Stikkord: Et overskuelig mørke

Hva om det er vi som må flykte?

Håvard Syvertsen

[dropcap custom_class=»normal»]I[/dropcap] en ikke veldig fjern framtid blir Norges regjering styrtet, Oslo satt i brann og folket tvunget til å flykte på grunn av borgerkrigslignende tilstander. Håvard Syvertsen har skrevet en dystopisk roman fra Oslo i nær fremtid: Hva om vi må flykte? Hva om vi blir «de andre»? Her forteller forfatteren selv historien bak boka Et uoverskuelig mørke.

Tekst: Håvard Syvertsen

Det er en slags krigstilstand i Oslo og på Østlandet. Ingen veit hva som skjer, internett ligger nede, TV og radio likeså. Det er hyppige eksplosjoner, skuddvekslinger i gatene og hele kvartaler står i brann. Fra tre ulike perspektiv, i tre fortellinger, følger romanen noen personer det første døgnet: Et eldre ektepar som må ta med seg barnebarnet og flykte ut av byen, Kaisa, en kvinne i tjueårene som jobber som sykepleier på Ullevål sykehus og den ganske nyansatte kultursjefen i Kongsberg kommune som hjelper en av sine ansatte og familien hans i midlertidig sikkerhet.

 

Hvorfor har du skrevet denne romanen? ble jeg spurt om for en tid tilbake av en som hadde lest boka. Det første svaret som slo meg var ”fordi jeg kunne”. I motsetning til personene det handler om, kunne jeg skrive den. Men når jeg ville og måtte skrive akkurat denne romanen, var det fordi det oppsto en akutt etisk impuls i meg mens jeg det siste halvåret i 2015 arbeidet med å oversette Carsten Jensens roman Den første sten. Jensens roman foregår i et krigsherjet Afghanistan, og i månedsvis satt jeg mange timer hver dag og lette fram et norsk språk for virkeligheten den beskriver. Samtidig foregikk den norske flyktningdebatten. Jeg opplevde avstanden mellom den kaotiske virkeligheten jeg prøvde å finne et språk for, som ligner den situasjonen mange flyktninger rømmer fra, og den norske debatten, som skrikende – med sin retorikk av ”lykkejegere” og ”båret på gullstol”, en generell mistenkeliggjøring av mennesker i dypeste nød.

 

I debatten er det blitt det skapt en avstand mellom ”oss” og ”de andre”, og man er så forbanna sikker på at det aldri kan ramme oss.

 

Et uoverskuelig mørkeHva er et menneske egentlig verdt? 

 

I denne boka finnes ikke ”de andre”. Det kan være deg. Det kan være søstra di, mora di. Eller barnet ditt. Slik hver eneste av de flyktningene som kommer, er noens barn, noens søsken. En gang har noen sunget godnattsanger for det mennesket som nå legger ut på en livsfarlig reise. Vi hører om båter som kantrer i Middelhavet. Enda et tall på omkomne, et altfor høyt tall, men altså: et tall. Det er altfor lett å glemme at for hver eneste gang det skjer tragedier, skjer det for første gang med akkurat dét mennesket. Hvordan kan vi greie å forstå det?08

Jeg veit ikke. Men vi gjør det i hvert fall ikke ved å gjøre flyktningene til ”de andre”. Derfor er det ingen ”de andre” i denne romanen, bare et uoverskuelig mørke.

[spacer]

Det er altfor lett å glemme at for hver eneste gang det skjer tragedier, skjer det for første gang med akkurat dét mennesket.