Stikkord: Døde menn går i land

I kampens glede – André Bjerke 100 år

Velskrevet og svært lojal, skriver VG. Dette er den definitive biografien, skriver Dagbladet. Nå er den store biografien om André Bjerke endelig her!

Få om noen i det norske litterære og kulturelle miljø har hatt så mange roller som André Bjerke: lyriker, gjendikter, polemiker, vitenskapsteoretiker, humorist, barnebokforfatter, riksmålsforkjemper, spøkelsesjeger og kriminalforfatter – i tillegg var han en mer enn habil sjakkspiller. 30. januar i år ville han fylt 100 år og nå kommer André Bjerke – i kampens glede av Peter Normann Waage.

Les Knut Nærums tekst om Døde menn går i land – Den lune uhyggen

Les Tom Egelands tekst om De dødes tjern – Mørkets mester

I anledning jubileet kommer Peter Normann Waage med den første, omfattende biografien om mannen. André Bjerke var en ruvende skikkelse innen norsk litteratur, kultur og debatt gjennom flere tiår.

Ord av André Bjerke

Peter Normann Waages biografi tar for seg alle sider ved Bjerkes ulikeartede virksomhet. Fordi Bjerke var så tett på sin samtid, en samtid han ofte sto i opposisjon til, er boken også en kulturhistorie. André Bjerke var en stilsikker språkkunstner fra han var helt ung, men også en kunstner som etter hvert brukte mye av sitt språktalent som avisdebattant. Likevel fortsatte han sin diktergjerning frem til 1974. Og diktene hans er blitt folkelesning. Waages biografi gir et levende portrett av både André Bjerke og den tiden han levde og virket i.

Mørk Sankthans

UTDRAG: Visst var det sommer, til og med årets lengste dag og korteste natt: sankthansaften. Men det var mørkt i Norge. Vi skriver 1942. Landet var okkupert og gjennomkontrollert av nazistene. Ni måneder tidligere hadde de beslaglagt alle de radioapparater de kom over: Innbyggerne skulle ikke få andre nyheter enn dem okkupasjonsmakten selv sendte ut.

Det var forbud mot bål. Den dysterhet som nazistene spredte, skulle også gjelde sankthansaften. Likevel var det fest flere steder; motet måtte holdes oppe, livet gikk videre. Kongen restaurant i Frognerkilen i Oslo var åsted for en av festene. Dit kom André Bjerke sammen med sin venn Karl (Kalle) Brodersen.

To år tidligere hadde André Bjerke hatt en oppsiktsvekkende debut som lyriker med samlingen Syngende jord. 24-åringen hadde trening i å opptre fra gymnasiesamfunnet på Fagerborg skole. I tiden etter debuten hadde han hatt flere opplesninger fra den samlingen.

Det som foresto denne Sankthansaftenen, var likevel noe annet. Han skulle blant annet lese et helt bestemt dikt fra Fakkeltog. Også den samlingen ble godt mottatt av kritikerne. Den som var utkommet et par måneder tidligere. Karl Brodersen forteller:

«Jeg tror ingen romfarer foran sin første ferd kunne føle seg mere spent og usikker. Marmorblek i mørk konfirmasjonsdress steg han opp på podiet, vakker som en gresk gud, men noe sløret i blikket og usikker i gangen på grunn av de inntatte styrkedrikker. Der var mye gild ungdom samlet, blussende kinner og skinnende øyne, og fremfor alt: skjønne kvinner i hopetall. Ikke merkelig om André var besvimelsen nær: her lå livet foran ham, nu gjaldt det å gripe det.

Jeg husker bare at han leste «Mørk sankthans»:

Det var ingen bål iår.
Strendene lå så øde,
og festen for midtsommernatten,
den ble som en fest for de døde –

Diktet tegner bildet av en sommernatt preget av krigens gru, og så til slutt:

Men nettopp i skyggenes aften
fikk våre sinn en dåp.
Det tentes en ild i kvelden,
et glimt av udødelig håp:

Vel kan vi leve i mørke
og tape av syne vårt mål,
men likevel eier vår ungdom
tusen utente bål –

Og venner, tider skal komme
påny over jordens sletter
da våre bål skal bruse
i leende midtsommernetter!

Gjett om jubelen bar mot ham, den ville ingen ende ta! Da vi i lyset av en ny dag gikk hjemover, visste vi at oppskytingen hadde vært vellykket: André var kommet inn i sin dikterbane.»

Og ikke bare inn i den. Rakettoppskytningen dannet innledningen til en mangfoldig karriere. I løpet av få år skulle han etablere seg som en av Norges mest folkekjære diktere. Snart skulle han også markere seg som gjendikter av flere klassiske verker og som en begavet skaper av kriminalintriger. Gjennom hele 1950-tallet og ut i 1960-tallet kom Bjerke til å stå sentrum for kulturfeider som preget både tid og ettertid. Hans allsidige begavelser er fint oppsummert av Gerd Brantenberg:

«I sine dikt er André Bjerke som en harpe, det vareste av alle instrumenter i symfoniorkesteret.

Den kommer ikke ofte. Men når den endelig kommer, er det den som anslår tonen for alt som skjer.

I sine debattinnlegg er han som pauker. De trommer avsted melodisk og voldsomt og setter nye punktum der man ikke venter noe punktum‚ de håner alt, hvis de vil, overdøver alle andre instrumenter og dominerer hele orkesteret.

I sine kriminalromaner danser han muntert avsted på et piano, for så plutselig å trampe i klaveret og sette inn med cello og bass, som strykes uhellsvangert over strengene: «Noen skal dø i natt,» sier celloen. «Dø!» sier bassen.»

Utdraget er hentet fra André Bjerke. I kampens glede. Boken er i salg fra 24. april.

 

 

Mørkets mester

De dødes tjern … I seg selv klinger tittelen som et gisp av uhygge – ja, som
et redselens skrik fra Østerdalens blådype skoger.

Tekst: Tom Egeland – president i Rivertonklubben

Mange har lest boken (fra 1942), enda flere har sett filmen (fra 1958) – og alle ser vi vel for oss scenen der Henny Moan (i rollen som Liljan Werner) – iført en gjennomsiktig, hvit nattkjole – så å si svever lukt mot dødens bunnløse tjern før hun stuper uti.

De dødes tjern kr. 169,-

Boken du nå holder i hendene – gjenutgitt av André Bjerkes forlag Aschehoug i anledning av hundreårsjubileet – er for lenge siden blitt en norsk krimklassiker. Selv husker jeg hvordan jeg leste den med frydefulle gys tidlig på syttitallet.

André Bjerke (1918–1985) var en blottende ung (og bråmoden) 22-åring da han i 1940 debuterte med diktsamlingen Syngende jord. Som forfatter og samfunnsdebattant var Bjerke et litterært renessansemenneske – forfatter, gjendikter, essayist, poet, polemiker og innbitt riksmålsmann. Han turnerte Shakespeare og Goethe med samme naturlige eleganse som han skrev lekne og muntre vers for barn. Han lot seg fordype i sjakkens mysterier, i psykologiens irrganger, i parapsykologi og spiritualismens dulgte gåter. Han skrev hørespill og komedier side om side med dypt seriøse essays og gjendiktninger av Molière. Han skrev om alvorlige temaer – samtidig som han dyrket humoren.

I denne innledningen er hovedfokuset på André Bjerke som kriminalforfatter. I den rollen brukte han gjerne psevdonymet Bernhard Borge. Som Borge skrev han romanene, Nattmennesket (1941), De dødes tjern (1942), Døde menn går i land (1947), Skjult mønster (1950) og tre novellesamlinger. I tillegg utga han Enhjørningen (1963) under eget navn.

Les Knut Nærums tekst om Døde menn går i land

I vår tid er kriminalromanen en levende del av norsk litteratur. Men på førtitallet, da Bjerke revitaliserte kriminalromanen, var den slett ikke det.

Bernhard Borge dyrket den klassiske mordgåten – inspirert av forgjengere som Agatha Christie, John Dickson Carr og Edgar Allan Poe – fremfor hardkokt action. Men i motsetning til sine forbilder, tok Bernhard Borge i bruk psykoanalysen som oppklaringens verktøy. Mens fortidens krimmestere festet seg ved fingeravtrykk, klokkeslett, (løgnaktige) alibier og andre håndfaste beviser, trengte Borge inn i psyken. Borges detektiv Kai Bugge er ingen politimann eller privatetterforsker, men psykoanalytiker. Og jeg-fortelleren Bernhard Borge selv – ja, han er selvsagt en berømt krimforfatter. Sammen utforsker Borge og Bugge menneskesinnet og underbevisstheten – for ikke å snakke om drømmenes rike – i jakten på løsningen. Norsk krimlitteraturs nestor, Nils Nordberg, kaller dem «en slags sjelelivets Sherlock Holmes».

Samtidig var Bjerke pinlig klar over at kriminallitteraturen er en morbid lek, ja, et spill. Variasjoner over et tema.

I rollene hentet han inn en flokk med intellektuelle og urbane venner – utvilsomt inspirert av egen vennekrets. Nils Nordberg oppsummerer treffende i sin bok Mørkets gjerninger (2016):

Handlingen settes i gang ved at de forlater sivilisasjonen, det vil si Majorstuen med nærmeste omegn og begir seg inn i mørkets hjerte, det vil si den norske landsbygda med sine fåmælte, innesluttede innbyggere, knuget under pietistisk kristendom og gammel overtro, og sine dype, tunge granskoger og bunnløse myrer, – og blir konfrontert med både indre og ytre demoner.

Ja, velkommen til De dødes tjern.

Den suksessfulle kriminalforfatteren Bernhard Borge – som selvsagt fører ordet i boken – har invitert en gruppe venner hjem til seg og kona Sonja. I middagsselskapet møter vi et menasjeri av arketyper: psykoanalytikeren Kai Bugge, litteraturkritikeren og redaktøren Gabriel Mørk, juristen Harald Gran, Grans forlovede Liljan Werner og hennes bror Bjørn.

I selskapet gjenfortelles en grufull historie fra Østerdalens dype skoger: Ved Daumannshytta ved Blåtjernet går den tidligere eieren Tore Gruvik igjen – hundre år etter at han i sjalusi drepte sin søster og hennes elsker og druknet seg i tjernet.

Nå har Bjørn Werner overtatt hytta, men da vennegjengen reiser opp for å besøke ham, er han forsvunnet. Trolig har han druknet. Klærne hans og Werners drepte hund ligger nemlig ved det bunnløse Blåtjernet – de dødes tjern.

Vennegjengen tør nesten ikke stille spørsmålet: Går Tore Gruvik igjen? De rasjonelle vennene tror selvsagt ikke på gamle spøkelseshistorier. Likevel … Kan det gamle, mystiske sagnet ha noe for seg? Det heter seg at alle som bor i den dødes hytte vil føle en indre dragning mot tjernet – og det er en dragning de alle føler.

Men hvorfor?

Har det forheksede tjernet en magisk kraft? Eller er de alle ofre for psykologiens renkespill? Som en litterær elegantier – ikke ulik John Dickson Carr i mesterverket Sort messe – leker Bjerke seg med leserens forvirring: Skjer det virkelig noe overnaturlig? Eller har alle de mystiske hendelsene helt logiske forklaringer?

Uten å ville røpe for mye for deg som har den grufulle gleden av å lese denne romanen for første gang, er det vel ingen hemmelighet at freudianske teorier alltid fascinerte Bjerke. Og merk deg at knapt et navn – Mørk, Gran, Liljan, Bjørn, Gruvik – er tilfeldig valgt.

Da filmen basert på romanen ble satt opp i 1958, ble den en umiddelbar suksess. Boken ble filmatisert med Kåre Bergstrøm som manusforfatter og regissør og fikk strålende kritikker. «Norsk topp-thriller», skrev VGs anmelder. Ja, førti år senere ble den kåret til den fjerde beste norske filmen gjennom tidene (bak «Flåklypa Grand Prix», «Budbringeren» og «Ni liv»).

I hovedrollene møtte vi en eplekjekk Henki Kolstad (som Bernhard Borge), en mystisk Henny Moan (som Liljan), Per Lillo-Stenberg (som Bjørn Werner, Liljans bror) og videre Bjørg Engh (Borges kone Sonja), Erling Lindahl (som Kai Bugge), Georg Richter (som Harald Gran), Leif Sommerstad (som «gjenferdet») og ikke minst André Bjerke, som pussig nok ikke spilte «seg selv», men som likefullt lot til å stortrives i sin rolle som mystikeren Mørk.

Hvor befinner så filmens uhyggelige tjern seg? Faktisk finnes de tre steder: Opptakene ble gjort ved Skomakertjern (ved Tryvann i Nordmarka i Oslo), ved Steinstjernet (ved Kolsås i Bærum) og ved Tjernsrudtjernet i Bærum (der det ble tatt noen nærbilder).

Fun-fact: Skuespiller Henny Moan traff André Bjerke under innspillingen av filmen og giftet seg med ham i 1959. Sammen fikk de datteren Vilde.

Som én av Norges få krimforfattere på den tiden var André Bjerke selvsagt sentral da det kriminallitterære selskapet Rivertonklubben ble stiftet i 1972. I Mørkets gjerninger skriver Nils Nordberg om Bjerke:

I de gode, gamle dager, da Rivertonklubben var ny – det vil si på 1970-tallet – pleide den å møtes hjemme hos Gerd Nyquist, og det endte alltid rundt kjøkkenbordet, hvor medlemmene lot ertesuppen stivne i tallerkenene, mens de fascinert og andektig lyttet til André Bjerke. Han var en fabelaktig taler; hver formfullendt setning kunne ha gått rett ned på papiret og blitt spennende og festlig lesning.

André Bjerke var en konservativ mann. Så da det kom på tale å invitere med kommunisten Jon Michelet i Rivertonklubben, satte godeste Bjerke foten ned. Det skulle gå flere år før Michelet – som nettopp hadde vunnet Rivertonprisen for Hvit som snø – ble innvilget medlemskap.

På syttitallet hadde Rivertonklubben en håndfull medlemmer. I dag teller den rundt 150. Som en ordets mester hadde André Bjerke en stor del av æren for framveksten av en rik norsk kriminallitteratur. Les bare disse linjene:

Jeg stirret på ham, hypnotisert, kanskje i flere minutter. Det sved som ild i øynene mine, tinningene hamret; følelsen av frost forplantet seg helt ut i neglrøttene. Jeg visste med intuitiv sikkerhet at dette vesenet jeg stod overfor, ikke var noe levende menneske. Det var en død mann, en gjenganger … Ansiktet kunne jeg ikke oppfatte tydelig, men øynene kjente jeg hele tiden rettet mot meg. De lyste med en iskald flamme, en ulmende hatefull glød; de uttrykte en viljekraft jeg aldri hadde følt make til; det var et blikk som ikke var av denne verden.

Grøss og gru! Men – så var det kanskje ikke slik likevel? Hvem vet. I André Bjerkes bøker går det gåtefulle og rasjonelle hånd i hånd, og ingen er riktig sikker på hva som er fakta og hva som er fri fantasi.

Ei heller i De dødes tjern. Du som nå går i gang med denne romanen for aller første gang, kan glede deg! Ja, og go’grue deg litt, også.

Den lune uhyggen

Døde menn går i land er både klassisk og nyskapende, lun som en peisestue, skremmende som en brottsjø og fersk som en nytrukken hummer, skriver Knut Nærum i forordet av en ny utgave av André Bjerkes klassiker.

Tekst: Knut Nærum

Døde menn går i land er en av de mest spennende bøkene skrevet på norsk. Den utgjør også en nyskapning i sin sjanger: Den vet at den er en kriminalroman, og forteller det stolt til leserne.

Døde menn går i land kr. 169,-

Dette er den tredje av de fire kriminalromanene André Bjerke skrev under psevdonymet Bernhard Borge, og den eneste hvor mysteriet ikke løses av psykoanalytiker Kai Bugge, sjeledetektiven fra Oslo vest. Det er også den eneste av de fire hvor Bjerke har en medforfatter, nemlig Bjørn Carling, som skrev flere kriminalromaner på egen hånd, da som «Erik Vendel». Denne gang er det altså Carling/Vendel og Bjerke som sammen utgjør Bernhard Borge.

Første kapittels første setning plasserer handlingen i 1938, ni år før boken ble utgitt. Det finnes en god lunhet i hovedpersonenes omgangsform, preget som den er av vidd, litterære referanser og jevnlig inntak av børst. Penger er uten betydning, man leser Wodehouse, og det er et drag av tweed i luften. Det er som om den lettsindige tonen hovedpersonene imellom ikke kunne ha overlevd andre verdenskrig.

Penger er uten betydning, man leser Wodehouse, og det er et drag av tweed i luften.

Jeg-fortelleren, vårt vitne til de oppsiktsvekkende hendelsene på og omkring Kapergården på Sørlandet, er Paul Rickert, løpegutt og fikser for gladrikingen Arne Krag-Andersen. I et fiktivt forord i romanen viser Rickert til sin venn Bernhard Borge, «som har påtatt seg ethvert litterært og juridisk ansvar for utgivelsen». Navnet er ikke bare et psevdonym, men også navnet på fortelleren i Bjerkes foregående kriminalromaner, Nattmennesket og De dødes tjern. Når Døde menn går i land publiseres i 1947, er «Bernhard Borge» dermed både et psevdonym for André Bjerke, et psevdonym for ham og Bjørn Carling, en fiktiv forteller i to tidligere romaner og angivelig ghostwriter av denne boken. Navnebruken kjennes som et tilfelle av galopperende postmodernisme, fra lenge før ordet fantes. (Når jeg heretter skriver Borge, sikter jeg til de to forfatterne av denne boken. K.N.)

Sagnet om den sørlandske kaperkapteinen Jonas Korp og presten Jørgen Uhl gir gjenlyd i handlingens nåtid, hvor fortiden stadig trenger seg på og skaper bange anelser. En av figurene påpeker i første kapittel av denne kriminalromanen at sagnet er en interessant fortelling av det slaget man gjerne får servert i første kapittel av en kriminalroman. Nærmere enn dette kommer ikke en fiktiv skikkelse å innrømme at han er fiktiv.

I fjerde kapittel blir sorte messer brakt på bane, og Krag-Andersens forlovede Monika Winterfeldt mener hun har «lest om det der i en eller annen kriminalroman». Boken hun tenker på er selvfølgelig Sort messe av John Dickson Carr, en annen fortelling hvor gamle sagn dukker opp igjen i samtiden, det rasjonelle verdensbilde utfordres og det lukkede roms mysterium står sentralt.

Kaperkaptein Jonas Korps rom, der skikkelser og gjenstander kommer og går uavhengig av låste dører og lukkede hasper, kalles Det gule rommet, inspirert av Gaston Lerouxs roman Det gule rom, et av de første litterære lukket rom-mysterier.

Tre av de viktigste figurene i handlingen befatter seg med kriminalitet på heltid. En av dem er forfatteren, Bjerkes obligatoriske anti-materialist, som skriver sine krimromaner i en hybridsjanger hvor det virkelig spøker. I tillegg møter vi ekteparet Cappelen-Jensen, Tancred og Ebba, som er amatørdetektiver på heltid og minner – ikke så rent lite – om Nick og Nora Charles, etterforskerparet til Dashiel Hammett.

Borges viktigste metagrep er likevel den sjangertypiske handlingen; hvordan den skamløst og muntert tar i bruk så mange av krimmens mest velprøvde grep. Willy Dahl nevner i sin bok om norsk spennings- og kriminallitteraturs historie, Dødens fortellere (1993), at både tittel og forhistorie minner «nesten foruroligende» om De døde lever (1943) av Lalli og Fritjof Knutsen. Bjørn Carling skriver, oppsiktsvekkende beskjedent, i sin Norsk kriminallitteraturhistorie gjennom 150 år (1976): «Siden handlingen foregår på Sørlandet og en kaperkapteins gjenferd har en plass i historien, kunne det være nærliggende å tro at forfatterne (Bjerke utarbeidet boken i samråd med en annen [! K.N.]) også hadde hentet inspirasjon fra ekteparet Knutsens De døde lever. Men Bjerke var i full gang med susjettet da noen [? K.N.] gjorde ham oppmerksom på likhetspunktene, og hans kaper-idé var hentet fra et sagn i en roman av Jonas Lie.»

Willy Dahl frikjenner Bjerke for plagiat «– det hadde Bjerke ikke behov for! –» og skriver at «lesning av talløse krimbøker kan nedfelle motiver og temaer dypt nede i hukommelsen».

Bjørn Carling skriver om Døde menn går i land at den er «tydelig inspirert av Sort messe». Siden han er en av forfatterne, vet han formodentlig hvor inspirasjonene er hentet fra, men hvis vi ser etter en litterær støpeform for boken, finnes den nok heller i Hunden fra Baskerville, som det også refereres til underveis. En rekke elementer fra Sir Arthur Conan Doyles Sherlock Holmes-klassiker er å finne igjen: De tre tidsplan – det nifse sagnet, de uforklarlige begivenhetene i nær fortid samt spenningen i historiens nåtid.

Den urbane unge mannen som overtar en eldre bygning på et øde sted. De golde heiene der skumle typer vandrer. Den akademisk anlagte naboen som underkuer kvinnen han bor sammen med. Riktignok dukker det ikke opp noen gigantisk, lysende hund i Borges bok, men en «svart katt av ualminnelig størrelse» med gule øyne gjør mye av den samme nytten.

Når det først spøker, spøker det tett.

Når det først spøker, spøker det tett. Døde menn går i land byr på skrekkromantisk maksimalisme og nøyer seg ikke med ett tilfelle av spøkeri når det holder med to. Her bugner det av overnaturlighet: sagnet, minst ett spøkelsesskip, sorte messer, vandrende møbler og Blåskjegg-aktig forbudte rom.

Dette bakteppet av tradisjonelt spøkeri er nødvendig for å skape en ny type fortelling. Borge forlater forbildet Doyle – langt på vei også Carr – og inntar et mer moderne ståsted. Klikken fra Oslo som utsettes for sørlandsk uhumskhet består av muntre nesten unge mennesker av et slag man kunne møtt over en fancy kaffe på Grünerløkka på 2010-tallet. Borge presenterer oss for mennesker vi tror på, for deretter å dra teppet vekk under beina på dem. Dermed tviler både de og vi på at verden er rasjonell, underlagt kjente fysiske lover. Som Paul Rickert selv sier: «Når fortidens mennesker så gjenferd eller støtte på de underjordiske, skal det efter sigende ikke ha gjort synderlig inntrykk på dem; det bekreftet jo bare deres bilde av verden. Men vi moderne, snørrhovne funkis-mennesker, som går med årsaksloven i bukselommen og betrakter universet som en lettløst geometrioppgave; vi tåler ganske enkelt ikke å oppleve den slags.» Sammen med figurene begynner leseren å undres om ikke det faktisk er kaperen og djevlepresten som går igjen.

På syttitallet begynte Stephen King å gjøre nytt av den samme teknikken, da han forankret sine fortellinger om mørke krefter i en gjenkjennelig samtid med dysfunksjonelle familier, rusmisbruk og psykologiske problemer. Først viser han oss en verden vi kjenner igjen, derfor tror vi også på monsteret når det viser seg. Hos Borge styrker de hverandre, det hverdagslig muntre og det skremmende. Hyggen og uhyggen går hånd i hånd, eller snarere hånd i klo.

Døde menn går i land er spekket med litterære og kulturelle referanser, høye som lave. Her nevnes Omar Khayyam, Shakespeare, Swinburne, Poe og Wilde (som alle er gjendiktet av Bjerke), så vel som Boccaccio og de greske billedhuggerne Fidias og Praxiteles. Forfatterne er også såpass med at de refererer til tidens jazz og «Who’s afraid of the big bad wolf?», sangen fra Disneys tegnefilm.

Selv om Døde menn går i land er en moderne bok, er den på noen punkter preget av tiden den er skrevet i. Sytti år senere ville ingen forfatter ha omtalt en voksen kvinne som «en oppvakt pike med et søtt og energisk lite Myrna Loy-ansikt», beskrive den naturlige latskap hos «malaien» eller bruke uttrykket «overtroisk som en bantuneger».

Mørkemannen Karsten Jærns forakt for tidens åndløse materialisme hører til den kulturkampen som raste som hardest på 1930-tallet. Han er et dystert talerør for André Bjerke, som aldri lot en anledning gå fra seg til å gjøre narr av materialistene; de som tror at verden er enkel, som nekter å se at det finnes mer i himmelen og på jorden.

Riktignok får spøkeriene sin praktiske forklaring, men Borge lukker ikke helt døren for det okkulte. Slik gjør kriminalromanen et siste overraskende slag med halen, lik både Sort messe og De dødes tjern.

Til å være så bevisst sjangertypisk har boken noen iøynefallende fravær. For det første har den et særdeles beskjedent innslag av profesjonell etterforskning. Det er opp til de involverte parter selv å nøste opp saken. For det andre er den oppsiktsvekkende blodfattig, uten at det på noen måte demper spenningen og uhyggen. Hadde Døde menn går i land vært forfattet på engelsk, ville den vært en internasjonalt anerkjent klassiker i tillegg til, som nå, et nasjonalt klenodium.

Hadde Døde menn går i land vært forfattet på engelsk, ville den vært en internasjonalt anerkjent klassiker i tillegg til, som nå, et nasjonalt klenodium.

For en som – riktignok ispedd parodi og fjas – har forsøkt å følge i disse litterære fotsporene, er det irriterende å se hvor lett Borge får det hele til å virke, med hvilken sjakklogisk strenghet handlingen utspiller seg, hvordan det ene spenningsmomentet leder til det neste, uhyggen trappes opp med velplasserte adjektiv og stemningen stadig skifter mellom kos og gru. Romanen preges av den stilsikkerhet André Bjerke hadde opparbeidet seg som lyriker og gjendikter av lyrikk i bunden form. Som noen har skrevet – og jeg skulle ønske jeg husket hvem, slik at jeg kunne ha sitert dette riktig: Krim er den siste litterære sjanger som holder seg med klassiske formkrav.

Døde menn går i land er både klassisk og nyskapende, lun som en peisestue, skremmende som en brottsjø og fersk som en nytrukken hummer.