Stikkord: Erdogan

Erdogan – Tyrkias nye sultan

I denne boken tar Nilas Johnsen oss med på innsiden av Erdogans Tyrkia. Fortellingen om hvordan Istanbuls ambisiøse borgermester manøvrerer seg fra en fengselscelle til presidentpalasset, er både fascinerende og skremmende. I hvilken retning vil «den nye sultanen» føre landet? Vil demokratiet overleve hos vår NATO-allierte?

Natten til 16. juli 2016 råder kaos i Tyrkia. I en melding som leses opp på statlig TV, kunngjør landets militære ledelse at regjeringen er avsatt og portforbud innført. Parlamentet bombes, og i gatene ruller stridsvogner. Men rett etter midnatt trer president Recep Tayyip Erdogan fram og oppfordrer sine tilhengere til å bryte portforbudet, og isteden fylle gatene. Der og da er kuppet over. Før natten er omme, har utrenskningene begynt.

Tårer for Tyrkia

UTDRAG: Seks kister står på gårdsplassen utenfor Fatih-moskeen i Istanbul. De er drapert i det røde tyrkiske flagget. Helt foran på plassen står familiemedlemmene med én hånd på kistene. Kvinnene legger hodet på lokket og gråter. Noen av mennene løfter den ene neven i været og roper navnet til den de savner.

Det er 17. juli 2016, og de som skal begraves, er blant Tyrkias nye martyrer. Over 270 mennesker ble drept i løpet av det dramatiske kuppforsøket to netter i forveien. Denne dagen hedres de som mistet livet i kampen mot kuppmakerne. Under et voldsomt sikkerhetsoppbud der vaktene bærer automatgevær og politiet har sperret av veien med pansrede kjøretøy, har flere hundre mennesker klart å presse seg frem. Flertallet er ikke slektninger av de drepte, men har kommet for å få et glimt av mannen de avdøde ga sitt liv for å redde. Da imamen bekrefter ryktet om at president Recep Tayyip Erdogan er på vei for å ta del i seremonien, bryter det ut voldsom jubel. «Gud er stor», roper de mest ivrige.

Selv står jeg foran kistene, der en gruppe journalister har fått plass. Plutselig presser en væpnet vakt meg til siden. Erdogan og hans følge passerer rett foran meg og tar plass ved den midterste kisten. Presidentens ansikt er som hogd i stein, men under bønnen lar han tårene renne fritt, med hendene løftet fremfor seg. Etter at imamen har sagt sitt, får Erdogan mikrofonen. Rolig snur han seg og tørker sine tårer i alles påsyn. Med buldrende stemme tar han ordet, og lover at de drepte ikke har gitt sine liv forgjeves. Kuppforsøket skal hevnes på grundigste vis, lover Erdogan. «Vi krever dødsstraff», roper folkemengden. «Dere vil bli hørt», svarer presidenten.

Halvannet døgn tidligere: Klokken ti på kvelden fredag 15. juli rykker soldater og stridsvogner ut og blokkerer broene over Bosporosstredet, som skiller den asiatiske og europeiske delen av storbyen Istanbul. I hovedstaden Ankara høres skudd inne fra militærledelsens hovedkvarter. Jagerfly flyr lavt over de to byene og bryter lydmuren slik at det voldsomme overlydssmellet gir befolkningen inntrykk av å bli bombet.

Tretten minutter over midnatt tvinger væpnede soldater nyhetsankeret på statskanalen TRT til å lese opp en erklæring: En gruppe som kaller seg «Rådet for fred i hjemlandet», kunngjør at regjeringen er blitt avsatt, slik at «demokratisk, sekulært og lovregulert styre» kan gjeninnføres. Tyrkerne får beskjed om at militæret står bak aksjonen, og at portforbud er innført.

Men mindre enn et kvarter senere gjør president Erdogan sin entré på dramatisk vis. Han ringer til nyhetsankeret i den private kanalen CNN Türk, og via mobilapplikasjonen FaceTime, slik at seerne både kan se og høre ham, avviser han kuppet på direktesendt TV.

«God kveld», hilser en tilsynelatende rolig Erdogan på høflig vis. «Dette er et forsøk fra et mindretall i hæren, utenfor kommandolinjen … De ansvarlige vil måtte betale en høy pris for å ha tatt nasjonens fly, stridsvogner og kanoner i bruk mot folket», forklarer han.

Erdogan er selv på flukt fra kuppmakerne og ringer fra sitt privatfly. Han slår fast at kuppsoldatene tilhører en kriminell fraksjon innen de væpnede styrkene, men forsikrer seerne om at kuppforsøket vil bli stanset. Han ber sine tilhengere innstendig om å trosse portforbudet. «Jeg har dette budskapet: Gå ut i gatene og gi deres svar», sier presidenten med myndig stemme. Der og
da er kuppforsøket i realiteten over.

I løpet av natten strømmer titusenvis av Erdogans tilhengere til offentlige bygninger i Ankara, broene over Bosporosstredet og de to flyplassene i Istanbul. Der holder de stand mot kuppsoldatene, flere av dem med livet som innsats. En rekke steder kommer det til skuddvekslinger, men spesialtrente politistyrker som er lojale mot den tyrkiske lederen, går seirende ut av konfrontasjonen med unge og usikre soldater. Kuppforsøket er i ferd med å gå i oppløsning, og det viser seg at hovedtyngden i militæret ikke er delaktig, men tvert imot leder an i kampen mot kuppmakerne.

Midt på natten slippes en bombe mot parlamentet, der politikere fra regjeringspartiet AKP er samlet i krisemøter. Flere politimenn og vakter blir skadet, men ingen mister livet. En gruppe kuppmakere fra spesialstyrkene angriper et luksushotell i feriebyen Marmaris, der Erdogan og hans familie har tilbrakt de siste dagene. Men presidenten har fløyet derfra flere timer i forveien.

I grålysningen gir soldatene på broene i Istanbul opp. Mange av dem er vettskremte kadetter i tenårene som trodde de skulle delta i en antiterrorøvelse. De river av seg uniformene og forlater
sine posisjoner i underbuksa, med hendene hevet over hodet. Politiet må løsne skudd for å hindre mobben i å lynsje dem.

Erdogan lander på Atatürk-flyplassen i Istanbul klokken 03.20 natt til 16. juli. Han holder en pressekonferanse der han overrasker alle ved å kalle kuppforsøket for «en gave fra Gud». Begrunnelsen han gir, er at nå som hans fiender har vist sitt ansikt, kan de straffes. Han legger skylden på nettverket til den religiøse lederen Fethullah Gülen, en 75-åring i eksil i USA. Gülens organisasjon, der medlemmene alle som én stemples som terrorister av Erdogan, blir omtalt som «den parallelle staten». Gülens tilhengere skal renskes ut, lover den tyrkiske presidenten.

Innen morgengry er kuppforsøket ettertrykkelig slått ned og unntakstilstand innført. En bølge av massearrestasjoner og oppsigelser blir umiddelbart iverksatt. Listen med navn lå klar på forhånd; Erdogans motstandere var grundig kartlagt. De omfattende utrenskningene retter seg mot militæret, justissektoren og byråkratiet. Erdogans AKP-regjering søker nå full kontroll over den tyrkiske staten, noe partiet har kjempet for siden det vant sitt første valg i 2002. Og denne gangen kan ingen stanse dem.

Kvelden etter kuppforsøket strømmer store folkemengder ut for å markere at det endte i fiasko. Erdogans konservative og religiøse velgere leder an i feiringen. Tilhengerne hans stimler til den
symboltunge Taksimplassen i Istanbul, som bare tre år tidligere var episenteret for en massiv protestbølge mot Erdogan. Nå veives det med bannere med Erdogans ansikt, og musikken fra valgkampen hans spilles på dundrende volum. Alle jeg snakker med på Taksimplassen denne kvelden, uttrykker blind støtte til presidenten. I liberale bydeler, der oppslutningen om Erdogan er lav, kjører presidentens tilhengere gjennom gatene. De tuter, veiver med tyrkiske flagg og roper slagord, nesten som etter en fotballkamp der de skal markere hvem som har vunnet.

Neste morgen, da jeg ser Erdogan holde sin tårevåte tale under begravelsen i Fatih, er følgende klart som glass: Kuppforsøket som skulle felle presidenten, har gjort ham mektigere enn noensinne.

Kjøp boka her