Stikkord: dokumentar

Vinterdans – en hundekjørers beretning

14 hunder. Én kvinne. Tusen kilometer. En kamp med seg selv, naturkreftene og konkurrentene. Tre ganger har Marit Beate Kasin deltatt i Finnmarksløpet, et beintøft kappløp på over 100 mil i noen av de mest krevende og øde fjellområdene i landet.

En indre og ytre reise, fra å være nybegynner i langdistanse hundekjøring, til å bli Norgesmester og sammenlagtvinner i Europas lengste hundeløp.

Kjøp Vinterdans her

Gjennom gripende historier fra et tiår som hundekjører forteller Marit Beate Kasin om sin altoppslukende lidenskap. Om et liv i storm og stillhet, tett på naturen og hundene.

Følg Finmarksløpet på NRK

Dette er en bok om å leve enkelt og drømme stort. Om samspillet mellom mennesker og dyr. Om kreftene i naturen og i oss selv, og hvordan møtet med ekstreme situasjoner og utfordringer gjør oss sterkere.

Vinterdans inneholder også treningstips delt opp i kapitler:

  • Vær det beste de vet
  • Bruk kroppen, hodet inkludert
  • Slutt å mase
  • Lag en god treningsplan, og bryt den!
  • Løp sakte for å løpe fort
  • Hold alltid litt igjen
  • Snakk mindre, gjør mer
  • Timene du trener er ikke avgjørende
  • Sett igjen hunder hjemme
  • Ikke vær dum, ikke vær pyse
  • Timer å spare på god rutine
  • Tren magen
  • Tenk ett øyeblikk tusen ganger

Bærer du med deg respekt og kjærlighet, og åpner opp for naturen og menneskene du møter, blir du i ett med alt, og kraften vokser til en sterk, ustoppelig energi.

Lyden av stillhet

UTDRAG: Jeg ligger på en slitt madrass, i en verkstedhall, under en stor løftebukk. Jeg er usikker på om jeg har sovet, men øynene har i hvert fall vært lukket en stund.

Finnmarks heftigste snorkelyder kommer fra madrassen ved siden av, hvor en av de andre deltakerne ligger i dyp søvn. Det er et surrealistisk sted å våkne. Ikke bare stedet, men hele vår tilværelse de siste døgnene er godt utenfor det folk flest betegner som normalt. Vi har kjørt 813 kilometer av vårt første, lange Finnmarksløp, og befinner oss på en gammel gård på Sirma i Tana kommune. Ekteparet som eier gården, har innredet et verksted som sovesal for oss kjørere, med madrasser på gulvet, og en stor varmevifte på full guffe. Vifta sprer varmluft rundt i hallen, og tiner frosne kropper og tørker våte klær. Utenfor døra uler vinden, slik den har gjort dag og natt siden vi startet på denne galskapen.

Susana, som nettopp har ristet liv i meg, ser utålmodig ut. Vi er i sluttspurten på det som føles som et endeløst kappløp. Vi er slitne alle sammen nå, men vi må videre.

Jeg kommer meg ut av soveposen. De vanlige ritualene går på autopilot: hodelykt-batterier og telefon legges i jakka, nista i lomma, termosene fylles opp, og sterk kaffe skylles ned for å få i gang hodet og kroppen. Jeg er ikke sulten. Det er bare tre timer siden jeg kom inn fra forrige etappe. Kroppen føles rar, den prøver å fortelle meg noe. Jeg vet godt hva den ber om, men det er ikke tid til det nå. Kropp og hode må klare seg på et minimum av søvn i to døgn til.

Jeg skjelver, sjangler – glemmer hvilken dag det er, hvor jeg har vært, hvor jeg skal. Bikkjene er det som får meg til å fokusere. Og Susana, som fortsatt ser urolig ut. Noe plager henne. Hun vet mer enn meg. Hun vet at det er storm på fjellet over mot Levajok, og at flere spann har fått alvorlige problemer.

– Vi kan ikke bli her lenger. Du må videre, nå, sier hun.

Det er opplagt at hun forsøker å skåne meg mot den mest urovekkende informasjonen, men hun sier nok til at jeg forstår alvoret. Vinden er sterk, og den kommer til å øke på utover kvelden. Det gjelder å komme seg av gårde, før det blir umulig å ta seg over fjellet.

Bikkjene letter på hodet idet jeg kommer ut til dem. Det er sol, men kraftig vind, selv her nede på sjekkpunktet. Jeg ser at matkopper og bikkjenes ulltepper forsvinner i kasta. En mann fra løpskomiteen kommer bort til meg. Han har akkurat fått en melding fra løpslederen.

– Det er nasty vær på fjellet. Flere kjørere har mistet sporet og fått problemer. Du må være forberedt på skikkelig dårlige forhold, sier han, og understreker at det er på eget ansvar at jeg kjører ut i stormen. Han forteller at folk ligger værfast på fjellet, og at det blåser så mye i høyden at merkestikkene har forsvunnet, noe som gjør løypa vanskelig å finne. Susana minner meg på at vi har trent mye i uvær – at dette er noe vi kan, men jeg føler meg liten. Årets løp er vårt første møte med Finnmarksvidda. Vi kjenner ikke terrenget, verken jeg eller bikkjene, og vet ikke hva som møter oss rundt neste sving.

Mannen fra løpskomiteen kommer tilbake etter et par minutter. Han har tydeligvis ny info. Nå foreslår han at jeg samkjører med noen av de andre deltakerne eller avventer uværet. Jeg lytter til begge alternativene, men vet innerst inne at jeg kommer til å dra ut alene.

Vi er på løp, og vind er kanskje nettopp den fordelen vi får til å vise hva vi er gode for, tenker jeg, mens jeg klargjør hundene. Vi har hastverk. Det er ikke lenger bare et kappløp mot konkurrentene, nå er det også et kappløp mot uværet.

Intuisjonen fortalte meg at jeg måtte møte frykten og fjellet. Vi begynte å løpe mot uværet. Oppe på snaufjellet var det noen steder vanskelig å stå oppreist, men det vanskeligste var å unngå at sleden ble blåst av sporet. Jeg må stå på en meie, med all kroppstyngde ut på siden, og bryte sleden mot vinden.

Ute på holka på et islagt vann går jeg i bakken. Jeg kjenner et hardt slag i knærne, og så i skuldra. All snøen er borte. Bare den morderiske stålisen ligger igjen. Skrapemerker i isen, vitner om konkurrentenes desperate forsøk på å bremse sleden. Jeg kommer meg raskt på beina igjen. Bikkjene har sokker på, og får dermed ikke brukt klørne sine, som vanligvis fungerer som brodder på glatt underlag. De mister fotfeste, om igjen og om igjen, men gir seg ikke. Spannet sklir framover på isen i en stor klynge, mens jeg forsøker å holde sleden stabil. Et hissig vindkast blåser sleden opp på siden av hundene, før den bråstopper i en liten sprekk i isen, og både sleden og jeg går på nytt sidelengs i bakken med et smell.

Fallene er som å bråvåkne fra en drøm. Plutselig er det alvor. Jeg blir skjerpet på en måte som jeg ikke har kjent så langt i løpet. Det er ikke et øyeblikks tvil i energien jeg sender bikkjene nå. De forstår like godt som meg at det er alvor. Vi mobiliserer alt av krefter i kampen mot vinden.

I mil etter mil, gjentar jeg ett ord til meg selv: fram, fram, fram … som en rytmisk repetisjon, en slags indre chanting. Det er som å gå inn i en transe, hvor det kun handler om én ting: å komme seg gjennom stormen og over fjellet. I høyden møter vi en vegg av vind og lyd og snøfokk, men midt i infernoet oppstår det en stille lomme. Alle overflødige tanker og emosjoner opphører. Jeg kjenner en absolutt stillhet og indre ro, som for første gang viser meg en vei innover, til en utømmelig kilde av kraft. En urkraft, hvor bikkjene, naturen og jeg er ett, og vi vibrerer i den samme, ustoppelige rytmen som universet.

Samværssabotasje

Aldri før har vi kranglet så mye om barna våre. Stadig flere fedre kjemper for mer samvær. Samværssabotasje er en viktig bok som vil skape debatt om foreldrerollen og barns livsvilkår ved samlivsbrudd.  

Tekst: Camilla Fossum Pettersen

Samlivsbrudd med påfølgende foreldretvist kan være konfliktfylt. Det kan være lønnsomt å skape konflikt i forbindelse med samlivsbrudd og barnefordeling. Metodene for å vinne til seg omsorgen for barna kan være grove og ødeleggende. Dagens barnebidragssystem kan sies å ha som et formål å straffe fedre (og noen mødre) som ikke stiller opp for barna sine. Størrelsen på bidragene avhenger av samværsforelderens inntekt og hvor mye tid omsorgsforelderen har barnet hos seg. Det betyr at jo mer en omsorgsperson har barnet hos seg, jo større blir bidraget fra samværsforelderen. Det kan derfor være lønnsomt å forhindre at bidragsbetaleren ser barnet. Gjennom bidragsmodellen vi har, gis det belønning til dem som saboterer samvær. De som utarbeidet systemet i sin tid, forsto åpenbart ikke at mødrene kan motiveres av bidragsreglene til å nekte fedrene samvær.

Kjøp pocketboka her

Kjøp eboka her

Jeg ble selv sjokkert over metodene som ble tatt i bruk da en av foreldrene i min nærmeste krets var bestemt på å vinne omsorgen for datteren. Moren i dette paret leverte uriktige anmeldelser til politiet mot faren. Det var pågripelser, fengsling, besøksforbud, utkastelse, rettsmøter, avhør, undersøkelser av barna og skyhøye advokatregninger. Først etter over et halvt år uten kontakt med datteren fikk denne faren samvær med tilsyn med datteren i to timer hver uke. I etterforskningsprosessen kunne han bevise for politiet at noen av anmeldelsene og påstandene som var rettet mot ham om blant annet vold, trusler, forsøk på voldtekt, incest, forsøk på drap og innbrudd i sitt eget hjem ikke var riktige. Undersøkelsene av barna viste at de var manipulert. Etter å ha brukt flere hundre tusen kroner på advokat valgte han å gi opp kampen om å få samvær i de rettsforberedende møtene. Ekskona ønsket ikke at han skulle få gjennomslag for en samværsavtale, da hun ville at han skulle betale barnebidrag. Hun sykemeldte seg i forbindelse med skilsmissen og gikk etter ett år over på overgangsstønad. Da overgangsstønaden hennes gikk ut etter tre år med konflikt, måtte hun begynne å jobbe. Dermed trengte hun barnevakt. I dag har faren datteren hver gang moren hennes trenger avlastning. Samværet hans med datteren er uforutsigbart, men de får være mye sammen selv om det først og fremst skjer på morens premisser. For meg som var vitne til hele konflikten, virket det som om barnets beste egentlig ikke var tema, men derimot dreiet rundt viljen til en voksen person med kun sine egne interesser i fokus. Jeg ønsket å forstå situasjonen som denne faren havnet i og det som skjedde med ham.

Med denne boken vil jeg bidra til å gi fedrene en stemme, da det er fedrene som gruppe som i størst grad får svekket kontakten med barna når det oppstår konflikter i forbindelse med samlivsbrudd.

Ved å oppsøke flere åpne og lukkede diskusjonssider på sosiale medier kom jeg i kontakt med fedre som ønsket å dele sine historier. Jeg har møtt dem ansikt til ansikt, og de har delt sine historier med meg. Jeg fikk innsyn i fedrenes dokumenter, som etter mitt skjønn underbygger deres vanskelige historier og støtter deres troverdighet. Dette kan dreie seg om politiattester, domsslutninger og andre saksdokumenter fra domstolen, sakkyndiges rapporter og barnevernsrapporter. Ingen av informantene er straffedømt. Jeg har etter beste evne rekonstruert hendelsesforløpet til hver historie. Saksgangen i barnefordelingssaker kan i mange tilfeller virke sammensatt og komplisert med mange aktører med ulike funksjoner og med uklare roller. Alle personer i boken er anonymisert av hensyn til personopplysningene til de andre involverte, og spesielt barna i historiene. Mange av de omtalte stedene er fiktive. Jeg har møtt flere fedre som forteller lignende historier.

Målet med denne boken er å belyse en del utfordringer og problemstillinger som fedre og deres barn kan oppleve i forbindelse med samlivsbrudd og barnefordeling. Historiene er ment å illustrere hvordan fedre og barn blir satt i knipe når familien går i oppløsning. Jeg vil si at de blir forrådt.

I tillegg til å intervjue fedre og deres pårørende, har jeg også intervjuet og fått uttalelser fra forskere, sakkyndige, advokater og dommere. Jeg har også samlet informasjon fra juridiske avhandlinger, mediesaker og fagartikler for å underbygge diskrimineringen som fedre møter i situasjoner med barnefordeling.

120 000 barn har foreldre som krangler om hvor barna skal bo og om hvem som skal betale barnebidrag. Å sabotere samvær mellom barn og motparten, kan være et effektivt hjelpemiddel når man ønsker å sikre seg selv foreldreansvaret. Metodene for å vinne til seg omsorgen kan være mange og grove. Denne boken setter fokus på fedrene som rammes av samværssabotasje.

Historien bak boka: Inferno i Guds hus

[dropcap custom_class=»normal»]J[/dropcap]eg står i en kirke i Hedmark og holder et våpen i hånden. Det er  langt og spisst, har elegant buet klinge og var opprinnelig ment for offiserer og embetsmenn. Men noe er galt.

[spacer]

[spacer]

TEKST: Christopher Hals Gylseth

[spacer]

Fargen er ikke riktig, metallet er svartbrent og stygt. Sabelen har en vond bakgrunn. Det ble i sin tid eid av en mann som møtte døden på grufullt vis. Kan historien nå meg her jeg står, mens jeg holder i en død manns våpen og kjenner tragediens bakgrunn? Er jeg i stand til å fornemme et slags fjernt glimt av det som ble norgeshistoriens verste brannkatastrofe, gjennom denne ødelagte gjenstanden? Eller, sagt på en annen måte: Hvordan kommer historien til oss?

Flatbygdene på Østlandet, 1870-årene. En underlig skikkelse med uniform kan sees vandrende langs veiene. Han er lett å få øye på. Jakken er overstrødd med medaljer og silkebånd. Det er epåletter med gull og frynser på skuldrene. I solskinnet blinker det av ham. Mannen bærer en høy hatt på hodet. Han er rett i ryggen, sin anselige alder til tross, går med faste skritt og snakker gjerne til alle han møter. Han bruker fine ord og verdige talemåter. Men kommer man nærmere, blir det tydelig at medaljer og bånd er rent bedrag, laget av blikk og farget tøy. Flaskekorker og annet rask dingler fra jakkeslagene, festet med nåler. Uniformen er fillete. Mannen er en landstryker, en stakkar. I sitt eget hode er han en stor mann, selveste Keiser Dal fra Hedemarken. For bygdefolk er han en narr.

Han er rett i ryggen, sin anselige alder til tross, går med faste skritt og snakker gjerne til alle han møter.

Ved nattestid tar han inn på en av gårdene langs veien. Folk ønsker velkommen og setter mat på bordet. De kjenner Keiser Dal, eller hva han nå heter. Sitt egentlige navn forteller han ikke. Han er uansett en harmløs skrue som har gått her så lenge noen kan huske. Keiseren skaper liv og røre og forteller utrolige historier mens han fekter med armene. Barn og voksne lytter og lar seg underholde. Av og til ler de av skrønene hans, hvis de er i humør. Andre ganger ser de rykninger og urolige glimt i den gamle mannens øyne. Utpå kvelden blir han brått stille. Så bryter han sammen i gråt og famler frem et papir fra jakken, et gulnet utklipp. Da vet de hva som kommer: historien om hans store ulykke.

«De brant til døde! Hele min familie!» Slike ting hulker han, der han sitter sammensunket i sin lurvete habitt. Gårdsfolkene kjenner fortellingen fra før. Men de får høre den på nytt, enten de vil eller ikke, for han ordlegger seg alltid på samme vis. Det handler om en gammel, tjærebredd kirke som var full av mennesker en pinsedag for lenge siden, og som tok fyr og brant til grunnen. Det var som helvetes flammer på jorden, da mer enn hundre mennesker ble til kull og aske der inne. Detaljene i historien er like grufulle hver gang. Folk ble til levende fakler og løp blindt og hylende i døden. På utsiden sto deres sambygdinger og kunne ingenting gjøre.

De brant til døde! Hele min familie!

Omtrent slik lyder Keiser Dals historie, en visjon så grufull at det ikke er til å fatte for bygdefolket. Men det har altså skjedd en gang, det vet de. Samtidig er dette så lenge siden, så halvveis glemt nå mer enn et halvt århundre senere, at de ikke riktig kan forholde seg til fortellingen som virkelighet. Det blir vel til at de trekker på skuldrene. Men det de forstår, er at en manns bunnløse ulykke kan ta fra ham alt håp. Slikt er trist å se.

Samtidig innser de også noe annet: At det kanskje er bedre å være sin egen keiser, ikledd en uniform av filler, enn å fremstå som et knust menneske i ett og alt. For neste morgen er Keiser Dal grytidlig oppe. Han er kvikk og våken, sier farvel og begir seg frimodig ut på veien igjen. Gårdsfolkene vinker ham kort av sted, før de snur seg og starter på dagen. Historien om kirkebrannen glir dem av minnet før han er ute av tunet. Alle de døde er for lengst blitt støv, og livet går sin gang. Annet er ikke å vente. Men én mann husker og fører historien videre. Slik må det også være.

[spacer]

[spacer]

Om boka

Første pinsedag 1822. Det er gudstjeneste i gamle Grue kirke i Hedmark. Hundrevis av mennesker er møtt frem til høytiden i sine fineste klær. På prekestolen står sognepresten og taler. Så lyder et voldsomt brak, en eksplosjon, i kirkens sørlige del og svart røyk slår inn i kirkerommet. Ilden sprer seg raskt. Panikken bryter løs. Alle kjemper desperat for å komme ut, kvinner og barn trampes ned. Mange får reddet seg ut, men dørene vender innover, og kirken blir snart en dødsfelle.116 mennesker mistet livet den dagen i 1822, og Gylseth spør om hva som har skjedd. Hvordan startet brannen? Og hvem har ansvaret?

 

Slik skriver du god sakprosa

[dropcap custom_class=»normal»]I[/dropcap]vo de Figueiredo har skrevet en rekke biografier og historiebøker, har mottatt Brageprisen og ledet Aschehougs Sakprosaskole. I tillegg har han holdt flere kurs om å skrive sakprosa den senere tiden.  

– Å lære å skrive handler i stor grad om å lære å lese sin egen tekst, forteller Ivo de Figueiredo. – Man må kunne gjennomskue strukturen i teksten man holder på med, for lettere å kunne forme den slik man vil ha den.

På sine kurs bruker Figueiredo bruke mye tid på selve skriveprosessen, hvordan vi former og bygger opp en tekst, fra avsnitt til ferdig bok. Hvorfor er den ene setningen bedre enn den andre? I tillegg dykker han og kursdeltakerne ned i et ulike sjangre; biografi, selvbiografi, reiseskildringer, dokumentar og flere.

– Alle sjangre har sine særtrekk, men uansett hvilken sjanger du skriver, vil du ha utbytte av hele kurset, forteller Ivo de Figueiredo.

Figueiredo har lagt inn noen skriveøvelser i sine kurs, og han ser også til tekster av andre forfattere.

– På den måten håper jeg på å få til en variert kurshelg med maksimalt utbytte for deltakerne. Jeg er veldig opptatt av at kurset ikke skal være for teoretisk.

Ivo de Figueiredos beste råd om å skrive kommer fra selveste Henrik Ibsen: 

– Avslutt skrivedagen midt i en setning du er fornøyd med, akkurat idet du har fått dagens siste gode idé. Da kan du bare glede deg til å fortsette dagen etter…

Men hvordan opplever forfatteren selv det å utgi bok?

Det underlige med å få den ferdige boken fra trykkeriet, er at manuset du kort tid før ustanselig endret på og kjempet med, plutselig fremstår som helt ferdig. Sånn måtte det jo bli, tenker du! Dette er boken jeg har skrevet! Og så stikker du nesen inn mellom sidene og kjenner den deilige lukten av ferskt papir. Bedre enn kanelboller, spør du meg!

Foto: Ingeborg Lindsesth

Ønsker du flere skrivetips?

Les mer her!