja, og hans første reaksjon er: Trenger jeg dette, er jeg virkelig syk? Men etter hvert som han får pratet mer og mer om seg selv – en ganske tilfredsstillende følelse for de fleste – og finner flere og flere «svar», så tenker, og kanskje ønsker, han stadig mer at han er syk. Han opplever at det er deilig å ha et sted å plassere alt som ikke svarer til forventningene, det har et navn, og han kan til og med finne svarene – i tett samarbeid med psykologen – på at det er blitt slik, på at livet føles ganske på trynet for det meste. Han blir sykemeldt og omfavner den nye livssituasjonen som en mulighet, nærmest som en alternativ karriere.

 

Andreas begynner i terapi hos psykologen Bjørnar. Hva tenker du om ham?

Han er nok ikke verdens beste psykolog, og ikke av den mest konstruktive typen. Han er mer opptatt av å anerkjenne enn å gjøre noe med problemene. Men det som skjer mot slutten av terapien, er jo at han innser at Andreas ikke lider av noe å bli frisk av. Han leter etter overgrep i oppveksten, skylder på selvopptatte foreldre, men det er til syvende og sist ikke noe uvanlig. Det er imidlertid ingen tvil om at Andreas har det vondt, og det kan godt hende at han har behov for hjelp, men systemet han havner i – og søken etter «svarene» – gjør ham bare verre. Det er interessant fordi det er et system som er designet for å hjelpe, men jeg er usikker på hvor godt vi har av å diagnostisere alle reaksjoner på at livet i blant rett og slett er kjipt.

 

Andreas sier et sted at det er som om noen har lovet ham en overraskelse alle går og venter på, men som han sakte, men sikkert innser ikke kommer til å bli skje.

Ja, jeg tenker at livet kanskje er slik for veldig mange. Det handler om selvrealisering og jag etter egen lykke – for ikke å snakke om tiden vi har til å lete etter lykke, tilfredsstillelse og «likes» – det evige jaget etter bekreftelse. Det vil aldri bli ekte nok, det vil aldri bli nok. Det er alltid noe som kan bli bedre. For Andreas er det vel nettopp sånn. Han har egentlig alt han så for seg at han skulle ha i en alder av 30, men han føler hele tiden at noe mangler, og han vet ikke hva eller hvordan han skal finne det. Jeg tenker at for Andreas handler det også om at han har valgt en helt idiotisk jobb i forhold til hva han egentlig er god til – han ender som kommunikasjonsrådgiver etter å ha studert medievitenskap, i tråd med alle andre som vil «noe innen media».

 

Faren til Andreas sier han burde bli ingeniør – er det et foreldreopprør at han velger noe helt annet?

Andreas har ikke det opprøret i seg, tvert imot anklager han foreldrene for at de ikke har gitt ham noen råd eller begrensninger, det er deres feil alt sammen. Og «foreldreopprøret» finnes tross alt ikke på samme måte i hans generasjon – forholdet mellom foreldre og barn har forandret seg, man er nærere hverandre og er «barn» mye lenger. På den andre siden har også foreldrerollen, og måten man følger opp barna på, forandret seg mye de siste årene, noe Andreas foreldre ikke er så veldig interessert i – de er glad i barna sine, men også opptatt av å leve sitt eget liv.                 Andreas er enormt trygghetssøkende og tar kanskje valg ut ifra hva han tror han burde uten å kjenne ordentlig etter hva han faktisk liker og kan. Han sier selv at han må jobbe med noe kreativt fordi alle andre gjør jo det.

 

Er dette et symptom på dagens generasjon av 30-åringer, tenker du?

Ja, det tror jeg. Vi er en mellomgenerasjon med ironigenerasjonen som kom rett før oss og alvorsgenerasjonen hakk i hæl, som eskalerer med flinkisgenerasjonen. I dag velger man seriøse fag og yrker og er utrolig flink – men kanskje ikke så engasjert? Vi som er 30 nå, bærer fortsatt preg av at det var lov å være litt slappe, og det var fremdeles litt kult å bråke i skoletimene.  Jeg tror at for Andreas bunner mye i det at han er en del av en generasjon som ble foret med at de er så heldige og kan velge hva de vil, og det er ikke nødvendigvis positivt for alle. Det er mye som da ikke vil svare til forventningene og vil slå deg i trynet. Og at dette blir sykeliggjort og diagnostisert, er det vel ingen som tjener på.

 

Ville historien vært annerledes hvis Andreas var en jente?

Det ville nok vært vanskeligere for meg å skrive denne historien da. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å holde distansen – det er nok av likhetstrekk mellom meg og Andreas, haha. Det er mer et teknisk grep at det er en han og ikke henne. Hun ville mest sannsynlig fått et såkalt «flink pike-syndrom» – noe jeg selv synes er et utrolig provoserende begrep. Personlig mener jeg at det unge lidelsesperspektivet er uavhengig av kjønn, det er uansett ikke sunt. Det kan virke som om en del ser det som et gyldig alternativ til å leve og virke normalt, fordi det selvsagt er slitsom å leve, og at de finner en annen ro og det blir en karriere av å være diagnostisert og være syk. Nå snakker jeg selvfølgelig ikke om de som er ordentlig syke, men de lidelsene som bl.a. kjæresten til Andreas omtaler som «hvem som helst kan få». Det er en sykeliggjøring som ingen er tjent med, og aller minst de som bruker det for å få oppmerksomhet. Dette er ingen moralsk pekefinger, det er mer en undersøkelse: Hva skjer når et grensetilfelle blir plukket opp og sykeliggjort?

 

En av Platons leveregler er «Gjør hva du har å gjøre, og kjenn deg selv». Tror du Andreas etter hvert vil klare å leve etter denne regelen?

Hm. Det er ikke greit å vite. Men det skjer noe mot slutten i boka, der Andreas tenker at psykologen er det eneste han har igjen, da virker det som om han får summet seg litt.

Jeg velger å la leserne få svare på det.

[spacer]

[spacer]

 

 

Jussi-effekten

[dropcap custom_class=»normal»]H[/dropcap]vordan forteller jeg hjemme at jeg er forelsket i tre andre. I Carl, Assad og Rose. Ja, og litt i Jussi Adler-Olsen.

– Ferie eller jobb? Damen bak disken på DSB smiler. – Jobb, sier jeg. – Vi skal besøke Jussi Adler-Olsen. – Er det sant, utbryter damen. Det er sant. Vi er på vei til Allerød som ligger 30 kilometer utenfor København for å besøke danskenes forfattersuperstjerne. I Allerød går vi innom Allerød Bog og idé. – Skal dere til Jussi? Se her, sier innehaveren og slår opp på bokhandelens Facebook-side. Han viser oss bilder og film fra lanseringen av Jussis seneste bok, Den grenseløse. Den sjette boken i eposet om Avdeling Q. Filmen viser en helt fullsatt sal i byens kulturhus, Mungoparken. Jussi er ofte innom bokhandelen for å signere bøker. Den julen Marco-effekten ble lansert, sto folk i kø i tre timer for å sikre seg et eksemplar. Høres det kjent ut? Ja. Jussi Adler-Olsen er danskenes Jo Nesbø.

 

I en stor, grå murvilla har Jussi sin skrivestue. Villaen har han selv pusset opp. Dette er det femte huset han har kjøpt og pusset opp i Allerød. Skrivestua minner kanskje mer om en bedrift, og det jobber fem stykker der til daglig. I dag er det bare Elisabeth – Jussis personlige assistent – og Jussi som er på plass. Elisabeth er komtesse og har en hund som heter James. James er veldig glad for å se oss! Elisabeth er ifølge Jussi ansatt for å si nei på hans vegne. Og det er en svært vanskelig jobb. For Jussi sier nesten aldri nei.

 

Jussi viser oss rundt fra kjeller til loft. I kjelleren er det brannsikkert arkiv med kontrakter og originalmanus, et overvåkingsrom (jeg føler nesten at jeg er med i Avdeling Q!) og et serverrom med sikkerhetskopier av alle bøkene. I første etasje finner vi resepsjonen og et konferanserom. Her møter Jussi journalister og gjester. I annen etasje finner vi selve skrivestua. Her sitter vanligvis også kona, Hanne. Hun hjelper Jussi med å holde styr på økonomien og persongalleriet i Avdeling Q-universet. Men hun maler også. De nydeligste bilder. I loftsetasjen har Jussi innredet et komplett lydstudio. Musikk er en stor lidenskap, og han ønsker seg mer tid til å lage filmmusikk. Her oppe skrives den endelige versjonen av bøkene. Og her står bilbanen. Bilbanen brukes for å løse vanskelige spørsmål. Vi får prøve banen, men jeg har en mistanke om at jeg har fått den aller langsomste bilen.

 

I resepsjonen står det en diger reol som inneholder Jussis romaner på alle språk. En imponerende samling. 125 land og 42 forskjellige språk. Omslagene ser helt forskjellige ut fra land til land. – Hvis jeg ikke liker omslaget, gir jeg beskjed om det. Men forlagene i de ulike landene vet hva som fungerer der, og det respekterer jeg selv om omslaget er sinnsykt stygt. Jeg sier bare ifra én gang, sier Jussi. For Jussi er mer enn en forfatter. Han er forlegger. Han er forretningsmann. Og musiker. Og håndverker.

 

Året er for kort

Bøkene om avdeling Q er Danmarks mest solgte krimserie. Avdeling Q er egentlig en oppbevaringsplass hos Københavnpolitiet for den noe sære og humørsyke Carl Mørck. Mørck er opprørsk og trakasserende, men har samtidig en sterk rettferdighetssans og en oppriktig harme. Avdelingen består for øvrig av den uutgrunnelige Assad og den høyst uberegnelige sekretæren, Rose. Avdeling Q er et sted for de kaldeste av de kalde sakene. Sakene som skal forbli uløste. Tror alle.

 

Den grenseløse ble lansert 24. oktober 2014 ,og i løpet av fem dager ga Jussi 52 intervjuer og var på en rekke arrangementer. Forlaget Politiken hadde det hele på stell med alt fra kampanjer i sosiale medier til opplegg i bokhandlere.

 

– Jeg holder meg på siden av hva markedsavdelingen gjør. Jeg forsøker å finne en balansegang mellom forventning og eksponering. Nå står det store pappfigurer av meg i alle bokhandlere. Men jeg synes det er slitsomt. Jeg er alltid på etterskudd. Dette har vært den beste sommeren i manns minne, men jeg har bare sittet inne. Jeg har gått opp seks kilo i denne skriveperioden. Hjernen krever at jeg spiser. Da jeg var i Barcelona i høst, var det den første ferien på to år. Den grenseløse er trykket i 230 000 eksemplarer, og alt i denne prosessen krever et tett løp. Alle er presset, og i en lanseringsperiode på seks uker, forsøker jeg samtidig å skrive på det som skal bli den syvende boken i serien. Året er for kort. Kan jeg leve opp til forventningspresset? Ja. Men jeg er ikke like sikker på at de rundt meg mener det samme. Jeg merker ikke janteloven, men jeg tror folk likevel går og venter på at jeg skal snuble. Den dagen jeg ikke lykkes med bøkene, har jeg fri.

Gode hjelpere

I Den grenseløse må Avdeling Q løse en 17 år gammel drapssak som blir hentet opp igjen. En ung, livsglad kvinne forsvant og ble funnet drept hengende i et tre. Saken er både vanskelig og mystisk.

 

Jussi har et godt hode for å utvikle spennende og intrikate plot. Han har én hovedregel: Hver historie skal være ny og annerledes. Ofte dukker starten på en historie opp helt tilfeldig. Ideen til Den grenseløse kom mens han satt og så på tv i Barcelona. Åtte av de kanalene han var innom handlet om å legge tarotkort. Én kanal henvendte seg kun til homoseksuelle. En annen ville helbrede homoseksualitet. Og folk ringer inn hele natten for å få svar på sin søken. Dette betaler de mye penger for. – Dette var samtidig både skremmende og lattervekkende. Litt senere oppsøkte jeg en alternativmesse. Det var en lang korridor med avlukker på begge sider. Bak avlukkene foregikk det alt mulig rart. Alt det jeg overhodet ikke skjønner noe av. Fra Mirakel-Per til håndspåleggelse. Vi tror det er tull, men dette er virkeligheten. Jeg er opptatt av folk som ser annerledes på ting. Som stadig er på søken etter noe. Og jeg har respekt for det. Hva får deg til å gå inn i det ene eller det andre avlukket? Der starter Den grenseløse. Så er spørsmålet: Hvem er den grenseløse? Det skal jeg ikke svare på her.

 

Eposet om Avdeling Q er på ti bøker og Jussi har alle synopsisene klare. Er han alltid like skråsikker? – Jeg er svært selvkritisk når jeg skriver. Men jeg får god hjelp. Man kan være bevisst selvkritisk eller ubevisst selvkritisk. Å være ubevisst selvkritisk er konstruktivt. Det er som i musikk. Jeg vet om jeg er på riktig sted. At det er balanse i det jeg gjør. Jeg merker med én gang om det fungerer eller ikke. Jeg skriver alltid i WordPerfect med hvit skrift på blå bakgrunn. Da kan jeg ikke blende meg selv med fancy overskrifter, paginering og marg. Og jeg blir ikke forstyrret av mail. Men jeg trenger musikk når jeg skriver. Uten musikk blir det ingen bøker. Og så lytter jeg til mine tre kritikere. Hanne er en begavet leser som har et følelsesregister jeg stoler fullt og helt på. Når hun sier at hun ikke tror på en av personene, ja da gjør jeg noe med det. Hun er til stor hjelp når jeg skal bygge ut karakterene. Henning er den eneste som kjenner avslutningen på alle mine romaner. Han er en gammel venn, og i skriveprosessen setter vi oss ned sammen og diskuterer. En samtale mellom venner, men også en slags sikkerhetskopi. Og så er det Anne Christine. En fabelaktig leser. Jeg retter alt hun foreslår.

 

– Det må være deilig at Den grenseløse har fått så mange gode anmeldelser? – Jeg skriver ikke for anmelderne. Jeg skriver for én leser. Han som ligger alene i sengen sin med en bok. Anmeldere leser ikke av lyst, men av plikt. Det er klart jeg er følsom, det er vi alle. Men 5 stjerner gir meg ikke like mye som når Hanne og Henning – etter å ha lest siste kapittelet i en ny roman – kommer inn på kontoret og gir meg tommelen opp. Dét betyr alt! Den grenseløse er en politiroman, og at politimenn har sagt at dette er den beste danske politiromanen som er skrevet, betyr mer enn en anmeldelse. Det har selvfølgelig endret seg med årene. Da jeg skrev min første roman, gråt jeg av glede over en god anmeldelse.

 

Den hemmelighetsfulle øya

I bøkene om Avdeling Q har Jussi tatt oss med rundt i Danmark. Den grenseløse foregår på Bornholm og Öland. – På Öland er det et digert område midt på øya som kalles Alvaret. Området har en helt spesiell natur du ikke finner andre steder. Grunnen til at området ikke er bebygget, skyldes familier som ikke kunne enes. Ikke engang innad i familiene. Jeg syntes det var spennende å legge handlingens senter på egoismens øy. Og Bornholm er det fineste, lille stykke infrastruktur i Danmark. Et Lilleputt-land både geografisk, språklig og kulturelt. Om vinteren er det mørkt og avsondret med mange gårder som ser ut som om de kan romme skumle ting. Og det gjør de også. Om sommeren kommer det rundt 600 000 turister. Det skaper en ubalanse i samfunnet som er utrolig interessant. Og øya har en historie som rommer alt. Blant annet har det vært et sentralt område for kulturer som tilber solen. Jeg har vært på øya og fått tilgang til alt jeg ønsker meg. Politistasjonen, våpenlageret og mange fantastiske personer som har vært til stor hjelp. Alt i Den grenseløse stemmer geografisk.

 

I Den grenseløse stifter vi bekjentskap med Naturabsorbsjonsakademiet på Öland og akademiets karismatiske guru Abu Abanshamash. Det kan virke som om alternative trosretninger har fått større og større fotfeste. Handler dette om at tradisjonell religion mister fotfestet eller er det en oppblomstring av individualisme? spør jeg Jussi Adler-Olsen. – Det kan handle litt om det siste, men først og fremst handler det om trygghet. At vi ønsker å forløse vår angst med trygghet. Ritualer er trygghetsskapende. Bare tenk på dåp og bryllup. Samtidig tenker jeg at det er viktig å forholde seg til endringer livet. Det skjer alltid noe som rokker ved vår tilværelse. Skilsmisse. Dødsfall. Du kan ikke leve som før, du må forandre deg. De fleste av oss reagerer ikke som vi bør reagere når slike omfattende endringer skjer.

Like doven som Carl Mørck

I tillegg til en ny historie for hver bok, følger vi også Carl, Assad og Roses egne historier. Hva skjedde da Carl og makkerne ble utsatt for et bakholdsangrep? Hvorfor er Assad så hemmelighetsfull om sitt tidligere liv. Og hvem er egentlig Rose? Som personer blir de tydeligere for hver bok. – Kort oppsummert kan vi si at Carl søker etter fred fra fortiden, Assad innhentes hele tiden av fortiden. Og Rose? Rose fornekter fortiden. – Som leser liker vi å følge dem, og vi er nysgjerrige på dem. Og vi kan på et vis kjenne oss igjen i alle tre. De har blitt folkekjære. Men vil du savne dem når den tiende boken er ferdig? – Nei, jeg tror ikke det. Historiene er godt avrundet, så jeg tenker det skal gå fint å si farvel. Men det kan jo hende at vi får et glimt av dem i de bøkene jeg skal skrive etter at serien er avsluttet. Det vet man aldri.

 

Jussi bruker mye humor i bøkene om Avdeling Q. – Jeg må bruke humor for å skrive disse bøkene. Syrlighet, ironi og satire er viktige virkemidler. Carl Mørck smiler. Men i små, små glimt. Dét er vanskelig å overføre til lerretet. – Når jeg setter meg ned for å skrive, så skriver jeg. Da er det ikke å ta seg en tekopp eller stirre ut av vinduet. Min kopp te er vitsene og humoren. Carl, Assad og Rose er tre høyst ulike personer. – Privat ligner jeg nok mest på Carl. Som politisk menneske ligner jeg mest på Assad. Og Rose representerer kaoskraften vi alle trenger. Jeg er doven av natur, akkurat som Carl. Det er det beste i verden – å sitte med bena på bordet og se fotball på TV. Assad er katalysatoren i Avdeling Q, og jeg kan merke at Carl viser fingeren til meg når Assad kommer inn og røsker tak i ham.

 

Jussi har en god produksjon av bøker bak seg på ganske få år. – Jeg skriver når jeg har timene til det. Det kan være én time eller 11 timer. Jeg tror ikke på skrivesperre. Da handler det om noe annet. Enten at historien din ikke er god nok, eller at du er lat, eller at du ikke har talent. Når jeg skriver, avslutter jeg alltid litt før jeg har tenkt. Jeg skriver ikke ferdig avsnittet, for da kommer jeg lettere i gang dagen etter. Det er ganske vanskelig, men det fungerer.

 

Som tidligere forlegger har Jussi en bevisst holdning til forlagene han utgis på. – Jeg har stor respekt for alle på forlaget som ikke bare investerer penger, men også masse tid på mine manus. Jeg velger mine kamper med omhu og kjemper til vi står på samme plattform. Jeg er nøye med hvilke forlag som representerer meg i utlandet, og jeg liker å vite hva de planlegger – fra omslag til markedsplaner. Forleggeren i meg er opptatt av at forfatterskapet mitt ikke skal brandes, men familiegjøres. Når de vet hvem jeg er og jeg vet hvem de er, skjer det noe annet. Og er jeg en grei fyr, kan det hende at de strekker seg litt lenger. Og så er det viktig for meg at alle tjener på at jeg nettopp er på deres forlag.

 

Gleder seg til å lese Jo Nesbø

Jeg er selvfølgelig nysgjerrige på om den syvende boken om Avdeling Q. Er han i gang? – Jeg kjenner teamet, jeg kjenner tittelen og jeg kjenner historien. Vi skal inn i hodet på Rose denne gangen. Hva slags hemmelighet bærer hun på? Den vil foregå i og rundt København – kanskje med en liten avstikker. Jeg vil sette fokus på et stort problem som gjennomsyrer hele samfunnet, men som vi overhodet ikke ser omfanget av. Ikke ennå. Det kan synes som det blir lite tid til å legge bena på bordet og se på fotball. – Ja, det er veldig hektisk, bekrefter Jussi.

 

At skandinavisk krim går godt i utlandet, er ingen nyhet. Mange mener at det startet med Millenium-trilogien til avdøde Stig Larsson. – Jeg tror det vi ser nå, er en synergieffekt som ikke har noe med Stig Larsson å gjøre. Det har blant annet med Jo Nesbø og meg selv å gjøre. Jeg har ikke lest noe av Nesbø. Jeg gleder meg til å gjøre det, men jeg må skrive ferdig serien om Avdeling Q først. Jeg er redd for å plagiere ubevisst. Min yndlingsroman er Oliver Twist. Da en anmelder sa at Marco-effekten var en Oliver Twist-fortelling, så jeg øyeblikkelig hva han mente.

 

Jeg ymter frempå om et mulig norgesbesøk før vi avslutter samtalen og går hvert til vårt. – Jeg er veldig glad i Norge og mine norske lesere, så det vil jeg prøve å få til, sier Jussi.

Bøker av Jussi Adler-Olsen

 

5 tegn på at du er klar for en ny Jussi-bok

  • Du har døpt datteren din Rose
  • Når du ser et bilde av politistasjonen i København, tenker du: Der sitter Carl
  • Du vet hvor Rønneholtparken ligger
  • Du tenker på Assad når det er krydder-te på kannen
  • Du legger ferien din til Bornholm fordi du vet at det er der det neste eventyret om Avdeling Q foregår

Flere artikler om Jussi Adler-Olsen

Stefan Ahnhem om å skrive krim

Stefan Ahnhem

[dropcap custom_class=»normal»]S[/dropcap]tefan Ahnhem har bakgrunn som manusforfatter for både film og tv-serier og ikke minst krimsuksessen  Offer uten ansikt. Nå foreligger oppfølgeren, Den niende graven, som allerede har gjort seg bemerket på salgslistene. Nå gir han oss sine beste skrivetips. 

[spacer]

TEKST: Stefan Ahnhem

Ikke vent på den perfekte ideen

– Hvor får du alle ideene dine fra? Siden debuten for to år siden er dette utvilsomt det spørsmålet jeg får oftest. Jeg overdriver ikke når jeg anslår minst hundre ganger. Allikevel har jeg ikke greid å komme med et godt svar, og gudene vet at jeg har prøvd.

Kanskje det er spørsmålet som er problemet? Det legger til grunn at en forfatter setter seg ned (eller går rundt, for den del), og venter på at en idé skal komme, og at ideen plutselig er der, som en slags hellig inspirasjon. Det forutsetter også at ideer er på et spesielt sted, slik at du bare trenger et godt kart for å finne dem. Det er helt feil. Å skrive handler ikke om å vente på den perfekte ideen. Det handler om å skrive, og å skrive mer.

Å skrive handler ikke om å vente på den perfekte ideen. Det handler om å skrive, og å skrive mer.

Da jeg begynte å skrive Offer uten ansikt var min første, store idé at jeg ville skrive en roman. Ja, det er sant. Men er det egentlig en idé? På en måte var det det for meg. Jeg hadde skrevet filmmanus i så mange år og var desperat etter en ny utfordring og skjønnlitteratur kjentes som en god idé.

Et filmmanus skal helst ikke være på mer enn hundre sider. Faktisk sto det i noen av kontraktene mine – jeg tror det var Wallanderserien – at episodene (nei, jeg tuller ikke), måtte være på nøyaktig 89,25 minutter. Så jeg fikk ideen om at min første roman skulle bli minst på fem hundre sider.

Helsingborg er ukjent

Det føltes naturlig å skrive krim, siden jeg hadde jobbet i den sjangeren så lenge, både med mine egne historier og adapsjoner. Jeg kjente altså sjangeren ut inn. Jeg ville at den skulle foregå i en by hvor verken Kurt Wallander eller Lisbeth Salander hadde satt sine ben, så Helsingborg, hvor jeg vokste opp, kjentes som et bra valg. Byen ligger sør på den svenske vestkysten og er så nær Danmark at du nesten kan se det, til og med når det er tåke.

Jeg ville at den skulle foregå i en by hvor verken Kurt Wallander eller Lisbeth Salander hadde satt sine ben, så Helsingborg, hvor jeg vokste opp, kjentes som et bra valg.

Fordi Helsingborg er ukjent for de fleste bestemte jeg meg for at min hovedperson, Fabian Risk, skulle flytte tilbake til hjembyen sin. Slik kunne han både se byen med nye øyne og være kjent der. På dette tidspunktet ante jeg fremdeles ikke hva boken skulle handle om.

Men på en måte var det allerede blitt en hjemkomsthistorie. Så det føltes naturlig at det begynte å skje ting som hang sammen med fortiden. Ting som vekket Fabians minner til live igjen, og siden det var en krim virket det logisk at noen av minnene var fryktelige. Løsningen ble at offeret var fra den gamle grunnskolen hans, og for å få historien lengre (husk ideen om fem hundre sider) lot jeg morderen legge igjen det gamle klassebildet med offerets ansikt krysset ut, noe som antydet at det ville bli flere ofre fra den samme klassen.

Og slik gikk det videre. Én avgjørelse etter den andre. Med enkelte unntak gikk jeg for den mest logiske løsningen. Jeg måtte ofte gå tilbake og forandre på ting fordi jeg ble stadig mer klar over hva historien faktisk handlet om, og ikke minst hva den ikke handlet om.

– Så hvor fikk jeg ideene mine fra? Tja. Si det, du.

-> Les mer om Den niende graven her